Slapp av! Sånne stukehuer har ofte en attitude av en annen verden, å stå sånn å "scanne" folk og slenge med leppa er ofte hva sånne folk gjør! Full av piller, garanterer. Å sikkert så skjev i nepa at hun trodde muligens du var noen andre!

Du kan jo spørre deg selv: har en fyr noensinne hoppet på deg å kvalt deg som hun sier? Sikkert ikke? Hun husker sikkert ikke den samtalen her nå engang

Du trenger ikke være redd!

Må si meg enig her, Oslo Ivar. Hadde det vært så lett å bare flytte tror jeg ikke denne tråden hadde vært her.

Skjønner at han ville reagert på det.
Jeg tenker at det er forskjell på angst og redsel.
TS knytter den frykten han forteller om til noe konkret (en trussel om at en person kommer til ta han hvis de møtes)
og jeg tenker på det som redsel kontra f.eks å ha angst for å gå i butikker uten egentlig å kunne forklare hvorfor og
at man har hatt det slik over lengre tid, kanskje hele livet.

Du har rett i det.

Mye?

Men jeg oppfatter det som et forsøk på å beskrive hvordan og hvorfor man utvikler redsel og angst. Når jeg var liten hadde jeg ofte angst når jeg var alene på for eksempel kjøpesenter.

Den gangen visste jeg ikke hva angst var, eller at det jeg kjente på var helt syk angst, aldri vært så redd for noe før. Jeg syntes det var teit å være så redd som jeg var, så jeg bare kastet meg ut i det. Nå i dag finnes det NULL tegn til angst, og jeg kaster meg ut i alt, har ikke sceneskrekk eller noe som helst.

Jeg har ofte tenkt på det den dag idag, at jeg faktisk hadde MYE angst uten å være klar over det, og hva som ville skjedd dersom jeg turde å fortelle noen (en psykolog) at jeg var redd. Ville jeg fått diagnosen angst, og «brukt det som begrunnelse» for å ikke kaste meg uti noe? «Sorry, har sosial angst, drar ikke på kjøpesenteret med deg idag, tenk om jeg plutselig får angst der?» jeg ikke var klar over at det fantes en forklaring på det jeg følte, og jeg ville ikke dele det med noen, dermed bare MÅTTE jeg gi faen i å være så redd.

Det er veldig interessant å tenke på, og jeg lurer på om årsaken til at enkelte utvikler en angst-diagnose og «lener seg på» diagnosen resten av livet er nettopp det at de lærte altfor tidlig at det finnes en annen måte å slippe å utfordre angsten sin enn eksponeringsterapi. Det er jo bare å nevne diagnosen for vennene dine, så trenger du ikke bli med dem likevel. I mitt tilfelle var jeg for skamfull til å innrømme at jeg var redd, så jeg bare måtte eksponeres for angsten.

Har du angst og blir provosert av å lese dette? Da får du legge til litt godvilje så skjønner du hva jeg mener, akkurat som jeg skjønte hva han mente.

Nei, det var å ta i, beklager det. Men innimellom og i det siste, enig?

Og hvilket nivå er det? Utbroder gjerne.

Nei egentlig ikke.
Syns ikke jeg har blitt verre og om noe kanskje bedre hvis man med "bedre" mener mindre tull.

Poenget mitt er ikke at eksponeringsterapi ikke fungerer eller at det ikke er finnes måter å jobbe seg igjennom angst og redsel på. Poenget er at disse følelsene er ikke noe man bestemmer seg for å ha og å komme seg ut av det ikke er gjort på ett blunk uansett hvordan det oppstår.