Både jeg og min søster bruker smertestillende i form av prodrugs som Tramadol og Nobligan. Allerede ved denne setningen høres det ut som om vi har en familiegreie med å dope oss, men la meg utdype:
Vi er begge helt vanlig fungerende mennesker som ikke bruker andre rusmidler, men har bl a idrettsskader som har fått oss inn på dette sporet. Det er altså snakk om medisiner vi står på etter legens vurdering. Begge har opplevd grader av avhengighet, men ingen av oss har hatt problemer med å legge medikamentene bort når vi synes det har blitt for tvangsmessig bruk. En av oss har en svært spesiell lege som fungerer ekstremt godt på noen viktige områder, men som virker nesten dement når det gjelder jevn administrasjon av smertemedisiner. Vedkommende kan f eks i en periode få for seg at pasienten skal stå på NSAIDs (ibux etc) i en lengre periode i stedet, selv om dette er i brudd med noen varsomhetsregler mot fare for hjertet. Dette blir ikke utløst av noe forutgående overforbruk av sterkere medisiner eller mistanke om avhengighet etc. Man vil jo stole på legen, men det tas noen avgjørelser "på innfall" som det er vanskelig å se logikken i og føle seg trygg med.
Uansett: Vi er flinke til å snakke med hverandre om bruk av medikamenter. Egentlig er vi begge oppdratt til at man helst ikke tar så mye som en paracet, så det er en grunnleggende mental terskel for bruken der. Min søster opplever at medisin som Tramadol har lav virkning. Det "tar" ikke plagene (multiple brudd etc etter paraglider-ulykke) før hun når en viss dose, og denne er betydelig høyere enn min. Vi vet at det kan utvikles toleranse, og at det vil være den første forklaringen, men samtidig er vi helt åpne med hverandre på hvor mye vi bruker, ingen av oss har noen motivasjon for å holde tilbake noe fra den andre etc, og jeg vet derfor positivt hvor hun er i sin bruk.
I korte trekk er det slik at hun later til å ha en helt annen metabolisme for disse medisinene enn meg, selv om jeg er betydelig fysisk større. Dette har vi prøvd å lese oss opp på, ganske grundig også, men det ser ut til at forskningen er generell og vag på dette. Sagt enkelt: med samme toleranseutgangspunkt og samme dose oppnår jeg merkbart større effekt enn henne, både i selve euforien (som vi begge er åpne på at vi liker) og i lindrende effekt. Rent fysiologisk henger ikke dette på greip, men det er et reelt problem for henne fordi hun hele tiden må beregne seg (motvillig) større bruk enn det man skulle behøve. Ikke minst gjør det jo at hun (i de verste periodene, ingen av oss står på dette sammenhengende over tid) gjerne får ekstra av meg – som altså får fin effekt av mindre doser.
Hun har prøvd det meste nå, kombinasjon med paracet, ibux, arcoxia mm, men noen løsning ser ut til å utebli. Hun har også fått kodein, men opplever kun rus og ingen eller liten analgetisk effekt av dette, og har derfor avstått fra den type medisiner. Hennes lege har bare vage svar på det, og er vanskelig å få "hull" på.
Spørsmålet lyder: Er det andre som har erfaring med toleranse på reseptmedisiner som dette? Noen som vet om konkrete kilder til hva dette kan skyldes, og om det er dokumentasjon på at kroppen nyttegjør seg ulikt? Mitt inntrykk er at det foreligger lite forskning og tilgjengelig kunnskap om dette, kanskje fordi den globale frykten for opioiders farepotensiale trumfer alle de mer finmaskede hensynene?
Oh well. Nå har det blitt nesten en akademisk øvelse å komme til bunns i det, så jeg er spent på om det finnes andre der ute med erfaringer eller innspill
Vi er begge helt vanlig fungerende mennesker som ikke bruker andre rusmidler, men har bl a idrettsskader som har fått oss inn på dette sporet. Det er altså snakk om medisiner vi står på etter legens vurdering. Begge har opplevd grader av avhengighet, men ingen av oss har hatt problemer med å legge medikamentene bort når vi synes det har blitt for tvangsmessig bruk. En av oss har en svært spesiell lege som fungerer ekstremt godt på noen viktige områder, men som virker nesten dement når det gjelder jevn administrasjon av smertemedisiner. Vedkommende kan f eks i en periode få for seg at pasienten skal stå på NSAIDs (ibux etc) i en lengre periode i stedet, selv om dette er i brudd med noen varsomhetsregler mot fare for hjertet. Dette blir ikke utløst av noe forutgående overforbruk av sterkere medisiner eller mistanke om avhengighet etc. Man vil jo stole på legen, men det tas noen avgjørelser "på innfall" som det er vanskelig å se logikken i og føle seg trygg med.
Uansett: Vi er flinke til å snakke med hverandre om bruk av medikamenter. Egentlig er vi begge oppdratt til at man helst ikke tar så mye som en paracet, så det er en grunnleggende mental terskel for bruken der. Min søster opplever at medisin som Tramadol har lav virkning. Det "tar" ikke plagene (multiple brudd etc etter paraglider-ulykke) før hun når en viss dose, og denne er betydelig høyere enn min. Vi vet at det kan utvikles toleranse, og at det vil være den første forklaringen, men samtidig er vi helt åpne med hverandre på hvor mye vi bruker, ingen av oss har noen motivasjon for å holde tilbake noe fra den andre etc, og jeg vet derfor positivt hvor hun er i sin bruk.
I korte trekk er det slik at hun later til å ha en helt annen metabolisme for disse medisinene enn meg, selv om jeg er betydelig fysisk større. Dette har vi prøvd å lese oss opp på, ganske grundig også, men det ser ut til at forskningen er generell og vag på dette. Sagt enkelt: med samme toleranseutgangspunkt og samme dose oppnår jeg merkbart større effekt enn henne, både i selve euforien (som vi begge er åpne på at vi liker) og i lindrende effekt. Rent fysiologisk henger ikke dette på greip, men det er et reelt problem for henne fordi hun hele tiden må beregne seg (motvillig) større bruk enn det man skulle behøve. Ikke minst gjør det jo at hun (i de verste periodene, ingen av oss står på dette sammenhengende over tid) gjerne får ekstra av meg – som altså får fin effekt av mindre doser.
Hun har prøvd det meste nå, kombinasjon med paracet, ibux, arcoxia mm, men noen løsning ser ut til å utebli. Hun har også fått kodein, men opplever kun rus og ingen eller liten analgetisk effekt av dette, og har derfor avstått fra den type medisiner. Hennes lege har bare vage svar på det, og er vanskelig å få "hull" på.
Spørsmålet lyder: Er det andre som har erfaring med toleranse på reseptmedisiner som dette? Noen som vet om konkrete kilder til hva dette kan skyldes, og om det er dokumentasjon på at kroppen nyttegjør seg ulikt? Mitt inntrykk er at det foreligger lite forskning og tilgjengelig kunnskap om dette, kanskje fordi den globale frykten for opioiders farepotensiale trumfer alle de mer finmaskede hensynene?
Oh well. Nå har det blitt nesten en akademisk øvelse å komme til bunns i det, så jeg er spent på om det finnes andre der ute med erfaringer eller innspill
