Dette blir en veldig sen post, men jeg føler for å legge til litt tilleggsinformasjon her. Jeg var altså tredjemann på turen, og kan komme med noen kommentarer fra mitt ståsted. Allerede under den intense oppturen forstod jeg at dette kom til å ta meg opp på et nivå jeg ikke hadde opplevd før, iallefall ikke på LSD. Jeg vred med kraftig, og klarte stort sett ikke lire av meg annet enn "Jeg skjønner ikke en dritt jeg nå, jeg skjønner iiiingenting!" Hodet mitt ble gradvis tømt for tanker, og jeg ble dratt inn i lyshowet laseren formet. Det var som å se at stjerner og galakser bli født og dø foran meg, intense supernovaer blandet seg med fyrverkeri, planeter, stjernetåke og dansende entiteter i alle tenkelige farger. Det var nå jeg for alvor begynte å falle ut av virkeligheten.

Det kom deretter en periode hvor jeg tidvis ikke visste eller forstod hvor jeg var, bortsett fra de gangene jeg plutselig spratt tilbake til virkeligheten. Jeg kunne ikke fortelle eller forstå hvor jeg hadde vært eller hva jeg hadde opplevd. Jeg var usikker på om jeg hadde lukket øynene eller ikke, ei heller si noe om hvor lenge jeg hadde vært borte. Jeg var helt sikker på at jeg hadde babla usammenhengende om gudene vet hva, noe som selvfølgelig ikke var tilfelle. Eksempelvis var det en av gangene jeg snap'et tilbake til virkeligheten og var helt sikker på at en av gutta så på meg og sa "hva faen var det du sa nå?" Da jeg spurte om jeg hadde sagt noe og om det var hans respons, fikk jeg vite at han slettes ikke hadde sagt noe til meg. Det var en absurd følelse å komme tilbake til virkeligheten, for så å komme tilbake til den -faktiske- virkeligheten, det var særdeles artig.

En periode etter valgte jeg å konsentrere meg om musikk og CEV's. Jeg husker dette spesielt godt. Da jeg lukket øyenene ble jeg først møtt av et hvitt, varmt lys. Dette lyset ble bare hvitere og hvitere, noe som fortsatte konstant. Jeg følte musikken bølge i meg og varme meg opp, før brystet mitt ble løftet opp og dratt opp mot det hvite. Det dannet seg noe som lot til å være et uendelig antall fraktaler. Disse var også hvite, men det var inget problem å skille dem fra hverandre. Kroppen min ble fortsatt løftet opp og dratt i spiraler sammen med fraktalene, deretter dukket entiteter i alle farger opp. Det var ingen stemmer, kun musikk og bevegelser. Jeg var musikk. Musikken var meg. Fantastisk!

MDMA'en ble droppet, og gåturen stod på planen. Jeg måtte geleides oppover, rett og slett fordi jeg ikke så stien. Etter hvert innså jeg at jeg ikke klarte å se hva noe på bakken var. Jeg så ikke om det var sti, busker eller steiner, det var helt umulig å orientere seg. Et lite stykke var jeg helt overbevist om at vi gikk langs en klippekant. Det var så absolutt ikke skummelt, jeg bare konstaterte at "Ok, vi går langs en klippe! Her er det sikker greit å følge med litt."

Etter en liten evighet stoppet vi opp, og jeg kunne ikke forstå hvor vi var. Hytta var forlengst borte, og lyset som burde vært tydelig var ikke å se. Dette var særdeles forvillende, og jeg ville gjerne ned igjen. Jeg forstod at de andre ikke hadde lyst til å gå tilbake helt ennå, men jeg kunne ikke navigere meg ned på egen hånd. Jeg forklarte at "gutta, jeg trenger litt hjelp her. jeg ser ikke hva som er vei, stid, busker, gress eller trær - jeg aner ikke hvor jeg skal gå!"

Veien ned var relativt festlig. Et lite stykke gikk jeg gjennom en krigssone, og måtte tidvis dukke litt i tilfelle skuddene jeg hørte var rett over hodet mitt. Jeg var litt usikker på hvordan midtøsten hadde funnet veien hit, men jeg måtte jo videre for å komme ned til hytta. Det var utrolig fascinerende å se hvordan alt rundt meg forandret seg hver 5. meter. Vi nærmet oss hytta, og endelig så jeg rekkverket som strakk seg i en lengde på ca. 10 meter. Jeg begynte å strekke ut armene for å ta tak i det, men det tok sin tid før jeg faktisk fikk kontakt. Det viste seg at jeg trodde det var rett foran meg, men i realiteten var det 5-6 meter vekk. Flirte litt av dette, det må jo ha sett urkomisk ut der jeg krøket meg bortover med ustrakte armer for å få tak i det forbanna rekkverket!

Å være tilbake på hytta var rimelig digg, nå kunne jeg iallefall ligge stille og følge med på alt det fantastiske. Et øyeblikk ble jeg bekymret for at MDMA'en ikke skulle fungere, og jeg følte på det tidspunkt at jeg hadde behov for euforien det ville gi meg. Jeg spurte derfor gutta om de kunne legge opp en liner til meg så jeg kunne kickstarte det litt. De ga seg i kast med prosjektet. Jeg ble uendelig nysgjerrig der jeg lå, og reiste meg opp et utall av ganger for å gå bort og se på prosessen. Hver gangen fikk jeg samme beskjed: "bare legg deg ned og slapp av du, vi fikser dette!". Det var selvsagt for å gi meg ro i sjela i tilfelle jeg var mer urolig enn jeg klarte å gi uttrykk for, de ville derfor ikke vise at de var like på bærtur som jeg var. For meg var dette ganske festlig, det føltes ut som om jeg bare hadde spurt én gang men satt fast i en loop. Da de endelig var ferdig og vinket meg bort, sparket MDMA'en igang i kroppen min og den ultimate kjærligheten varmet hele meg.

Det visuelle flyttet seg til et nytt nivå. Alt fikk dusinvis av lag! Jeg satt ute for å ta meg en røyk, men det var lettere sagt en gjort. Det så ut som både hånden min og sigaretten var mangedoblet på rekke, noe som gjorde det vanskelig både å få den opp til munnen og å treffe riktig askebeger. Her ble det å føle seg frem til det fysiske. Jeg hadde fortsatt øyeblikk der jeg datt fullstendig ut, og dukket tilbake inn f.eks da en av dem kom ut en en øl fra Haandbryggeriet. Jeg spratt tilbake til virkeligheten og utbrøt "Åh, humlesus!" med stor glede. Jeg hadde null tidsbegrep, og etter MDMA'en kicket inn er det vanskligere å huske alt som foregikk.

Det visuelle var mer intenst med øyne som rullet. Musikken var rundt meg, i meg - den gjennomsyret alt og ga meg større glede enn jeg noensinne har følt før. Planeter og galakser kunne dukke opp både ute og inne, CEV's var fyllt av hvitt lys som blandet seg med allverdens farger. Det var geometri på sitt beste, 3D-strukturer med fraktaler danset rundt i fantastiske formasjoner med the big bang i bakgrunnen. Jeg var ingenting, jeg var alt - men mest av alt var jeg pur lykke og kjærlighet. Gudene vet hvor lenge jeg lå slik. Det kunne ikke brydd meg mindre, det var en helt fantastisk opplevelse.

Vil tippe det var rundt 5-tiden det begynte å dabbe rolig av, og jeg kjente hvor sliten jeg var. Sliten, men så utrolig fornøyd. Denne candyflip'en hadde overgått alt jeg tidligere har opplevd på psykedelika, og er til dags dato den beste turen jeg har hatt. Det skal også sies at det skjedde så mye mer enn det jeg klarer å beskrive. En god del av den visuelle opplevelsen er umulig å sette ord på, annet enn at det rørte meg langt inn i sjela. Jeg ville heller ikke nedjustert dosen, selv om det tidvis var forvirrende - det var altfor festlig! Håper noen finner dette som godt lesestoff!