Har bestemt meg for å starte å skrive smått for meg selv. Dette lille "useriøse" utkastet er noe jeg raskt har skriblet ned. Spørsmålet er vel mer eller mindre om akkurat DU ville forsatt å lese på en slik bok. Tar gjerne i mot kritikk også, men husk at dette ikke er noe helhjertet forsøk på en innledning. Første gang jeg skriver noe "seriøst" for meg selv. Har ikke gjort noen form for rettskriving så trenger ingen påpeking der.
Jeg våknet brått. Lukten av gårsdagens fyll snek seg opp mellom polypper og gårsdagens stripe. Lungene var ekstremt tunge og såre, skjeggstubbene klødde og hodepinen forverret seg for hver gang jeg blunket. Blikket raidet igjennom den slitte stuen. Vintage tapet med svake farger, en stor boks TV og en diger seksjon med diverse antikviteter møtte meg.
Jeg var støl, i det jeg reiste meg opp rev det et hardt tak bak ribbeina, magemusklene var helt kjørt og venstre arm var blytung.
I en manøver der jeg prøvde å unngå å tråkke på en hvit skvetten katt og samtidig vri om håndtaket på den totalt ødelagte veranda døra, datt jeg fremover og ut på balkongen. Sparket bort i en flaske med vin som knuste mot balkongen samt rev ned en lykt som sto på verandabordet.
En vandrende ødeleggelse. Etter noen sekunders rask gjennomgang av vesker og jakker ute på verandaen og et kjapt blikk ned i bakgården og utover Oslo gikk jeg inn i leiligheten igjen.
Kroppen ble mer og mer desperat etter nikotin. Som den nikotinslaven jeg var måtte jeg til slutt rote i askebegeret for å lete etter en godkjent stump i nødverge. Etter å ha lurt to halve trekk ut stumpen måtte jeg sjekke hvor jeg var og hva som var i leiligheten.
Det var stille, samtidig merket jeg et nærvær av andre. Jeg haltet rundt i stuen til jeg fant det første rommet i den mellomstore blokkleiligheten på Grünerløkka.
Røsket i håndtaket, døren var låst fra innsiden. Jeg gikk så videre og stoppet ved kjøkkenet for å få i meg noe å drikke. Åpnet kjøleskapet i håp om at det stod en reddende kald øl som jeg kunne reparere den såre sjela min med.
I kjøleskapet var det null annet enn en utrygg kartong melk, tre lime og en tube med majones. Faen, det var en stor skuffelse av et kjøleskap.
Jeg prøvde gang på gang å huske hvordan jeg havnet akkurat her denne desemberdagen.
Det siste jeg klarte å tvinge frem fra kvelden før var at jeg hadde stikket fra et gørrkjedelig enveiskjørt 40årslag. Jeg hadde dratt tre linjer på vertens bad før jeg dro videre ut på byen.
Jeg lette etter mobilen som kunne gi meg noen mulige intensjoner om hvor jeg var i går og eventuelt hvem jeg var med. Jeg brukte en stund på å finne mobilen, fisket den opp fra innsiden av jakken og tastet febrilsk på menyknappen. Faen, mobilen var død. Jeg tittet rundt på kjøkkenet etter en eller annen form for klokke. Den litt mer moderne komfyren hadde digital klokke, men ingen leselige tall. Så nesten mer ut som den viste ”hei”.
Jeg hinket videre ut til stuen igjen, fortsatt ingen klokker på veggene. VHS spilleren var koblet ut og det samme var DVD spilleren ovenfor.
Katten mjauet og strøk seg mot baksiden av leggen min. Den så usedvanlig tynn og stakkarslig ut. Jeg syntes synd på stakkars dyret at jeg hentet melken fra kjøleskapet. Den var en uke over datostemplinga men var heldigvis fortsatt i flytende form. Katten hev innpå med melk mens jeg bestemte meg for og utforske leiligheten mer
Det måtte være folk her, i gangen lå dere flere par sko i merkbare forskjellige størrelser. Noen frakker og skjerf var også slengt over noen knagger i gangen. Smerten i foten hadde endelig gitt seg litt og jeg stoppet opp ved det andre rommet i leiligheten. Banket overraskende pent og høflig på. Ingen respons, jeg tok i dørhåndtaket og åpnet døren forsiktig. Det var en eller annen rar lukt som bølget ut fra rommet, en bitter og kvalmende lukt.
Det svake lyset i gangen hadde ingen effekt på det bekmørke rommet. Jeg tråkket innenfor dørterskelen og merket at foten min sklei bortover. Før jeg rakk å hente inn balansen havnet jeg i en form for spagaten og gled inn i rommet. Jeg måtte bruke stor kraft og dørkarmene for å komme meg opp. Hva faen er det klisset for noe? hvisket jeg til meg selv. Etter litt famling rundt på veggen fant jeg lysbryteren på venstre side. Jeg skrudde på lyset og så minst tre mennesker slaktet og i dammer av blod. Frykten, panikk og fysiske reaksjoner overveldet meg. Jeg beinet ut av rommet og var på vei ut leiligheten da det banket kraftig på. Fuck hva faen skjer?! Hva gjør jeg nå? Den konstante hissige bankingen forsatte.
Leiligheten var i tredje etasje, hopping eller klatring ned til bygården var utenkelig. Banking hadde nå utviklet seg til sparking og forsøk på å få opp døren, jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg stoppet opp ved det låste rommet, mens hunder i de andre leilighetene bjeffet og ytterdøren var i ferd med å bli meid ned så sparket jeg med all kraft til døren som var låst. Vet ikke om det var instinktivt eller flaks at jeg sparket med motsatt fot av den jeg hadde vondt i men kom meg inn i rommet.
Det var ikke et vanlig rom slik jeg hadde sett for meg. Det var delt med naboleiligheten og etter fem skritt var jeg over i en annen leilighet.-
Dette er som nevnt bare noe fort og umiddelbart. Jeg planlegger å bygge på mye mer osv. Tar gjerne i mot tips!
heartslava.
Jeg våknet brått. Lukten av gårsdagens fyll snek seg opp mellom polypper og gårsdagens stripe. Lungene var ekstremt tunge og såre, skjeggstubbene klødde og hodepinen forverret seg for hver gang jeg blunket. Blikket raidet igjennom den slitte stuen. Vintage tapet med svake farger, en stor boks TV og en diger seksjon med diverse antikviteter møtte meg.
Jeg var støl, i det jeg reiste meg opp rev det et hardt tak bak ribbeina, magemusklene var helt kjørt og venstre arm var blytung.
I en manøver der jeg prøvde å unngå å tråkke på en hvit skvetten katt og samtidig vri om håndtaket på den totalt ødelagte veranda døra, datt jeg fremover og ut på balkongen. Sparket bort i en flaske med vin som knuste mot balkongen samt rev ned en lykt som sto på verandabordet.
En vandrende ødeleggelse. Etter noen sekunders rask gjennomgang av vesker og jakker ute på verandaen og et kjapt blikk ned i bakgården og utover Oslo gikk jeg inn i leiligheten igjen.
Kroppen ble mer og mer desperat etter nikotin. Som den nikotinslaven jeg var måtte jeg til slutt rote i askebegeret for å lete etter en godkjent stump i nødverge. Etter å ha lurt to halve trekk ut stumpen måtte jeg sjekke hvor jeg var og hva som var i leiligheten.
Det var stille, samtidig merket jeg et nærvær av andre. Jeg haltet rundt i stuen til jeg fant det første rommet i den mellomstore blokkleiligheten på Grünerløkka.
Røsket i håndtaket, døren var låst fra innsiden. Jeg gikk så videre og stoppet ved kjøkkenet for å få i meg noe å drikke. Åpnet kjøleskapet i håp om at det stod en reddende kald øl som jeg kunne reparere den såre sjela min med.
I kjøleskapet var det null annet enn en utrygg kartong melk, tre lime og en tube med majones. Faen, det var en stor skuffelse av et kjøleskap.
Jeg prøvde gang på gang å huske hvordan jeg havnet akkurat her denne desemberdagen.
Det siste jeg klarte å tvinge frem fra kvelden før var at jeg hadde stikket fra et gørrkjedelig enveiskjørt 40årslag. Jeg hadde dratt tre linjer på vertens bad før jeg dro videre ut på byen.
Jeg lette etter mobilen som kunne gi meg noen mulige intensjoner om hvor jeg var i går og eventuelt hvem jeg var med. Jeg brukte en stund på å finne mobilen, fisket den opp fra innsiden av jakken og tastet febrilsk på menyknappen. Faen, mobilen var død. Jeg tittet rundt på kjøkkenet etter en eller annen form for klokke. Den litt mer moderne komfyren hadde digital klokke, men ingen leselige tall. Så nesten mer ut som den viste ”hei”.
Jeg hinket videre ut til stuen igjen, fortsatt ingen klokker på veggene. VHS spilleren var koblet ut og det samme var DVD spilleren ovenfor.
Katten mjauet og strøk seg mot baksiden av leggen min. Den så usedvanlig tynn og stakkarslig ut. Jeg syntes synd på stakkars dyret at jeg hentet melken fra kjøleskapet. Den var en uke over datostemplinga men var heldigvis fortsatt i flytende form. Katten hev innpå med melk mens jeg bestemte meg for og utforske leiligheten mer
Det måtte være folk her, i gangen lå dere flere par sko i merkbare forskjellige størrelser. Noen frakker og skjerf var også slengt over noen knagger i gangen. Smerten i foten hadde endelig gitt seg litt og jeg stoppet opp ved det andre rommet i leiligheten. Banket overraskende pent og høflig på. Ingen respons, jeg tok i dørhåndtaket og åpnet døren forsiktig. Det var en eller annen rar lukt som bølget ut fra rommet, en bitter og kvalmende lukt.
Det svake lyset i gangen hadde ingen effekt på det bekmørke rommet. Jeg tråkket innenfor dørterskelen og merket at foten min sklei bortover. Før jeg rakk å hente inn balansen havnet jeg i en form for spagaten og gled inn i rommet. Jeg måtte bruke stor kraft og dørkarmene for å komme meg opp. Hva faen er det klisset for noe? hvisket jeg til meg selv. Etter litt famling rundt på veggen fant jeg lysbryteren på venstre side. Jeg skrudde på lyset og så minst tre mennesker slaktet og i dammer av blod. Frykten, panikk og fysiske reaksjoner overveldet meg. Jeg beinet ut av rommet og var på vei ut leiligheten da det banket kraftig på. Fuck hva faen skjer?! Hva gjør jeg nå? Den konstante hissige bankingen forsatte.
Leiligheten var i tredje etasje, hopping eller klatring ned til bygården var utenkelig. Banking hadde nå utviklet seg til sparking og forsøk på å få opp døren, jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg stoppet opp ved det låste rommet, mens hunder i de andre leilighetene bjeffet og ytterdøren var i ferd med å bli meid ned så sparket jeg med all kraft til døren som var låst. Vet ikke om det var instinktivt eller flaks at jeg sparket med motsatt fot av den jeg hadde vondt i men kom meg inn i rommet.
Det var ikke et vanlig rom slik jeg hadde sett for meg. Det var delt med naboleiligheten og etter fem skritt var jeg over i en annen leilighet.-
Dette er som nevnt bare noe fort og umiddelbart. Jeg planlegger å bygge på mye mer osv. Tar gjerne i mot tips!
heartslava.
