I 1980 var de aller fleste telefonsentraler ferdig automatisert. Så var nok mulig å ha et 5-sifret nummer fram til da.
De 3 første sifrene er område-koden, som var sentralen. mens de 5 siste var, som fra gammelt av, lokalnr til den aktuelle telefon.
Automatiseringen skulle egentlig startet tidligere, og på andre steder enn Vanse og Skien. I Bergen sto den første automatsen- tralen nærmest klar til å tas i bruk i 1916, da den ble fullstendig ødelagt i brann. I Kristiania var det planlagt å åpne automatsentral i 1918, men deler av sentralen gikk til bunns med «Kristianiafjord» på vei fra USA til Norge. I tillegg hadde USA eksportforbud av teknisk materiell under 1. verdenskrig. Dermed ble automatiseringen forsinket med noen år.
Når abonnentene ble knyttet til automatsen- traler, måtte de selv slå et nummer for å få forbindelse med en annen abonnent. Den som ringte kunne ikke lenger be andre om å kople samtalen for seg. Dette var en stor overgang for telefonbrukerne, og ikke alle var like begeistret for utviklingen. Automatiseringen skjedde til å begynne med
lokalt. Selv om den startet allerede i 1920, gikk det svært seint med det videre arbeidet. I 1955 var fortsatt mindre enn to tredjedeler av abonnentene omfattet av automatiserin- gen. Norge var blant de land i Vest-Europa som hadde kommet kortest i automatiserings- prosessen. Etter hvert ble også samtaler over lengre avstander automatisert. Dette arbeidet startet i 1954, med mulighet for fjernvalg fra Ski til Oslo. I 1965 ble fjernvalg innført på en rekke strekninger, men først på 1980-tallet var automatiseringen av det norske telefonnettet fullført. Offisielt ble den siste manuelle sentralen, Balsfjord i Troms, koplet ut i 1985. En manuell sentral ble imidlertid beholdt helt fram til 1993. Denne sentralen, i Karasjok, formidlet samtaler til og fra de samiske vinterboplassene. Det var først da mobiltelefonnettet kom, at landets siste manuelle sentral ble lagt ned.
Sist endret av Blackkoz; 21. juli 2013 kl. 12:22.