Først, takk for tilbakemelding!
Personlig liker jeg du-du-du-refrenget, selv om det etter de fire første du-ene kan bli litt for mye. Uansett så har jeg ikke noe bedre å stikke inn, som passer bedre til meningen med sangen.

På spacelydene er jeg enig med deg. De var der for å styrke konseptet (som er en reise helt alene til det ytre rom, som en metafor på en tung depresjon) samtidig som å prøve å utfordre lytteren litt mer i en ellers ganske plain popsang, men ender mer opp som en forstyrrelse. Om de ikke fjernes helt må de iallfall dempes kraftig.

Det er en grunn til at det er nettopp to gitarsoloer. Låta starter som et lysglimt i den ellers helt mørke tilværelsen borte fra alt man kjenner og er glad i. Et lite håp om at det kanskje kan forandres. At man kanskje kommer ned igjen, og ut av depresjonen ("Even though the sun is down, it might just rise again another time."). Den første soloen skal fortelle at lyset nok en gang begynner å forsvinne, og han begynner å skjønne at det kanskje ikke vil ta slutt likevel ("The sun is going further down and might not rise again on the other side. Will this change?"), mens den andre soloen beskriver det helvetet han går igjennom når han faktisk skjønner, eller iallfall tror, at han vil være fanget der for alltid ("Things never change!").

Takk til deg óg

Trommer skal det bli! Grunnen er den at jeg ikke har et trommesett tilgjengelig, samt at om jeg skulle spilt selv ville det blitt enda værre. Det hviler en forbannelse over meg som gjør at jeg ikke kan holde i en trommestikke uten å miste all form for takt