Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  25 3792
Hei folkens. Vet ikke helt hvor jeg skulle legge denne tråden, så mods må bare flytte den om det er et mer passende sted.

Har de siste årene slitt mer og mer med ups and downs, noe det egentlig alltid har vært i livet mitt, men det er liksom blitt verre nå. Har i mange år hatt jevne perioder med høy produktivitet, gjennomføringsevne og energi, som jeg nå lurer på om det har vært hypomani.

Er interessert i psykologi, men har av en eller annen grunn aldri lest meg opp på bipolarhet, da jeg har vært mer interessert i mer ekstreme aspekter av menneskets psykologi. Når jeg så kom over en side og leste om dette så traff mesteparten av beskrivelsen meg veldig hardt. Det har for meg egentlig gått bra frem til nå, da de forskjellige stadiene virker mer intense, og den deprimerte perioden er veldig hard. (Denne mørketiden har vært den mørkeste og kjipeste i mitt liv!)

Er det noen andre her som er diagnosert med bipolarhet og kan fortelle litt om det?

Jeg er redd for å bli utredet da jeg ikke vil ha en slik diagnose på papiret, og er også utrolig skeptisk til medisinering i form av antipsykotika og antidepressiva. Samtidig begynner det å bli veldig tungt å opprettholde jobb og sosial omgang under de depressive periodene, som virker mer hyppigere enn før. Har begynt å slite veldig med generell og sosial angst, selv om jeg sliter meg gjennom det og prøver å opprettholde fasaden om et normalt liv.

Burde jeg gå til legen? Vil livet bli bedre eller blir jeg bare en dopa zombie som ikke føler noe? Kan bipolarhet være noe oppspinn? Livet er jo en berg og dalbane med ups and downs, og noen klarer det bedre enn andre? Erfaringer?

Er også mulig jeg bare kan være det de kaller bipolar 2, for selv om jeg kan gjøre ekstreme ting, være selvdestruktiv og nesten ikke kjenner meg selv igjen etter perioden, så virker det ikke så ekstremt som jeg har sett og lest om andre. Folk som bare blir helt crazy og går på rampages under den maniske fasen...

Beklager wall of text, det er mye tanker i hodet akkurat nå, og tanken på at jeg muligens har en "sykdom" skremmer meg noe inni helvete.
Sist endret av Rollercoaster; 24. mars 2019 kl. 21:14. Grunn: skrifeleiv
Anonym bruker
"Uvøren Lindorm"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du burde definitivt gå til legen. Dette er ikke noe man kan selvdiagnosere, og å lese en liste av symptomer kan være litt som å lese et horoskop, da dette er ting de aller fleste sliter med i større eller mindre grad i hverdagen. Det er veldig lett å føle at alt passer. Legen kan henvise deg til psykolog, og terapi er noe de aller fleste av oss har godt av, diagnose eller ikke.

Dersom du "bare" er deprimert, vil terapi være noe med høyt potensial for å hjelpe deg. Dersom det er noen andre underliggende diagnoser er det noe som vil ta tid å finne ut av. En diagnose er (eller skal være) et verktøy for pårørende, lege, NAV, psykolog og andre behandlere for at de skal best mulig kunne hjelpe deg, ikke en merkelapp som skal følge deg resten av livet.

Dersom du skal ta medisin vil det for være et supplement til terapi, ikke en quick fix. Vær tydelig om hva du mener og føler, så håper jeg du møter gode behandlere Ingen vil tvinge i deg piller. Lykke til!
Du blir ikke noe mer eller mindre bipolar av å få en diagnose, så det er ikke noe å være redd for. Det er uansett en fordel å vite noe om det du eventuelt strever med. Tvangsmedisinert blir du heller ikke på bakgrunn av et papir med en diagnose.

Så ja, gå til legen. Lykke til.
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Bipolar oppspinn? Absolutt ikke. Du har lest om dette?

Bipolar sykdom blir IKKE behandlet med SSRI eller andre antidepressive - det forverrer tilstanden og det er ofte slik det oppdaget. Heller ikke antipsykotika.

Livet er en berg og dalbane og bipolar sykdom er like komplekst. Det finnes flere aspekter av og være bipolar. Har du hatt maniske perioder ville det sannsynligvis blir oppdaget av deg selv eller andre fra før.

Ble nylig diagnosert med og være "i det bipolare aspektet". Det hadde ikke gått en dag uten at tanken om selvmord har streifet meg. Bokstavelig talt. De som kjenner meg ville karakterisert meg som "morsom, smågal,
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Bipolar sykdom oppspinn? Absolutt ikke. Du har lest om dette?

Bipolar sykdom blir IKKE behandlet med SSRI eller andre antidepressive - det forverrer tilstanden og det er ofte slik det oppdaget. Heller ikke antipsykotika.

Livet er en berg og dalbane og bipolar sykdom er like komplekst. Det finnes flere aspekter av og være bipolar. Har du hatt maniske perioder ville det sannsynligvis blir oppdaget av deg selv eller andre fra før.

Ble nylig diagnosert med og være "i det bipolare aspektet". Det hadde ikke gått en dag uten at tanken om selvmord har streifet meg. Bokstavelig talt. De som kjenner meg ville karakterisert meg som en morsom, smågal, smårar, selvsikker fyr som er well-connected. "En interessant figur." Det mest slitsomme har vært og holdt maska hele tiden.

Ble aldri tatt seriøst og ble til slutt satt på 3-4 forskjellige SSRI. Sluttet med alle etter 1 uke. Ble apatisk og føltes ut som jeg mistet meg selv. Kan beskrives som å gå med solbriller på hele tiden..

Det er dog ~8 år siden jeg søkte hjelp og ble satt på forskjellig SSRI av den ubrukelige fastlegen.

Årene gikk og flyttet utenlandsk for studier. Dette er snart 4 år siden og gjør ferdig 4-terminen nå i vår.

Kjøpte leilighet for et par år siden og det var da alt gikk til sør. Etter et selvmordsforsøk (det første og forhåpentligvis det siste) fikk jeg ordentlig hjelp. Var så heldig at jeg havnet til en psykolog som hadde jobbet på en bipolar mottagning i flere år som endelig så sammenhengen.

Nå går ting bedre. De mørke periodene varer kortere og havner ikke helt ned i helvete lengre. Er fortsatt under utredning når det gjelder medisinering. Står på 200mg lamictal nå og det er en helt harmløs medisin som ikke tukler med reseptorer og hormonene. Ingen bivirkninger og man kan slutte på dagen (når man starter trappes man sakte opp da noen veldig få kan få en halvveis alvorlig eksem av medisinen). Det skal dog sies at det er mange varianter av bipolar sykdom og det er mange som står på 4-5 medisiner samtidig..

MENdet er mye positivt med å være bipolar også! Listen er uendelig!

Name one genius that aint crazy

Lurer du på noe? Be meg send en PM, så kan vi ta det derfra! Er ingen ekspert på diagnosen, men ekspert på livet!

Det jeg derimot ikke liker er hvordan du fremstiller bipolar sykdom. "Folk helt crazy, dopa zombie på rampages" etc. Ikke ta deg selv - eller andre - så høytidelig.

Jeg er glad for at jeg er den jeg er. Verden går - etter min mening - i feil retning fordi de smarte er full av tvil og idiotene full av mot.

Du kjenner ikke meg, kompis.
Du skriver listen er uendelig, men nevner lite. Kan du gi oss noen eksempler på hva som er generelt positivt med å være bi-polar?
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av DigitalAnarchy Vis innlegg
Du skriver listen er uendelig, men nevner lite. Kan du gi oss noen eksempler på hva som er generelt positivt med å være bi-polar?
Vis hele sitatet...
Veldig mange store historiske kunstnere var bipolar (+ eventuelt andre psykiske problemer). Samme gjelder musikere.

Man tenker utenfor boksen. Bipolar sykdom er godt knyttet opp mot kreativitet. Man får det mest ekstreme ved vær side. Nyere forskning ser også en sammenheng mellom bipolar sykdom og høy intelligens. Det var også en VG+ artikkel for 2-3 uker som skreiv om sammenhengen mellom bipolar lidelse og høy intelligens på grunnlag av nyere forskning. (Om noen har VG+, post gjerne artikkelen!)

Klart man lærer mye av seg selv og andre når man opplever noe av det mest ekstreme mennesker opplever i livet. Hvis de i det hele tatt gjør det. Ignorance is bliss.

Jeg vet forskjellen mellom og være deprimert og det å være "deppa/lei seg". I've been down this road before. For meg personlig har det gitt meg styrke. Det har også gjort meg mer proaktiv når det gjelder helsa mi generelt. Har forstått hvor avgjørende kosthold+trening er. Har også lært og ikke ta meg selv - eller - andre så høytidelig.

Det har gjort meg til et veldig reflektert og empatisk menneske med mye selvinnsikt. Jeg kan relatere til mye av "vanlige" folk går gjennom - fordi uansett hva det måtte være har jeg selv kjent på følelsen - ofte hardere også. Det er noe de kan dra nytte av - for etter og ha opplevd det ekstreme av begge sider har jeg lært hvordan jeg skal takle det best mulig.

..som følge av dette har jeg selvfølgelig forstått hvem som er mine ekte venner og ikke. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke; men for min del er jeg veldig flink til og komme overens med alle forsjellige typer folk og personligheter. Jeg kan alltid relatere og legge meg på deres nivå.

Jeg er også en veldig kreativ person. Har bl.annet skrevet dikt/lyrics de siste 10 årene og tror de holder OK+ nivå. Mulig jeg hopper ut av temaet, men blir også relativt dyktig i ting jeg begynner med. Har en "gi faen" holdning da min erfaring med og være bipolar har gjort meg beinhard og er sjeldent redd for noe.

Som sagt; name one genius that ain't crazy. Det er i hvertfall ikke det typiske menneske som lever i sin egen boble (som de fleste gjør) som får til store ting.

Når det er sagt er det selvfølgelig mange negative sider med og være bipolar også. Men foretrekker og fokusere på det positive. Vil heller være "den interessante figuren" enn han "forutsigbare kjedelige fyren".
Anonym bruker
"Hoppende Fe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du burde gå til legen. Det er ingen som kommer til å tvinge deg til å gå på medisiner du ikke vil ha, så fremt du ikke blir så dårlig at du blir tvangsinnlagt. Derfor er det viktig at du blir diagnostisert og får adgang til den informasjonen og de verktøyene du trenger til å håndtere en eventuell bipolar lidelse på dine egne vilkår.
Hvert ord av det du skriver TS beskriver nøyaktig hvordan jeg selv føler meg, og det er nesten som om du skreiv tråden jeg ikke turte skrive sjæl om du skjønner. Har ikke tenkt ordet bipolar mer enn noen få ganger tidligere og igår utrykte min mor bekymring for at det kan være tilfelle. Vurderer å gå til legen men vil ikke gjennom system og drit ei heller miste lappen eller bli medisinslave

Samtidig skal det sies at jeg har brukt flere gram amfetamin hver helg siden desember 2017. Nå har jeg gått fire uker uten og føler meg annerledes men fortsatt elendig. Lurer på (uten å stjele tråden) om det kun er derfor og at jeg vil bli normal igjen med tiden, eller om man kan bli "permanent" bipolar av amfetamin hver helg i halvannet år. Er bekymret for min psykiske helse men kan ikke fortelle det til legen og miste lappen og risikere jobben eller lignende
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Bluesky; du mister ikke lappen av og være bipolar og du får heller ikke medisiner - med mindre du får sterkt beroliggende for angst - kjøreforbud av medisinen(e).

Er du bipolar, er det noe du har kjent på hele livet. Ikke etter du har trykt i deg flere gram amfetamin hver helg i halvannet år.

Hva får deg til og tro at du er bipolar? Fordi du føler deg "elendig" 4 uker etter du har vært på.amfetamin-kjøret i halvannet år? Seriøst?
Anonym bruker
"Vanskelig Rødspette"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Nei, bipolar vet du uke at du har hele livet. Fikk diagnosen bipolar når jeg var 19år, og viste ikke at jeg hadde den diagnosen. Dra til en psykolog eller lege, du blir ikke dopa ned
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vanskelig Rødspette; dårlig formulert av meg, my bad! Diagnosen oppdages som regel i ung-ung voksen alder og da har man kjent på det "sålenge man husker". Men selvfølgelig ikke som kid.

Mente at bipolar-lidelse er noe som er medfødt og ikke noe man pådrar seg etter uforsvarlig amfetaminbruk. Det er dog mulig han har pådratt seg noe annet, men vil ikke tro det er uvanlig at man føler seg "elendig" 4 uker etter halvannet år med misbruk.
Anonym bruker
"Vanskelig Rødspette"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Da ser jeg hva du mener og er helt enig med deg!
Har møtt mange med de samme trekkene. Ser nesten ut som om at Hypomani er den nye ADHD'n i samfunnet om dagen. Det beste du kan gjøre er nok å gå til legen for och få noe som ar stemningstabiliserende.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Veldig mange store historiske kunstnere var bipolar (+ eventuelt andre psykiske problemer). Samme gjelder musikere.

Man tenker utenfor boksen. Bipolar sykdom er godt knyttet opp mot kreativitet. Man får det mest ekstreme ved vær side. Nyere forskning ser også en sammenheng mellom bipolar sykdom og høy intelligens. Det var også en VG+ artikkel for 2-3 uker som skreiv om sammenhengen mellom bipolar lidelse og høy intelligens på grunnlag av nyere forskning. (Om noen har VG+, post gjerne artikkelen!)

Klart man lærer mye av seg selv og andre når man opplever noe av det mest ekstreme mennesker opplever i livet. Hvis de i det hele tatt gjør det. Ignorance is bliss.

Jeg vet forskjellen mellom og være deprimert og det å være "deppa/lei seg". I've been down this road before. For meg personlig har det gitt meg styrke. Det har også gjort meg mer proaktiv når det gjelder helsa mi generelt. Har forstått hvor avgjørende kosthold+trening er. Har også lært og ikke ta meg selv - eller - andre så høytidelig.

Det har gjort meg til et veldig reflektert og empatisk menneske med mye selvinnsikt. Jeg kan relatere til mye av "vanlige" folk går gjennom - fordi uansett hva det måtte være har jeg selv kjent på følelsen - ofte hardere også. Det er noe de kan dra nytte av - for etter og ha opplevd det ekstreme av begge sider har jeg lært hvordan jeg skal takle det best mulig.

..som følge av dette har jeg selvfølgelig forstått hvem som er mine ekte venner og ikke. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke; men for min del er jeg veldig flink til og komme overens med alle forsjellige typer folk og personligheter. Jeg kan alltid relatere og legge meg på deres nivå.

Jeg er også en veldig kreativ person. Har bl.annet skrevet dikt/lyrics de siste 10 årene og tror de holder OK+ nivå. Mulig jeg hopper ut av temaet, men blir også relativt dyktig i ting jeg begynner med. Har en "gi faen" holdning da min erfaring med og være bipolar har gjort meg beinhard og er sjeldent redd for noe.

Som sagt; name one genius that ain't crazy. Det er i hvertfall ikke det typiske menneske som lever i sin egen boble (som de fleste gjør) som får til store ting.

Når det er sagt er det selvfølgelig mange negative sider med og være bipolar også. Men foretrekker og fokusere på det positive. Vil heller være "den interessante figuren" enn han "forutsigbare kjedelige fyren".
Vis hele sitatet...
Kjenner meg igjen i veldig mye av denne posten. Vil ikke si for mye om meg selv, men har lenge lurt på hvorfor jeg har så forskjellige perioder med forskjellige sinnstemninger. Det er nesten som det er forskjellige personer, hvorav den ene er nedfor, selvkritisk, logisk og realistisk, og den andre er energisk, selvsikker, spontan og har kikkertsyn. En manisk periode her etterfølges som regel av håpløshet, skam og refleksjon over den maniske tiden.

Har som sagt vært mer eller mindre sånn i mange år, men har den siste tiden slitt mer og mer angst, og at motivasjonen er veldig varierende. Gruer meg lett til ting, og dagligdags ansvar og jobb virker mer slitsomt enn noen gang.

Sitat av Bluesky_ Vis innlegg
Hvert ord av det du skriver TS beskriver nøyaktig hvordan jeg selv føler meg, og det er nesten som om du skreiv tråden jeg ikke turte skrive sjæl om du skjønner. Har ikke tenkt ordet bipolar mer enn noen få ganger tidligere og igår utrykte min mor bekymring for at det kan være tilfelle. Vurderer å gå til legen men vil ikke gjennom system og drit ei heller miste lappen eller bli medisinslave

Samtidig skal det sies at jeg har brukt flere gram amfetamin hver helg siden desember 2017. Nå har jeg gått fire uker uten og føler meg annerledes men fortsatt elendig. Lurer på (uten å stjele tråden) om det kun er derfor og at jeg vil bli normal igjen med tiden, eller om man kan bli "permanent" bipolar av amfetamin hver helg i halvannet år. Er bekymret for min psykiske helse men kan ikke fortelle det til legen og miste lappen og risikere jobben eller lignende
Vis hele sitatet...
Har tenkt på å skrive denne tråden lenge, men har bare hatt for mye angst, og vært redd for at jeg faktisk har en diagnoserbar sykdom...
Sist endret av Rollercoaster; 26. mars 2019 kl. 00:55. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Tastaturkriger
Deezire's Avatar
Jeg syntes du skal ta turen til legen. Men - ikke gå inn med en forhåndstanke om hvilken diagnose du har, du kan fort bli skuffet.

Du har et litt galt inntrykk av medisinene som blir brukt til behandling av bipolar lidelse, det er få eller ingen bivirkninger og du ender ikke opp med å gå rundt i en tåke. Du blir på ingen måte en slave til medisinene dine, sånn utover at du gjerne må ta de en gang eller to om dagen. Det du beskriver er ikke det man kaller mani, men hypomani. Jeg syntes selv ordene er litt misvisende, men hadde du opplevd mani så hadde du trolig vært innlagt flere ganger allerede.

Hvis du får en diagnose så åpner det en rekke rettigheter i forhold til oppfølgning av helsevesenet. Man får tilbud om kurs (!) og lesestoff som er svært relevant i hvordan man mestrer en hverdag med en slik diagnose. Du slipper også ventetid hvis det i fremtiden skulle være behov for mer behandling.

Det er vel ganske mye usikkerhet rundt sykdommen, men den gir seg stort sett til kjenne i slutten av tenårene. Det er helt klart genetiske komponenter, men det virker også som at det kan være utløsende miljøfaktorer som også spiller inn og traumer. Hvis du leser litt nyere forskning på feltet fra f.eks. USA så ser man at det stadig vekk blir reklassifisert og flere "typer" blir lagt til. Det er også påfallende mange likhetstrekk mellom f.eks. Bipolar type 2 (og 4 i DSM) og ADHD uoppmerksom type (hyperaktiv impulsiv type).
Sitat av Deezire Vis innlegg
Jeg syntes du skal ta turen til legen. Men - ikke gå inn med en forhåndstanke om hvilken diagnose du har, du kan fort bli skuffet.

Du har et litt galt inntrykk av medisinene som blir brukt til behandling av bipolar lidelse, det er få eller ingen bivirkninger og du ender ikke opp med å gå rundt i en tåke. Du blir på ingen måte en slave til medisinene dine, sånn utover at du gjerne må ta de en gang eller to om dagen. Det du beskriver er ikke det man kaller mani, men hypomani. Jeg syntes selv ordene er litt misvisende, men hadde du opplevd mani så hadde du trolig vært innlagt flere ganger allerede.

Hvis du får en diagnose så åpner det en rekke rettigheter i forhold til oppfølgning av helsevesenet. Man får tilbud om kurs (!) og lesestoff som er svært relevant i hvordan man mestrer en hverdag med en slik diagnose. Du slipper også ventetid hvis det i fremtiden skulle være behov for mer behandling.

Det er vel ganske mye usikkerhet rundt sykdommen, men den gir seg stort sett til kjenne i slutten av tenårene. Det er helt klart genetiske komponenter, men det virker også som at det kan være utløsende miljøfaktorer som også spiller inn og traumer. Hvis du leser litt nyere forskning på feltet fra f.eks. USA så ser man at det stadig vekk blir reklassifisert og flere "typer" blir lagt til. Det er også påfallende mange likhetstrekk mellom f.eks. Bipolar type 2 (og 4 i DSM) og ADHD uoppmerksom type (hyperaktiv impulsiv type).
Vis hele sitatet...
Er klar over det, og at man ikke kan diagnosere seg selv. Men det er så mye som er påfallende likt, iallefall Bipolar 2.

Noe annet som skremmer meg er mange tråder her på bruket ang. lignende problemer som det jeg sliter med. Har lest mange poster der folk har måttet holde på å styre med forskjellige medisiner og terapi over mange år, for så å poste her om at ingenting virket...

Ift. at det meste nå om dagen virker uoverkommelig og overveldende så inkluderer det å gå til legen. Føler at det kanskje er like greit å bare prøve å ride it out. Prøve å trene mer og håpe at det stabiliserer seg...
Anonym bruker
"Velkommen Gullbust"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Rollercoaster: Okei. Det er ditt liv og bare deg selv det går utover. Finner det merkelig at du søker informasjon om temaet - med masse fordommer og negativ innstilling - når planen var og uansett ikke gjøre noe med det.

Vi får håpe tråden hjelper andre i lignende situasjon isteden
Anonym bruker
"Vanskelig Rødspette"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Dude, å få diagnosen bipolar er ikke noe big deal. Er ikke sånn at du blir behandlet som en psykopat eller lignende pga bipolar. Du trenger ikke medisiner, jeg går ikke på det. Aldri fra jeg fikk diagnosen har jeg hatt noe form for medisiner fordi jeg sier klart og tydelig til psykologer og leger at jeg vil ikke ha piller. Jeg lever et helt normalt liv, med psykolog en gang i måneden og eller er ikke bipolar en stor faktor i livet mitt. Eneste er at jeg svinger mye i humør og mentalitet og er noe spontan av meg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Rollercoaster: Okei. Det er ditt liv og bare deg selv det går utover. Finner det merkelig at du søker informasjon om temaet - med masse fordommer og negativ innstilling - når planen var og uansett ikke gjøre noe med det.

Vi får håpe tråden hjelper andre i lignende situasjon isteden
Vis hele sitatet...
Skrev denne tråden og mine negative tanker om det i håp om at noen skulle komme med motsvar til det, og/eller komme med egne erfaringer rundt det å bli utredet for bipolar eller bipolar 2. Syns du er litt kjapp med å bli oppgitt.


Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Dude, å få diagnosen bipolar er ikke noe big deal. Er ikke sånn at du blir behandlet som en psykopat eller lignende pga bipolar. Du trenger ikke medisiner, jeg går ikke på det. Aldri fra jeg fikk diagnosen har jeg hatt noe form for medisiner fordi jeg sier klart og tydelig til psykologer og leger at jeg vil ikke ha piller. Jeg lever et helt normalt liv, med psykolog en gang i måneden og eller er ikke bipolar en stor faktor i livet mitt. Eneste er at jeg svinger mye i humør og mentalitet og er noe spontan av meg.
Vis hele sitatet...
Dette er akkurat den typen svar jeg er ute etter. Eller, bekreftelse er det vel. Den logiske delen av meg vet jo at det beste selvfølgelig er å prate med noen om dette. Men så ligger det frykt og selvforsvarsmekanismer under overflaten som vil at det skal gå over av seg selv. Har ikke så mange jeg tør å prate med, så er vel mye overtenking rundt temaet. Takk til alle som tok seg tid å svare
Sitat av Rollercoaster Vis innlegg

Noe annet som skremmer meg er mange tråder her på bruket ang. lignende problemer som det jeg sliter med. Har lest mange poster der folk har måttet holde på å styre med forskjellige medisiner og terapi over mange år, for så å poste her om at ingenting virket...
Vis hele sitatet...
Det er jo ingen som poster på et forum for å fortelle livet er helt greit. Det gjelder alle helsespørsmål. Googler du føflekk så er det krefttilfellene du finner, jo sjeldnere type jo flere treff.

Det virker som om du tenker at en diagnose er et magisk ord som på en eller annen måte endrer fakta på bakken. Det er det ikke. Det er en beskrivelse av noen symptomer som kan hjelpe deg til å håndtere det problemet som uansett er der om du skiver det på et papir eller ikke.
Anonym bruker
"Vanskelig Rødspette"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Skjønner at du synes det er vanskelig å snakke om, men en psykolog kan hjelpe. Er det en psykolog som anbefaler medisinering med engang kan du bytte om du synes det er ubehagelig. Bipolar høres veldig skremmende ut, men Bipolar lærte meg og sette pris på mine gode perioder. Bipolar er jævlig fordi når du er langt nede kjennes det ut som at du aldri kommer opp igjen, disse har jeg mer enn høydepunkter. Det kan virkelig hjelpe å snakke med lege eller psykolog. Om du får satt den diagnosen så kan man diskutere om medisiner er et alternativ, men om du ikke vil så hjelper de deg på andre måter. Lykke til, og husk det er ikke så skummelt ut som det høres
Hupp.

Har flere venner som er bipolare, et nært familiemedlem som var sertifisert gal og jobber selv innen helseforskning (men er ikke lege). Gir som regel vettuge helseråd, men ikke ta det som gospel.

Noen punkter:
1. Det er riktig å være kritisk til medisinering. Mye av medisinbruken på psykiske lidelser dreier seg mer om samfunnets behov enn å hjelpe individet. Det finnes ingen magisk måte å bli "frisk" på.

2. Det er lurt å ta kontakt med lege nå. Om opp/nedturene i framtiden blir sterke nok til at virkningene på livet ditt er verre enn virkningene medisineringen vil ha, er det veldig lurt om du allerede har en historikk og oppfølging fra legen din på dette.

3. I motseting til andre lidelser har bipolarhet ingen psykologiske triggere (turbulent oppvekst etc). En psykolog kan være nyttig og komme med vettuge innspill, men kan også være fullstendig bortkastet tid.

4. Det kan være lurt å sørge for å unngå å bli diagnosert, fordi det vil/kan gjøre det vanskeligere å få lån/forsikring etc. Det ordner seg som regel, men det er noe drit i å ikke kunne krysse av nei for i om du har blitt diagnosert med psykisk lidelse eller ikke. Jeg har derimot ikke hørt om "normale" tilfeller hvor noen blir diagnosert mot sin vilje, så det skal være trygt å oppsøke lege.
Sist endret av DumDiDum; 26. mars 2019 kl. 18:05.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Jeg har diagnosen bipolar (2). Fikk diagnosen etter en innleggelse på grunn av mani. Personlig tar jeg ikke medisiner, dette er nok en del på grunn av "stahet", i det at jeg vil "klare meg selv". Men også fordi jeg er redd for bivirkninger og langtidsvirkninger.

Så, det å ha diagnosen har ikke sånn veldig mye å si sånn i hverdagen. Nå fikk jeg faktisk diagnosen paranoid schizofren i starten av første innleggelse. Nå endret heldigvis overlegen den da. Føler ikke bipolar er noe tabu diagnose (hadde nok vært verre med diagnosen paranoid schizofren). Jeg er i all fall åpen om at jeg er bipolar, og også om at jeg har vært innlagt ogsånt. Men DumDiDum har et poeng i at det kan bli vanskelig å få (uføre)forsikring (fått avslag selv).

Fordelen med "å ha diagnosen", er at jeg kan relatere til andre bipolare sine opplevelser (for eksempel på internett). Det er nok også hakket lettere for meg å få time hos psykolog (tror jeg, har i all fall fått det i etterkant, men kan være det kun var nok med det jeg slet med).

Jeg er selv velfungerende etter "samfunnets krav", som jobb, holde en bolig og sånt. Men, har siden 15 års alderen hatt flere lange perioder med depresjoner. Disse kan være depresjon-depresjon, slik som jeg har opplevd etter mani. Men også mye tid til mildere nedforhet. Har hatt gode perioder også, skal sies. Har nok hatt opp mot 12-15 mnd hvor jeg har følt meg ganske bra eller bra hele perioden igjennom. Når det kommer til mani-mani, så er dette skjeldent, har nok ikke opplevd det mer enn 3-4 ganger livet igjennom, og kun to ganger for fullt. Nå vil jeg ikke oppleve det igjen.

Nå er jeg litt sånn halvveis nedenfor, mest irritert på min egen latskap/utsetting/avlysning (tror ikke den er noe verre enn mange andres skal sies, men kunne gjort så mye mer hadde jeg faktisk fått gjort halvparten av det jeg vil gjøre). Det er fortsatt slik at jeg plages nok ganske mye av alt det idiotiske jeg har gjort i for eksempel manier, men det hjelper meg å ikke ville havne der igjen, som er bra. Men, kan være flaut etter å ha landet fra en maniskpsykose altså, bare så det er sagt. Det er positive sider ved å være opp og ned også, tror jeg. Lærer mye av sånt.
Sitat av Deezire Vis innlegg

Hvis du får en diagnose så åpner det en rekke rettigheter i forhold til oppfølgning av helsevesenet. Man får tilbud om kurs (!) og lesestoff som er svært relevant i hvordan man mestrer en hverdag med en slik diagnose. Du slipper også ventetid hvis det i fremtiden skulle være behov for mer behandling.
Vis hele sitatet...
Er det med å slippe ventetid for behandling noe som er spesielt for diagnosen Bipolar? Grunnen til at jeg spør er at andre alvorlige diagnoser innen psykiatrien har tildels svært lang ventetid for behandling. Og det og komme fra diagnose til behandling hos spesialister kan være et løp som tar mange år. Bare noe så enkelt som å starte med poliklinisk behandling ved lokal DPS kan brått ta halvannet år.

Og etter behandling så er det kanskje behov for en ny runde, og det skulle man ellers tro at en som alt er i systemet vil komme raskt inn, men det er ikke alltid tilfellet. Og så er det dette med henvisninger til spesialisthelestjenesten (er det korrekt?) for de som trenger lengre døgnbehandling. Også kan det være halvannet års ventetid. Så hele løpet før behandling hos de beste kan ta mellom 2-5 år.

Om dette er endret for diagnosen Bipolar er det jo kjempefint. Da er det bare å håpe at det også blir langt raskere behandling også for andre diagnoser.

Det er direkte trist at mange psykisk syke mennesker blir gående uvirksomme og psyke i mange år, med store psykiske plager, og alt det medfører. Som tap av jobb, tap av venner og relasjoner, slitasje på familie etc. Når en ser psykiatrien fra utsiden så virker det nesten som alt som kan gå galt må gå skikkelig galt før det er virkelig hjelp å få. Og da blir jo også veien tilbake langt tøffere, og for noen så kommer de aldri tilbake feks i jobb, eller klarer å opprette positive relasjoner eller komme igang med å leve livet.

Spesielt ille er det å se unge mennesker som er i starten av voksenlivet falle sammen, studenter som ramler av studiene pga psykiske plager de ikke får behandling for, eller mennesker som har jobbet hardt for en posisjon i arbeidslivet falle fra.

Har tenkt mange ganger at om vi bare kunne fått fortgang i behandlingsløpet, uten kø, så ville vi kanskje fått de som sliter raskt nok tilbake til livet før de har kjørt alt i grus. Slik at de klarer å bevare relasjoner, unngår mangeårige hull i CV eller unngår at graden de studerte tar minst dobbelt så lang tid som normert. Og kanskje hadde det også blitt færre som hadde falt fra, færre som hadde isolert, færre ensomme seg og færre som ender uføre. Og tenk hva det gjør med selvfølelsen og selvbildet til folk å bli gående å vente på rett behandling i flere år mens symptomtrykk og plager øker alle rundt de lever livene sine, får seg kjæreste, kjøper bolig eller starter karrieren. Slike ting er ikke selvsagt for mange som sliter psykisk. Og jo lengre de blir gående uten behandling og får kjenne på skamfølelsen av å ikke strekke til jo tyngre blir det kanskje å komme til overflaten.

Riktig hjelp i rett tid tror jeg er uvurderlig innen psykisk helse.
Sist endret av random67489; 4. mai 2019 kl. 21:23.
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Ikke vær redd for tvangsinnleggelse eller tvangsmedisinering. Som sagt så er lamictal så og si uten bivirkninger og den fjerner det verste av depresjoner. Skal du bli tvangsinnlagt eller tvangsmedisinert så skal du være rimelig sprø for å si det mildt. Er du mildt oppgiret eller trist så er det nok bare samtaler og kanskje forslag på medisiner du får.

Men husk at det tar TID. Vil du ha hjelp så må du ta tak i det med en gang. Bedre det enn å ende opp med å ødelegge masse år av livet og plutselig ende opp som ufør.