Har slitt ganske mye med sosial angst og dårlig selvtillit de siste årene på grunn av mobbing. Lagde denne tråden for at folk kan dele historiene sine som mobber eller mobbeoffer.

-Hvorfor ble du mobbet? Hvilke konsekvenser fikk det i ettertid?
-Har du mobbet noen? Eventuelt hvorfor.


Kort om min historie angående mobbing:

Håper dette kan få noen som mobber til og tenkte seg litt om, fordi dem antageligvis ikke vet hvor mye det kan ødelegge for den personen.

Har dere noen erfaringer?

God helg

http://freak.no/forum/showthread.php...10#post2789110

Og tro at folk skal slutte og mobbe å være grusomme mot hverandre er egentlig like naivt som verdensfred.

Har blitt mye mobbet på barne og ungdomsskolen ja. Men det fikk litt merkelige konsekvenser på mange måter. Har alltid hatt mitt handicap som har gjort meg litt annerledes. Fikk tildelt noen slag i huet på ungdownsskolen som i hvertfall ikke gjorde sykdommen noe mildere. Så idag er jeg uføretrygdet med VTA jobb. Ja mobbernes gjerninger har sin del av grunnen for at utviklingen ble sånn. Men cluet er at selv om man ligger nede så kan man ikke gi opp. Så jeg har VTA jobb. Har kone og hjelper flere nieser og nevøer med skolegang på filippinene. Jeg har garantert 1/5 til 1/10 del så mye gjeld og problemer som mobberne idag. De sitter med dyre hus og biler i Norge. Jeg og har bil og hus men på filippinene. Så hvem vant? tja i the long run vil jeg si meg. Den dagen jeg kan ærlig og redelig flytte nedover og leve greit.

Inntil det så bor jeg her i Norge og jobber det jeg kan, sørger for å ha ett såpass spesielt utseende at folk heller snakker om meg enn om folk som er svakere og kan ikke takle baksnakking. Jeg har blitt sånn nå at jo mer folk prater bak ryggen min jo stoltere er jeg over det for jeg er tøff nok til å tåle det lett.

Jeg ble mobbet et par år på barneskolen, og litt på ungdomsskolen også. Jeg ble mobbet av flere grunner, bl.a fordi jeg er halvt Norsk, og halvt Afghaner. En av grunnene til at drittungene gjorde dette var da de fikk meg sur, men jeg ble ikke bare sur, jeg ble rasende og begynte å hive ting rundt. Jeg hev flere stoler mot folk, og var veldig aggressiv dersom noen prøvde å plage meg, og problemet mitt var at jeg var utrolig sensitiv, så dersom de bare kalte meg en ting, ville jeg eksplodere. De fleste gangene jeg mast kontrollen fikk jeg black out, og kunne ikke huske hva som hadde skjedd.

Idag er jeg en veldig asosial type, som ikke har venner i den virkelige verden, men på nettet, og det har jeg begynt å akseptere. Og jeg er ikke lengre interessert i å få meg venner, noe som kanskje er en konsekvens av min oppvekst med traumatiske opplevelser.

Jeg går nå til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) for å utrede om jeg har Aspergers syndromet.

jeg har selv mobbet litt på slutten av barneskolen og starten av 8 klasse.. jeg syntes dette var artig og se HU bli så sint og løpe etter meg.. men så plutselig tok kontaktlærer meg og mobbeofferet ut på gangen..

det var først da jeg skjønte hva jeg hadde gjort, mobbeofferet hadde sagt ifra til kontaktlæreren at jeg hadde mobbet henne og at hu skulle bytte skole. Da begynte jeg å tenke "skal hu bytte skole bare pga meg?" da jeg hørte det fikk jeg en sikkelig uggen følelse i meg, jeg tenkte på det hele skole dagen og var sikkelig lei meg.
jeg var selv ikke klar over hva jeg hadde gjort, jeg var ung og skjønte ikke bedre selv, jeg ville bare ha det morro samtidig som det var "tøft"

Men for hu var det langt ifra morro, det at jeg mobba hu hadde satt spor og selvtilliten var helt nede.

jeg husker ikke helt hva som skjedde, men når jeg innså hva jeg hadde gjort skjønte jeg at det ikke gikk ann og drive sånn lenger, jeg sluttet og mobbe henne og begynte heller og prate smått med henne, når jeg gikk forbi sendte jeg henne alltid et smil. Hun byttet aldri skole noe jeg er veldig glad for i dag,
Jeg kan ikke tenke meg å gå rundt med tanken om at noen har byttet skole BARE pågrunn av meg det er absolutt ingen koselig tankte å gå rundt med.


Om hu aldri hadde sagt i fra til læreren hadde jeg bare fortsatt og mobbe henne, om læreren aldri hadde sagt at hu kanskje skulle bytte skole pga meg hadde jeg bare fortsatt og mobbet henne og aldri forstått konsekvensen i det og mobbe.

I 10 klasse så hadde det blitt bedre for hu, vi kunne snakke fint sammen selv om vi ikke var bestevenner. Hun fortalte også at hu hadde tenkt til å ta livet sitt fordi JEG mobbet henne... Noe som ikke virkelig var en tanktevekker..

jeg var ikke klar over hva jeg drev med og hvordan hun følte dette med og bli mobbet.

Hadde hun aldri sagt dette til lærereren i 8 klasse, ville jeg bare fortsatt og alt hadde bare blitt værre og værre.

Jeg mobbet henne ikke så ille og jeg gjorde det ikke hver dag, men folk er forskjellige og noen tar det verre enn andre.

Så et viktig tips til de som blir mobbet

-Si ifra til noen som kan ta tak i dette, det er altfor tungt og holde dette for seg selv.

Det er forsåvidt sant, det vil alltid ligge i menneskets natur å prøve å hevde seg over andre, og sjalusi er noe vi alle kjenner til. På den annen side går det nok fint ann å redusere antall mobbesaker, og hjelpe mobbeofre på en bedre måte enn det vi gjør idag.

Hva faen slags skole er det du har gått på?

Jeg har aldri vært en typisk mobber, ei heller i den ekstremt kule gjengen.

Derimot har jeg vært en typisk all around type. Jeg har hengt med mobbere og mobbeoffere, uten å bry meg om hva den andre måtte tenke. Når det er sagt; jeg kan ha det artig på andres bekostning, men dette er ikke eksklusivt til en type mennesker (poppis eller ikke).

ble mobbet ofte på barne skolen fordi jeg likte andre typer "leker" enn andre siden jeg lekte fortsatt i sandkassa i 7 ende klassen.
en annen "lek" jeg og noen venner hadde som var å sette seg på et tre å leke at vi var i en verden med pokemoner.

samtidig har jeg alltid vert stor å ble selvfølgelig mobbet for det og blir mobbet for det enda.

konsekvensene for dette er at jeg ikke fulgte med i timene på skolen og fikk veldig dårlig selvtillit og har problemer med å være sosial siden jeg er redd for at de jeg møter skal mobbe meg :/

Jeg ble lett sinna, det er visstnok ekstremt underholdende å se meg i ragemode og denge folk på avstand. Takk gud for medisinering.

Aldri mobbet, tror jeg. Har heller aldri blitt mobbet, men har alltid stått opp mot mobbere! Dog, mine yngre dager, ser ikke så mye til mobbing lenger!

Barn er grusomme.

Jeg var kanskje litt slem mot noen på barneskolen, men overhodet ingen mobber. Ingen gikk av veien for å snakke med meg.

Har blitt litt mobbet. Men har lært meg til å tenke at det var og er mobberens problem og ikke mitt. Det er ikke mitt problem at mobberen har en dårlig hjerne. Min er ihvertfall frisk ... Så det er bare å la dem leve i sitt lille helvete.

Det er ikke ditt problem!

ble psykisk mobbet i 4-5 år, fordi jeg var fra Nord-Norge. gudene vet hvorfor de så det som en skikkelig grunn, men er uansett noe jeg ikke tenker på. Mobbere er stort sett tapere som prøver å føle seg bedre enn andre. Sleit mange år med depresjoner og sosial angst på grunn av det dog, og legen min tror jeg har PTSD (vet egentlig ikke hvorfor, men har en del symptomer ble egentlig kvitt problemet med selvtillit når jeg bestemmte meg for å gi en god faen i hva folk sa. Sier ikke det er en løsning til all mobbing, men men... Ble ekstreeemt god i å slenge folk full av drit den tiden, kunne snu en settning til ett angrep på sekundet. Ble også "hårsår" som OP nevner, og forsatt nå finnes det vitser som jeg ikke tåler, selvom det er lenge siden.

Har blitt mobbet noe i starten av ungdomskolen. Den som mobbet i 8. klasse var egentlig en pyse, som løpte vekk med en gang du bare hintet til at du skulle banke han. Jeg ble mobbet for å være lav, selv om mobberen var lavere enn meg. Heldigvis er jeg rimelig sterk og kan taekwondo, og det visste mobberen. Jeg lot aldri mobbingen gå inn på meg. Smilte fint til han hele tiden, men plutselig sprintet jeg etter han gjennom hele skolen, knuste han i bakken, dro han gjennom hele gangen (alle måpte) bare for å ydmyke han. Han er den dag idag en pyse enda.

Min far sa at jeg ikke skulle si det til noen lærer, da ville jeg se svak ut. Han sa at jeg måtte ydmyke han, eller knuse nesen hans.

Sjæl. Alle synes det var fryktelig gøy å se meg fly forbanna, helt til jeg begynte med å gi folk neven i fleisen. Mtp at jeg er ganske stor i størrelse, så var det ingen som turte så mye mer etter det

Som vi ser i tråden er det påfallende mange som har hatt samme opplevelse som jeg hadde som barn.
Er det feil fokus idag som er årsaken? At vi alltid skal være så jævla forståelsesfulle? Vi lærer fra barnehagen alt at vi aldri må ta igjen. Om jeg noen gang får barn så skal jeg lære dem folkeskikk, men jeg skal også lære dem å ikke finne seg i å bli krenka på noen som helst måte. Skal si rett ut til dem at blir dere plaget så slå, ja jeg tror også jeg skal lære mine barn små triks og knep slik at de unngå å bli mobbeoffer. Vold avler nok som en regel vold, men mobbing kan ødelegge mennesker for livet. Har møtt voksne mennesker som har henfalt til et liv i rus og fornedrelse på grunn av mobbing.

Først kan man forsøke en taktisk tilnærming til situasjonen å forsøke å prate seg ut av den, om det ikke hjelper så slå så hardt du kan på plass det gjør maksimalt vondt. Det tror jeg må konklusjonen av tråden.

Hehe, for en idiot. Blir som om Moskva-Marit i sin tid skulle ha mobbet ei feit dame nettopp for å være feit...

Helt enig!
Jeg ble selv mobbet i fem år på barneskolen. Han som plaget meg var mindre både fysisk og mentalt, derfor var jeg ALT for snill når det gjelder å la han slippe unna med ting. Jeg var ikke overvektig eller lav, og klassens beste faglig, så gud vet hvorfor jeg skulle plages... For å få han til å slutte, sa jeg fra til kontaktlæreren, etterhvert også foreldrene mine. Da kalte han meg pyse for at jeg ikke tålte noe. Det endte med at jeg la fjotten hardt i bakken foran alle andre i klassen, læreren inkludert(etter enda et lite stikk av en kommentar). Det viste seg at han ikke var så jævelig tøff da han hadde 70 kilo gretten sjuendeklassing over seg.
Jeg er helt sikker på at idioten fortsatt hadde plaget meg hvis jeg ikke hadde tatt et oppgjør med fyren. Han har holdt seg langt unna i ettertid, noe som passer meg godt.

Noen skjønner rett og slett ikke noe annet enn vold. Man skal selvsagt prøve å prate seg ut av ting, men det finnes en grense. Går man over denne, fortjener man å inspisere parketten på nært hold.

Det ga meg skikkelig flashback fra Karatekid

Angående det å ta igjen fysisk, tror dere ikke det er akkurat det mobberen vil?

Har aldri blitt mobbet, men var på mange måter en mobber på barneskolen. Vi hadde en i klassen som var ekstremt sint, og fra første skoledag var det flere i klassen som begynte å mobbe han. Selv om jeg aldri mobbet han, var jeg passivt med på det i 6 år, noe jeg skammer meg over den i dag. Mobbing av han var ganske intens, og han hadde ingen venner de årene.
Gutten hadde det virkelig ikke lett, og når vi begynte på ungdomsskolen flyttet han. Men møtte han på russetreffet, og han har kommet videre i livet, og har slått fred med det som skjedde på barneskolen

Anbefaler denne artikkelen som på mange måter påstår at mobbing er de populæres ansvar: http://www.bt.no/meninger/kommentar/...e-1755029.html

Tror ikke det, spesielt ikke i eksemplet over hvor han endte opp med hjernerystelse og greier

Jeg vil si det kommer an på hvilken type mobber det er. Hva han mobber for. De fleste gjør det jo for en følelse av makt over offeret. Hvis offeret tar igjen kan denne maktfølelsen opphøre. De fleste mobberne er mentalt svakere enn det de ser ut som.

Å ta igjen psykisk er bra greier. Drite de ut foran vennekretser med ydmykende settinger

De fleste mobber vel for at de skal føle seg bedre selv? At de føler at de blir mere populære av det?

Jeg ble selv mobbet gjennom hele barne og ungdoms skolen. På VGS ble jeg heldigvis ikke det pga at jeg startet også ta igjen med de. Tok også sparket han største i gjengen rett i nøttene også skallet han rett ned. I løpet av første uka.
Etter det så sluttet de med også mobbe

Jeg har vel aldri blitt noe særlig mobbet, men jeg klassen min mobbet ei litt spesiell jente i flere år på barneskolen min. Det er litt trist å tenke på i ettertid hvor traumatisert hun sikkert har blitt i ettertid. Hun fikk vel en unge i en alder av 16-17 også. Ungen er det også synd på.

Hvis det er noen her inne som blir mobbet vil jeg anbefale å gå på treningstudio 24/7 til du blir litt større, når du har blitt stor nok tar du igjen. Det er virkelig ikke noe problem med mobbere sålenge det bare er en person, det er selvfølgelig noe helt annet hvis hele skolen hater deg, da er det ikke så mye du kan gjøre bortsett fra å bytte skole.

Jeg mener at mobbing og årsakene til mobbing er så varierende og kompliserte at det blir helt feil å se på situasjonen i svart/hvitt.

Om hele skolen hater deg burde man ikke bare fokusere på å trene seg opp fysisk for å hevne seg.
Da er det verdt å sette seg ned og tenke seg godt om for å finne ut om det kan være en grunn til at alle hater deg, og om det er noe du kan gjøre for å forandre på dette.
På barne- og ungdomsskolen la jeg merke til at mange av de som ble mislikt, mobbet og muligens hatet av større elevansamlinger faktisk hadde psykiske problemer og lidelser som gjorde hverdagen vanskelig for dem slik at de ofte opptrådte utagerende og aggressivt i situasjoner hvor dette var totalt unødvendig, men etter å ha fått litt hjelp av helsesøster, lege, familie osv. ble de helt nye mennesker som ble akseptert av resten av elevene.

Fikk meg ned i vekt iallefall.

Jeg ble vel mobbet fra 1.klasse på barneskolen til 1.klasse ungdomsskole, sånn av og på i perioder, men de kunne fort vare i et år++ de periodene. Ganske ille til tider. I begynnelsen så var det vel vekt og at jeg har et rart navn som var grunnen til mobbingen. Det ble ikke fysisk mobbing før i 3-4klasse. Da tror jeg folk flest egentlig hadde glemt hva de mobbet meg for, og vel... mobbet meg for å være et mobbeoffer sort of. hahaha.

Uansett, da vi havnet på de siste årene av barneskolen så ble mobbingen mer voldelig. Folk begynte å bli skikkelig stygge å ha med å gjøre. Skole, foreldre og whatnot var det lite hjelp i. Pappa prøvde så godt han kunne, men det er vanskelig når skolen ikke gjør tiltak. Og, joda du kan ringe de andre kidsa's foreldre og være sur og gretten, men det driter vel kidsa hardt i. Siden jeg ikke følte at det hjalp å prate med noen så holdt jeg heller alt for meg selv. Om pappa spurte om ting gikk bra på skolen så sa jeg bare "ja".
Selv om pappa prøvde så godt han kunne så sto jeg allikevel alene mot verden, og jeg ble ganske bitter og gretten av hele situasjonen.
Ikke misforstå, jeg kunne ha gode perioder da alt var flott og sånn det skal være. Jeg hadde ikke mange kompiser i min egen klasse, men det fantes andre kids på samme årstrinn som var kule. Samtidig som jeg bodde i to forskjellige distrikter så jeg hadde venner som jeg møtte på fritiden utenom skolen.
Men, det er klassemiljøet som teller liksom, og der var jeg "fanget" med 25 idioter.

Men som sagt, siste årene på barneskolen, det var da shit begynte å klikke heftig for meg. Selv om mobbingen ble noe sjeldnere(i stedet for shit hver eneste dag så kanskje en gang i uka eller annenhver uke) stoppet det liksom aldri og folka ble mer og mer direkte fysiske.
Så, plutselig fikk jeg nok. Litt sånn tankegang om at "Ja, de er kanskje fler, men om jeg tar med meg èn av de jævlene i døden så er det greit". Så, ved en episode de står rundt meg og han ene skal charge så tar jeg tak i en random fyr og sender gutten på sykehus med ryggskader. De andre prøvde å rive meg av men jeg var helt låst på at han skulle dø. Og jeg prøvde så godt jeg kunne. Til slutt ble en hel gjeng vs meg mer utjevnet og jeg fikk ganske bra med stryk, men allikevel var jeg drittlykkelig.
Endelig var årevis med mørke og faen litt lysere. Jeg skal ikke si at alt ble fantastisk over natten, men det var et eller annet i meg som våknet.
Jeg klarte fortsatt å få folka mot meg og vi snakker en liten periode der ting fortsatt var dust, men for en gangs skyld så var jeg en motstand som virkelig kunne slå fra seg. Om de skulle ta meg, så da tok jeg ihvertfall èn av dem.

Etter et par runder til som gikk batshit crazy med blod og utslåtte tenner og full fitte så sa ting plutselig stopp. Ingen mobbing, ingen kallenavn, ingen sko under vannkrana, ingen uventede slag i gangen. Det ble bare stille og jeg fikk være i fred.

Sommerferien mellom barne og ungdomsskolen markerte overgangen for min del. Da kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var mer mobbing. Klassemiljøene ble splittet opp, folk fikk hår på kølla og tits ble sexy. Mye forandret seg den sommeren og når de nye klassene samlet seg på høsten så var alt bare nytt. Det å få splittet opp de gamle klassene og tilføre nye folk var kjempeflott.
Jeg var fortsatt ikke en av de kule, men jeg begynte å skate med likesinnede og vi skapte en click på 5-6gutter og en 2-3jenter som holdt sammen gjennom ungdomsskolen. Det tror jeg er første gang jeg har følt meg som en del av noe og backet opp av andre. Vi endte jo opp som hardcore skatere hele gjengen og hatet alt og alle. Hahaha, var mye hormonelt testosteron i lufta der. Når jeg tenker tilbake så tror jeg alle var outcasts og freaks som egentlig bare trengte et eller annet og noen å henge med.

Sånn i ettertid så er det vanskelig å si hva slags følger dette egentlig har fått. Om man skal tro på Freud så funker jeg sikkert ikke seksuelt grunnet mobbingen Men i det daglige liv så har egentlig alt fungert bra fra ungdomsskolen av.
Noe jeg sliter med er empati og sympati, det at jeg ikke klarer å bry meg om andre enn akkurat mine nærmeste og i mange tilfeller ikke forstår hva folk surver over.
Det tar ofte veldig lang tid før jeg aksepterer folk. Til gjengjeld så jeg knytter meg ganske til personer om jeg først blir kjent med dem.
Jeg er også noe stille og tilbaketrukken, jeg skal ikke si at det kommer av mobbing men det er ihvertfall ikke usansynelig. Jeg prøver mitt beste sånn i sosiale sammenhenger, men det virker som om jeg mangler et par antenner.
Og så blir jeg veldig ekkel å krangle med. Jeg er tålmodig og egentlig litt likegyldig sånn til vanlig, men om shits going down så tenner jeg 100%.

Skal love deg det at å bli mobbet og slått og sparket hver dag over lang tid ikke er noe hollywood moment. Når du blir plaget over lang tid får du en slags angst for andre mennesker, du bare vet at alle vil deg vondt. Du blir til slutt så liten og så betydningsløs at du tviler på din egen eksistens og til slutt så tror man nesten at man fortjener all dritten. Jeg hadde ingen sterke mennesker i livet mitt som kunne hjelpe meg med dysleksi, eller som kunne fortelle meg at ting blir bedre. Jeg hadde bare en mor som knapt nok klarte å ta vare på seg selv og som aldri klarte å bidra positivt i forhold til barna.

Hadde ikke onkelen min hentet meg ut av skolen den våren så tør jeg ikke tenke på hvordan ting hadde endt. Men likevel sleit jeg som følge av mobbingen helt til jeg tok tak i det som voksen. Det er det ikke alle som klarer, og de ender ofte i rus, selvmord, eller så full av angst at de ikke fungerer i samfunnet. Mobbing er defintivt ikke full av glory, heller ikke kampen mot mobberne.

Det var på ingen måte ment spydig altså.

Jeg mener heller ikke dette stygt;
Siden du legger så mye "press" på onkelen din, hjalp foreldrene dine deg i igjennom dette?

Jeg vet ikke helt hva jeg var. Fra barneskolen til 7klasse var jeg ikke sosialt akseptert. Jeg gikk i joggebukser hver dag og lekte med lego til 5 klasse. I begynnelsen var det kansje mest at jeg var litt pysete av meg og hadde bla høyde skrekk. Når alle guttene klatret i trer og takene på leke hytter sto jeg på bakken og så på. Jeg begynte og få andre interesser som og bygge store sand slott eller bygge lego byer. Dette førte til mindre sosialisering og aktivitet og jeg ble i litt mindre god form og litt tregere en andre. Senere var det at jeg fortsatt labbet rundt i joggebukser og sko med borrelås. Jeg fikk ikke vere helt med di andre gutta og jeg ble ofte holdt utenfor og gjort narr av. Foreksempel: en dag hadde min kjere mor funnet en god og varm finlandshette lignende lue med dusk på toppen. Denne var god og varm og dermed brukte jeg den selvfølgelig på skolen neste dag. Da jeg kom gående i min lille parkdress glad den dagen med min gode nye lue kom selvfølgelig den "kuleste" gutten i klassen gående med resten av guttene på slep bort og ropte: En tyv! Så løp han og alle guttene og gjømte seg i en snøborg og kastet is klumper på meg. Jeg spurte hvorfor dem gjorde det og dem svarte fordi bare tyver brukte maske og tyver var slemme. (Dette var i 2 klasse menst det med jogge sko og bukse var i 5-7klasse) . Jeg hadde ikke noe final battle eller noe slikt. Jeg ga en bank for og ha vert stor i kjeften og ble da sett på som voldelig i lengre tid. Jeg fant til slutt ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Jeg hev mesteparten av di gode buksene og fikk min mor til og kjøpe dongeri bukser, jeg kjøpte adidas sko av lær med lisser og klippet håret mit. (Hadde hår til skuldrene) når jeg stilte opp på skolen etter ferien fikk jeg litt mer respekt men ikke mye. Jeg klatret sakte oppover og ble litt etter litt mer populær. Etter en stund begynte jentene og oppdage meg og spesielt en pen blond søt jente virket som om hun var interessert. I 7. Klasse på kunst og håndtverk hadde håret mitt blitt lengre og hadde en slik jostein bever stil. Hun satte seg ved siden av meg og begynte og male som alle andre. Jeg sendte henne maling og snakket med vennene mine og hun sende meg maling og snakket med veninnen sin. Etter en stund kom vi inn på et tema jeg syntest var uinteressant og bøyde meg over fjøla jeg malte på.håret mitt hang da litt ned mot fjeset mitt og hun (den pene blonde jenten ) strøk det fint vekk fra fjeset mitt og strøk meg over kinnet. Jeg så opp på henne og hun smilte mot meg, jeg smilte tilbake og vi begynte og prate. Sånn ble det hver kunst og håndverk time, vi pratet og flørtet og hadde det fint. Men det varte ikke lenge. Selvfølgelig merket guttene i den andre klassen at det var noepå gang her. Da skulle dem mobbe meg for det. Hun brøt da all kontakt siden hun var en av di mer populere jentene. Jeg ble knust. Jeg lot håret gro lengre og søkte tilflukt i spill verden. Jeg skrapte sammen til en brukt ps2 og nermest bodde foran en kasse tv jeg hadde arvet. Men jeg kunne ikke la det vere sånn. Jeg klippet håret og klatret litt høyere og begynte og plage og slenge kommentarer etter di svake og di dumme. Jeg fikk da respekt. Jeg ble mer akseptert av di kule kidsa men dyrket videre på min nerdete side. Nå er jeg en gutt (ikke. Helt ferdig med ungdom skolen) som har noen venner men som _kan_ henge med di kule vist jeg vil som elsker d&d og gamle tv spill og div pc spill. Er ikke inærheten av og ha skaffet dame og reiser og opplever nye steder og folk heletiden. Ting som at mobbere mobber for makt og slikt kan jeg kjenne meg igjen i men jeg har ikke vert noe veldig fysisk (men banker opp dem som virkelig ypper) og tror ikke at vold funker noe bra. Når jeg tenker tilbake på ting folk gjorde mot meg syntest jeg fryktelig synd på min mor som jeg ofte kom gråtende hjem til og i noen tilfeller lot frustrasjonen min gå ut over. Håper ikke dette ble veldig rotete, skriver på tlf atm.

-Spørsmåltegn?

Jeg blir faktisk veldig rørt av alle disse historiene som jeg sitter å leser. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dele min egen lille fortelling, men føler at jeg også har lyst til å bidra med mitt.

For meg gikk Barneskolen veldig greit, og jeg hadde et knippe med gode venner og vi holdt godt sammen. Det hele endret seg når jeg i slutten av åttende klasse ønsket å finne meg mer modne venner. Jeg kuttet kontakten med de gamle, og så meg rundt etter nye venner. Det var da det hele startet for meg. Alene i gangene. Alene i friminuttene. Sist til å bli plukket til lag i gymmen.

Jeg var liten, kort, spinkel og stammet som ett rent helvette.

Det begynte i sin helhet med små kommentarer, diverse drittslengning og andre psykiske tilnærmelser. Så etterhvert som det hele utviklet seg over til noe mer fysisk, så begynte tannhjulene å snurre i hodet mitt. Jeg måtte gjøre noe. Få en slutt på denne triste tilværelsen jeg hadde havnet i. En dag, da jeg og "hovedmobberen" var alene i klasserommet, så gikk han mer aggresivt frem enn vanlig. Vi står med hverandres armer på skuldrene og brøler assorterte spydigheter til hverandre, og med ett så tar jeg og knocker til karen og han faller ned på gulvet. Vi kan trygt si at vedkommende ikke rørte meg igjen.

De andre falt gradvis fra de neste ukene, og jeg begynte å bygge opp selvtilliten min igjen fra bunnen av. Jeg begynte å trene, omgås de mer intelektuelle i klassen, samt arbeide med stemmen min (altså stammingen). Jeg tror 10ende klasse ble det beste året jeg har hatt i hele min snart 13årige skolegang. Nye gode venner. Ny selvtilitt. Treningen gjorde meg mer fysisk sterk, om ikke også psykisk. Alt ble bedre.

Det er ikke til å legge skjul på at det var min fysiske reaksjon som i det heletatt fikk slutt på mobbingen. Jeg tenker at om man tar "for lite" igjen, så fortsetter mobberen uanfektet videre, men om han/hun virkelig blir skadet, så tenker jeg at man får mye mer gjennomslag. Bokstavlig talt.

I etterkant har jeg slitt mye med sosial angst. Jeg tør nesten ikke å heve stemmen i større sosiale sammenhenger. Jeg sliter med ett skyhøyt fravær nå på VGS. Jeg drikker alt for mye alkohol. Dette mest for å glemme de årene som i så stor grad har påvirket livet mitt i etterkant. Riktignok så er livet på plass nå. Fem år senere, masse gode venner.

Jeg har så utrolig stor sympati for dere som går alene rundt i gangene på ungsomsskolen og føler dere helt alene. Det å se på utenifra er overhodet ikke ett realistisk bilde. Det å være der selv, nede i grusen, det gjør så ufattelig vondt og preger så utrolig mye av dagene dine.

Mitt råd er å holde motet oppe. Ikke gi opp. Begynn å tren, ta ett oppgjør med mobberen og prøv å skaff deg modne og skoleflinke venner. I enden av tunellen, så er det karakterene dine som sender deg videre i livet. Ikke hvor du var som bråkte i klassen.

Jeg ble mobbet mye fra 6-7 til jeg begynte på VGS. Det var alt fra mobbing av vekta mi til utfrysning og fysisk vold.
Men da jeg begynte på VGS tok jeg litt tak i det, det var en gjeng som brukte å plage meg, første dagen på VGS endte i slagsmål med meg å "lederen" for denne gjengen. Men fra da av bestemte jeg meg for at det skulle ikke skje mere, hadde sett selv hvor langt nede jeg var og jeg ser nå at jeg er egentlig ganske flink å stå opp for meg, mine venne og engentlig vilt fremmede hvis jeg ser noe. Enten det er ute på byen eller på skolen, selfølgelig har jeg fått litt bank av og til. Men det er ofte fordi Jeg har provosert fram et slag for å ha mitt på det rene.

Har ingen far og har aldri hatt, og mor klarte knappest å fungere i hele min oppvekst. Selv om onkelen min bodde langt vekk var han den som så hvor galt det holdt på å ende. Heldigvis var han handlingskraftig nok til å ta affære når alt mor klarte var å kjefte for at jeg ikke hadde vært på skolen. Det var også onkelen som via noen i kommunen gjorde at jeg til sist fikk hjelp med dysleksi og ble utredet og fikk tilrettelagt undervisningen.

Før alt dette skjedde gikk jeg stort sett bare alene, satt for meg selv og dagdrømte. Jeg var han rare og dumme med en gærn mor, han som ikke kunne lese og heller ikke skrive eller gjøre matte. Fikk ikke venner før på ungdomsskolen.

Men oppveksten var nok ikke heldig, jeg har fortsatt sosial angst. Ikke lammende, men blir fort skjelven om det er mange nye mennesker på en plass. Får en klump i magen og blir nesten litt kvalm. Klarer ikke oppføre meg normalt, finner ikke på noe å si. Men det blir bedre neste gang jeg treffer dem, for da er de ikke nye lengre. Men jeg må fortsatt jobbe med å pushe meg selv og alt dette skyldes nok oppveksten og all mobbingen. Jeg husker at når mobbingen eskalerte så klarte jeg ikke engang dagdrømme når det var på sitt verste.

Jeg er så glad de dagene er bak meg, nå har jeg noen få men gode venner og kan feks fint gå på venners venners fest da bare går jeg sammen med noen jeg kjenner også drikker jeg litt eller tar en linje eller dropper litt så går det helt fint.

Jeg og familien min ble mobbet når vi flyttet til en ny plass, vi flyttet når jeg var rundt 6år og gikk i førsteklassen.
Kan allerede huske da at jeg ble mobbet.
Jeg fikk meg to gode venner når jeg først flyttet til den nye plassen men det viste deg sånn at de ikke var vennene mine. fikk fint beskjed av dem allerede i 5.klasse at de alltid har kødda med meg og at de ikke likte meg i det heletatt.
Broren min som gikk i klassen over meg ble mobbet og havnet en god del opp i slåsskamper med mobbere. Min mor ble kalt hore og løs hele tiden. Av mobberne også av voksne folk..
Det endte til slutt opp med at jeg var nervøs uansett når jeg dro andre plasser, jeg var redd hele tiden..
Men dette er bare litt av det som hendte i barndommen min, jeg kunne fortalt 1000 flere historier, men såpass lenger orker jeg ikke sitte her og skrive.
Men når jeg skulle starte på videregående så hadde jeg valget bo hjemme eller flytte 4 mil unna og gå på skole. valget var ganske enkelt, jeg flytta tvert.
Når jeg flyttet på hybel her jeg bor nå så har jeg ikke blitt mobbet en eneste gang og det har fått opp selvtilliten min veldig mye.
Men jeg merker at om jeg møter noen av disse mobberne på fylla elsn, så kommer de med spydige kommentarer.
Det hendte sist for et par uker siden at en av mobberne møtte meg i fylla og slang en spydig kommentar. Dette er første gangen jeg faktisk sto litt opp for meg selv og spurte han rett opp i tryne hva jeg egentlig hadde gjort han..
Dette er da min historie

Nå har jeg ikke opplevd dette selv, men hadde jeg blitt utsatt for mobbing som noen beskriver her, tror jeg det å gå til fysisk motangrep ville gjort meg rimelig fornøyd der og da. Selvfølgelig finnes det bedre løsninger, men har dette pågått over lang tid og man har forsøkt andre utveier, er jo det den eneste måten å stå opp for seg selv. Det spørs såklart om motparten er en person eller en gjeng, men hadde en person kødda med meg over lengre tid, ville jeg klart sett på servering av et slag som en god løsning. Det er da like stor sjanse for at de slutter å kødde med deg som at de faktisk fortsetter. Løsningen blir nok at de finner seg noen nye å kødde med som ikke tar igjen, men personlig er ihvertfall problemet løst.

Har sett litt forskjellige lignende hendelser, og det virker som de sikter seg til folk som ikke tør å ta igjen. Så snart de begynner å møte betydelig motstand, skifter de offer.

True that. Når barn mobbes er det en fortvilet situasjon. Ofte hjelper det ikke å si fra til voksne heller for de klarer heller ikke å løse situasjonen. Til sist blir situasjonen så fortvilet at den som blir mobbet bare må sette til side sin egen frykt og ta igjen fysisk. Det er å ta igjen eller dø for veldig mange tror jeg. For de vet kanskje alt med seg selv at de ikke fikser mobbingen mye lengre.

Det er mange her som sier at de har fått løst problemet med fysisk vold, men det er mange som ikke har noen sjanse til å løse problemene på den måten. Selv så gikk jeg på en veldig liten skole (250 elever på barne & ungdomsskole 1-10) og da måtte du være med i "gjengen" for å ikke bli utstøtt, og jeg var ikke i "gjengen".

Aner egentlig ikke hvorfor de plaget meg, kanskje fordi jeg var den som var litt utenfor fra begynnelsen av, og samtidig liten og svak. De begynte allerede i førsteklasse å mobbe meg og fortsatte hele veien til ungdomsskolen var ferdig. Siden jeg var liten og svak så hadde jeg ingen sjans til å fysisk gjøre noe mot mobberene siden det var 2-3 som mobbet meg hver eneste sjanse de hadde hver dag og resten av klassen hjalp til veldig ofte og de 2-3 som var verst var selvsagt store og sterke for alderen. Jeg ble både fysisk og psykisk mobbet og tilbrakte mye tid på å bare løpe ifra de som mobbet meg, selv om jeg var liten og svak så var jeg smidig og mer snartenkt enn de som fulgte etter så jeg greide oftest å komme meg unna, i 5 minutter før de fant meg igjen.

Etterhvert så oppdaget jeg hvor fint det var å være på skolebiblioteket, der kunne ikke mobberene gjøre stort mot meg siden bibliotekaren passet på hele tiden og jeg hadde alltid likt bøker, og dette gjorde at jeg ble mer glad i å være på biblioteket og kom dit så ofte som mulig. Men som vanlig på små skoler så var ikke biblioteket oppe hele tiden, heller små deler av dagen, så redningen som biblioteket ga var liten trøst.

Vold ville ikke gagne min stilling siden jeg som sagt var liten og svak og de som mobbet meg var store og sterke, jeg kunne ha siktet for de svake punktene, men det ville bare ført til at de banket meg nesten daglig og følge etter mye mer iherdig, spesielt siden dette er på bygda og ingen av guttene der skulle virke svake eller dårligere enn den neste.

Resultatet er at jeg ble helt følelseskald mot stort sett alt bortsett fra som TS sa blitt ganske hårsår mot enkelte ting. Selv om jeg ikke blir mobbet i dag (VG3) og har noen venner så slapper jeg aldri helt av mens jeg er med andre folk. Eneste gangene jeg finner fred er når jeg kjører bil midt på natta om vinteren alene, det er frihet for meg.