Lang historie kort. Jeg var i byen i går på et annet ærend, og var edru.
Da jeg var ferdig, gikk jeg mot bussholdeplassen. Jeg oppdaget en svært beruset gutt som må ha vært i 20-årene.
Denne gutten var full og glad, han sjanglet veldig, og begynte å løpe rundt / hoppe i lufta og sånne ting.
Han falt hele tiden, fikk seg små skrubbsår i ansiktet hver gang, skrubbsår på hendene, knærne osv., og skallet nesten i stolper mens han løp rundt, og jeg begynte å bli bekymret. Jeg fortsatte å gå min retning mot bussholdeplassen, som også tilfeldigvis var samme retning som han løp / hoppet videre.
Han snudde seg flere ganger og løp i alle retninger uten mål og mening. Passerte meg igjen og igjen, og det virket som at han ble mer og mer skadet.
Da han gjorde et løp-og-hopp sjanglende, førte det til at han landet midt i kjørebanen og forstuet foten sin. Det var ikke «like før» han ble påkjørt midt i veibanen, men det så veldig skummelt ut. Han haltet og satte seg på en utendørs trapp og begynte å gråte og hadde det vondt. Falt sittende i trappa også.
Nå sa instinktet mitt at nå må noen gripe inn. Derfor gikk jeg til ham og prøvde å ha en samtale, men det var fullstendig umulig. Han klarte ikke engang å prate, og ville ikke samarbeide med meg i det hele tatt, svarte ikke på mine spørsmål osv., og gråt pga. smerten i foten. Humøret var virkelig vekslende.
Jeg ringte politiet, som sa at de er litt for opptatt til å bruke ressurser på akkurat dette, og ba meg om å prøve å følge ham til bussholdeplass eller lignende, noe mer kunne de ikke gjøre akkurat da.
Jeg var tålmodig og prøvde fortsatt å føre en samtale, men det var umulig. Han hadde ingenting imot i at jeg undersøkte foten hans ved å fysisk dra opp buksebeinet litt, ta på litt rundt inni skoen og sånt.
Plutselig reiste han seg og løp vekk mens han lo. Det var da jeg virkelig ble bekymret. Stod der i et par sekunder og vurderte om jeg skulle gi blaffen og gå videre, eller om jeg skulle gjøre noe.. Bestemte meg for å følge etter og prøve å overtale ham til å ta seg sammen og dra hjem.
Jeg løp heldigvis mye fortere enn ham, og klarte å ta ham igjen. Da jeg tok ham igjen, stoppet han like før jeg rakk å ta på ham, han begynte å le, det virket som at det var morsomt å løpe fra meg og sånt. Vi stod der, og jeg prøvde å finne ut av ID / nummer til foreldre / venner, blant annet tok jeg frem telefonen hans fra lomma og håpet på at det var mulig å finne informasjon uten å låse den opp, f.eks. ved å se evt. nummer i ubesvart anrop eller nødinformasjon. Fant dessverre ikke noe, og heller ikke ID.
Plutselig ville han løpe igjen, men da tok jeg tak i ham og holdt ham fast mot en vegg. Eller altså, jeg stod mot veggen med hendene og beina mine, slik at han ble omringet av hendene og beina mine, jeg la ikke press på kroppen hans slik at han ble presset mot veggen. Han ble bare forhindret fra å flytte seg.
Jeg føler at jeg gjorde det rette, han kunne ha blitt alvorlig skadet om han fikk fortsette å løpe rundt og falle sammen hele tiden på den måten. Det var mange fulle ungdommer rundt, som også passerte oss, og det virket som at de forstod hva jeg holdt på med, da de nærmest overså oss, lo av ham, filmet og tok bilder osv. Noen snakket også dritt om oppførselen hans / den gråtende «drittungen» og sånt, mens de passerte.
Gutten prøvde å slippe unna meg, ikke ved å riste meg løs eller dytte meg bort, men ved å bruke all sin makt for å gå bort, jeg holdt ham tilbake. Skjønner ikke helt hvorfor han ikke bare prøvde å riste meg av, dytte meg eller bruke makt direkte mot meg for å slippe unna. Han prøvde bare å løpe videre. Det virket som at dette var morsomt for ham, samtidig som han gråt i perioder, lo, gråt vekselsvis.
Til slutt kom det tilfeldigvis noen venner av ham, og jeg fortalte kort hva greia var. De beklaget kompisens oppførsel og forsikret at de skulle få ham på neste tog. Da jeg gikk derfra, kjempet han fremdeles for å slippe unna, kompisene holdt ham igjen på samme måte som jeg gjorde, og kjeftet veldig.
Nå i dag lurer jeg på om jeg egentlig handlet korrekt, eller om jeg kanskje brukte unødvendig mye makt. Jeg er opptatt av å lære av alle mine handlinger, og ønsker å ha en lærdom til en eventuell neste gang.
Han er riktignok ikke mitt ansvar, men han var virkelig en risiko for seg selv. Jeg kunne bare gått videre og latt ham gjøre som han vil, men instinktet mitt sa meg at jeg burde gripe inn og hjelpe ham før han skadet seg. Jeg har brukt hele morgenen på å google meg ihjel etter noen kilder som kan fortelle meg hvorvidt jeg overtrådte det som er innenfor den såkalte hjelpeplikten i straffelovens paragraf 287.
Jeg kunne ha forsøkt å ringe politiet igjen eller eventuelt ambulanse, men følte at det ikke var strengt tatt nødvendig, og at jeg heller ikke hadde god nok kontroll på ham til at jeg kunne gjøre det uten å risikere at han fikk stukket av igjen.
Hele situasjonen varte i maks 10 minutter. Jeg var forresten ikke på noe tidspunkt frustrert, jeg var vennlig hele tiden, og snakket til ham på en omsorgsfull måte, samtidig som jeg et par ganger prøvde å tydelig si at nå må han roe seg ned og samarbeide med meg.
Hva synes dere ut i fra beskrivelsen min? Gikk jeg for langt når jeg brukte så mye makt til å holde ham tilbake?
Da jeg var ferdig, gikk jeg mot bussholdeplassen. Jeg oppdaget en svært beruset gutt som må ha vært i 20-årene.
Denne gutten var full og glad, han sjanglet veldig, og begynte å løpe rundt / hoppe i lufta og sånne ting.
Han falt hele tiden, fikk seg små skrubbsår i ansiktet hver gang, skrubbsår på hendene, knærne osv., og skallet nesten i stolper mens han løp rundt, og jeg begynte å bli bekymret. Jeg fortsatte å gå min retning mot bussholdeplassen, som også tilfeldigvis var samme retning som han løp / hoppet videre.
Han snudde seg flere ganger og løp i alle retninger uten mål og mening. Passerte meg igjen og igjen, og det virket som at han ble mer og mer skadet.
Da han gjorde et løp-og-hopp sjanglende, førte det til at han landet midt i kjørebanen og forstuet foten sin. Det var ikke «like før» han ble påkjørt midt i veibanen, men det så veldig skummelt ut. Han haltet og satte seg på en utendørs trapp og begynte å gråte og hadde det vondt. Falt sittende i trappa også.
Nå sa instinktet mitt at nå må noen gripe inn. Derfor gikk jeg til ham og prøvde å ha en samtale, men det var fullstendig umulig. Han klarte ikke engang å prate, og ville ikke samarbeide med meg i det hele tatt, svarte ikke på mine spørsmål osv., og gråt pga. smerten i foten. Humøret var virkelig vekslende.
Jeg ringte politiet, som sa at de er litt for opptatt til å bruke ressurser på akkurat dette, og ba meg om å prøve å følge ham til bussholdeplass eller lignende, noe mer kunne de ikke gjøre akkurat da.
Jeg var tålmodig og prøvde fortsatt å føre en samtale, men det var umulig. Han hadde ingenting imot i at jeg undersøkte foten hans ved å fysisk dra opp buksebeinet litt, ta på litt rundt inni skoen og sånt.
Plutselig reiste han seg og løp vekk mens han lo. Det var da jeg virkelig ble bekymret. Stod der i et par sekunder og vurderte om jeg skulle gi blaffen og gå videre, eller om jeg skulle gjøre noe.. Bestemte meg for å følge etter og prøve å overtale ham til å ta seg sammen og dra hjem.
Jeg løp heldigvis mye fortere enn ham, og klarte å ta ham igjen. Da jeg tok ham igjen, stoppet han like før jeg rakk å ta på ham, han begynte å le, det virket som at det var morsomt å løpe fra meg og sånt. Vi stod der, og jeg prøvde å finne ut av ID / nummer til foreldre / venner, blant annet tok jeg frem telefonen hans fra lomma og håpet på at det var mulig å finne informasjon uten å låse den opp, f.eks. ved å se evt. nummer i ubesvart anrop eller nødinformasjon. Fant dessverre ikke noe, og heller ikke ID.
Plutselig ville han løpe igjen, men da tok jeg tak i ham og holdt ham fast mot en vegg. Eller altså, jeg stod mot veggen med hendene og beina mine, slik at han ble omringet av hendene og beina mine, jeg la ikke press på kroppen hans slik at han ble presset mot veggen. Han ble bare forhindret fra å flytte seg.
Jeg føler at jeg gjorde det rette, han kunne ha blitt alvorlig skadet om han fikk fortsette å løpe rundt og falle sammen hele tiden på den måten. Det var mange fulle ungdommer rundt, som også passerte oss, og det virket som at de forstod hva jeg holdt på med, da de nærmest overså oss, lo av ham, filmet og tok bilder osv. Noen snakket også dritt om oppførselen hans / den gråtende «drittungen» og sånt, mens de passerte.
Gutten prøvde å slippe unna meg, ikke ved å riste meg løs eller dytte meg bort, men ved å bruke all sin makt for å gå bort, jeg holdt ham tilbake. Skjønner ikke helt hvorfor han ikke bare prøvde å riste meg av, dytte meg eller bruke makt direkte mot meg for å slippe unna. Han prøvde bare å løpe videre. Det virket som at dette var morsomt for ham, samtidig som han gråt i perioder, lo, gråt vekselsvis.
Til slutt kom det tilfeldigvis noen venner av ham, og jeg fortalte kort hva greia var. De beklaget kompisens oppførsel og forsikret at de skulle få ham på neste tog. Da jeg gikk derfra, kjempet han fremdeles for å slippe unna, kompisene holdt ham igjen på samme måte som jeg gjorde, og kjeftet veldig.
Nå i dag lurer jeg på om jeg egentlig handlet korrekt, eller om jeg kanskje brukte unødvendig mye makt. Jeg er opptatt av å lære av alle mine handlinger, og ønsker å ha en lærdom til en eventuell neste gang.
Han er riktignok ikke mitt ansvar, men han var virkelig en risiko for seg selv. Jeg kunne bare gått videre og latt ham gjøre som han vil, men instinktet mitt sa meg at jeg burde gripe inn og hjelpe ham før han skadet seg. Jeg har brukt hele morgenen på å google meg ihjel etter noen kilder som kan fortelle meg hvorvidt jeg overtrådte det som er innenfor den såkalte hjelpeplikten i straffelovens paragraf 287.
Jeg kunne ha forsøkt å ringe politiet igjen eller eventuelt ambulanse, men følte at det ikke var strengt tatt nødvendig, og at jeg heller ikke hadde god nok kontroll på ham til at jeg kunne gjøre det uten å risikere at han fikk stukket av igjen.
Hele situasjonen varte i maks 10 minutter. Jeg var forresten ikke på noe tidspunkt frustrert, jeg var vennlig hele tiden, og snakket til ham på en omsorgsfull måte, samtidig som jeg et par ganger prøvde å tydelig si at nå må han roe seg ned og samarbeide med meg.
Hva synes dere ut i fra beskrivelsen min? Gikk jeg for langt når jeg brukte så mye makt til å holde ham tilbake?
