Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  14 2734
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Jeg har en barndomsvenn som har hatt det ganske tøft gjennom hele livet. Mistet moren i en alder av 10-11 og et annet nært familiemedlem senere i tenårene, selvmord i begge tilfeller. Han har vært mobbet gjennom hele skolegangen, både for utseende og manglende sosiale ferdigheter. Vennegjengen min har alltid vært åpen og lite dømmende, slik at han til en hvis grad har følt seg inkludert en periode, men i tillegg har vi alltid latt hverandre virkelig få høre det hvis noen driter seg ut, og dette gjorde han altså ganske ofte. Selv om jeg kan skjønne at mange ville sett det som mobbing, er jeg og noen få andre de eneste ordentlige vennene han har hatt såvidt jeg forstår det, men fra 17-18 års alderen har vi hatt ganske lite kontakt. Dette er både som følge av lite sosial utvikling på hans side og at vi slik "vokste" litt fra hverandre, men også fordi han etterhvert ble mer og mer tilbaketrukket. Han er vel det mange vil kalle "mindre begavet", og har derfra aldri egentlig lykkes med noe som helst. Dette har ført til at han tydelig har ekstremt lav selvfølelse, og kan lett bli ukomfortabel i sosiale sammenhenger. Da vi var yngre hadde han en tendens til å plutselig bare si "jeg stikker hjem jeg", helt uten forvarsel, og i enkelte tilfeller kunne vi se han løpe hjemover for alt han klarte. Dette pleide vi å syntes var helt hysterisk, unge, dumme og steine som vi var, men ser jo nå at vi burde ha skjønt hvor seriøst det faktisk var og reagert på en annen måte. Etterhvert var det ingen som hadde kontakt med han lenger, utenom en svært sjelden gang i blant, og jeg regner med at han bare har holdt seg for seg selv alle årene, utenom et militæret og et par forsøk på folkehøyskole, der han endte med å gi opp og dra hjem ganske fort.
Heldigvis var to kompiser av meg på jakt etter en tredje romkamerat i kollektivet, og klarte å få han til å endelig flytte hjemmefra og slik igjen kunne føle seg litt inkludert. De har også gjort det de kan for å prøve å få han til endre på livssituasjonen, men uten hell. Det er spesielt utviklingen de siste årene som skremmer meg mest. Vi pleide å klare å få han med på forskjellige ting en gang i blandt, og husker til og med en gang han var med på byen og turte å approache damer på eget initiativ, noe som ville vært utenkelig i dag.
De han bor med sier han aldri forlater rommet lenger, og ikke gjør noe annet enn å game. Denne livsstilen har i tillegg gjort han veldig overvektig, og det virker som om bare det å gå ut av huset har blitt en psykisk påkjenning. Han sitter greit i det økonomisk pga arv og lever ganske sparsommelig, og derfor trenger han ikke jobbe eller deale med NAV, i hvertfall en stund til, men det er tydelig at han gjennom de siste årene bare har blitt mer og mer deprimert og redd for alt som involverer å være sosial, og i det hele tatt prøve noe som helst. På en måte er det forstålig, ettersom han har failet absolutt alt han har prøvd her i livet, og dårlig erfaring med mennesker generelt. Han har heldigvis ikke noe problem med rus (etter min standard hvertfall) og holder seg til en joint her og der og ganske moderat alkoholforbruk. Det er selvfølgelig mulig dette eskalerer, men ingen av de han bor med driver bruker noe annet enn alkohol og cannabis, og regner med at dette er eneste måten han får tak i det.

Uansett, jeg husker jeg snakket med han for et par år siden og han sa rett ut at han egentlig bare har lyst til å dø, men har bestemt seg for å ikke gå i morens fotspor. Likevel har alt gått i negativ retning, og jeg begynner nå å bli oppriktig bekymret. Jeg føler jeg har et ansvar for å hjelpe han, både fordi jeg har dårlig samvittighet fra fortiden, men også fordi jeg er en av ytterst få personer han virker komfortabel rundt og stoler på. Jeg har nå snakket med en fra hans nærmeste familie som også fortalte at de nå begynner å bli virkelig bekymret, og at vi må prøve å gjøre noe. Problemet er at det virker som han rett og slett har gitt opp, og at all tiden med isolering både har gått utover sosiale ferdigheter og økt frykten for omverdenen. Uansett hvilke forslag man gir han finnes det verken tro eller vilje på at han klarer det, og derfor ikke vil prøve. Jeg tenker å begynne begynne å være litt med han på hans premisser å snakke mer med han fremover for å prøve å motivere han. Tenkte også foreslå at han kunne få seg en hund, noe jeg tror kunne vært en bra start, siden han både får selskap, ansvar og mosjon, og forhåpentligvis litt mestringsfølelse. Likevel er det hullet han har gravd seg såpass dypt at nesten alle tiltak er nytteløse. Jeg regner med at noen av dere enten kjenner dere igjen, enten min eller hans situasjon, og håper noen har noen råd, uansett hva det skulle være. Jeg er redd det begynner å haste litt nå.
Det er ikke så mye du personlig kan gjøre annet enn det du allerede gjør. Du bryr deg og er der hvis han trenger det. Det er alltid tøft å miste nære familiemedlemmer i så ung alder og det er ikke et tema som snakkes om så veldig ofte. Det er lett å føle seg alene med det. Sorg man opplever i barndommen dukker ofte opp igjen i tenårene og voksen-alder ettersom man går inn i nye faser av livet som ofte påminner om det man aldri fikk/vil få og gikk glipp av.
Det at familiemedlemmene gikk bort som følge av selvmord kompliserer kompisen din sin sorg ytterligere. Å miste mor eller far gir økt risiko for både depresjon, selvmord, lav utdannelse, osv. Forskning har vist at de som mister foreldrene i selvmord ofte er aller mest utsatt for disse problemene. Det tilsier også at hans egen risiko for å begå selvmord er høyere. Det er flott at han gir uttrykk for å ikke ville gå i morens fotspor som du sier, men realiteten er at hvis han får seg en hard nok knekk er det ikke sikkert. Det høres definitivt ut som om han har problemer med sosial angst som han trenger å få hjelp til å bli kvitt for å få en bedre livskvalitet.

Du kan vel snakke med familien hans om å sende inn en mulig bekymringsmelding på hans vegne (vet ikke så mye om hvordan dette gjøres, men vet det er en mulighet). Problemet er vel at han ikke nødvendigvis er en stor nok fare for seg selv til at helsevesenet griper inn. Ergo må han kanskje nesten oppsøke hjelp selv. Kanskje du eller noen andre nær ham kunne blitt med ham til fastlegen og prøvd å få ham til å søke hjelp slik? Siden han sliter sånn med å komme ut klarer han nok ikke dette alene.

Det er lett å se vekk fra smerten her i livet og flykte vekk fra den på bekostning av alt man kan oppnå her i livet. Kompisen din bruker nok dataspill og kanskje mat også som en flukt og har ingen andre intensiver i livet (økonomisk, sosialt, osv.) som presser ham nok til å gjøre noe og komme seg videre i livet.

Til sist vil jeg si at du høres ut som en flott kompis og jeg håper jo at han du snakker om kommer seg ut av den situasjonen han er i. Skulle ønske jeg hadde en mirakel-kur på situasjonen men slik er ikke livet.
Først og fremst burde du ta deg en runde med deg selv. Det er utrolig dårlig at du ikke klarer å finne noen verdier ved kompisen din. Å kalle sine venner for "mindre begavet" og å si at de har mislyktes med absolutt alt de har foretatt seg i livet er et jævlig dårlig utgangspunkt, for å si det mildt. Kall det gjerne hippie-bullshit, men også feite, depressive, sosialt utilpasse gamere har positive sider ved seg.

Det virker ganske åpenbart at dette er et prosjekt du vil gjennomføre for din egen del, slik at du kan bøte på den dårlige samvittigheten for at du har mobbet han. I tillegg kan du jo klappe deg sjøl på skulderen i etterkant, og tenke at du tross alt er en skikkelig ålreit type som brydde deg såpass mye at du hjalp en kamerat tilbake til livet. Man kan tenke at målet helliger midlene, og det er forsåvidt riktig. Men det forutsetter jo at du faktisk når målet, og innen du har innsett at kompisen din faktisk er en kul fyr med positive ting ved seg tviler jeg sterkt på at du kommer til å hjelpe han i det hele tatt.

Dette virker sikkert som et sirævet og frekt innlegg, men innlegget har en intensjon. Jeg håper du kan hjelpe kompisen din, men jeg får inntrykket av at du ikke synes han har spesielt mye bra ved seg. Jeg er sikker på at du isåfall tar feil, og oppfordrer deg til å finne de gode sidene ved kameraten din og hjelper han med å innse at han har dem! Det vil bli veldig vanskelig å få han til å innse at han er en bra fyr med mindre du faktisk mener det selv.
Sitat av Sjølvaste Vis innlegg
Først og fremst burde du ta deg en runde med deg selv. Det er utrolig dårlig at du ikke klarer å finne noen verdier ved kompisen din. Å kalle sine venner for "mindre begavet" og å si at de har mislyktes med absolutt alt de har foretatt seg i livet er et jævlig dårlig utgangspunkt, for å si det mildt. Kall det gjerne hippie-bullshit, men også feite, depressive, sosialt utilpasse gamere har positive sider ved seg.

Det virker ganske åpenbart at dette er et prosjekt du vil gjennomføre for din egen del, slik at du kan bøte på den dårlige samvittigheten for at du har mobbet han. I tillegg kan du jo klappe deg sjøl på skulderen i etterkant, og tenke at du tross alt er en skikkelig ålreit type som brydde deg såpass mye at du hjalp en kamerat tilbake til livet. Man kan tenke at målet helliger midlene, og det er forsåvidt riktig. Men det forutsetter jo at du faktisk når målet, og innen du har innsett at kompisen din faktisk er en kul fyr med positive ting ved seg tviler jeg sterkt på at du kommer til å hjelpe han i det hele tatt.

Dette virker sikkert som et sirævet og frekt innlegg, men innlegget har en intensjon. Jeg håper du kan hjelpe kompisen din, men jeg får inntrykket av at du ikke synes han har spesielt mye bra ved seg. Jeg er sikker på at du isåfall tar feil, og oppfordrer deg til å finne de gode sidene ved kameraten din og hjelper han med å innse at han har dem! Det vil bli veldig vanskelig å få han til å innse at han er en bra fyr med mindre du faktisk mener det selv.
Vis hele sitatet...
Det virker da som om TS allerede har gått runder med seg selv om sin egen oppførsel. Folk vokser tross alt opp og oppfører seg ikke som den de var i grunnskolen eller ungdomsalder. Jeg opplever det som relativt vanlig blant gutter i skolealder med grader av harselering som noen ganger kan defineres som mobbing. Det at TS er blitt bevisst og angrende om dette i ettertid sier sitt. Er plenty av de som virker til å aldri unnskylde, angre eller gjøre seg bevisst over egen oppførsel tross alt.

TS hadde vel ikke brydd seg om å hjelpe og få råd fra andre hvis han ikke så noe potensiale hos ham og bare så på ned på ham. Slik som livssituasjonen til kameraten er nå viser han nok ikke så mye positive egenskaper til verden - selv om han helt sikkert har det! Han får jo ikke brukt stort av potensialet sitt til annet enn å spille dataspill. Han er hemmet i sin utvikling rett og slett. Selv om man kan slite med utdannelse, helse osv kan sosial omgang gi en opplevelse av mestring, men heller ikke her kan kameraten utfolde seg skikkelig. Her trengs det ikke bare positivitet og ros fra TS sin side. Kameraten kan få støtte til å begynne å vise mer av sine egne positive egenskaper, men det er ikke sikkert han ser de lenger da de er så forsømmet. Forståelig nok - fyren har vært gjennom mye. Her trengs jo mer enn bare ord - det trengs profesjonelle fagfolk.
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Trådstarter
Når har jeg sagt at han ikke har noen gode sider? Som jeg sa er jo noe av det jeg prøver er å hjelpe han med å anerkjenne dem og finne en måte å bruke dem på best mulig måte. Jeg skjønner godt at "mindre begavet" er en fæl ting å si. Det jeg mente med det er at han har det vanskelig med alt her i livet, og som jeg sa "det mange vil kalle mindre begavet". Jeg kunne godt snakket om de gode egenskapene hans, men slik jeg ser det er ikke de relevante når jeg forklarer problemet for en gruppe ukjente mennesker.

Hvis du tror jeg kun gjør det for min egen del, må du gjerne gjøre det, men hvis du antar at mennesker er så kyniske uten mer info enn det jeg skrev kan det være lurt å ta en runde selv.

Mener ikke noe vondt heller, og skjønner at det er lett å tolke dette i feil retning. Setter pris på tilbakemeldingen,
Sånn som du beskriver kompisen din gir ikke akkurat inntrykk av at dere har vært særlig god mot han. Sjargongen i kompisgjengen er ikke det jeg tenker på. Syntes det er trist å lese hvordan du fremstiller en du betegner som en venn.

Du kan være så kompis og omsorgsfull du bare vil. At du ser på vennen din som ubrukelig vil skinne igjennom uansett. Det eneste som vil endre på det, er at du begynner å fokusere på de gode sidene ved han.

Hvis han er det kjellermennesket du beskriver har han nok en godt trent evne til å oppfatte folks intensjoner. Dine intensjoner ser ut til å være brygget på din egen selvfølelse, fremfor å få frem det beste i en person som selvfølgelig har gode sider.

Har ikke til hensikt å fyre opp fakkelen sammen med Sjølvaste, som jeg forøvrig syntes gav et bra tilsvar. Mener å si at jeg tror det er fint lite du kan gjøre for kompisen din, dersom beskrivelsen din av han er sånn du faktisk oppfatter han. Det skinner som sagt igjennom, uansett hvor kompis du prøver å være.
Er delvis enig med på subscribe og Sjølvaste i at språkbruken kunne vært litt mer godhjerta. Husk at måten vi uttrykker oss på reflekterer veldig godt med hvordan vi føler oss på innsiden TS.

Men, jeg ville ikke gått så langt å si at du gjør dette for å forbedre egen selvfølelse. Tvert imot, hvorfor ellers skulle du laget innlegget?

Du har en veldig reell bekymringen ovenfor kompisen din, og det er fantastisk å se. Det er altfor mange mennesker her i verden som gir stokk faen om hverandre, så du skal ha all creds for å ville hjelpe kompisen din. Det er det overhode ikke noe skam i.

Jeg ville anbefalt deg å først og fremst snakke med kompisen din og finne ut om han faktisk ønsker hjelp. Det er hensiktsløst å skulle hjelpe han ved å sende inn omsorgsmelding om han ikke er villig til å endre seg. Så, ta kontakt med han, finn ut av hvordan han har det og tolk måten han uttrykker seg på over sin egen livssituasjon. Du sier at han er med dere ut på byen, det viser jo at han har et snev av å bry seg.

I tillegg ville jeg faktisk anbefalt deg og kompisene dine å vise mer omsorg for karen og beklage for hva dere har gjort mot han. Kan godt hende dere har gjort og gjør det nå, men om dere ikke har gjort det. Gjør det. Har selv vært i en liknende situasjon der vi har erta på oss vår egne kompiser, i etterkant har det vist seg å være ganske så tærende på de vi gjorde det mot.

Om du virkelig vil hjelpe han, noe jeg har inntrykk at du vil, så ta kontakt med han. Finn ut av hva han vil. Deretter, få tak i profesjonell hjelp. Det er heller ingen skam å sende inn en omsorgsmelding om det du sier her er sant. Det er heroisk.
Sist endret av Sopphuet; 28. januar 2019 kl. 22:55.
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Trådstarter
Når jeg tenker over det har det blitt ganske vanlig at folk prøver å fremstå som moralske helgner, særlig i sosiale medier. Eks overdreven antirasisme og andre måter å "stå opp for de svake", enten det er bevisst eller ubevisst. Så til en viss grad kan jeg skjønne skeptismen. Jeg hadde ingen hensikt om å gi en dekkende beskrivelse av en person, men hvilke problemer han har og hva som er årsaken bak dem. Hvis jeg kun ser på kompisen min sånn som dere har tolket beskrivelsen, har jeg vel også vært venn med en person utelukkende for å føle meg bedre? Er det virkelig vanskelig å forstå at det gjør vondt å se en person som ikke har snev av noe vondt i seg gå gjennom et slik helvete?

Og forresten, ved å tolke språkbruk og uttrykk i alle retninger uten å se det som en del av noe større bilde, kunne potensielt kritikken bli tolket som en oppfordring til å drite i å gjøre noe. Bare for å dra det ut av kontekst.

Igjen, dere må gjerne kritisere være så sikre dere vil på hva slags person jeg er, men jeg spør faktisk etter råd. Jeg er ut etter å vite hva som kan hjelpe, ikke trenge å forsvare mine intensjoner, som faktisk ikke er relevante engang når det gjelder gjøre det riktige.
TS kan ikke gå tilbake i tid å endre på det han angrer på, men han kan lære av det. Han sier han har dårlig samvittighet, ønsker å hjelpe og kan ikke gjøre så mye mer enn det.

Jeg synes det høres ut som et bra utgangspunkt at du begynner å være litt sammen med han på hans premisser. Kanskje bare spille litt sammen og prøve å prate litt om alt og ingenting. Kanskje være med han nokså ofte over en periode slik at det er større sjanse for at han åpner seg til deg. Tror det er viktig at du ikke gir han kritikk og tips for hva han burde gjøre eller endre på, med mindre han spør deg om det. Vær der som en venn.

Lykke til
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Kan ikke se mye nedlatende i det du skriver, syntes det er rørende at du fortsatt bryr deg.
Det ideelle hadde nok vært psykiatrisk behandling. Psykolog og medisinering. Han høres ganske deppa ut, men det er ikke alltid lett å få noen til å gå med på sånt. Det er så trygt og kjent nedi hullet man graver seg ned i.

Han høres ut som en som kunne hatt terapautisk nytte av en tur i trygge omgivelser med folk han stoler på. For å se at livet kan være lysere, men det er så sketchy å anbefale rusmidler. Prøv heller å få han til legen. De deler ut SSRI'er ganske løst. Kanskje det kan være starten på noe.

Fortsett å inviter han på ting selv om han ikke sier ja, kanskje han føler seg bedre en dag og vil være med igjen. Jeg har like lite peiling som hvem som helst, men det er bedre enn å aldri bli invitert.
Sist endret av Bothrops; 29. januar 2019 kl. 02:31.
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Trådstarter
Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Jeg ville anbefalt deg å først og fremst snakke med kompisen din og finne ut om han faktisk ønsker hjelp. Det er hensiktsløst å skulle hjelpe han ved å sende inn omsorgsmelding om han ikke er villig til å endre seg. Så, ta kontakt med han, finn ut av hvordan han har det og tolk måten han uttrykker seg på over sin egen livssituasjon. Du sier at han er med dere ut på byen, det viser jo at han har et snev av å bry seg.

I tillegg ville jeg faktisk anbefalt deg og kompisene dine å vise mer omsorg for karen og beklage for hva dere har gjort mot han. Kan godt hende dere har gjort og gjør det nå, men om dere ikke har gjort det. Gjør det. Har selv vært i en liknende situasjon der vi har erta på oss vår egne kompiser, i etterkant har det vist seg å være ganske så tærende på de vi gjorde det mot.

Om du virkelig vil hjelpe han, noe jeg har inntrykk at du vil, så ta kontakt med han. Finn ut av hva han vil. Deretter, få tak i profesjonell hjelp. Det er heller ingen skam å sende inn en omsorgsmelding om det du sier her er sant. Det er heroisk.
Vis hele sitatet...
Har hatt et par litt dypere samtaler med han (riktignok en stund siden) der jeg har gjort det klart at jeg angrer på hvordan jeg var mot han, noe han satte veldig pris på, men merket samtidig at han ble litt ukomfortabel av å trekke opp den delen av fortiden, så tenkte det var greit å gå over til å snakke om deler av ungdomstiden jeg vet han har positive minner fra. Når det gjelder de andre vet jeg ikke hvor tydelig de har gjort det, men de to han bor med har hvertfall gjort en stor innsats for å hjelpe han gjennom å tilby et sted å bo der han føler seg komfortabel, slik han han kom seg over kneika med å flytte hjemmefra og føle han står på egne bein. Om de har sagt unnskyld vet jeg ikke, men jeg har hvertfall sagt til alle at de burde gjøre det, men som sagt er det bare kun et fåtall mennesker i dag han faktisk er åpen for å møte eller snakke med. I tillegg merker jeg hvor lett folk har for å liksom heller legge vekt på at vi faktisk gjorde mye bra for han, som å ta han med på fester på ungdomskolen slik at han fikk være blant de "populære" osv. Dette vet jeg han satte veldig pris på, og selv om alle syns klart synd på han, er det utrolig hvor lett man kan rettferdiggjøre noe på eget ønske. Det er egentlig veldig vanskelig å forklare situasjonen ordentlig uten å vite hva slags type mennesker "vi" er. Feks er den personen som virker mest villig til å hjelpe, og er hvertfall den jeg kjenner som har gjort mest av sympati for andre også en som veldig vanskelig for å vurdere ulike typer mennesker og deres personlighet og behov, og derfor ikke klarer å innse å ha gjort noe galt ettersom han tar utgangspunkt i at alle er omtrent som han selv og må tåle en trøkk. På samme måte tar han også utgangspunkt i at alle i likhet med han selv har gode intensjoner, noe han har brent seg på mange ganger. Får kompisen min er det helt utelukket å møte han, ettersom han har inntrykk av at han ustabil osv. Syns dette er synd, men kan skjønne hvorfor han hvorfor han har det inntrykket (long story). I tillegg er nok ikke han helt klar over hvordan man burde gå frem.

Jeg har snakket med han tidligere angående det å oppsøke hjelp, og fortalte han at jeg selv har slitt mye med angst og gått til psykolog, og hva som hjalp for meg, slik at han forhåpentligvis ikke føler seg så alene, men jeg vet jo at mine erfaringer ikke på noen måte kan sammenlignes med hans. Det han faktisk fortalte var at han skulle ha time med psykiater, som kunne være lurt, men også at det han håpet på var å endelig få en diagnose (asberger først og fremst, noe jeg tviler på er tilfelle), bare slik at han kan ha en forklaring og en grunn (evt "noe å skylde på") for at ting har blitt som det har blitt. Vet ikke hva det endte med. Det jeg tenker fremover er hvertfall å være med han og gjøre ting han liker evt med folk han er trygge på, Hender ofte at jeg ringer for å spørre om han vil være med ut etc. Får alltid nei i form av en unskyldning, men vet han setter veldig pris på å bli spurt
Sitat av wormhole Vis innlegg
Har hatt et par litt dypere samtaler med han (riktignok en stund siden) der jeg har gjort det klart at jeg angrer på hvordan jeg var mot han, noe han satte veldig pris på, men merket samtidig at han ble litt ukomfortabel av å trekke opp den delen av fortiden, så tenkte det var greit å gå over til å snakke om deler av ungdomstiden jeg vet han har positive minner fra. Når det gjelder de andre vet jeg ikke hvor tydelig de har gjort det, men de to han bor med har hvertfall gjort en stor innsats for å hjelpe han gjennom å tilby et sted å bo der han føler seg komfortabel, slik han han kom seg over kneika med å flytte hjemmefra og føle han står på egne bein. Om de har sagt unnskyld vet jeg ikke, men jeg har hvertfall sagt til alle at de burde gjøre det, men som sagt er det bare kun et fåtall mennesker i dag han faktisk er åpen for å møte eller snakke med. I tillegg merker jeg hvor lett folk har for å liksom heller legge vekt på at vi faktisk gjorde mye bra for han, som å ta han med på fester på ungdomskolen slik at han fikk være blant de "populære" osv. Dette vet jeg han satte veldig pris på, og selv om alle syns klart synd på han, er det utrolig hvor lett man kan rettferdiggjøre noe på eget ønske. Det er egentlig veldig vanskelig å forklare situasjonen ordentlig uten å vite hva slags type mennesker "vi" er. Feks er den personen som virker mest villig til å hjelpe, og er hvertfall den jeg kjenner som har gjort mest av sympati for andre også en som veldig vanskelig for å vurdere ulike typer mennesker og deres personlighet og behov, og derfor ikke klarer å innse å ha gjort noe galt ettersom han tar utgangspunkt i at alle er omtrent som han selv og må tåle en trøkk. På samme måte tar han også utgangspunkt i at alle i likhet med han selv har gode intensjoner, noe han har brent seg på mange ganger. Får kompisen min er det helt utelukket å møte han, ettersom han har inntrykk av at han ustabil osv. Syns dette er synd, men kan skjønne hvorfor han hvorfor han har det inntrykket (long story). I tillegg er nok ikke han helt klar over hvordan man burde gå frem.

Jeg har snakket med han tidligere angående det å oppsøke hjelp, og fortalte han at jeg selv har slitt mye med angst og gått til psykolog, og hva som hjalp for meg, slik at han forhåpentligvis ikke føler seg så alene, men jeg vet jo at mine erfaringer ikke på noen måte kan sammenlignes med hans. Det han faktisk fortalte var at han skulle ha time med psykiater, som kunne være lurt, men også at det han håpet på var å endelig få en diagnose (asberger først og fremst, noe jeg tviler på er tilfelle), bare slik at han kan ha en forklaring og en grunn (evt "noe å skylde på") for at ting har blitt som det har blitt. Vet ikke hva det endte med. Det jeg tenker fremover er hvertfall å være med han og gjøre ting han liker evt med folk han er trygge på, Hender ofte at jeg ringer for å spørre om han vil være med ut etc. Får alltid nei i form av en unskyldning, men vet han setter veldig pris på å bli spurt
Vis hele sitatet...
Det er veldig bra at du fortsatt spør han om å være med ut og fortsatt engasjerer deg for at han blir med - fortsett med det.

Kjenner meg litt igjen i det du sier om kompisen din. Har selv en kompis som har veldig lett for å sette seg selv som offer ut ifra sin egne erfaringer og traumer fra barndommen. Og at han tildels kan ha en oppfatning om at hans synspunkter er riktige, fordi han vil bare godt. Derved tar han å utelukker andres bekymringer og usikkerhet slik at det har ført til litt kinkig situasjoner (Det er selvfølgelig ikke på samme nivå som visstnok kompisen din har av traumatiske hendelser i barndommen da, men riktignok sterkt nok til å ha satt en effekt).

Jeg ville på det sterkeste anbefale å overbevise kompisen din om han skal dra til legen, så er det for å få hjelp. Ikke en diagnose som er ment for en form for unnskyldning. Men, det virker som at han har et behov for å prosessere og håndtere det som har skjedd med han i barndommen. Spesielt når du sier at han sa han ville ha aspergers diagnose for å "henvise" til hvorfor livet hans hadde utfoldet seg så dårlig. Det forteller meg at han på sett og vis ikke har bearbeidet hva som har skjedd, men heller fortrengt det i et forsøk på å glemme det. Dette kunne jo forklart de asosiale tendensene hans, av at de kommer av fortrengte traumatiske opplevelser som stadig tapper han og selvbildet hans.

Ville anbefale deg å ta kontakten igjen og si du er engstelig for han og spørre om han er åpen for å snakke med deg om dine bekymringer. Derifra kan du jo finne ut om han faktisk går til behandling nå eller evt. hvorfor ikke. Fortsett også slik du har gjort, det er, som sagt, veldig bra gjort av deg!
Sist endret av Sopphuet; 29. januar 2019 kl. 17:44.
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Trådstarter
Sitat av Bothrops Vis innlegg
Han høres ut som en som kunne hatt terapautisk nytte av en tur i trygge omgivelser med folk han stoler på. For å se at livet kan være lysere, men det er så sketchy å anbefale rusmidler. Prøv heller å få han til legen. De deler ut SSRI'er ganske løst. Kanskje det kan være starten på noe
Vis hele sitatet...
Har tenkt mye på dette selv. Har mer eller mindre lagt psykedelika på hylla for en del år siden, men husker jeg tenkte på det da, og mener å huske jeg kanskje spurte han, men kom fram til at det ikke nødvendigvis var så lurt. Jeg tror absolutt det kunne vært til enorm hjelp, men tror det blir litt risky og kan hende det hadde gitt han økt angst på lang sikt. MDMA er jeg imidlertid ganske sikker på at kunne gjort mye godt (i rett setting selvfølgelig), men vet ikke hvor åpen han er for det, og uansett er det nok greit å vente litt med det. Det kan hende han går på SSRI nå for alt jeg vet, men hvis ikke tror jeg også det kunne gitt han motivasjonen til å begynne å gjøre nye ting, bare skritt for skritt. Etterhvert som han ser at han mestrer mer enn hadde hadde trodd, ville mye av problemene forsvinne, men dette er en prosess som kommer til å ta tid.

Dere som tror jeg ser ned på han og gjør dette av egoistiske årsaker har faktisk gitt meg en idé. Det er jo slik han ser på seg selv. At han er svak/udugelig etc. Men all motgangen han har hatt har jo også gitt han en ekstrem styrke. Han må bare klare å finne den. Hvis jeg klarer å få han til å tro på det, og at han ikke kan sammenligne seg med andre, som ikke har blitt brutt ned en brøkdel av det han har, kan det kanskje hjelpe han til å finne en ny tro på seg selv og gi faen i hva folk tenker om han når de ikke aner hva han har vært igjennom.

Har ikke fått møtt han enda, men tenker å prøve å få han til å komme bort en tur en dag, og bare chille og ta et par øl. Så kan han hjelpe meg å komme videre på Skyrim etc. Men ettersom det ikke er lenge siden familien hadde en slags intervention med han, tenker jeg det er greit å la sånne ting ligge, slik at han ikke tenker jeg har en agenda
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Trådstarter
Tenkte gi en liten update på situasjonen:

Pga skole har jeg hatt veldig lite tid til å være sosial, men har vært og besøkt han noen få ganger (har ringt en god del ganger for å spørre om ha vil være med på diverse ting, men har ikke klart å få han ut av huset så langt), noe som har vært veldig hyggelig. Den ene gangen gav han meg til og med en klem helt spontant i det jeg skulle dra, og merker det er lenge siden jeg har blitt så rørt.
Har ikke fått vært så mye med han på tomannshånd ettersom en eller begge av de to andre har vært i huset, men har fått snakket litt dypere med han og forteller at det gjør vondt bare å tenke på å gjøre noe. Jeg skjønte ganske fort at det ikke var lurt å prøve å komme med forslag, men det var i det minste en ting han virket positiv til. Det er mulig jeg flytter vekk fra oslo til høsten (evt våren) et år, og spurte om han kanskje kunne være interessert i å bli med, så kunne vi evt leid en leilighet sammen feks. Han sa det hadde vært en god plan, og at han trenger å komme seg litt vekk. Nå er det fortsatt veldig usikkert hva jeg gjør det neste året, men har nå virkelig innsett at han ikke har gått av å bo der han bor nå.

En ting jeg ikke har nevnt er at den ene romkameraten hans og meg ikke har vært helt "på god fot", eller hva jeg skal si, siste 1-2 år. Har merket lenge at han ikke har vært særlig begeistret for meg, noe som begynte helt plutselig en kveld vi var ute og tok en øl med en veninne. Husker ikke akkurat hva det var han sa, men han drev å gjorde narr av meg på en eller annen måte og jeg sparker han i leggen og ber han klappe igjen (på en kameratslig måte, ingenting noen ville reagert på). Resten av kvelden blir han veldig stille, uten at vi tenker noe over det. Etter den kvelden går det en lang stund uten at jeg hører noe fra han, men en dag jeg er invitert på vors til broren hans får jeg plutselig beskjed rett før jeg skal dra at det ikke passer likevel. Jeg prøver å snakke med broren, men merker fort at det er noe han ikke vil si, så jeg trekker tegninga ganske fort. Et par dager senere sender jeg melding kompisen min og spør hva greia er, og til slutt svarer han at han syns jeg er for umoden, gjør eller snakker om upassende ting, eller har en generelt destruktiv fremtoning (husker ikke helt ordleggingen), og at han derfor ofte blir flau over meg. Jeg kan godt forstå at jeg kan fremtrer slik i noens øyne, men dette kommer altså fra en kar som opp gjennom årene blandt annet har knukket opp rattlåsen på mopeden min, sprayet ned bilen min med brannslukningsapparat og stukket av med en vennegjeng og dratt på fest (og fått alle til å skru av telefonene) mens jeg og en kompis var på butikken (fant aldri ut hva grunnen var, men jeg snakket med hun som hadde festen (dama hans på det tidspunktet) som sa at vi selvfølgelig var velkomne, men at ingen hadde sagt noen ting). Og dette er bare ting han har gjort mot meg, som aldri har gjort han noe som helst. Greia er at jeg pleier å velge se vekk (det vil si ikke ty til aggresjon/vold) fra sånne ting fordi jeg ikke vil lage dårlig stemning mellom kompiser.
Uansett; de siste årene har han blitt mer og mer mislikt blandt de fleste jeg kjenner. Og ved enhver form for konfrontasjon, eller noe som kan føre til en, blokker han dem bare ut av livet sitt, og slutter å møte opp på anledninger der han vet det er sjanse for å møte på vedkommende. Det er helt åpenbart for alle at han har en form for mindreverdighetskomplekser, for nå som vi begynner å bli ganske voksne ser vi at han kun omgås folk, der han vet han kan føle seg som "sjefen" i rommet. Han blir feks kun med på aktiviteter der han er "best". Enkelt og greit så foretrekker han å helst være med folk han ser ned på for å føle seg bedre. Det er ikke noen tvil om at det er grunnen til valg av romkamerater.
Nå i helgen var jeg oppe på et vors hos dem fordi en kompis av oss som sjelden er i byen var innom, og siden han ikke vil innrømme at han ikke er komfortabel med å ha meg der må han nok en gang late som han syns det er hyggelig, men så skjer noe jeg ikke opplevd før - på et tidspunkt har han tydeligvis "fått nok" (ikke så viktig hva det var som var dråpen), og sier han helst vil at jeg skal gå. Dette reagerer selfølgelig alle de andre på (jeg blir selvfølgelig forbanna jeg og, men av hensyn til de andre gidder jeg ikke lage scene), og det ender med at jeg blir værende. Vi drar ut (han jeg skal forsøke å hjelpe), og senere på kvelden skjer det samme igjen (rundt stengetid på utestedet) og vi bare skiller lag. Jeg og to av kompisene mine stikker for å nache hos meg, mens de andre drar hjem. Det var hvertfall klart at de to som ble med til meg har fått nok av fyren, og jeg regner med at det også gjelder de to andre men har ikke fått snakket ordentlig med to andre.

Jeg skjønner godt at alt er litt vanskelig å fordøye (er utrolig mye detaljer som ikke er relevante i denne sammenhengen), men det som jeg egentlig har vært klart for meg lenge, men som jeg først skjønner alvoret av nå er at han som var kompisen min gir fullstendig F i kompisen som jeg vil hjelpe. Når jeg (mange ganger) tidligere har prøvd å snakke med han om hva vi kan gjøre sier han bare at "det er ikke mulig", og til og med, når jeg har nevnt selvmord som tema, sagt at "det ville han aldri hatt baller til". Heldigvis føler jeg meg sikker på at det nå er såpass klart for kompisen min hvor falsk dette mennesket er, og at det kanskje blir lettere å få han ut av huset. Om ikke situasjonen hans er trist nok fra før, er det å bo med et sånt menneske utelukkende forverrende. Det positive er at jeg nå skjønner at han ikke har hatt noen støtte (utenom det ene familiemedlemmet jeg nevnte tidligere (men han har nettopp blitt far, og har for tiden nok med det), og at jeg derfor antakelig kan ha større innflytelse enn hva jeg først trodde. Kommer med ny oppdatering om ikke så lenge.
Når det gjelder de andre vet jeg ikke hvor tydelig de har gjort det, men de to han bor med har hvertfall gjort en stor innsats for å hjelpe han gjennom å tilby et sted å bo der han føler seg komfortabel, slik han han kom seg over kneika med å flytte hjemmefra og føle han står på egne bein.
Vis hele sitatet...
Håper jeg tolker hovedinnlegg helt feil for når jeg leser det så virker det nesten som de to han bor med trengte 1 ekstra i bofellesskapet som kunne bidra til at de selv fikk lavere utgifter og siden de ikke fant andre så overtalte de sin gamle "kompis". Den gode kompisen som støtt ble driti ut i plenum til felles forlystelse for resten av gjengen slik at resten av gjengen virkelig kunne kjenne hvor bra det er selv.

Det virker ikke som en god løsning at han som sliter skal bo med de verste apekattene. Sikkert en god løsning om du får med deg vennen til en annen plass. Kanskje er det litt mestring bare i det. At han kan føle at han har kommet litt videre og kan puste litt friere i en ny by med nye muligheter?

Eller kanskje det han egentlig trenger er å komme helt fra alle dere, kanskje er det tungt på mange måter å være rundt dere. Mennesker han i unge år gjerne ønsket var hans ekte venner, men som virkelig fikk ham til å føle seg nedrig og mindreverdig fremfor å støtte ham og bygge ham opp.
Sist endret av random67489; 14. mai 2019 kl. 10:01. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.