Hei alle sammen. Da var det dessverre på an igjen. Etter ganske nøyaktig 6 måneder fullstendig rusfri og etter å ha gjennomført fem rehabss de siste fem årene,valgte jeg idag å ta et tilbakefall.
Denne gangen skiller seg ut ved at jeg for tiden har det veldig bra.: Jeg har ikke hatt russug, jeg har fått tilbake mye av det jeg har mistet, familie, venner, stabil økonomi, begynt på studier og generelt god helse gjennom mye trening og bra kosthold. Jeg har rett og slett bygget opp en, for meg, meningsfull hverdag igjen.
Oppfølgingen fra helsevesenet , omgangskrets og andre støttespillere har vært upåklagelig. Likedan med min motivasjon og disiplin.
Allikevel gjør jeg dette. En liten kveldstur hvor jeg passerte Brugata og alt jeg trengte var ordnet på et snaut kvarter. Jeg må ærlig innrømme at dette gir en voldsom selvtillitsknekk. I tillegg ser jeg jo statistikken: det er svært få rusmisbrukere som klarer å slutte.
Så hva vil jeg med denne posten?
Kanskje det er selvmedlidenheten min som ønsker sympati, kanskje jeg bare har behov for å lufte problemet for å tørre og dele hvordan jeg har det (har ikke vært så flink på det tidligere). Men først og fremst tror jeg at jeg ønsker å høre fra andre at det faktisk går an til slutt å leve et permanent rusfritt liv.
For progresjonen min har vært god, det har blitt vesentlig bedre og enklere for hver gang jeg har jobbet med problemet mitt. Det føles bare ikke slik akkurat idag her jeg sitter og ruser meg på heroin, Xanax og alkohol, og redselen for at galskapen fortsetter i morgen. Tanken på en ny runde med avrusning og påfølgende rehab er skremmende og vil føles som nok et nederlag. Redselen for at jeg gir opp hele nykter-prosjektet er dog enda mer skremmende. Det koster å begynne på nytt så mange ganger og en dag tror jeg frykter jeg at jeg bare gir opp.
Dette ble mange ord og en smule så dystert, så takk til dere som tok dere tid å lese🙂
Ønsker dere alle en fortsatt en god helg. Vi prøver igjen!
Denne gangen skiller seg ut ved at jeg for tiden har det veldig bra.: Jeg har ikke hatt russug, jeg har fått tilbake mye av det jeg har mistet, familie, venner, stabil økonomi, begynt på studier og generelt god helse gjennom mye trening og bra kosthold. Jeg har rett og slett bygget opp en, for meg, meningsfull hverdag igjen.
Oppfølgingen fra helsevesenet , omgangskrets og andre støttespillere har vært upåklagelig. Likedan med min motivasjon og disiplin.
Allikevel gjør jeg dette. En liten kveldstur hvor jeg passerte Brugata og alt jeg trengte var ordnet på et snaut kvarter. Jeg må ærlig innrømme at dette gir en voldsom selvtillitsknekk. I tillegg ser jeg jo statistikken: det er svært få rusmisbrukere som klarer å slutte.
Så hva vil jeg med denne posten?
Kanskje det er selvmedlidenheten min som ønsker sympati, kanskje jeg bare har behov for å lufte problemet for å tørre og dele hvordan jeg har det (har ikke vært så flink på det tidligere). Men først og fremst tror jeg at jeg ønsker å høre fra andre at det faktisk går an til slutt å leve et permanent rusfritt liv.
For progresjonen min har vært god, det har blitt vesentlig bedre og enklere for hver gang jeg har jobbet med problemet mitt. Det føles bare ikke slik akkurat idag her jeg sitter og ruser meg på heroin, Xanax og alkohol, og redselen for at galskapen fortsetter i morgen. Tanken på en ny runde med avrusning og påfølgende rehab er skremmende og vil føles som nok et nederlag. Redselen for at jeg gir opp hele nykter-prosjektet er dog enda mer skremmende. Det koster å begynne på nytt så mange ganger og en dag tror jeg frykter jeg at jeg bare gir opp.
Dette ble mange ord og en smule så dystert, så takk til dere som tok dere tid å lese🙂
Ønsker dere alle en fortsatt en god helg. Vi prøver igjen!