Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  80 17215
Hei,

Min mann har brukt amfetamin hver dag i mange år "bak min rygg". Det vil si at jeg har mistenkt det og beskyldt han for det, men han har løyet og bagatellisert forvruket sitt. Jeg visste at han brukte, men jeg ante ikke om det var hver dag eller kun noen ganger i måneden på fest, eller mer i korte perioder hvis han hadde mye på seg. I begynnelsen var det veldig lett å se på han men etterhvert ble han mindre preget, og jeg ble mer og mer usikker på om jeg begynte å bli tullete side han nektet og sa det var meg som var syk i hodet som kunne beskylde han for noe sånt... Han ble også flinkere å skjule sine spor og i tillegg innrømmet han det jo innimellom så ble utrolig vanskelig å vite hva som var sant og ikke. Han har også spist normalt, heller litt overvektig, sovet om natten(hvertfall tlsynelatende)Han har hvertfall misbrukt dette hver dag omtrent, i ca. 3-4 år....Han har gått i full jobb hele tiden, men er mye syk, han får sånne kollapser ca. Hver 3 mnd +-, der han bare sover og hoster...virker som influensa og han kaller det det. Vi fikk et barn for ikke så lenge siden, som min mann forguder. Jeg har sagt hele tiden at jeg vet det er mer enn du later som, og at barnet må gå først uansett. Men hverdagen har fyngert greit, selv om man blir psykisk knekt av å gå sånn og lure, mistenke, analysere og i tillegg så blir han i perioder hissig og urimelig etc selv om han stort sett er en snill mann. Han fikk nylig en ny sånn kollaps nå, og heg sa til han at jeg vet at han er narkoman og at dette er dopet som gjør at han ødelegger kroppen sinn sånn, han nektet hardnakket og kommenterte igjen hvor frekk heg var som kunne påstå noe sånt, men så plutselig fikk gan ett slags sammenbrudd der han begynte å gråte noe voldsomt på badet. Så kom han inn i stuen, sa unnskyld til meg og innrømmet sakte men sikkert at han misbrukte det hver dag og at han ville slutte. Han orket ikke ha det slik lengre. Han hadde da sovet og vært "syk" i mange dager i strekk. Etter dette har han bare vært hjemme, vært mye trøtt og sovet masse, er bare 3 dager ca. men i mye bedre humør enn jeg hadde forventet. Jeg har spurt han flere ganger om han virklig har sluttet. Tror dere han klarer å slutte slik tvert, og hva kan jeg og han forvente oss fremover? Tips og råd? Spesielle feller å gå i? Hvor lang tid vil det ta før ting normaliserer seg? Alle svar settes pris på. (Beklager rotete innlegg og skrivefeil, men skriver fra telefon)
Tviler nok på at han klarer og slutte uten hjelp.. forvent mange løgner og tilbakefall.. lureste er å dumpe han.
Det virker som en mann med en sterk psyke og gode rutiner som har pådratt seg et problem. Jeg vet også om tilfeller der sterke mennesker med stålpsyke har falt under av narkotika. Be han dra på avrusning. Kommer til å skje før eller senere. Problemet er ikke selve avhenighgeten, det var hva som skapte avhengigheten til stoffet i utgangspunktet.
Trådstarter
5 1
Takk for svar Notoneofthem. Det er litt det samme jeg tenker...han bør få hjelp av noen, men han vil liksom ikke at hele verden skal vite det og vil ikke kalle seg narkoman... vi har vært sammen i 9 år og gift i 5 og føler nesten at hele livet mitt er basert på en stor løgn så hvorfor skal han klare det nå...Kjenner også at jeg har vanskelig for å godta alt sviket og alle løgnene som har vært... Er ikke så mye tillit igjen akkurat... Men han er en veldig snill mann og jeg er veldig glad i han, og vi har det stort sett veldig fint sammen, det er grunnen til at jeg har godtatt det så lenge...
Sitat av Stine82 Vis innlegg
Takk for svar Notoneofthem. Det er litt det samme jeg tenker...han bør få hjelp av noen, men han vil liksom ikke at hele verden skal vite det og vil ikke kalle seg narkoman... vi har vært sammen i 9 år og gift i 5 og føler nesten at hele livet mitt er basert på en stor løgn så hvorfor skal han klare det nå...Kjenner også at jeg har vanskelig for å godta alt sviket og alle løgnene som har vært... Er ikke så mye tillit igjen akkurat... Men han er en veldig snill mann og jeg er veldig glad i han, og vi har det stort sett veldig fint sammen, det er grunnen til at jeg har godtatt det så lenge...
Vis hele sitatet...
Hvis han har brukt Amfetamin daglig i flere år og ikke selv innser at han er en Narkoman er det nok litt tvilsomt at han vil slutte. Først må han innse at han har ett problem og er slaven til Amfetamin.
Trådstarter
5 1
Takk for svar Relevant. Han har
Veldig sterk psyke og er en kjempeflott mann på alle måter. Ingen kunne gjettet at han var avhengig. Høyst oppegående, sosial og flink å jobbe, men i ett veldig dårlig miljø. Kan nevne at vi er i 30 årene. Dere tror altså ikke det er noen mulighet for at han kan klare dette på egenhånd? Han er veldig sikker på det selv, men føler han tar så lett på det at begynner å lure på om han bare lyver igjen eller ikke helt skjønner hvor vanskelig det vil være.... Trasig situasjon dette her... Men forskjellen fra før og nå er jo klart barnet vårt og jeg vet han er livredd for å ødelegge noe der og risikere å ikke få ha normalt forholdt til h*n hvis noe skulle skje.
Håper han klarer å slutte! Jeg tror at folk kan dersom de virkelig vil. Dessverre har du ingen kontroll. Ikke prøv å ha det heller, det vil bare gjøre deg sprø. Det er hans jobb å overbevise deg om at han ikke lyver og ikke ruser seg. Dersom han ikke klarer å gjøre deg trygg fremover ville jeg gått fra ham. Om han virkelig slutter kan du vurdere om du klarer å tilgi. Det er som du sier mye svik og mange løgner å tilgi.

Lykke til!
Trådstarter
5 1
Ja, jeg er helt enig Nooneofthem. Da han innrømmet det første gangen var han veldig realistisk i forhold til at han er så avhengig og at han var narkoman, da snakket han om å gå å snakke med legen sin, søke hjelp etc, men så virker det som at det har sklidd litt vekk igjen og nå vil han prøve på egenhånd først, og Så kan han gå til NA e.l hvis ikke det går. Legen hans er ikke tilbake før om to uker. Tror han syns ordet narkoman er forferdelig hardt og nedverdigende og forbinder det kun med tunge heroinmisbrukere som bor på gaten om du forstår meg rett...

Tusen takk Susa, det håper jeg også. Ja, jeg føler han har ganske mye å gjøre for å overbevise meg og gjenskape den tillitt og trygghet som er nødvendig. Det som gjør meg optimistisk er at han har fått en annen ro de siste årene til å være hjemme, og ikke så interessert i festlivet, og han er som sagt en veldig hengiven og flink pappa. Spørsmålet er jo så klart om det kan reddes unsett etter så mye bedrag... Vet ikke om han skjønner hvor mye han har såret meg og slitt meg ut... Men ble til slutt som du sier at jeg orket ikke kave meg så mye opp med det lengre, lot det mer skure og gå... Ble ikke bedre uansett hvor mye energi, våkennetter og tårer jeg brukte...

Men hva tror dere om å fortsette å oppholde seg i samme dårlige miljø når man skal slutte med amfetamin? Det er jo her han har vennene sine og den andre halvdelen av livet sitt, så han er jo veldig redd for å miste det også... Jeg er skeptisk da jeg ikke tror vi hadde vært i denne situasjonen hadde det ikke vært for omgangskretsen hans...
Sist endret av Stine82; 27. februar 2016 kl. 02:53. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det er såklart mulig, men det er noe en ser ofte at det blir sprekk på sprekk. Denne tråden er et eksempel. Det er riktignok ikke amfetamin, men det er irrelevant da det handler om avhengighet. Kunne funnet flere tråder som omhandler håpet som brister gang på gang. Men: det er mulig. Jeg tror at for folk flest er det den psykiske avhengigheten som knekker folk, ikke den fysiske. Da en endelig klarer å slutte og går en stund finner en seg i samme situasjon som da en begynte å ruse seg. Det vil da kreve styrke å ikke begynne igjen. Men som vi alle så sårt vet går livet ikke alltid på skinner, og en tøff tid kommer. Vedkommende har en høy sjanse for å starte på igjen. Dersom en løser grunnproblemet vil det bli langt enklere. Dette er noe mannen din må ønske selv, og kanskje få litt hjelp til. Det finnes mennesker som er veldig flinke med dette. Ta kontakt med de som kan det. Å kjempe noe sånn alene blir nok vanskeligere. Jeg ønsker både deg og mannen din lykke til.
Omgangskrets har så mye å si. Om vennene hans også bruker/missbruker stoffer er veien så veldig kort om han forsøker å slutte. Beste er å kutte ut omganskretsen, men lettere sakt enn gjort når man er så etablert som dere. Løgner vil det blir mer av, vet hvordan det er å skjule slikt under ellers normale omstendigheter. Man vil ikke lyve, men det blir ett nødvendig onde for å forsøke å fortsette rusbruken, spessielt om man er litt konfliktsky. Løgnene spiser opp psyken like mye som rusen.
Sist endret av Quasar; 27. februar 2016 kl. 06:09.
Sitat av Notoneofthem Vis innlegg
Tviler nok på at han klarer og slutte uten hjelp.. forvent mange løgner og tilbakefall.. lureste er å dumpe han.
Vis hele sitatet...
På en måte enig, men. Er man gift og har barn sammen er det ikke så enkelt. Selv for samboere uten andre forpliktelser enn en felleseid brødrister er det ikke så enkelt. Det er følelser, håp og drømmer som gjør at man kan strekke den strikken meget langt for en person man er glad i.

Om det er lurest å dumpe? Tja, kanskje. Kanskje et barn ikke har særlig godt av å vokse opp med en amfetaminavhengig far. Det som imidlertid er mer åpenbart for mitt vedkommende er at TS bør tydelig markere at grensen er nådd. Et ultimatum der mannen selv kan få velge mellom familien eller rusen. Et ultimat der kun 1 tilbakefall er nok for å avslutte forholdet og ta ut skilsmisse.

Ansvarliggjør din mann for sine valg!
Sist endret av reklame; 27. februar 2016 kl. 09:22.
Nå har han jo endelig vært ærlig med deg og innrømmet misbruket sitt. Det er ofte det første skrittet på vei til å bli nykter. Ettersom dere er gift og har barn ville jeg gitt det en sjangs, men som nevnt over; forvent noen løgner og et tilbakefall eller to. Ikke gi han opp helt enda. Han trenger støtte om han skal klare det.
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Amfetamin er et av de stoffene jeg aldri har sett noen slutte med på egenhånd, powerful stuff, skaff han hjelp.
Men skamfølelse er kanskje noe han kjenner like mye på, husk på det
Sitat av Carmex Vis innlegg
Amfetamin er et av de stoffene jeg aldri har sett noen slutte med på egenhånd, powerful stuff, skaff han hjelp.
Men skamfølelse er kanskje noe han kjenner like mye på, husk på det
Vis hele sitatet...
jeg brukte amfetamin og alt av piller hver dag i 2 år ifra jeg var 18-20. startet med å bruke amfetamin når jeg var 14 i helgene og det ble mer og mer frem til jeg ble 18. så når jeg ble 20 flyttet jeg langt ifra der jeg bodde og sluttet på dagen med piller og amfetamin. var langt nede i 2 mnd hovedsaklig pga piller også gikk det oppover. nå er jeg 31 og har kun tatt amfetamin ved 3 utenlandsreiser til asia uten at jeg hadde noe som helst lyst på det når jeg kom tilbake til norge.

synes det er mange lite gjennomtenkte svar her om at det ikke går å slutte på egenhånd og at du skal dumpe han. med kjærlighet og tilgivelse går alt. lykke til
Sitat av reklame Vis innlegg
På en måte enig, men. Er man gift og har barn sammen er det ikke så enkelt. Selv for samboere uten andre forpliktelser enn en felleseid brødrister er det ikke så enkelt. Det er følelser, håp og drømmer som gjør at man kan strekke den strikken meget langt for en person man er glad i.

Om det er lurest å dumpe? Tja, kanskje. Kanskje et barn ikke har særlig godt av å vokse opp med en amfetaminavhengig far. Det som imidlertid er mer åpenbart for mitt vedkommende er at TS bør tydelig markere at grensen er nådd. Et ultimatum der mannen selv kan få velge mellom familien eller rusen. Et ultimat der kun 1 tilbakefall er nok for å avslutte forholdet og ta ut skilsmisse.

Ansvarliggjør din mann for sine valg!
Vis hele sitatet...
Veldig enig i at TS bør ansvarliggjøre mannen sin for hans valg. Jeg tror likevel ikke ultimatum er riktig vei å gå. Det er gjort mye forskning på ultimatumer, spesielt i romantiske forhold, og mye av det viser svært dårlige resultater. Hvis du likevel velger å stille et ultimatum, ville jeg vært svært forsiktig med hvordan det formuleres.

På en eller annen måte må du i alle fall få fram at du ikke kan eller vil utsette barnet deres for en pappa som er avhengig av amfetamin. Vet du hvorfor han har valgt akkurat amfetamin? Stress i forbindelse med jobb? Problemer med konsentrasjon? Identifiser årsaken og ta det derfra. Om dere ikke føler dette er noe dere kan håndtere sammen, så oppsøk psykolog. Fastlege skal være behjelpelig med dette.

Det viktigste er at dere jobber med dette sammen. Dersom det først oppstår en sprekk mellom dere, hvor han faller tilbake til gamle vaner og du ender opp som "den masete kona", vil det garantert ende i samlivsbrudd. Ha en åpen, ærlig dialog gående, og vis at du virkelig ønsker å hjelpe ham. En ordning hvor han har en plass han kan oppholde seg om han sprekker er kanskje en idé? Foreldre? Venner? Få han til å forstå at han er nødt til å være ærlig med deg, selv om han sprekker. Dette avhenger selvfølgelig av at du klarer å håndtere sprekkene hans (som garantert kommer) på en nogenlunde OK måte.

Jeg er uenig i at du bør dumpe han. Alle har sine svakheter. Vis støtte, forståelse og gi han litt tid. Når du føler sjansene er brukt opp og at det absolutt ikke funker for deg kan du begynne å tenke på brudd. Lykke til
Dette er et så absolutt overkommelig problem for dere, men du må klare å spille kortene dine riktig. Selv har jeg førstehåndserfaring fra avhengighet av blant annet amfetamin, og mye erfaring med avhengighet i nære relasjoner.

Jeg er altså en ekspert på emnet, og det første du må gjøre er å begynne å høre på meg og stenge ute dem som bare synser og våser. Det samme gjelder helsepersonell, rådgivere m.m. Dette er en problemstilling du må holde for deg selv mer enn noe annet. Du elsker vel din mann, og dere elsker deres barn. Hold øyet på ballen og det som er viktig. Ja din mann er narkoman, men nei; det er ikke verdens undergang.

Det første du må gjøre er å få perspektiv på problemet. Krisemaksimering har aldri funket for noen, noe det forsåvidt ikke virker som om du driver med. Men for å komme på bølgelengde med virkeligheten og din mann så må du ikke bare unngå krisemaksimering; du må vel nærmest bagatellisere (relativt til normalreaksjonen). Ja han er narkoman, ja han tar narkotika daglig. Men det gjør også den 12 år gamle nabogutten med super-ADHD, uten at det skal være noe videre emne i denne tråden. Ikke tenk på han som en narkis, det er altfor mange koblinger i hodet ditt som gir uberettigete assosiasjoner. Tenk på det som et personlig problem for din mann, som du skal hjelpe han å overkomme.

Når det gjelder dette med å ligge syk osv; amfetamin gir ikke abstinenser i den forstand. Det er normalt å være utslitt i noen dager eller en liten uke, fordi kroppen er sliten og en er vandt til å være "kvikkere". Det er ingen umulighet at han er tilbake til godt humør og oppe å står etter noen dager.

Ved siden av å proporsjonere problemet så må du forstå problemet, du må forstå din mann, og du må forstå prosessen som vil komme. For å få til dette må dere etablere en trygghet i kommunikasjonen dere imellom, du må akseptere at sannheten er noe du helst ikke vil vite. Ting som høres helt galt ut - som at han tar seg en strek rett før familiebesøket dere skal i - er deler av en sannhet det i praksis er umulig å innrømme for en fungerende narkoman.

Du må forstå at enda han vil, og enda han deler med deg, så vil han sprekke. Gang på gang på gang. Da må du klare å være støttende, å forstå at dette er et årelangt problem som ikke blir løst på en dag. Det beste du kan gjøre er å være støttende, forståelsesfull og utholdende. Det er nettopp utholdenheten folk svikter på; de prøver i noen uker, og så begynner de å føle seg sviktet, lurt, etc.

Forstå at din mann aldri har hatt noe reelt valg når det kommer til sannheten, fordi sannheten er så stigmatisert og induserer så sterk fordømmelse fra den uvitende verden rundt.

Du må også forstå at missbruket sannsynligvis har en langt større dimensjon enn i dine villeste fantasier. Vær forberedt på alt, og holdt fast ved det faktum at du tross alt sliter med engang å merke det. Dette er hans personlige problem.

Samtidig så er du selvsagt i din fulle rett til å dumpe han. Ingen kan tvinges til å måtte håndtere sin utvalgte sine skjulte problemer. Men her er det enten/eller. Du må bestemme deg for om du synes denne kampen er verdt det, og du må huske at det kan bli en lang en. Å bli nykter kan ta alt fra uker til livstider.

Sitat av reklame Vis innlegg
På en måte enig, men. Er man gift og har barn sammen er det ikke så enkelt. Selv for samboere uten andre forpliktelser enn en felleseid brødrister er det ikke så enkelt. Det er følelser, håp og drømmer som gjør at man kan strekke den strikken meget langt for en person man er glad i.

Om det er lurest å dumpe? Tja, kanskje. Kanskje et barn ikke har særlig godt av å vokse opp med en amfetaminavhengig far. Det som imidlertid er mer åpenbart for mitt vedkommende er at TS bør tydelig markere at grensen er nådd. Et ultimatum der mannen selv kan få velge mellom familien eller rusen. Et ultimat der kun 1 tilbakefall er nok for å avslutte forholdet og ta ut skilsmisse.

Ansvarliggjør din mann for sine valg!
Vis hele sitatet...
Er det NOE i TS sin beskrivelse som tilsier at han er uskikket som far? Her har vi en dame som ikke klarer å se på mannen om han tar. Dette er i første omgang et personlig problem for mann, som indirekte utvikler seg til et problem for henne - først og fremst med tanke på tillit.

Et ultimatum er verdiløst i situasjoner som denne.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg

Er det NOE i TS sin beskrivelse som tilsier at han er uskikket som far? Her har vi en dame som ikke klarer å se på mannen om han tar. Dette er i første omgang et personlig problem for mann, som indirekte utvikler seg til et problem for henne - først og fremst med tanke på tillit.

Et ultimatum er verdiløst i situasjoner som denne.
Vis hele sitatet...
Ja, det er masse. Synes du en slik person er skikket til å passe på et lite barn???????????

Sitat av Stine82
Han fikk nylig en ny sånn kollaps nå, og heg sa til han at jeg vet at han er narkoman og at dette er dopet som gjør at han ødelegger kroppen sinn sånn, han nektet hardnakket og kommenterte igjen hvor frekk heg var som kunne påstå noe sånt, men så plutselig fikk gan ett slags sammenbrudd der han begynte å gråte noe voldsomt på badet. Så kom han inn i stuen, sa unnskyld til meg og innrømmet sakte men sikkert at han misbrukte det hver dag og at han ville slutte. Han orket ikke ha det slik lengre. Han hadde da sovet og vært "syk" i mange dager i strekk. Etter dette har han bare vært hjemme, vært mye trøtt og sovet masse, er bare 3 dager ca. men i mye bedre humør enn jeg hadde forventet.
Vis hele sitatet...
Sitat av Saerdna Vis innlegg
Ja, det er masse. Synes du en slik person er skikket til å passe på et lite barn???????????
Vis hele sitatet...
Så alle som får illebefinnende er uskikkete foreldre?

Eller er alle som går på narkotiske stoffer uskikket som forelder?

Du trekker vel et skille mellom resept og ikke resept? Tror du et lite barn bryr seg om en jævla papirlapp?

Hvordan ville beskrivelsen av en vanlig litt over gjennomsnittlig fuktig hyttetur med familien gjøre seg mot denne personenes beretninger, mon tro?

Det eneste du stiller med er er ignoranse og fordommer. Forsøple forumet..
Sist endret av Tøffetom; 27. februar 2016 kl. 18:37.
Kommer mye ann på psyken, han er jo oppegående, snill og forhåpentligvis tålmodig. Kjenner flere som har sluttet på dagen etter 1-2 år med misbruk av amfetamin og kokain. Mye bra i det Tøffetom sier, selv om han nødvendigvis ikke slutter helt på dagen, er det viktigste at han først får bedre kontroll på bruken, og deretter blir det lettere å slutte helt.
Jeg kjenner også flere som har sluttet med amfetamin, så at ingen klarer det uten hjelp er bare tull. Selv fikk jeg bare så nok en dag at jeg ikke rørte det igjen på flere år. Det var også i en situasjon hvor livet raste sammen rundt meg.

Jeg tror i motsetning til andre her ikke noe på at man kan trappe ned og få mer kontroll på bruken før man slutter. Man må slutte mens man er motivert, og akkurat nå som han er redd for at hele livet skal rakne er han forhåpentligvis det. Man må ikke kaste bort den motivasjonen på å tillate seg å bruke bare litt, for plutselig en dag er motivasjonen vekk og da blir det umulig å komme i mål. Det er tøft de først ukene og månedene, men så blir det lettere. Om han skulle ha noen feilskjær går det an å tilgi det så lenge han er ærlig om det og viser at han fortsatt vil. Skulle det vise seg at han trenger hjelp, så skaffer dere ham hjelp.

Det viktigste etter mitt syn er at han tar ansvar for å bygge opp igjen tilliten mellom dere. Du skal ikke være nødt til å fungere som en vaktbikkje som går med en gnagende mistanke og uro hele tiden. Du skal ikke være nødt til å spionere for å finne ut om han ruser seg. Det er kjempeviktig at han er klar over at han er nødt til å gjøre en innsats her i bytte mot at du støtter ham gjennom en vanskelig tid. Det er han som må ville slutte for sin egen og familien sin skyld, det er ikke noen annen måte å gjøre det på.
Sitat av Susa Vis innlegg
Jeg kjenner også flere som har sluttet med amfetamin, så at ingen klarer det uten hjelp er bare tull. Selv fikk jeg bare så nok en dag at jeg ikke rørte det igjen på flere år. Det var også i en situasjon hvor livet raste sammen rundt meg.

Jeg tror i motsetning til andre her ikke noe på at man kan trappe ned og få mer kontroll på bruken før man slutter. Man må slutte mens man er motivert, og akkurat nå som han er redd for at hele livet skal rakne er han forhåpentligvis det. Man må ikke kaste bort den motivasjonen på å tillate seg å bruke bare litt, for plutselig en dag er motivasjonen vekk og da blir det umulig å komme i mål. Det er tøft de først ukene og månedene, men så blir det lettere. Om han skulle ha noen feilskjær går det an å tilgi det så lenge han er ærlig om det og viser at han fortsatt vil. Skulle det vise seg at han trenger hjelp, så skaffer dere ham hjelp.

Det viktigste etter mitt syn er at han tar ansvar for å bygge opp igjen tilliten mellom dere. Du skal ikke være nødt til å fungere som en vaktbikkje som går med en gnagende mistanke og uro hele tiden. Du skal ikke være nødt til å spionere for å finne ut om han ruser seg. Det er kjempeviktig at han er klar over at han er nødt til å gjøre en innsats her i bytte mot at du støtter ham gjennom en vanskelig tid. Det er han som må ville slutte for sin egen og familien sin skyld, det er ikke noen annen måte å gjøre det på.
Vis hele sitatet...
Veldig enig i alt du sier; utover dette med at det ikke er mulig å gjenvinne litt kontroll før landing. Jeg er helt enig i at motivasjonen må brukes når den kommer, men det er veldig stor forskjell på hvor mye som må komme for å kunne få litt kontroll og hvor mye som må til for å slutte på dagen.

Forventer en å komme helt i mål i et øyeblikks storhet så satser man litt alt på ett kort. En skal selvfølgelig prøve å slutte helt til enhver tid, men det er viktig å anerkjenne at om det ikke går i mål på første forsøk så er enda hvert gram en ikke tar et skritt i riktig retning.
Do Not Conform
oriento's Avatar
Sitat av Notoneofthem Vis innlegg
Tviler nok på at han klarer og slutte uten hjelp.. forvent mange løgner og tilbakefall.. lureste er å dumpe han.
Vis hele sitatet...

Et av hoved løftene ved et ekteskap er " i gode og onde dager" ! denne mannen har holdt seg sånn nogen lunde i skinnet fordi livet hans med konen "tvinger" han i en normal setting. nå som han er langt nede og innrømmet problemene sine for henne, trenger han henne mer enn noen sinne! Dersom hun dumper han vil denne mannen havne på et helvettes kjør! Nei Stine, Stay by your man! sammarbeid med legen, få han innlagt et sted med sykemeldinger og det som hører til og hjelp han med å holde det skjult! ja faktisk er det bedere at det ikke blir allmenskjent at han bruker.. det er en grense han ikke har tråkket over enda og det vil være dumt å presse han over den grensen der "alle vet jeg bruker så nå kan jeg bare kjøre på". Ønsker deg masse lykke til
Sitat av Tøffetom Vis innlegg

Eller er alle som går på narkotiske stoffer uskikket som forelder?
Vis hele sitatet...
For å holde oss til dette tilfellet med daglig bruk av amfetamin så er svaret opplagt. Man er faktisk ikke skikket som forelder, det er udiskutabelt og de som mener noe annet er sannsynligvis ikke helt i vater selv. Å være tilstede i barnas liv er noe misforstått om man tolker det som å være fysisk tilstede. Har sett altfor mye konsekvenser til at jeg noensinne kommer til å la meg overbevise om noe annet.

Jeg vet ikke hvordan det fungerer med tisse/blodprøver uten å involvere myndighetene, men ville nok sett på den muligheten i samråd med lege for over en lenger periode å slippe gå med en konstant uro om vedkommende bruker. Amfetamin skaper kansje de verst psykelig manipulerende ruspersonlighetene.
Sist endret av Yalla; 28. februar 2016 kl. 13:06.
Do Not Conform
oriento's Avatar
Yes folkens! Forkast alle som ikke passer inni BOKEN! spark han mens han ligger nede og dump ræva hans ! kom igjen nå, bruk hans svakhet mot han for alt det er verd! Tilliten bør så absolutt ikke ligge i at han har vært lojal i 9 år, ei heller i at han har vært med å bært deres felles byrder... hva nå de måtte være for dere, tillitten burde heller ikke ligge i at han har skult dette av frykt for å miste deg og livet han har med deg, NEI of eneste stedet tillitten burde ligge er hvorvidt han har en svakhet som du viste om på forhånd eller ei.. og i den forstand så viste du om dette påforhånd, du har sett en an vei, du har sviktet like mye som han, men for all del... dersom du forkaster han så vil jo alle støtte deg! for du er jo tross alt et "offer" for en narkoman som har ført deg bak lyset...

Sitat av Stine82 Vis innlegg
Takk for svar Relevant. Han har
Veldig sterk psyke og er en kjempeflott mann på alle måter. Ingen kunne gjettet at han var avhengig. Høyst oppegående, sosial og flink å jobbe, men i ett veldig dårlig miljø. Kan nevne at vi er i 30 årene. Dere tror altså ikke det er noen mulighet for at han kan klare dette på egenhånd? Han er veldig sikker på det selv, men føler han tar så lett på det at begynner å lure på om han bare lyver igjen eller ikke helt skjønner hvor vanskelig det vil være.... Trasig situasjon dette her... Men forskjellen fra før og nå er jo klart barnet vårt og jeg vet han er livredd for å ødelegge noe der og risikere å ikke få ha normalt forholdt til h*n hvis noe skulle skje.
Vis hele sitatet...

Jeg skjønner ikke helt hva problemet er dersom han er så velfungerende...? så la han få holde på så lenge han gjør dette på en så kontrolert måte at det ikke blir altoppslukende. Legg vekk stigma for et øyeblikk og se hvor mye godt han har å gi og hvor god han er... kan det tenkes at en aksept og forståelse vil åpne en helt ny måte å leve NETTOPP DERES LIV PÅ? på sett og vis driver alle en eller annen form for selvmedisinering, hvorfor er den ene bedre enn den andre?
Sist endret av oriento; 28. februar 2016 kl. 13:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trådstarter
5 1
Tusen takk for mange gode svar. Jeg kommer ikke til å stille noe ultimatum før jeg vet at jeg klarer å gjennomføre det jeg "truer" med, hvis ikke blir det bare mot sin hensikt tenker jeg. Er også redd det er større sannsynlighet for at han lyver mer da hvis det blir sånn "endelig". Jeg ønsker jo ikke å miste han, eller vende han ryggen og håper selvfølgelig det kan ordne seg. Det er jo mannen i mitt liv. Men i og med at han har "lurt" meg så lenge så vet jeg jo ikke om jeg er veldig naiv, så dr jo litt derfor jeg henvender meg til dere for å høre andres meninger om saken. Mange har erfaringer i den ene og andre retningen som er kjempe verdifull for meg å høre om. Ting fungerer jo stort veldig greit og han er som sagt veldig flink med barnet vårt og en velig snill ektemann, men det er jo fare for at han blir tatt på noen måte, mister jobben pga det, mister lappen, barnevernet blir blandet inn, bøter eller fengsel kanskje, det er jo veldig slitsomt å gå og være redd for dette og i tillegg så har man denne magefølelsen støtt og stadig om at noe ikke stemmer. Jeg som kjenner han så hodt merker jo at det er noe, men klarer ikke alltid sette fingen på hva det er. Det kan være stemningen hans, meninger, altså småting som jeg bare kjenner på meg at ikke stemmer. Og selvfølgelig er lynnet hans mer ustabilt og han kan være mer irritabel og irrasjonell. Men man lærer seg på en måte å "overse" enkelte ting og styre unna det som man vet utløser krig. Men jeg vil på ingen måte at barnet vårt skal måtte oppleve de følelsene jeg sitter med og har hatt de siste årene, og barnet kommer til syvende og sist før min kjærlighet til han hvis ikke det løser seg snart. Jeg har sett og kjenner mange rusmisbrukere og er godt kjent med hvordan det fungerer, har brukt selv på fest noen ganger tidligere i livet men for meg er ikke det noe i det hele tatt. Jeg vet at dette kan skje den beste, og med mennesker fra alle sosiale lag, men veldig mange av de jeg kjenner til og vet om har det bare gått nedover med. Min mann er veldig opptatt av hygiene, tannstell, lukter alltid godt og går til frisøren så han ser alltid stelt ut. Vi har hatt mange gode samtaler disse dagene og jeg føler meg mer positiv nå, jeg har faktisk troen på at han kan klare dette, men vet jo at veien blir tøff fremover. Han er mye mer ydmyk i forhold til problemet sitt og sier han vil gjøre hva som helst for at jeg skal kunne stole på han. Han skal snakke med legen sin, og var usikker på om han skulle fortelle det på jobben(noe jeg frarådet han å gjøre) , men keg føler vi er på rett vei. Kjenner noen av dere til disse urinprøvene som man kjøper på nett for å teste narkotika? Er det noe som fungerer som vi kunne brukt slik at jeg kan få tilliten tilbake? Er det svindyrt med slike hjemmetester? Eller vet dere evt. Om andre ting som kunne avslørt misbruk? Han får ikke store pupiller og "tics" lengre, og jeg finner heller aldri spor etter noe som helst slik jeg gjorde av og til tidligere for han er blitt god på å gjenme unna. Ps, jeg må bare svare innimellom når jeg får tid så blir litt oppdelt, beklager det.

Oriento: Takk for svar. Jeg har støttet mannen min i tykt og tynt i alle disse årene, men det er ett slag i trynet å få vite at mistankene og uroen man har hatt stemmer på tross av at han har nektet og lovet på tro og ære at han ikke gjør det. I tillegg har han beskyldt meg for å være sinnsyk som dikter opp noe sånt etc, etc, så man blir tilslutt velsig i tvil på hva som er sannheten og ikke og man blir også mer og mer forsiktig med å konfrontere fordi det blir ett helvette hver gang og man har ingen faste bevis...så man "vet " at det er noe, men klarer ikke gjøre noe med det like vel og det enklste er da å bare prøve å leve med at det er sånn... I tillegg så fungerer ting greit ellers så man ønsker jo ikke å skille seg heller og da blir det lett at man lar det skure og gå i stedet for.... Jeg er gift med mannen og har ett barn med han så jeg har ett ønsker om å få det til å fungere naturligvis, å bli kalt offer gir meg fint lite tilfredstillelse i denne saken, det håper jeg du skjønner. Men jeg har ikke bare ansvar for meg selv lengre, men også ett lite barn så jeg må jo nesten ta affære hvis jeg ser at dette ikke blir noe bedre. Det er jo også alle disse andre risikoene som ett slik misbruk medfører som jeg ikke vil utsette barnet mitt for. Men ut over det så håper jeg jo at han klarer dette og jeg vil selvfølgelog hjelpe han det jeg kan, men det er vanskelig å vite hvor grensen skal gå for når man skal gi opp. Derfor ønsker jeg å høre deres erfaringer og få tips og innspill fordi jeg har ingen å snakke med dette om.
Sist endret av Stine82; 28. februar 2016 kl. 15:26. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Do Not Conform
oriento's Avatar
Sitat av Stine82 Vis innlegg
Oriento: Takk for svar. Jeg har støttet mannen min i tykt og tynt i alle disse årene, men det er ett slag i trynet å få vite at mistankene og uroen man har hatt stemmer på tross av at han har nektet og lovet på tro og ære at han ikke gjør det. I tillegg har han beskyldt meg for å være sinnsyk som dikter opp noe sånt etc, etc, så man blir tilslutt velsig i tvil på hva som er sannheten og ikke og man blir også mer og mer forsiktig med å konfrontere fordi det blir ett helvette hver gang og man har ingen faste bevis...så man "vet " at det er noe, men klarer ikke gjøre noe med det like vel og det enklste er da å bare prøve å leve med at det er sånn... I tillegg så fungerer ting greit ellers så man ønsker jo ikke å skille seg heller og da blir det lett at man lar det skure og gå i stedet for.... Jeg er gift med mannen og har ett barn med han så jeg har ett ønsker om å få det til å fungere naturligvis, å bli kalt offer gir meg fint lite tilfredstillelse i denne saken, det håper jeg du skjønner. Men jeg har ikke bare ansvar for meg selv lengre, men også ett lite barn så jeg må jo nesten ta affære hvis jeg ser at dette ikke blir noe bedre. Det er jo også alle disse andre risikoene som ett slik misbruk medfører som jeg ikke vil utsette barnet mitt for. Men ut over det så håper jeg jo at han klarer dette og jeg vil selvfølgelog hjelpe han det jeg kan, men det er vanskelig å vite hvor grensen skal gå for når man skal gi opp. Derfor ønsker jeg å høre deres erfaringer og få tips og innspill fordi jeg har ingen å snakke med dette om.
Vis hele sitatet...

Jeg forstår dine tanker om evntuelle utfordringer som kan dukke opp i fremtiden forbundet med hans bruk/missbruk med tanke på barnet deres. På samme måte vil jeg si barnet vil lide uansett på grunn av dette, dersom dere skilles og han ender på et hardere kjør enn han har hatt frem til nå fordi han ikke ser noen grunn til å opprettholde en viss normalitet... ja da vil dette barnet vokse opp med far han ser rave rundt i gatene og inn ut av fengsel og what not. støtt han og motiver han til å ta urinprøver 1 gang i uken hos legen med følge på do. han må for all del ikke utlevere seg på jobben, dette fremstår for meg som et meget dårlig trekk. da spesilet med tanke på at han vil få mindre behov for å "leke " normal og det er en grense som er verdt å overholde. jeg ble vel mest hissig på div som uten videre dømte han og rådet deg til å dumpe han...! får han ikke hjelp og støtte gjennom dette så vil barnet ditt dessverre få negative opplevelser av an narkoman som far uansett om dere skilles eller ei.. du vil miste mannen du elsker, og han vil miste sin enste grunn til å ville endre seg.. trippel tap slik jeg ser det. men det er nå meg. synes det er flott du vil høre litt kontroversielle meninger før du setter deg på bakbeina. ( jeg ville sagt: vi elsker deg, vi trenger deg og vi skal komme gjennom dette sammen... fremfor: slutter du ikke så går jeg fra deg, stakkars barnet vårt og alt annet som kan tynge samvittighten hans så til de grader at han vil få behvo for en ny dose...) tror også at psykolog samtaler kombinert med urinprøver vil komme til kjernen av problemet hans. STÅ PÅ
Sitat av Stine82 Vis innlegg
Tusen takk for mange gode svar. Jeg kommer ikke til å stille noe ultimatum før jeg vet at jeg klarer å gjennomføre det jeg "truer" med, hvis ikke blir det bare mot sin hensikt tenker jeg. Er også redd det er større sannsynlighet for at han lyver mer da hvis det blir sånn "endelig". Jeg ønsker jo ikke å miste han, eller vende han ryggen og håper selvfølgelig det kan ordne seg. Det er jo mannen i mitt liv. Men i og med at han har "lurt" meg så lenge så vet jeg jo ikke om jeg er veldig naiv, så dr jo litt derfor jeg henvender meg til dere for å høre andres meninger om saken. Mange har erfaringer i den ene og andre retningen som er kjempe verdifull for meg å høre om. Ting fungerer jo stort veldig greit og han er som sagt veldig flink med barnet vårt og en velig snill ektemann, men det er jo fare for at han blir tatt på noen måte, mister jobben pga det, mister lappen, barnevernet blir blandet inn, bøter eller fengsel kanskje, det er jo veldig slitsomt å gå og være redd for dette og i tillegg så har man denne magefølelsen støtt og stadig om at noe ikke stemmer. Jeg som kjenner han så hodt merker jo at det er noe, men klarer ikke alltid sette fingen på hva det er. Det kan være stemningen hans, meninger, altså småting som jeg bare kjenner på meg at ikke stemmer. Og selvfølgelig er lynnet hans mer ustabilt og han kan være mer irritabel og irrasjonell. Men man lærer seg på en måte å "overse" enkelte ting og styre unna det som man vet utløser krig. Men jeg vil på ingen måte at barnet vårt skal måtte oppleve de følelsene jeg sitter med og har hatt de siste årene, og barnet kommer til syvende og sist før min kjærlighet til han hvis ikke det løser seg snart. Jeg har sett og kjenner mange rusmisbrukere og er godt kjent med hvordan det fungerer, har brukt selv på fest noen ganger tidligere i livet men for meg er ikke det noe i det hele tatt. Jeg vet at dette kan skje den beste, og med mennesker fra alle sosiale lag, men veldig mange av de jeg kjenner til og vet om har det bare gått nedover med. Min mann er veldig opptatt av hygiene, tannstell, lukter alltid godt og går til frisøren så han ser alltid stelt ut. Vi har hatt mange gode samtaler disse dagene og jeg føler meg mer positiv nå, jeg har faktisk troen på at han kan klare dette, men vet jo at veien blir tøff fremover. Han er mye mer ydmyk i forhold til problemet sitt og sier han vil gjøre hva som helst for at jeg skal kunne stole på han. Han skal snakke med legen sin, og var usikker på om han skulle fortelle det på jobben(noe jeg frarådet han å gjøre) , men keg føler vi er på rett vei. Kjenner noen av dere til disse urinprøvene som man kjøper på nett for å teste narkotika? Er det noe som fungerer som vi kunne brukt slik at jeg kan få tilliten tilbake? Er det svindyrt med slike hjemmetester? Eller vet dere evt. Om andre ting som kunne avslørt misbruk? Han får ikke store pupiller og "tics" lengre, og jeg finner heller aldri spor etter noe som helst slik jeg gjorde av og til tidligere for han er blitt god på å gjenme unna. Ps, jeg må bare svare innimellom når jeg får tid så blir litt oppdelt, beklager det.

Oriento: Takk for svar. Jeg har støttet mannen min i tykt og tynt i alle disse årene, men det er ett slag i trynet å få vite at mistankene og uroen man har hatt stemmer på tross av at han har nektet og lovet på tro og ære at han ikke gjør det. I tillegg har han beskyldt meg for å være sinnsyk som dikter opp noe sånt etc, etc, så man blir tilslutt velsig i tvil på hva som er sannheten og ikke og man blir også mer og mer forsiktig med å konfrontere fordi det blir ett helvette hver gang og man har ingen faste bevis...så man "vet " at det er noe, men klarer ikke gjøre noe med det like vel og det enklste er da å bare prøve å leve med at det er sånn... I tillegg så fungerer ting greit ellers så man ønsker jo ikke å skille seg heller og da blir det lett at man lar det skure og gå i stedet for.... Jeg er gift med mannen og har ett barn med han så jeg har ett ønsker om å få det til å fungere naturligvis, å bli kalt offer gir meg fint lite tilfredstillelse i denne saken, det håper jeg du skjønner. Men jeg har ikke bare ansvar for meg selv lengre, men også ett lite barn så jeg må jo nesten ta affære hvis jeg ser at dette ikke blir noe bedre. Det er jo også alle disse andre risikoene som ett slik misbruk medfører som jeg ikke vil utsette barnet mitt for. Men ut over det så håper jeg jo at han klarer dette og jeg vil selvfølgelog hjelpe han det jeg kan, men det er vanskelig å vite hvor grensen skal gå for når man skal gi opp. Derfor ønsker jeg å høre deres erfaringer og få tips og innspill fordi jeg har ingen å snakke med dette om.
Vis hele sitatet...
Det første du må gjøre er som sagt å anerkjenne realitetene. På den ene siden så ja; han har løyet deg rett opp i trynet alle disse gangene - han har tilogmed våget å være så frekk å fremstille problemet som en konstruksjon av ditt sinn. Det er i mine øyne det verste som har skjedd her. Men som jeg nevnte; hvilket valg hadde han? En liten løgn som er påbegynt ruller seg stor som en kjempesnøball veldig fort, og det er helt normalt å fortsette løgnen i situasjoner som denne. En føler seg rett og slett presset i et hjørne.

Vri litt på det; hva om barnevernet skulle spørre ut deg om dette nå som du vet? Hadde ikke du løyet, du og? Det er ikke meningen å sidestille relasjonen du har med din mann mellom relasjonen du eventuelt ville fått med barnevernet, selvfølgelig ikke; det som er meningen er å illustrere at vi alle kan havne i situasjoner der sannheten ikke oppleves som et reelt alternativ. Det betyr ikke at mannen din er uærlig eller ikke fortjener din tillit på andre punkter.

Men akkurat her, i rusøyemed, kan du med rette si at tilliten ikke eksisterer. Dette forstår han inderlig vel, så ikke la det under noen omstendighet gå tilbake til at han skal få tvilen til gode. Nå er det hans ansvar å vise deg hvilken innsats han legger i bordet - samtidig som at han spiller med helt åpne kort. På akkurat disse tingene kan du forsåvidt stille ultimatum.

Videre så må realitetene også komme din mann til gode. For herlighet, det er ikke noen jobb, noe barnevern eller noen omsorgssvikt som står på døren slik du beskriver saken. Det er tusenvis av fungerende amfetaminmissbrukere i samfunnet, og det er ikke slik at politiet raserer fungerende familier uten noen form for berettigelse. Du hadde hatt mer å bekymre deg for om han var litt ivrig på pilsen hver dag han kom hjem; innenfor samtlige av punktene du nevner.

Det er skummelt med narkomani, da det er knyttet til så mange ekstremt negative og alvorlige konsekvenser intuitivt. Du må forstå at disse ikke er relevante for personer som din mann, før du gjør det vil det ikke være mulig å kommunisere rasjonelt og løsningsorientert om det med din mann - og du vil ikke få ro i sjelen før han begynner å lyge og du begynner å tro det.

Reality-check er det viktigste som er i din situasjon.
Tøffetom: Det er opplagt at du antageligvis har veldig mye å tilføye denne diskusjonen ut fra egne erfaringer enn mange andre, kanskje meg selv inkludert. Men å fraråde TS å høre på andre enn nettopp deg blir for dumt. Det er ingen mennesker som er like, og TS kan fint dra nytte av andre sine synspunkt enn akkurat ditt. Jeg tror vi kan være enige i at det ikke finnes noen fasitsvar her, bare en haug med subjektive syn. Så jekk deg ned 42 hakk ;-)

Jeg mener at ultimatum er det eneste som fungerer. Det er min erfaring med rusmisbrukere. Senest denne uken så jeg på God morgen Norge en sønn som satt et ultimatum for sin mor. Jeg tror på den ene siden at dette ansvarliggjør mannen til TS og på den andre side skåner mor og barn for et unødvendig helvete med tillitsbrudd og håp som stadig går i vasken. Jeg tror på sikt at dette ikke er bra for et barn, på samme måte som at et amfetaminmisbruk ikke et særlig gode oppvekstvilkår for et barn.
Sitat av reklame Vis innlegg
Tøffetom: Det er opplagt at du antageligvis har veldig mye å tilføye denne diskusjonen ut fra egne erfaringer enn mange andre, kanskje meg selv inkludert. Men å fraråde TS å høre på andre enn nettopp deg blir for dumt. Det er ingen mennesker som er like, og TS kan fint dra nytte av andre sine synspunkt enn akkurat ditt. Jeg tror vi kan være enige i at det ikke finnes noen fasitsvar her, bare en haug med subjektive syn. Så jekk deg ned 42 hakk ;-)

Jeg mener at ultimatum er det eneste som fungerer. Det er min erfaring med rusmisbrukere. Senest denne uken så jeg på God morgen Norge en sønn som satt et ultimatum for sin mor. Jeg tror på den ene siden at dette ansvarliggjør mannen til TS og på den andre side skåner mor og barn for et unødvendig helvete med tillitsbrudd og håp som stadig går i vasken. Jeg tror på sikt at dette ikke er bra for et barn, på samme måte som at et amfetaminmisbruk ikke et særlig gode oppvekstvilkår for et barn.
Vis hele sitatet...
Problemet er at et ultimatum vil kunne føre til at han skjuler det i større grad, og da forsvinner også muligheten til å ta det opp i framtiden.

Si at hun stiller ham dette ultimatumet: Slutt helt med amfetamin og aldri gjør det igjen, så er det ikke noe problem. Greit sier han og klarer å slutte relativt greit. 6 måneder senere er han full og en kollega tilbyr litt amf, og han tar imot. Så er han på det igjen. Nå har han ingen mulighet til å søke støtte og hjelp av TS, fordi han frykter at hun vil gå fra ham. Ultimatumer kan fungere, men de må være veldig gode, til riktig tidspunkt og til rett person. Vær forsiktig, sier jeg bare.
in1ear-outURmother
24 6
Sitat av reklame Vis innlegg
Jeg tror på sikt at dette ikke er bra for et barn, på samme måte som at et amfetaminmisbruk ikke et særlig gode oppvekstvilkår for et barn.
Vis hele sitatet...
Hvorfor kaller du der misbruk? TS sier selv at han fungerer som normalt, går formodentlig på jobb hver dag, og at det er vanskelig selv for henne å se noen forskjell.


Sitat av Nether Vis innlegg
6 måneder senere er han full og en kollega tilbyr litt amf, og han tar imot. Så er han på det igjen.
Vis hele sitatet...
Man blir ikke fysisk avhengig av én stripe amf. Greit nok, det er en sprekk, men jeg ville ikke dra den så langt å si at man 'er på kjøret igjen' av den grunn.
Sitat av reklame Vis innlegg
Tøffetom: Det er opplagt at du antageligvis har veldig mye å tilføye denne diskusjonen ut fra egne erfaringer enn mange andre, kanskje meg selv inkludert. Men å fraråde TS å høre på andre enn nettopp deg blir for dumt. Det er ingen mennesker som er like, og TS kan fint dra nytte av andre sine synspunkt enn akkurat ditt. Jeg tror vi kan være enige i at det ikke finnes noen fasitsvar her, bare en haug med subjektive syn. Så jekk deg ned 42 hakk ;-)

Jeg mener at ultimatum er det eneste som fungerer. Det er min erfaring med rusmisbrukere. Senest denne uken så jeg på God morgen Norge en sønn som satt et ultimatum for sin mor. Jeg tror på den ene siden at dette ansvarliggjør mannen til TS og på den andre side skåner mor og barn for et unødvendig helvete med tillitsbrudd og håp som stadig går i vasken. Jeg tror på sikt at dette ikke er bra for et barn, på samme måte som at et amfetaminmisbruk ikke et særlig gode oppvekstvilkår for et barn.
Vis hele sitatet...
Ja du har rett, nedjekker meg selv as we speak.

Men jeg er helt uenig angående ultimatum, selv når jeg uttaler meg fra bakkenivå. Har aldri sett det fungere i praksis.

Hvorfor er ikke amfetaminmissbruk bra for barn? Om en forelder er overvektig og de samarbeider om at vedkommende skal spise mindre... Men den overvektige går å sniker i kjøleskapet... Vel, da har du det samme tillitsbruddet foreldre imellom. Eller utroskap; langt verre.

Det er liksom sånn at med en gang narkotika er innblandet så blir alt annet enn perfeksjon forsømmelse.

Sitat av Yalla Vis innlegg
For å holde oss til dette tilfellet med daglig bruk av amfetamin så er svaret opplagt. Man er faktisk ikke skikket som forelder, det er udiskutabelt og de som mener noe annet er sannsynligvis ikke helt i vater selv. Å være tilstede i barnas liv er noe misforstått om man tolker det som å være fysisk tilstede. Har sett altfor mye konsekvenser til at jeg noensinne kommer til å la meg overbevise om noe annet.

Jeg vet ikke hvordan det fungerer med tisse/blodprøver uten å involvere myndighetene, men ville nok sett på den muligheten i samråd med lege for over en lenger periode å slippe gå med en konstant uro om vedkommende bruker. Amfetamin skaper kansje de verst psykelig manipulerende ruspersonlighetene.
Vis hele sitatet...
For noe svada fra ende til annen.

Amfetamin skrives ut for daglig bruk til millioner av velfungerende mennesker over hele kloden
Sist endret av Tøffetom; 28. februar 2016 kl. 23:27. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg forstår hvor du vil. Jeg vet om mange som selvmedisinerer med m.a amfetamin ved f eks ADHD. Nå er jeg på tynn is, for dette kan jeg ikke mye om, men slik jeg har forstått TS her er det snakk om rusbruk med de følger det har. Og da kan det vel ikke sidestilles med matavhengighet osv?

Anyhow, dersom vi ser på spillavhengighet, er utgangspunktet mitt for argumentasjonen akkurat den samme ift ultimatum, men her er vi uenige slik jeg ser det.
Sitat av reklame Vis innlegg
Jeg forstår hvor du vil. Jeg vet om mange som selvmedisinerer med m.a amfetamin ved f eks ADHD. Nå er jeg på tynn is, for dette kan jeg ikke mye om, men slik jeg har forstått TS her er det snakk om rusbruk med de følger det har. Og da kan det vel ikke sidestilles med matavhengighet osv?

Anyhow, dersom vi ser på spillavhengighet, er utgangspunktet mitt for argumentasjonen akkurat den samme ift ultimatum, men her er vi uenige slik jeg ser det.
Vis hele sitatet...
....Hvilken følger?

Hva er det som følger implisitt av en amfetaminavhengighet som er uforenelig med å ha ansvar over et barn?

Det er egentlig det eneste spørsmålet jeg trenger besvart før jeg kaster inn håndkleet og vedergår at alt jeg vet om avhengighet er feil.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
....Hvilken følger?

Hva er det som følger implisitt av en amfetaminavhengighet som er uforenelig med å ha ansvar over et barn?

Det er egentlig det eneste spørsmålet jeg trenger besvart før jeg kaster inn håndkleet og vedergår at alt jeg vet om avhengighet er feil.
Vis hele sitatet...
Du kan miste ansvaret hvis du blir tatt og det blir en barneverns greie.
Vet ikke hvor mye som skal til for å miste foreldreretten, men sånn som systemet, lover og folk er så vil du ha en akilles hæl.
Sist endret av Bothrops; 29. februar 2016 kl. 19:23.
elevatormusician
sorrY's Avatar
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
....Hvilken følger?

Hva er det som følger implisitt av en amfetaminavhengighet som er uforenelig med å ha ansvar over et barn?

Det er egentlig det eneste spørsmålet jeg trenger besvart før jeg kaster inn håndkleet og vedergår at alt jeg vet om avhengighet er feil.
Vis hele sitatet...
Hvilke positive følger har amfetaminmisbruk hatt for deg når det kommer til å sette et barn til verden, Tøffetom?

Som et barn av narkomane foreldre kommer jeg på ganske mange grunner til at man ikke kan misbruke amfetamin når man har unger. Den der var drøy.
Sist endret av sorrY; 29. februar 2016 kl. 19:25.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg



For noe svada fra ende til annen.

Amfetamin skrives ut for daglig bruk til millioner av velfungerende mennesker over hele kloden
Vis hele sitatet...
Medisinske doser som er mikroskopiske sammenlignet med ett daglig amfetaminmisbruk.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg

Hva er det som følger implisitt av en amfetaminavhengighet som er uforenelig med å ha ansvar over et barn?
Vis hele sitatet...
All dysfunksjonaliteten.
Sitat av Yalla Vis innlegg
Medisinske doser som er mikroskopiske sammenlignet med ett daglig amfetaminmisbruk.


All dysfunksjonaliteten.
Vis hele sitatet...
Medisinske doser forsøker å ligge under grensen for å ødelegge eksempelvis søvn og apetitt. I likhet med doseringene til personen vi diskuterer. Det er ikke uvanlig at bivirkninger i form av søvndeprivering og underernæring oppstår som følge av medisinsk administrerte ADHD-medisiner. Det er med andre ord ingenting annet enn dine forestillinger som underbygger påstanden om at dosene det diskuteres her er av en annen verden enn hva medisinen operer med.

Dysfunksjonaliteten? Hvilken? Den du har sett på film, den du ser blant junkier på gata, eller den du har fått høre om fra helsesøster?

At det er en automatisk kobling mellom dysfunksjonalitet og stimulanter er bare bullshit.

Dette er noe jageflypiloter får før lange, skarpe oppdrag. Tar de seg noen øl i samme setting er det vel krigsrett neste.

Amfetamin er ikke noe som uten unntak fucker opp folk. Tvert imot - det er et av de få stoffene som folk kan bruke i årevis og enda være fungerende både sosialt og i arbeid. Bra er det dog selvfølgelig ikke, og som alle andre dårlige vaner så har det sin pris. Følgelig oppstår situasjoner som dette, der fungerende, ressurssterke mennesker innser at nok er nok og ønsker å håndtere problemet og legge det bak seg.

Da finnes det ingen støtteapparat, ingen med kompetanse eller noe annet effektivt opplegg for å håndtere dette. I stedet så står en gjeng ignorante tosker å hyler etter skilsmisse, barnevern, omsorgssvikt osv - ene og alene basert på bullshit og uvitenhet.
Som nevnt tidligere forstår jeg hva du mener, jeg kan godt forstå den tankegangen og kanskje til og med delvis være enig. Vi vet ingenting om omfanget av bruken til mannen eller hvordan personen fungerer. Likevel er bruken ukontrollert og lett å feildosere. Enkelte effekter av amfetamin vil alene gjøre man uskikket som forelder.

Som nevnt av en annen her står fremdeles argumentasjonen om at man inntar et ulovlig stoff igjen. For å bruke slike stimulanser, det være seg mekket på et kjøkken i Polen eller i en anerkjent tablettfabrikk - ulovlig eller uten lappen fra legen, være brudd på norsk lov og man utsetter barnet sitt for evt undersøkelser og involvering fra barnevernet og andre. Med andre ord, man utsetter barnet for ugunstige oppvekstvilkår.
Sist endret av reklame; 2. mars 2016 kl. 08:35.
Sitat av reklame Vis innlegg
Som nevnt tidligere forstår jeg hva du mener, jeg kan godt forstå den tankegangen og kanskje til og med delvis være enig. Vi vet ingenting om omfanget av bruken til mannen eller hvordan personen fungerer. Likevel er bruken ukontrollert og lett å feildosere. Enkelte effekter av amfetamin vil alene gjøre man uskikket som forelder.

Som nevnt av en annen her står fremdeles argumentasjonen om at man inntar et ulovlig stoff igjen. For å bruke slike stimulanser, det være seg mekket på et kjøkken i Polen eller i en anerkjent tablettfabrikk - ulovlig eller uten lappen fra legen, være brudd på norsk lov og man utsetter barnet sitt for evt undersøkelser og involvering fra barnevernet og andre. Med andre ord, man utsetter barnet for ugunstige oppvekstvilkår.
Vis hele sitatet...
Men..Hvilken? Hvilken effekt av amfetamin i uspesifisert*, innkjørt dose er ubetinget uforenelig med ansvaret for et barn?

Med uspesifisert så mener jeg selvsagt ikke å kverulere slik bare et par moderatorer her kan - og påstå at "så lenge vi ikke vet kan dosene være like små som medisinsk" etc. Men alt vi har av informasjon taler for at vedkommende både får sove og spise; ergo er det et sted i sjiktet lavt til moderat.

Jeg har hatt mye med mennesker som mannen som beskrives her å gjøre; tidvis har jeg vært en av dem selv. For meg var bruken når jeg var avhengig av speed uforenelig med det å ha ansvar for et barn, litt kjapp fingertelling taler for at dette var tilfellet for majoriteten av dem jeg har vurderingsgrunnlag på - ihvertfall tidvis. Man mister gjerne apetitt slik at måltider forsømmes, man har vært våken et døgn eller to slik at tidsbegrepet er helt ute av vater, glemmer å lufte/mate/underholde etc, angst eller tilogmed vrangforestillinger pga søvndeprivering gir forandret atferd som stresser barnet, blandingsmissbruk for å kompensere for nervene; listen fortsetter i det uendelige..

Men trenger det å være slik? Svaret her er et ubetinget NEI!

Det er ikke bare en hypotetisk teoretisk mulighet, det er noe hundretusenvis* av mennesker i den vestlige verden driver med hver eneste dag. (Vill gjetting på tallene, just trust me, I'm an engineer).

Et av de grunnleggende fundamentene i måten det utviklede samfunnet adresserer misstanke om behov for sanksjoner er at den "tiltalte" skal ha tvilen til gode. Kan man sannsynliggjøre at TS beskriver en situasjon der et barns beste ikke ivaretas? Klart det kan, dog det er særdeles subjektive vurderinger innen et emne preget av uvitenhet og fordommer mer enn noe annet. Vi kunne også tatt lappen fra alle mannfolk under 25; fordi det er svært sannsynlig at de har gjort seg skyldig i betydelige fartsovertredelser, eller ta resepten fra personer i LAR fordi det er høy sannsynlighet for både illegalt blandingsmissbruk og videresalg.

Selvfølgelig gjør vi ikke disse tingene, fordi det bryter med de mest fundamentale samfunnsstøttene våre.

Å si at amfetaminbruk burde medføre samlivsbrudd og splittelse av familie; evnt ultimatum med samme konsekvenser eller på andre måter alvorlige sanksjoner her - det er rett og slett ikke riktig, det bryter med fundamentale prinsipper i samfunnet, det bryter med normal bevisførsel, og det bygger ikke på et snev av fakta. Hvis dere tenker dere om; står dere virkelig for det dere sier? Eller er det litt mange assosiasjoner som popper opp og skaper grunnlag for en konklusjon dere egentlig ikke har grunnlag for?
Sist endret av Tøffetom; 2. mars 2016 kl. 14:31.
Kjære Tøffetom. Det du skriver her er jo nettopp regelen, IKKE unntaket.

Jeg har hatt mye med mennesker som mannen som beskrives her å gjøre; tidvis har jeg vært en av dem selv. For meg var bruken når jeg var avhengig av speed uforenelig med det å ha ansvar for et barn, litt kjapp fingertelling taler for at dette var tilfellet for majoriteten av dem jeg har vurderingsgrunnlag på - ihvertfall tidvis. Man mister gjerne apetitt slik at måltider forsømmes, man har vært våken et døgn eller to slik at tidsbegrepet er helt ute av vater, glemmer å lufte/mate/underholde etc, angst eller tilogmed vrangforestillinger pga søvndeprivering gir forandret atferd som stresser barnet, blandingsmissbruk for å kompensere for nervene; listen fortsetter i det uendelige..
Vis hele sitatet...
At ett lite mindretall kan ha ett strålende familieliv med barn og partner selv med daglig misbruk av amfetamin betyr mindre da det ikke gjelder for flertallet.
Sist endret av Zolly; 2. mars 2016 kl. 16:35.
Sitat av Zolly Vis innlegg
Kjære Tøffetom. Det du skriver her er jo nettopp regelen, IKKE unntaket.



At ett lite mindretall kan ha ett strålende familieliv med barn og partner selv med daglig misbruk av amfetamin betyr nada da dette ikke gjelder majoriteten.
Vis hele sitatet...
Det betyr jo ikke nada. Hele poenget til Tøffetom her er jo at det er fullt mulig å leve et normalt liv med amfetaminbruk, selv om dette ikke gjelder for majoriteten. Han beskriver jo dette selv, så hvorfor du føler en trang til å påpeke det er det vanskelig å forstå.

Og hvorfor i all verden skulle ikke det bety noen ting? Som Tøffetom sier, amfetamin er et at de stoffene det faktisk går an å fungere normalt på over tid. Det er da et høyst gyldig poeng å trekke fram i en slik debatt.
Det er jo ikke det at amfetaminbruk i seg selv "burde" medføre samlivsbrudd og splittelse av familie - Men fakta er at det som oftest dessverre er det som er resultatet.

Hele poenget til Tøffetom her er jo at det er fullt mulig å leve et normalt liv med amfetaminbruk, selv om dette ikke gjelder for majoriteten. Han beskriver jo dette selv, så hvorfor du føler en trang til å påpeke det er det vanskelig å forstå.
Vis hele sitatet...
Å lage et poeng ut av noe som kun er en teoretisk mulighet blir svada for meg. Å si at misbruk av amfetamin med stor sannsynlighet fører til samlivsbrudd er jævlig mye mer legitimt enn å si det motsatte.
Sist endret av Zolly; 2. mars 2016 kl. 16:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Zolly Vis innlegg
Det er jo ikke det at amfetaminbruk i seg selv "burde" medføre samlivsbrudd og splittelse av familie - Men fakta er at det som oftest dessverre er det som er resultatet.
Vis hele sitatet...
Og igjen, en av årsakene til det er nettopp den kontant avvisende og fordømmende holdningen som brukere/misbrukere blir møtt med. Selvsagt er ikke dette eneste årsak, men når vi i utgangspunktet snakker om en mann som utifra beskrivelsene stort sett fungerer bra i hverdagen, så er jo dette en særdeles aktuell problemstilling å ta fatt i.


Sitat av Zolly Vis innlegg
Å lage et poeng ut av noe som kun er en teoretisk mulighet blir svada for meg. Å si at misbruk av amfetamin med stor sannsynlighet fører til samlivsbrudd er jævlig mye mer legitimt enn å si det motsatte.
Vis hele sitatet...
Det er ikke kun en teoretisk mulighet. Det er realiteten for svært mange mennesker. Tøffetom presenterer begge sider på en nyansert måte, mens du ønsker tydeligvis ikke å ha en nyansert debatt.
Do Not Conform
oriento's Avatar
Sitat av Zolly Vis innlegg
Det er jo ikke det at amfetaminbruk i seg selv "burde" medføre samlivsbrudd og splittelse av familie - Men fakta er at det som oftest dessverre er det som er resultatet. Å lage et poeng ut av noe som kun er en teoretisk mulighet blir svada for meg. Å si at misbruk av amfetamin med stor sannsynlighet fører til samlivsbrudd er jævlig mye mer legitimt enn å si det motsatte.
Vis hele sitatet...
skjære alle under samme kam vil jo virkelig være en mega miss med tanke på enkelt individets evner. Her snakkes det om et enkelt tilfelle der bruker spiser, sover, jobber og blir betegnet som en fantastisk far av TS... forhold deg til tilfellet det er snakk om og slutt med utsvevende skremsels propaganda om ekstreme tilfellene. Dine bidrag på denne tråden er dessverre "gamelt nytt".
Tenk litt lenger frem. Tror du barnet på sikt synes faren er fantastisk når han/hun skjønner at pappa er rusmisbruker? Når far blir stoppet av snuten for kjøring i ruspåvirket tilstand. At faren knekker sammen psykisk nå er vel bevis nok på at han ikke fungerer så bra lenger. At far ligger i dagesvis og sover sier jo også litt. Tror du far bidrar i hjemmet når han sover i dagesvis? Familieliv med barn krever mye av begge foreldre. At en av partene er rusmisbruker er en sinnsyk dårlig start.

Dette er ikke skremselspropaganda men fakta. Det er kanskje gammelt nytt for deg, men ikke alle liker å høre sannheten. Å foreslå at far bare skal få fortsette med misbruket er så borti natta fjernt at man ikke kan ta det seriøst.
Do Not Conform
oriento's Avatar
Alt du sier er hypotetiske situasjoner som KAN komme til å oppstå... og det meste av du sier handler om MIISBRUK, du kan drukne deg selv med missbruk av vann også... men bruken er noe helt annet. En mor med fks ME kan også knekke sammen og sove i flere dager i strekk.. at et barn er så kjør som det påstås er bare svada! Ingen er mer tilpassningsdyktig som et barn. Er far sånn så er far sånn og det er normalt, et barn vet ikke uten videre samfunnets forestillinger om bruk/missbruk uten at sånne som "deg :P" prakker sine fakta på han...
Sitat av oriento Vis innlegg
Alt du sier er hypotetiske situasjoner som KAN komme til å oppstå... og det meste av du sier handler om MIISBRUK, du kan drukne deg selv med missbruk av vann også... men bruken er noe helt annet. En mor med fks ME kan også knekke sammen og sove i flere dager i strekk.. at et barn er så kjør som det påstås er bare svada! Ingen er mer tilpassningsdyktig som et barn. Er far sånn så er far sånn og det er normalt, et barn vet ikke uten videre samfunnets forestillinger om bruk/missbruk uten at sånne som "deg :P" prakker sine fakta på han...
Vis hele sitatet...
Her snakker du med to tunger, først er det svada at barn er så skjøre. For å avslutte med å totalt undervurdere barns evne til å skjønne at noe er galt. Barna forstår mer enn vi aner på sin måte og de er lojale, de vil selv lyve og gjøre det de kan for å skjule foreldres misbruk og benekte med all den skyld og skam det medfører. Det dere har til felles er normaliseringen av galskapen.
Det er ikke hypotetiske situasjoner. At kjipe situasjoner vil oppstå l løpet år med daglig rusmisbruk er mer enn en hypotese. TS skriver at samboeren har ustabil psyke grunnet misbruket. At rusmisbruk og familieliv er en svært dårlig kombinasjon er common knowledge for de aller fleste.. Vet ikke helt hvilken verden du lever i?

Spør barn av narkomane foreldre hvordan det var å vokse opp på fosterhjem..Spør ektefeller/samboere som lever med motpartens raseriutbrudd og ustabile psyke, løgner og bedrag. Tror du det er noe barnet bare vender seg til? Du er tydeligvis ikke far selv.

Du har selv valgt å ruse deg daglig med pepper, det kan man ikke si om en med ME.
elevatormusician
sorrY's Avatar
Handler tråden om puter under armene på individer som i en gitt såpebobleverden fungerer i mange år på rusbruk, til bobla sprekker, eller handler den om at det hele VIL kulminere ut i elendighet til slutt? Jeg har levd i situasjonen både som barn og "fungerende" misbruker. Begge deler gikk til helvete, og det er det jeg lever med nå. Heldigvis nykter, men episodene jeg har opplevd med "en terapeutisk dose" rusmidler hos mor og far i barndommen er ikke akkurat noe å skrive barnebok om.

Men igjen. Dette er min mening. Mulig jeg er gal og forfekter en helt surrealistisk realitet.

I forhold til TS sin situasjon ;
Skaff mannen din hjelp. Daglig misbruk av amfetamin over flere år er IKKE noe man greier å bare slutte med selv. Det har iallefall jeg tilgode å se. Tilbakefallene hagler rundt meg, og jeg holder meg såvidt fast selv for tiden. Og jeg har GODE forutsetninger for å holde meg nykter for å si det sånn.

Vis velvilje, og støtt, men ikke tro på. Desverre. Sånn ser jeg det.
Sist endret av mentalmelt; 3. mars 2016 kl. 11:15. Grunn: fiksa rot
Do Not Conform
oriento's Avatar
Sitat av Yalla Vis innlegg
Her snakker du med to tunger, først er det svada at barn er så skjøre. For å avslutte med å totalt undervurdere barns evne til å skjønne at noe er galt. Barna forstår mer enn vi aner på sin måte og de er lojale, de vil selv lyve og gjøre det de kan for å skjule foreldres misbruk og benekte med all den skyld og skam det medfører. Det dere har til felles er normaliseringen av galskapen.
Vis hele sitatet...


Barn er ikke så skjøre og det er feil å undervurdere deres evne til å oppfatte og tilpasse seg. samme tunge samme poeng. Barn tåler mer enn det som blir sagt her, er far en bruker av noe så vil seff barnet forstå forskjellene mellom sin far og naboens far etterhvert, men er far en bruker og fantastisk i sin rolle som pappa, (slikt TS hevder her) så vil dette barnet hadde bedre enn om mor og far skiller seg og far ender helt på tryne..

Vil på ingen måte oppfattes som at jeg støtter bruk/missbruk av hverken foreldre eller barneløse! Har gjentatte ganger rådet TS til å støtte sin mann og hjelpe han til å oppsøke hjelp. Men å bruke dette barnet og omsorgssivkt som et argument, blir som å fyre opp under et bål som allerede er overtent.
Sist endret av oriento; 2. mars 2016 kl. 23:59.