Det siste halvåret har jeg drukket alkohol flere ganger i uka. Føler at jeg trenger det for å slappe av. Nå ser det ut som om jeg er blitt avhengig, fordi jeg av og til skjelver og får små rykninger i armene og beina. Føler meg også engstelig og forvirret. Har derfor bestemt meg for å slutte med alkohol.

Hvor lenge må jeg vente før disse irriterende abstinensene går over?

Har dere noen råd for hvordan jeg kan greie å slappe av uten alkohol?

På forhånd takk for svar.

Bra du har bestemt deg for å slutte, ser ut som du har forvillet deg inn i en ganske uheldig retning. Å generellt bruke rusmidler fordi man trenger det kjennetegner avhengighet.

De fysiske abstinensene går over etterhvert, men finner ingen data på hvor lenge det tar, kanskje noen andre har erfaringer med det. Den psykiske avhengigheten kan være litt værre å komme over, der går det kun på viljestyrke. Fjern all alkohol fra huset er nok en smart ting å gjøre. Da tar det lengre tid å skaffe alkohol og da har du lengre tid på å tenke deg om før du får tatt deg en dram.

Har dessverre ingen personlige erfaringer å bidra med, kanskje noen andre kan hjelpe med det, så ta det jeg sier med en klype salt.

Ta en titt på denne:

Alkoholabstinens

Tror du vil kunne ha nytte av en overgangsfase med sobril eller valium. Problemet er jo bare at legene har høy terskel for å skrive ut slikt til folk med misbrukertendenser. Alternativet er å legge seg inn for en kortere periode, men også her har de litt vondt for å gi folk skikkelige medisiner, og gir helst bare c-preparater.

Hvis jeg var deg ville jeg kontaktet fastlegen og forklart situasjonen. Legen vil enten forsøke å medisinere deg, eller så vil han henvise deg videre til psykiatrisk.

Lykke til!

Når jeg slapper av uten alkohol pleier jeg å sette meg ned med litt rolig musikk og lese en bok ta meg en røyk å egentlig ikke gjøre noe som helst.
Hadde jeg vært i dine sko hadde jeg prøvd å bytte ut alkoholen med noe annet drikkbart. kaffi, brus, vann og melk kan nevnes som eksempler. Det kan jo kansje hjelpe om du har noe digg å knaske på også.

En gang avhengig, så er du det resten av livet. Så du må nokk holde deg unna alkohol i all evighet. Men du vill lære å leve uten, etterhvert.

Takk for mange gode råd. Det blir ikke aktuelt å bytte ut alkohol med et annet beroligende middel, da dette bare fører til videre avhengighet. Frisk luft, vann, og sjokolademelk tror jeg vil fungere.

Ringer rustelefonen og hører hva de sier. Er betemt på å bli ferdig med dette en gang for alle.

Høres ut som svake tegn til fysisk/psykisk avhengighet.

Som nevt over, skaff deg en hobby der drikking ikke er involvert(selfølge). Dette hjalp meg stort når jeg skulle slutte å snuse.

Jeg tror ikke dette er ille, en jeg kjenner veldig godt var hardbarka alkoholiker i flere år. Han klarte rett og slett ikke å slutte, men så gikk han over til cannabis en periode, og nå røyker han hverken cannabis eller drikker alkohol. Eller, han drikker alkohol iblandt, men han klarer faktisk å ta seg et glass vin til maten og sånt og jeg har egentlig aldri sett han full, noe jeg ikke trodde var mulig hvis man hadde vært alkoholiker.

jeg kjenner også flere som har hvert alkoholikere som nå kan ta seg et glass vin eller et par pils.. trodde ikke det gikk an jeg heller. disse er jo 20, 30 år eldre en meg å har vært hardbarka drankere.. men tørsten forsvinner aldri selvom man er sterk nok psykisk til å ikke gi etter..

Det tror jeg på, men jeg tror også at det er mulig å ha et sunt forhold til alkohol selv om man er eks-alkoholiker. Alt snakket om at alkoholisme er en sykdom som man aldri kan bli kvitt tror jeg ikke noe særlig på.

Skjønner ikke hvor dere har dette fra? Vis til kilder om dere skal først slenge ut en slik påstand. Klara-klok regnes ikke som en pålitelig kilde.

Jeg er enig. Det der med at alkoholisme er en sykdom tror jeg er noe som AA i USA har skapt. Der må man jo erkjenne at man er maktesløs, og godta at det finnes en høyere makt, som man må overgi seg til.

American Airlines?
Legg nå USA-forakten på hylla for en stund.


Jeg var sprit-alkis i flere tiår, ja jeg drakk hele dagen hver dag.
Hadde en mugge med fludium på nattbordet slik at jeg kunne få ned blodnivået i alkoholen før jeg stod opp.

Men så en dag innså jeg at hvis jeg ville oppleve neste episode av Carl & Co måtte jeg sette korken på flasken.

Som sagt så gjordt, abstinensene var mildt sagt jævlige, trodde flere ganger jeg skulle dø.
I dag har jeg et avslappet forhold til alkohol, tar gjerne noen øl, til og med en fest, men lar det bli med det.
Vil ikke tilbake til alkoholens klamme grep.
Folk er forskjellige, noen greier med ren viljestyrke å komme seg ut av elendigheten, andre må ha hjelp for å greie det.
Noen kan igjen ha et normalt forhold til alkohol, mens andre må holde seg helt borte fra det for resten av livet.

Til trådstarter, slik som du beskriver saken har du ikke skikkelige abstinenser, men en urofølelse som er like mye psykisk betinget som fysisk, finn noe meningsfylt å beskjeftige deg med så er disse irriterende symptomene borte på kort tid.

Sykdommen avhengighet er progresiv, uhelbredelig og dødelig. Man blir aldri "frisk" igjen. Ikke- aktiv rusavhengig heter du når du ikke bruker. Hilsen en i NA- felleskapet.

Jo, Jeg kan vise til litteraturen vår. Der står det jeg skrev. Jeg personlig kan ikke røre noen rus som helst.

Om du føler du ikke klarer å ha et normalt forhold til rus, så for all del, hold deg unna, det er sikkert best for deg. Men du representerer ikke alle som har hatt lignende problemer.

Bare for å pirke litt, defineres avhengighet som et syndrom mer enn en sykdom. Det vil si at det er en sammensatt gruppe med symptomer. Denne forskjellen kan være relevant i dette tilfellet, selvom det er forståelig å kalle det sykdom også.

Avhengighet brukt i beskrivelsen for denne posten inkluderer rusavhengighet, det vil si den offentlige sekkebetegnelsen narkomani som inneholder alle russtoffer, og alkohol. I tillegg føyer jeg til nikotinavhengighet som fås med sigaretter, tobakk og snus, og spillavhengighet som inneholder mye av de samme avhengighetsreaksjoner som rusmidler og tobakk.

Avhengighet trenger ikke å være progressiv. Jeg kan røyke 20 sigaretter daglig i flere år uten å øke inntaket jevnt over tid, og tildels gjelder dette rusmidler også. Hva som utelukkende er progressiv avhengighet vil jeg påstå er spillavhengighet, der spilleren uavhengig av om han/hun er tilfreds eller ikke, vil spille bort alt i en eller flere omganger, hvor hver omgang er progressivt med tanke på økning av innsatsen.

Det er kritikkverdig at en representant for na, og for den saks skyld aa, skal gå ut med påstander om at syndromet er uhelbredelig. Psykologisk sett er det amotiverende for brukere å få servert en slik nyhet, og jeg stiller spørsmål ved om utsagnet er troverdig eller dekker alle områder av syndromet. Brukere vil komme til å forkaste hensikten med å gjennomføre en rehabiliteringsprosess med sikte for fullstendig avvenning, som er det overordnede målet for alle rusinstitusjoner. Spørsmålet vil lyde: Hva er vitsen hvis avhengighet er uhelbredelig?

Jeg poengterer her at avhengighet er en sammensatt gruppe av symptomer, der minst ett av disse symptomene kan helbredes. Abstinensreaksjon er et eksempel på slik symptom som kan helbredes fullstendig. Abstinens inntreffer når en brått slutter med inntak av rusmidler, eller gjennomgår en nedtrappingsfase. Denne reaksjonen i seg selv medfører en rekke karakteristiske symptomer som bearbeides individuelt med terapi, medisiner eller avvenningsmetoder, for å nevne noe. Ro og hvile er også ansett som viktige faktor i begynnelsen av avvenningsprosessen. Dette er fullt ut mulig å helbrede fullstendig.

Å påstå at avhengighet er dødelig, er en sannhet med modifikasjoner. Ikke all avhengighet trenger være dødelig, et eksempel er spillavhengighet, som er skadelig men ikke direkte dødelig. Den kan indirekte føre til dødsfall, som for eksempel selvmord. Andre form for avhengighet som ikke er dødelig i seg selv omhandler blant annet cannabis. Denne psykiske avhengigheten er plagsom og gir sterke belastninger på sitt verste, men har såvidt meg bekjent aldri ført til et dødsfall.

Den kan indirekte gi alvorlige komplikasjoner som er årsak til dødsfall som alvorlige depresjoner, psykiske lidelser eller psykose. Dødsfall på røykavhengighet er også diskuterbar, hvis vi kun skal regne kols og kreft som dødsårsaker. Ikke alle røykavhengige utvikler kols eller kreft, og ser vi på snus i den forstand at det er nikotin man er avhengig av, er det betydelig færre som dør av denne avhengighetsformen. Alkoholavhengighet derimot, kan være svært dødelig i seg selv.

Jeg støtter det felleskapet Anonyme Narkomane og Anonyme Alkoholikere gir til den gruppen mennesker dette involverer, men etterlyser litt mindre misjonerende utsagn som jeg tolket dithen på definisjonen av avhengighet. For folk som er avhengig er det mulig et pluss å relateres til sykdom, men ikke uhelbredelig. Det er også viktige faktor i bildet før avhengighet blir dødelig, med unntaket av alkohol som med sin høye dødsstatistikk kan konkluderes slik.

At avhengighet er progressiv kommer helt an på individets befatning og erfaringer med sin avhengighet, men på rusmidler er den stort sett sørgelig sant. Dette behøver ikke være i dose, men i hyppighet av inntak også. Hadde det ikke vært for sigaretter ville denne påstanden vært sann - ifølge meg. Ønsker å se denne kilden din, om det så bare er navnet på boka. Kan være interessant å lese hva na formidler sine tilhengere, som et alternativ informasjonskilde.

det du kan gjøre er å trappe litt ned på drikking, i 1 uke eller 2 drikker du mindre en vanlig, og etter det drikker du enda litt mindre i 1-2 uker, trapper ned sånn, helt til du klarer deg helt uten, så holder du deg unda en lang stund og drikker bare sjeldent 1 gang i månden eller 2 og ikke så mye og i helgen! akkurat som en vanlig person drikker!

Kan funke, prøv og da får du til og med nyte alkohol som du liker, vis du klarer det da
Husk at det har mye å si på viljen din!

Lykke til!

Paranoy; Jeg representerer ikke Na eller AA på noen måte, jeg deler bare mine erfaringer her. Det er et anonymt felleskap, så jeg kan ikke navngi våre bøker. Jeg kaller det en sykdom og den er uhelbredelig, men det betyr ikke at man må bruke. I NA lærer man å leve rusfri.

Med at den er uhelbredelig, mener jeg at du aldri kan bruke noen form for rus. Da går man tilbake til aktiv avhengighet.
Dette viser all erfaring.

Til slutt: Det går fint an å leve med denne sykdommen. Å holde seg rusfri en dag om gangen.

Jeg skjønner godt hva du mener, eneste jeg poengterte med pirkingen min var at det er betydelig forskjeller mellom syndrom og sykdom, til tross for mange likheter. Avhengighet representerer et begrep som tar sikte på et bredt spekter av symptomer, som ikke oppstår likt hos alle individer som beklageligvis faller under definisjonen avhengig.

Det viser seg i form av psykisk og fysisk avhengighet blant annet. Her er det mange likheter hva symptomer angår, men allikevel oppleves disse betydelig forskjellig fra person til person, avhengighetsform til avhengighetsform.

Et eksempel er en cannabisavhengig kontra metadonavhengig. Disse representerer henholdsvis psykisk og fysisk avhengige. Der begge opplever uregelmessig intens svetting fra tid til annen, er det helt klart en forskjell fra disse symptomene som skiller den psykiske fra den fysiske.

Hvorav den psykiske opplever disse symptomene som et intens ønske om å innta mer av stoffet cannabis, kan den fysiske bare ved en så liten kraftanstrengelse som en gåtur ned gata oppleve at skjorta hans blir klissblaut av den minimale anstrengelsen.

Hadde avhengighet vært en sykdom ville nødvendigvis begge ha de samme symptomene uavhengig av stofftype. Dette var bare et eksempel på symptomer som opptrer likt, men viser betydelige forskjeller - noe avhengighet faktisk er! Den opptrer likt hos individene, men viser betydelige forskjeller i opplevelse og erfaring!

Med andre ord kan du si at hadde dette vært en sykdom skulle alle hatt de samme symptomene, og de skulle opptredd likt. Avhengige kan ha forskjellige symptomer som hver for seg eller i grupper av symptomer, er nok til å omfatte individet som avhengig. Dette er kjennetegnet for et syndrom, forenklet forklart.

Videre vil jeg også konstantere at det er en sannhet med modifikasjoner hva uhelbredelig per din definisjon er, i den form at du viser til å "aldri kunne bruke noen form for rus". Modifikasjonene i denne sannheten kan igjen vises til medisinsk behandling av rusavhengige som for eksempel heroin-misbrukeren, i dette tilfelle en dobbeltdiagnose klient.

I og med at det fins en diagnose til i tillegg til rusavhengighet, så må klienten gjennomgå en forsvarlig behandling tilpasset individuelt, kall det gjerne en individuell plan, selvom ip er å forstås korrekt av en annen betydning. Den heroin-avhengige er ferdig med sin nedtrappingsprogram, har kommet tilbake til det rusfrie livet men har behov for medisinsk oppfølging av preperater som kan fremkalle rus, herav kan vi tenke oss benzodiazepiner.

Denne gruppen klienter vil i så fall, etter din definisjon som uhelbredelig, måtte tilbakefalle på grunn av at han inntar benzodiazepiner i en medisinsk behandling, eller oppfølging om du vil, hvilket ikke alltid er tilfelle. Vitenskapelig sett kan du si at så lenge det fins et tilfelle som motviser denne påstanden, kan ikke påstanden være korrekt.

Din påstand er at syndromet er uhelbredelig, hvilket er feil bruk av begrep, og din definisjon deretter er påvist ikke holdbar fakta, av den grunnen at skulle slik definisjon holde mål, ville det vært totalt uforsvarlig å behandle klienter med slike medikamenter. Siden det er opp til legens vurdering å avgjøre slike forhold, anser jeg det som en sannhet med modifikasjoner.

Det som derimot er sant, er at tilbakefallsprosenten til de som eventuelt rører rus igjen etter å ha blitt helbredet fra sin avhengighet, er stor. Dette er tilbakefall, noe som kan hende i nært sagt alle typer lidelser, sykdom og syndromer, der begrepet omhandler det faktum at du går tilbake til belastningen eller episoden som disse utgjør.

Men for at du skal få tilbakefall er du nødvendigvis blitt behandlet, gått igjennom en remisjon til fullstendig remisjon eller helbredet. Flere begrep som nært sagt forteller det samme.

Behandlet er, hvis vi bruker begrepet sykdom, blitt "reparert" og i den grad det lar seg mulig gjøre, tilbake til den friske tilstanden. Remisjon betyr at den er redusert i volum, eller at symptomene har avtatt, hvorav fullstendig remisjon viser til at sykdommen ikke lenger lar seg påvise hos vedkommende. Helbredet betyr at sykdommen ikke lenger lar seg påvise i den grad det kan vise til frisk hos vedkommende.

Avhengighet er påvist det faktum at den kan helbredes, og ikke ligger latent inne hos vedkommende som opplever dette syndromet, på det viset at en person godt kan innta en annen form for rus enn hva de slet med, uten at det fremkaller tilbakefall av symptomer. Eksempelvis er ex-cannabisbrukeren som tar seg en øl en gang iblant, ex-amfetaminbrukeren som røyker seg en sigg, eller ex-heroinbrukeren som medisineres jevnlig eller ved behov av preperater under benzodiazepin-gruppen.

Det er derimot et velkjent faktum at rører de som har gjennomgått en avhengighetsepisode rusmidler som omfatter deres problem, eller andre områder som omfatter deres tidligere problem, så er tilbakefall til nye episoder stort! Hvor lenge disse episodene varer er derimot avhengig av hvor lang tid det tar å behandle episodene til remisjon, fullstendig remisjon eller helbredet.

Hvis du hadde problemer med alkohol, vil hver gang etter at du er blitt helbredet og omgås nye runder med alkohol, inneha den risikoen at du får et tilbakefall av avhengighetssyndromet. Dette gjelder i samme grad f.eks, røykere og deres omfatning av sigaretter etter helbredet status, og spillavhengige med deres omgang av spillemaskiner der innsats er påkrevd, etter fullstendig remisjon.

Jeg skjønner godt hva du mener, og selvsagt er det slik at folk tilhørende et felleskap som na har slik syn på rusmidler, men det er allikevel deres egen forståelse og formulering av avhengighet som ligger til grunn for en slik uttalelse. Den deler nødvendigvis ikke andres forståelse av begrepet, og i følge kanskje den faglige vurderingen, noe jeg ikke bastant kan påstå, er det muligens feil formulert til tross for at innholdet er nært sagt riktig.

Begrepsdefinisjonen er pirking, helt klart - men formuleringsvalget er definitivt ifølge meg, ikke riktig. At tilstanden varer evig ut er helt feil, til tross for at fullstendig remisjon er påvist. Det er ikke sånn at sykdommen som du kaller det, ligger latent i deg så lenge du lever, med unntak av det gjeldende rusmidlet du i første omgang fikk problemer med. Det er ennå ikke påvist slike fakta som du presenterer, men det er gjennom erfaring påvist høy tilbakefallsprosent!

Alle er kapable til å bli avhengige hvis forholdene ligger til rette, det betyr ikke at vi alle er syke. De som har opplevd en avhengighet av diverse, vil selvsagt også være under tilbakefallsrisikoen uten å måtte påkalle seg en definisjon av å være inaktiv avhengig. Har aldri hørt det begrepet der før, og anser det som en definisjon tilpasset et na-felleskap. De som ikke lenger er avhengige er friske, det er min definisjon - og med frisk mener jeg at de ikke lenger lider under symptomer av syndromet. Da har de gjennomgått en fullstendig remisjon, som er tett nært helbredet.

Du lærer ikke å leve med avhengighet, du lærer å komme deg ut av avhengighetsyklusen. Skulle jeg lært meg å leve med avhengighet, ville jeg lært meg å ruse meg konstant, som i dette tilfellet rusavhengighet består av, og det er ikke poenget med et na-felleskap. Et na-felleskap sikter mot fullstendig remisjon hos deres tilhørere, og forhindre via deling av erfaringer et tilbakefall! Jeg har vært på na-møter jeg også, så jeg vet godt hva deres intensjoner er - og de er prisverdige.

Dessuten, med mindre boka er skrevet av deres egne tilhørerere, kan jeg ikke se hvordan det bryter anonymitetsprinsippet ved å dele tittelen på boka med oss andre. Men jeg respekterer selvsagt dette prinsippet, og lar være med å etterlyse det videre.

Bare ut av nysgjerighet, fant ikke noe konkret informasjon om dette på nett, lurer jeg på hvor utbredt alkoholisme er i Norge. Noen som vet noe om det? Det er jo nært annliggende å tro at dette må være ganske utbredt mtp alkohols sosiale aksept og bruksmengde i Norge. Vet at det er individuelt, men noe generelt må da være mulig å stadfaste: hvor eksessiv skal drikkingen være før du kommer i faresonen for å opparbeide alkohol abstinenser? (på en vanlig voksen mann)

Er det ikke slik at tømmermenn er et abstinens symptom i en viss forståelse av ordet, fordi grunnen til at dagen derpå ubehaget oppstår er at hjernen har vendt seg til en alkoholpåvirket sinnstemmning? Og derfor prøver derfor å kompansere for eget idioti. Sånn sett kan man si at Norge plages av kollektiv alkoholisme lørdags og søndags morgener

Jeg har ingenting imot Amerika eller Amerikanere... Likevel har jeg et inntrykk av at å være med i AA (alcoholics anonymous) er nærmest populært der borte, og at de kan virke nesten litt gladkristne i møte med folk som ikke har blitt "frelst" slik de har blitt. Sier "frelst" i hermetegn her da det ikke som regel ikke har noe med gud å gjøre, men med "en makt som er større enn deg selv", som de krever at du skal gi deg over til.

Jeg har fått inntrykk av at faren for avhengighet ligger mest i holdningene til alkohol og hvilke grenser man har satt. For eksempel, det går fint an å drikke hver helg uten at det umiddelbart betyr at du er i faresonen for alkoholisme.

Jeg har flere ganger sett på turer at folk har vært drita tre dager i strekk, og det har heller ikke vært noe problem sålenge man veit at man ikke kan drikke den fjerde dagen fordi man skal på jobb den femte. Av egen erfaring så kjente jeg morgenen på den tredje dagen at nå hadde det vært digg med en drink, og når jeg drakk den så ble jeg på en måte tilfredstillt. På dag nr 4 så visste jeg at i dag kan jeg ikke drikke, og uansett hvor digg det måtte være så kan jeg ikke, selv ikke en øl, fordi jeg skal på jobb neste dag. Har man satt en grense og har de riktige holdningene til alkohol, så blir man ikke alkoholiker.

Men så er det en god del mennesker her i verden, og av alle de hundretusener av folk som drikker seg drita en gang iblandt, så er det nødt til å være en viss prosentandel som har svakheter som gjør at man kan utvikle usunne vaner. Disse usunne vanene/psykiske avhengigheten utvikler seg etterhvert til fysisk avhengighet hvis man ikke tar seg sammen.

Etter 3-dagers fylla så opplevde jeg å være fjern de neste 3 dagene etterpå jeg var edru, samt svekket koordinasjon og tale evne. Noen som har opplevd det samme?

Ville bare skrive en liten melding om at jeg nå er kvitt disse abstinensene jeg har slitt med en stund, slik at folk her slipper å bekymre seg over meg. Har vært 2 måneder uten alkohol nå, og har hverken angst eller skjelvinger. Disse symptomene tror jeg også til dels kan skyldes andre faktorer, som høyt kaffeforbruk, dårlig kosthold, lite mosjon og skolestress. Greier godt å slappe av uten alkohol nå, og er veldig fornøyd.

Er enig med deg, ChrisThePsyco, i at man bør sette grenser og ha de riktige holdningene til alkohol, for å ikke bli alkoholiker. Har selv satt meg noen grenser. Dette er at jeg aldri drikker alene, og at jeg aldri drikker meg overstadig beruset, og å kun drikke ved spesielle anledninger. Noen andre som har satt seg noen konkrete grenser og vil fortelle om det?

For å svare på Chris sitt spørsmål: Kan ikke huske å ha opplevd dårlig koordinasjon eller svekket taleevne, iallfall ikke i nevneverdig grad. Derimot kan jeg bli treig i hodet og få svekket hukommelse dagene etter å ha drukket mye. Dette arter seg ved at jeg blir desorientert og ikke husker hvor enkelte butikker lå hen, problemer med å huske navn,og at jeg må skrive ned ting som jeg til vanlig ikke har behov for å skrive ned for å huske. Er det vanlig å ha problemer med hukommelsen etter å ha drukket mye?