Finnes det noe vi misliker mer?
Her og nå tenker jeg primært på psykedeliske greier, folk som tror de er eksperter når de aldri har prøvd stoffet, og folk som ødelegger rusen for andre folk.
Denne frustrasjonen stammer selvfølgelig fra et konkret eksempel, som nærmere bestemt fant sted i natt.
Altså, vi satt fem stykker i et rom. Jeg hadde gitt noe til meg selv og tre av de andre. Sistemann turte ikke, eller som han selv sa; orket ikke. I stedet satt han og skrøt av hvor mange ganger han selv hadde tatt det, og ting han hadde sett da. Hans beskrivelser stemte overhodet ikke med hva vi andre hadde av erfaringer med stoffet, og vi satt alle bare oppgitt og hørte på alt babbelet, og var sure over hvordan all praten og den urolige oppførselen sørget for at vi ikke fikk konsentrert oss og nytt opplevelsen skikkelig.
Videre følte han for å imponere oss som sett der med sin omfattende erfaring og kunnskap om drugs. "Likte du dette, bør du prøve det og det og det stoffet liksom". Mine erfaringer med stoffene han ramset opp ga meg overhodet ikke følelser eller opplevelser som kan sammelignes.
Til slutt fant han ut at han uansett skulle prøve selv. Da tok han fem ganger så mye som nødvendig, røyket alt på en måte sånn at alle godsakene mine ble sendt ubenyttet i en røyksky ut i lufta, før han så gikk rundt og faket at han var stein. Imponerende.
Hadde jeg ikke vært dyna på det tidspunktet hadde jeg drept ham.
Hvorfor er det egentlig slik at enkelte tror de blir sett på som kjempespennende og kule mennesker hvis du skryter av hvor mye drugs de har tatt? Ikke usannsynlig et tegn på dårlig selvtillit.
*frustrasjon kanalisert vekk*
Her og nå tenker jeg primært på psykedeliske greier, folk som tror de er eksperter når de aldri har prøvd stoffet, og folk som ødelegger rusen for andre folk.
Denne frustrasjonen stammer selvfølgelig fra et konkret eksempel, som nærmere bestemt fant sted i natt.
Altså, vi satt fem stykker i et rom. Jeg hadde gitt noe til meg selv og tre av de andre. Sistemann turte ikke, eller som han selv sa; orket ikke. I stedet satt han og skrøt av hvor mange ganger han selv hadde tatt det, og ting han hadde sett da. Hans beskrivelser stemte overhodet ikke med hva vi andre hadde av erfaringer med stoffet, og vi satt alle bare oppgitt og hørte på alt babbelet, og var sure over hvordan all praten og den urolige oppførselen sørget for at vi ikke fikk konsentrert oss og nytt opplevelsen skikkelig.
Videre følte han for å imponere oss som sett der med sin omfattende erfaring og kunnskap om drugs. "Likte du dette, bør du prøve det og det og det stoffet liksom". Mine erfaringer med stoffene han ramset opp ga meg overhodet ikke følelser eller opplevelser som kan sammelignes.
Til slutt fant han ut at han uansett skulle prøve selv. Da tok han fem ganger så mye som nødvendig, røyket alt på en måte sånn at alle godsakene mine ble sendt ubenyttet i en røyksky ut i lufta, før han så gikk rundt og faket at han var stein. Imponerende.
Hadde jeg ikke vært dyna på det tidspunktet hadde jeg drept ham.
Hvorfor er det egentlig slik at enkelte tror de blir sett på som kjempespennende og kule mennesker hvis du skryter av hvor mye drugs de har tatt? Ikke usannsynlig et tegn på dårlig selvtillit.
*frustrasjon kanalisert vekk*