Er det virkelig den eneste grunnen? Ingen annen? Kanskje de er mer impulsive? De har vanskeligere for å snakke om følelser? Samfunnet stiller høyere krav til menn? Ellers så tror jeg menn og kvinner får like mye hjelp.

Jenter snakker. Vi ser fotball.

Stemmer det. Ifølge undersøkelser er fler jenter enn gutter som er deprimerte og suicidale, mange jenter har forsøkt å ta livet sitt men gutter og menn tyr til mer brutale metoder som gjør at fler menn klarer det. En spekulasjon er at menn som har psykiske problemer bruker veldig ofte narkotika og har lettere tilgang på stoffer for overdose eller tilgang på våpen, og mange av kvinnene som har psykiske problemer er ikke i rusmiljø eller kriminelt miljø så det er vanskeligere for de å få tak i det som trengs.
Metoder som kvelning og kutting er mindre suksessfulle enn en overdose heroin eller skudd til tinningen.

Tre av fire som forsøker er kvinner, to av tre som begår er menn, om jeg husker riktig.

Det viste jeg ikke.
Vinklingen i media, i hvert fall den jeg har sett, går gjerne på at dette er et større problem hos unge menn enn
hos jenter, men det er kanskje fordi de lykkes i forsøket?

Satt på spissen er det vel ikke helt krise med selvmordsforsøk, mens selvmord er fullstendig krise. Siden det er flest menn som tar livet sitt så er det ikke rart at det skrives mest om. Åpenhet rundt psykisk helse hos menn har vært et tema lenge nå, det snakkes og skrives ofte om, men det ser ikke ut til å gjøre utslag på selvmordsstatistikken. Det kan tenkes at det kanskje ikke alltid hjelper å bare snakke om problemene sine, men det kreves likevel at det snakkes om for at man skal få den riktige hjelpen. Nå er ikke jeg mann, men jeg har personlig erfart at å snakke har liten effekt uten praktiske tiltak. Noe må samtidig gjøres, et eller annet må settes i handling, det kan ikke bare snakkes om og tenkes.

Jeg lurer dog på om selvmordsstatistikken blant kvinner hadde vært høyere om kvinner hadde hatt tilgang på de samme midlene som menn har. Det er vel henging som er den mest brukte metoden, og alle har tilgang på tau. Når jeg tenker over det så gir det ikke helt mening at det er metoden som avgjør hvorfor flest menn tar selvmord. Jeg tenker at menn ofte er mer impulsive enn kvinner, men der er alltids individuelle forskjeller som ikke handler om kjønn. Når det kommer til krav fra samfunnet tror jeg kvinner og menn stiller ganske likt. Man kan spekulere i evighet om hva som er årsaken. Det trenger kanskje ikke alltid være mental helse, men en dyster fortid med dårlige valg som har gitt livslange konsekvenser som ikke kan rettes opp i.

Fullbyrdet selvmord er ikke krise, da har krisen kommet og gått.

Problemet er ikke hovedsakelig at menn ikke "snakker nok", en form for ansvarsfraskrivende hykleri som gir meg halsbrann. Det er en idiotisk ting å påstå så lenge menn blir uglesett for å prøve å snakke om følelser, og så lenge psykisk helsevern i Norge er håpløst tilbakestående.

Mange menn står mer alene i samfunnet og livet generelt. At folk blir ignorert eller isolert over en jævla lav sko, og at man deretter vrir seg i hendene når depresjon og ensomhet før eller siden overvinner livslysten, er et eksempel på det.

Har tenkt på dette litt. Og sannheten er jo selfølgelig en sammensetting av mange forskjellige ting. Første som slår meg er at menn er mer handlingskraftig og har større gjennomføringsevne en kvinner.

Neste jeg tenker er at menn gjerne spør om hjelp men de spør ikke flere ganger viss de ikke blir tatt seriøst første gang. Noe jeg har merket selv. Jeg vil helst ordne allt selv og aldri spørre noen om hjelp. Så de gangene jeg spør noen så er det fordi jeg trenger det.

Da jeg var ung og bostedsløs sov på treningssenter og div. Steder. Så mannen jeg meg opp til å gå på nav å be om hjelp. Noe jeg gruet meg veldig til og følte meg veldig sårbar. Og jeg er ikke typen som lett gruer meg til ting generelt. Så når jeg fikk snakket med en sa hun bare det der tror jeg ikke på du må bare gå hjem til mammaen din.

Jeg var helt knust og klarte såvidt å snakke og gikk derfra. Og tenkte at her får jeg klare meg selv.

Nå skal det sies at jeg gikk tilbake 1 mnd senere og snakket med en annen dame som hjalp meg asap og fant et sted å bo. Hun ble sjokkert når hun hørte svaret jeg fikk forrige gang.

Men poenget er at viss man er uheldig og får 1-3 slike svar som ikke holder mål når man ber om hjelp så kan det være nok til at en mann aldri ber om hjelp igjen noe jeg kjenner meg igjen i.