Dette blir kanskje litt kvasiforskning, og vi på nff er ikke akkurat representative for resten av landet - MEN - jeg har sett veldig mye snakk om jobb, sykemelding, arbeidsledighet, jobbsøking osv, og er ganskje nysgjerrig på hvilke meninger vi sitter på om dette.

I det siste har jeg lest tråder og innlegg av flere hvor det slår meg at disse ikke har noe problemer med å leve på trygd. I en hver debatt i det offentlige, f.eks politikerne på tv, får man alltid "alle vil jobbe" slengt ut. Der sier de rett ut at folk har et ønske om å jobbe, et ønske om å utrette noe, og de som går på arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd gjerne ville byttet ut sin hverdag med en jobb. Likevel sitter jeg med en uggen følelse om at det er langt fra sannheten. Er vi for snille i dette landet som kommer med ordninger som kan la folk sitte hjemme og få lønn fra fellespotten?

Derfor ønsker jeg en kort undersøkelse (husk at du er annonym, så vær dønn ærlig) om hva folk tenker om det å selv skulle gå på trygd.

Jeg mener at det går mye på flaks når man begynner i arbeidslivet. Det er min ærlige mening.

Tror det kommer veldig ann på. Om man har mulighet til å jobbe med interessene sine er det mange som har lyst til å jobbe, blant annet meg selv.

Jeg tror at vi er for snille med trygder, og at dette bidrar til å skape en lat arbeidskultur.

Der peker du på noe jeg tror er et stort problem for velferdstaten. Mange er av den oppfatning at det er greit å gå på trygd når alternativet er en kjedelig eller uinspirerende jobb. Man må liksom få jobbe med "interessen sin" her i landet, mens i resten av verden handler det om å få muligheten til å tjene penger, uansett hva.

Det blir jo litt feil da, hvis man skal gå inn i hver eneste jobb man prøver på, med dødsforakt i øynene! Det er ikke sånn et arbeidsliv skal være basert! Man skal jo trives også, er jo snakk om 1\3 av livet ditt og enda mer (man påvirkes jo).

Er det en menneskerett å trives? Er det slik at om noen synes jobben er helt forferdelig, så er det greit at de da kan motta trygd mens de venter på "bedre tider"? Mitt problem med hele den tanken der, er at de som venter på en bedre jobb, ofte venter veldig lenge, får høyere og høyere krav til hva som er "verd å jobbe med" eller "lønner seg sammenlignet med trygd". Det kan ta 4-5 år for mange å komme seg i jobb, og på veien har det gått med mye skattepenger direkte til dem, og til kostnader i NAV-systemet.

Vi har en rekke tilbud i dette landet som staten finansierer, enten fullstendig eller ved studielån.

Om man ikke vet hva man vil, og trenger å modes, kan man f.eks:
- Ta folkehøyskole
- Militæret
- Siviltjeneste

Nå er det ikke meningen at jeg skal gå inn og kommentere alle som skriver, så håper du ikke tar det ille opp. Jeg ønsker å se en debatt om dette, et tema jeg har tenkt mye på.

Å jobbe er ikke noe problem..

Å bli tvunget til å måtte ta hva som helst av jobb for å overleve, det misliker jeg sterkt.

Men for all del, jeg skjønner jo systemet og at det må være slikt som dette.

Ikke for å kverulere, men rent samfunnsøkonomisk sett er det vel rimeligere å utbetale minstesatsen for arbeidsavklareringspenger enn rekruttering inn i førstegangstjenesten. På den andre siden kan kanskje holdningsskapningen og erfaringene veie opp i det lengre løp (raskere ut i arbeid etter tjeneste osv).

Jeg tror uansett ikke denne aldersgruppen ("modningsgruppen" på 18-20) er de største "snylterene". Jeg kan heller tenke meg at nyutdannede med en random bachelorgrad "som venter på rett jobb" er mer utsatt for slikt og folk som ikke vil/ønsker/gidder/orker å ta høyere utdannelse.

Jeg tror det største problemet i Norge generelt er at om man ikke får drømmejobben, så gidder man ikke jobbe.
"Jeg er for viktig og spesiell til å vaske golv", er sikkert noe mange kan relatere seg til. Det er kanskje derfor "drittjobbene" som septiksjåfør og søppeltømmer er relativt godt betalt i forhold til hvilken kompetanse som kreves.

Bingo! Det er akkurat derfor disse typer yrker er relativt godt betalte. Vi ville hatt gatene fulle av søppel hvis søppeltømmerne hadde en timesats på 100 kr/t.

man får ingen i norge til å arbeide for 100 kr pr time, så ja. gatene ville vært ganske møkkete da ja..

Kanskje jeg er litt kapitalistisk når det kommer til dette her. Men det er min mening ( Ikke meningen å tråkke på noens tær!)

Jeg er av den oppfatningen at i Norge er det for mange som stikker på nav, hever trygd fordi de ikke gidder annet.
Dukker stadig opp eksempler hvor folk er late\giddalause\uengasjerte mtp å gjøre en jobb. Da er løsningen for mange heller å gå på nav og heve trygd.
HVORFOR skal MINE penger, som jeg betaler i skatt gå til folk som ikke gidder å gjøre en innsats for samfunnet?
Norge sier at de skal gi 1% av nasjonalt bruttoprodukt til u-hjelp. Noe de absolutt ikke klarer. Det er 1 kr på 100-lappen det. Hvorfor skal skattepengene mine gå til folk som ikke gidder å gjøre en innsats, når de heller kunne hjulpet folk som ikke har sjans til å gjøre en innsats, men gjør så godt de kan.
Er noe annet med folk som er ufør og ikke har sjans til å jobbe pga ulykker og skader. Men tingen som provoserer meg er det at mange, i våres landstrakte land som er giddalause.
I Norge har ALLE en reall sjanse til å få se en god utdannelse. Om folk ikke gidder det, får det være helt å holdent opp til de, og de får heller ta de "møkka jobbene" som ikke er så godt betalt da.

Jeg har tatt opp fag på sonans for å forbedre karakterer, går på NKF nå, men begynner på BI til høsten for å ta en Master. Grunnen til at jeg hopper over på BI, er fordi jeg ikke gidder å slite økonomisk når jeg blir eldre, snu på vær krone osv for å få ting til å gå rundt. HVorfor skal jeg "lide" da for å ha tatt en god utdannelse?

HVORFOR kikker ikke Norge over til USA på modellen de har der? I Usa er det vel slik, blir du arbeidsledig, får du trygd i max 3 mnd. Etter det MÅ du klare deg selv. Folk som har hatt gode jobber tidligere, tar seg til takke med å flippe burgere på McDonalds, fordi det er eneste utvei.
Får du sparken i Usa, så er du jo ute å søker jobb med en gang ( PÅ DAGEN!). Folk vet de ikke klarer seg med mindre de får en jobb asap.

Norge er altfor "snille" med folk som er giddalause, er en annen sak med folk som ikke har anledning.

For all del, ikke meningen å provosere noen eller tråkke på noen tær. Bare min ærlige mening.

Sorry for skriveleifer. veldig trøtt.

I usa får du også mesteparten av lønna selv, og betaler ikke så mye skatt. Det er heller ikke like bra helsetilbud. Det at folk søker jobb er èn ting, mange går kanskje til kriminalitet også? Da er det kanskje en bedre idè å holde folk unna kriminalitet ved å gi akkurat den gruppa litt mer tid og motivasjon til å søke jobber?

Enig i mye av det du skriver.
Men mtp skatter og avgifter vi betaler i Norge, så blir vel litt av det likt i Usa også. Er betaler vi skatt, og har kun en egenandel når vi skal til lege. I Usa betaler de jo forsikring. Så vis du legger go`vilja til, så blir det litt det samme

Jeg skjønner jo at 18-20 åringer trenger litt tid til å tenke, men når man nærmer seg 25 med stormskritt, mener jeg man burde få fingern ut å heller ta til takke med det man har stelt i stand selv.

kan egentlig ikke tenke meg så mange andre steder man virkelig tenker over hva man vil, og hvordan man skal få dette til enn i en skikkelig kjedelig jobb.. hvorfor nav skal betale for at folk skal ligge hjemme å spille ps og se tv mens man tenker ser jeg ikke. Denne tenkeprosessen tror jeg vil gå ganske naturlig av seg selv i en hvilken som helst jobb. Jeg har i alle fall aldri tenkt mer enn jeg gjorde når jeg hadde "samlebåndjobber", god motivasjon for videre studier ga det også! Kall det gjerne ett spark i ræva..

I see i see. Føler det blir litt på en annen måte igjen.

Eks: En kamerat av meg, utdannet kokk, gikk mange mnd å levde på nav. Han fikk tilbud om jobber, men han bare takket nei hele tiden. Grunnen til det, var at han ikke ville jobbe på resturant, men heller offshore. Han har ikke anledning til å komme offshore pga kurser han ikke har, og vekt (BMI).
Da mener jeg at han heller skal ta til takke med jobben han får, ta kursene sine å ta litt tak. Ikke bare gå rundt å heve trygd fordi han ikke gidder. DET er feil synes jeg!

Vandringsmann: Begynner så vidt det er å ha litt medhold i hva du skriver. Har -lenge- godtatt mye strenge blikk og lettere krass stemmebruk. Det som er verst av alt er at de har faktisk balletak på deg. Så det beste er å bare følge det som står på papiret, ikke møte de så mye face to face.

Kudos til deg for å ta opp kampen og vinne (ihvertfall litt).

3 eksempler:

1. Han som er drit lei sjefen sin på jobb, sykemelder seg og peker på at ryggen er vond. Ja, med trening og fysioterapibehandling kan han komme tilbake i full jobb, og i mellomtiden kan han være aktivt sykemeldt (jobbe f.eks 50%). Han velger å bli hjemme.

2. Hun som jobbet på en stor fabrikk som pga finanskrisen måtte permittere sine ansatte. Da har hun valget om å finne seg en ny jobb eller bli hjemme med en god slump penger i arbeidsledighetstrygd beregnet utifra en andel av hva hun allerede tjente. Hun velger å bli hjemme.

3. Han som kommer rett fra militæret og har muligheten til å enten skaffe seg en jobb, eller å melde seg som arbeidsledig. Han velger å bli hjemme.

Har vi råd til å la disse menneskene ta disse valgene?

Jeg ville definitivt ikke tatt i mot trygd. Eklere enn en trygdesnylter blir man vanskelig i mine øyne.

Kan godt ta imot trygd, er uansett snart på vei i svarte market

Finnes det noen statistikk over aldersgrupper som er arbeidsuføre? Vet om mange eldre voksne mennesker som gjerne kunne dratt seg på jobb, men har latskapen godt innarbeidet. Siden det er så mye snakk på de late yngre her.

Har på følelsen at det er mye dårlig arbeidsmoral. Gutter blir så svakeliggjort i barnehager og skoler at det er rart vi gidder å være her i det hele tatt. Resten jobber ræva av seg og blir sjuke av det, tredve år før tida.

Nei, har ikke noe tall på det. Men jeg har levd og brukt øyne og ører.

Vel. Jeg blir (forhåpentligvis) lektor i språkfag, så antagelig håper jeg å slippe å gå uten jobb. Men dersom noe skulle endre seg og alternativet er å jobbe i klesbutikk med 6 års universitetsutdannelse bak seg, så blir det jo straks en mer aktuell problemstilling for min del.

Å jobbe i butikk synes jeg er ganske lite givende, men på en annen side er det ikke spesielt givende å gå hjemme heller. Man møter ikke så mange mennesker og får mindre input og sosial omgang, samt at jeg hadde nok (helt ærlig) skammet meg over å være frisk og motta trygd. Det er fryktelig vanskelig å svare på uten å ha vært i en sånn situasjon selv, men jeg tror ikke jeg hadde gått hjemme og subbet. Hadde kjedet meg ihjel, tror jeg En jobb kan føre til at du møter kule kollegaer og kommer deg ut, selv om jobben i seg selv kanskje er lite motiverende og givende.

Jeg har tidligere jobbet lenge i en matbutikk på deltid ved siden av studier, og kan vel skrive under på at jobben i seg selv er veldig lite givende. Likevel stortrivdes jeg sånn totalt sett, man møter mange mennesker - og så lenge man har kule kolleger og en fungerende sjef så er det null stress å komme igjennom hverdagen. Med andre ord ville jeg aldri tatt i mot støtte som går på bekostning av velferdsstaten og andre mennesker som sliter for pengene, med mindre det var en absolutt nødvendighet. Det ville også vært dobbeltmoralsk for meg å gjøre det, ettersom det irriterer meg rimelig mye at folk velger å få støtte, uten å prøve å skaffe en jobb. Nå vet jeg ikke hvor mange det er som gjør dette på landsbasis, men jeg vet om et par stykker.

Uansett alder, om jeg var arbeidsgiver og har to kandidater for jobben med like lang utdanning og like gode karakterer, går det selvsakt på personlige egenskaper.

Kandidat A: 3 års utdannelse, jobbet 1 år på matvareforretning/klesbutikk/annen ikke relevant til denne jobben stilling.

Kandidat B: 3 års utdannelse, 1 år på Nav på arbeidsledighetstrygd.

Valget for meg er enkelt, kandidat a viser ståpåvilje og arbeidsmoral.
Kandidat B virker lat og uambisiøs.

Det er grunnen til at jeg heller ville hatt en kjedelig mindre givende jobb enn å gå på trygd.

Nå er det 25% av dere som har sagt at dere synes det er greit å ta imot trygd om det lønner seg økonomisk å jobbe mindre. For en del folk vil det direkte i kroner lønne seg å forbli på trygd, eller jobbe mindre, og derfor få mer støtte. Andre får situasjoner der de kan få mye penger i sykelønn om de sier de er syke, og sykelønnen/trygden er da så høy at når du først sier du er syk, vil du tape på å gå tilbake i jobb.

Kan noen som mener det er greit, og tør å argumentere for det, fortelle hvorfor de synes det er greit i noen tilfeller å ta imot trygd man ikke har rett på.

Dette er vel egentlig ikke stort å argumentere om. Det finnes bare ett argument for, og det vet vi jo alt er basert på egoisme. Så en videre debatt om trygden som særskilt tema faller rimelig kort er jeg redd. Hvis meningen med tråden var at det skulle komme frem argumenter for å motta ufortjent trygd, på rekke og rad, så kommer vi ikke stort videre enn dette ene argumentet, og resultat fra avstemningen da selvfølgelig. Hvis vi da ikke skal ta debatten videre til om hvorvidt etisk-egoisme har, eller ikke har noe for seg, men det blir vel en litt drøy avsporing. Plink-plonk.

Jeg har tenkt på en ting, hva med å gi alle sykemeldte en lett form for arbeid? Nesten ingen er ubrukelige, de fleste kan gjøre NOE. Tenker på jobber som å være vakt i offentlige bygg, bare passe på at ingenting galt skjer, og hvis det skjer noe ringer de politiet. Eller å legge brev i konvolutter og lime dem igjen.

Jeg mener; er det ikke bedre å betale en mann for å grave et hull og en annen mann for å fylle det igjen, enn å bare gi begge to penger rett i lomma?

Strengere straffer for de som misbruker trygdesystemet! Vi har vel full sysselsetting som mål i Norge, noe vi sikkert aldri kommer til å nå heller men vi må være mer forsiktige med å gi ut trygd. Det neste blir om mulig litt generaliserende og "rasistisk"(?). Men jeg får inntrykk av at Norge er "kjent" utenlands som et land du kan komme til, ikke gjøre en dritt, og få penger. Ser for meg at mange sitter å får trygd samtidig som de arbeider svart, synes at dette er et svært alvorlig brudd på lovverket og ødelegger jo hele poenget med velferdsstaten.

Det koster penger å lage arbeidsplassene (de må tilrettelegges). Jeg har uføretrygd, og går på "jobb" på en VTA-plass. Det koster Norge 50 000 ekstra per år enn om jeg kun gikk på trygd, for eksempel. Det spørs om det lønner seg i lengden (om det vil gjøre at mange nok kommer tilbake til normal jobb).

Jeg har prøvd å gå hjemme og få penger over lengre tid, over 8 mnd mens jeg venta på at nav skulle finne ut av hva de skulle gjøre med meg. Jeg kan ikke skjønne at noen (mentalt friske) vil ønske et sånt liv. Kanskje i en periode, men å leve livet sånn, kan jeg ikke skjønne. De fleste får jo ikke nok penger til å drive med masse spennende de har lyst til, heller.

Leste jeg her nå akkurat, tilfeldigvis