Jeg "er ikke sikker på meg selv" Lurer på om noen kan fortelle meg om jeg "klassifiseres" som Agnostiker eller Ateist.

Hva kjennetegner en Ateist, eller en Agnostiker?

Fra wikipedia
Ateisme:
Agnostisisme:

Hm. Antar jeg er en blanding :S
Takk Takk.

Typisk for en ateist er at man fornekter at det finnes en gud, mens en agnostiker ikke vil fornekte dette, men heller ikke ha noen konkret tro på en gud eller høyere makter, da det verken kan bevises eller motbevises.

Så ut i fra dette kan det høres ut som om du er en agnostiker, dersom du er i tvil.

Det er ikke mulig å være en blanding. En ateist vet hva han skal tro, en agnostiker er usikker og vil ikke bestemme seg før de vet noe.

Du kan se det på denne måten;
Om det blir vitenskapelig bevist at en høyre makt finnes, vil du da fornekte den? Isåfall, så er du ateist per definisjon.

Om du er agnostiker vil du ikke ha noen oppgjort mening om at det verken finnes en gud eller ikke, men i utgangspunktet tar du avstand fra religion.

Er du? Det er ein definisjon eg trur svært mange ateister sliter med å akseptere.

Som slashdot sier: det er en definisjon jeg har svært vanskelig for å akseptere. Om jeg ser slike bevis som du beskriver, og det er hevet over enhver tvil at det er korrekt (jeg har ingen ide om hvordan slike bevis vil se ut, dog)., vil jeg akseptere det. Og jeg tror de fleste ateister med meg vil gjøre det samme.

Det der er bullshit. En av de kjenteste ateistene i verden, Richard Dawkins, mener at så lenge det ikke finnes konkrete bevis for gud's eksistens, er han ateist. Det handler om sunn fornuft.
Hvis det viser seg at Gud finnes (sjansen for dette er ørliten) vil Dawkins bytte side, det handler om å tilpasse seg lærdom.

Hvis du tror at alle ateister er bastante drittunger som "hater religion" tar du feil.

Tror du missforstod hva nso mente. Om det blir bevist så er det ingenting som hindrer en ateist å tro på det. Men en ateist er overbevist om at ingen vil noen sinne kunne bevise det.

Her er Richard Dawkins skala om teistisk sannsynlighet, fra The God Delusion:

• 1. Sterk teist. 100% sannsynlighet for Guds eksistens. For å sitere C.G Jung: "Jeg tror ikke, jeg vet".
  
• 2. De facto teist. Veldig høy sannsynlighet men ikke fullstendig 100 prosent. "Jeg vet ikke sikkert, men jeg har en sterk tro på Gud og jeg lever livet utfra antakelsen av at han eksisterer."
  
• 3. Heller mot teisme. Mer enn 50 prosent, men ikke så veldig mer. "Jeg er usikker, men tenderer mot å tro på Gud".
  
• 4. Fullstendig nøytral. Akkurat 50 prosent. "Eksistensen og ikke-eksistensen av Gud er nøyaktig like sannsynlige."
  
• 5. Heller mot ateisme. Mindre enn 50 prosent, men ikke så veldig mye lavere. "Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men jeg heller mot å være skeptisk."
  
• 6. De facto ateist. Veldig lav sannsynlighet, men ikke nøyaktig på tallet 0. "Jeg vet ikke med sikkerhet, men jeg finner eksistensen av Gud høyst usannsynlig og jeg lever livet som om han ikke finnes."
• 7. Sterk ateist. "Jeg vet at det ikke finnes noen gud, med den samme overbevisning som Jung vet at det finnes en."

Dawkins har vel senere uttalt at han selv befinner seg omkring 6.9.

Kom over uttrykket Ignostisisme i ein podcast for ei stund siden ( husker ikkje heilt kva for ein, kan ha vore Philosophy bites )

Fra Wikipedia

For en tullete skala. Tenk at han har sittet inne på kontoret sitt og konstruert det, for så å klassifisere seg selv i den. Merkelig figur, denne Dawkins.

Drit i hva "du" er i form av ett ord som har en betydning! Tro det du vill

Det hele er egentlig enkelt. En teist er en som tror på Gud. En ateist er en som ikke tror på Gud. I hvilken grad man er agnostisk omhandler bare hvor usikker man er. Hevder man å være helt sikker og vite at man har rett kalles man gnostisk -- alt annet er forskjellig grad av agnostisisme. Enkelte beskriver gnostisisme som forestillingen om at det er mulig å vite om Gud eksisterer, og agnostisisme som forestillingen om at det er umulig å si for sikkert. Å spørre om man er agnostiker eller ateist er litt som å spørre om ballen er stor eller grønn.

I praksis er det en del som kaller seg agnostikere uten å kalle seg hverken ateist eller teist, fordi de er så usikre at de ikke vil kalle seg det ene eller andre. Andre igjen kaller seg agnostikere fordi de tror at ateister hevder å vite at det ikke finnes noen gud, men dette er altså galt.

Du tenker kanskje på agnostikere nå?

Jesus.. Om det blir vitenskapelig bevist at det finnes en gud vil ikke ateister nekte for det. Det er jo det de går etter, vgitenskap og beviser. Ateister er ikke så dumme som folk vil ha det til. Men så lenge det ikke eksisterer noen form for vitenskapelig bevis vil jo selvfølgelig ikke en ateist to på gud. Og de fleste ateister tror ikke det kommer til å skje uansett. Derfor de kan virke litt "overlegne" i forhold til agnostikere.

Det er der forskjellen på ateisme og gudetro er. Vi kan la oss overbevises av logiske og fornuftige beviser, noe gudetroende ikke kan...

Ingen har sagt at gudstro er galskap. Du bør lese hva jeg skrev på nytt.

Dawkins er en av de mest 'religiøse' ateistene jeg har vært borti. Med 'religiøs' så mener jeg hvordan Dawkins understreker ærefrykten og mysteriet i den kunnskapen som den vitenskapelige metoden gir oss – en kunnskap som isteden for å ta noe vekk fra universet snarere gjør det langt mer interessant, komplekst og rikt. Det vitenskapen gjør, er ikke å redusere, men å utvide, åpne og muliggjøre.

Noe av det eksistensielt vakre i den vitenskapelige metoden, er jo at den fra en ytterst ydmyk posisjon åpner for at mennesket kan realisere sitt potensiale og øke sin kunnskap gjennom eksperimenter og erfaring. Vitenskapen bygger i sand: selv det største og tilsynelatende mest solide sandslottet kan gjøres til intet av ny kunnskap, av ny erfaring. Og dette er en ydmykhet, en anstendighet, en ærlighet i omgang med erfaringen som det kan være lett å glemme at faktisk ligger til grunn for vitenskapens triumf. Hvem andre er det som feirer sine egne nederlag - som vinner gjennom sine nederlag? Selv i sine mektigste oppnåelser, i sin produksjon av kunnskap og praktisk teknikk som demonstrerer vitenskapens overlegenhet i erfaringens verden, så er den vitenskapelige metoden likevel alltid forsiktig, udogmatisk, ydmyk, åpen for usikkerhet.

For vitenskapen er et uopphørlig eksperiment, den er den evige nysgjerrighetens ild, den aldri hvilende interaksjonen med dette mysterium vi kaller universet og som vi med våre sanser, våre evner og vår kunnskap ennå bare oppfatter et utsnitt av overflaten av.

En ateist vil bli teist hvis det kommer frem empirisk bevis for en gud.

"utover at du ikke er så gal at du tror du kan vite at Gud eksisterer eller ikke"

Religion eller mytologi er en slags grimoire, med den utfører man den religiøse teknikk. Det er med andre ord ikke snakk om "tro" i noen sannere grad enn man vil "tro" på redskapene man bruker til å bygge et hus. Begrepene er så innvevd at jeg selv snubler i dem; jeg mente aldri "gudstro".

Men det blir aldri å komme frem beviser for en gud, da det er noe som ikke eksisterer.

Men hvis det faktisk hadde kommet et bevis, hva slags bevis er det snakk om?
Hvis jeg hadde sett eller snakket med gud selv, så hadde jeg ikke tatt det som nok bevis. Alle kan oppleve realistiske hallusinasjoner eller drømmer.

Jeg vet faktisk ikke hva som hadde vært nok bevis for meg. Jeg er veldig tvilsom på om jeg kunne trodd på en gud, moral og mening, selv om det kom vitenskapelige beviser for det.

Ting som vil bli sett på som mirakel vil vere god indikator. Om ein ber for ein person, og vedkommande brått gror ut ny fot for å erstatte den som vart amputert etter ei bilulukke ville eg definitivt revurdert trua i det minste.

Å komme opp med hendingar som kan vere svært gode argument for gud er ikkje vanskelig. Problemet er at hendingane er fordømt sjeldne for å sei det pent...

One who disbelieves or denies the existence of God or gods.

Det morsomme er jo ateisten tror på at han ikke tror på Gud. Ergo tror våres kjäre ateister.

Eller kan de som er uenige i det jeg sier VITE at det ikke finnes en skapning der oppe i rommet som har lurt ateister til å tro uten at ateistene selv skjönner at de tror?

Spent på svar kjäre ateister.


Til syvende og sist gjör vi ikke annet enn å tro. Ateister er ikke noe mer spesielle enn oss andre som innser at vi tror vårt neste pust blir vellykket.

Jeg vet at jeg ikke tror på gud...

på samme måte som vi ikke tror på: julenissen, enhjørninger, eller andre fantasi-skapninger

Veldig flott, du vet at det er DU som styrer hva du tror på? Du vet hvem du er?

Det er altså UMULIG at det ikke finnes noen der oppe som bestemmer hva du skal tro? Kanskje den der oppe liker å leke litt med deg til å la deg TRO at du vet?

Men du VET dette til 100% sikkerhet?

Hvem er egentlig "vi"?

Så var det dette med sannsynlighet da...

Nesten det omvendte av Buddhisme med andre ord. En veldig kjent Buddhist (korrekt meg om jeg skrev det feil), husker ikke hvem, så en gang; "Om vitenskapen motbevise oss vil vi rette oss etter det".

Jeg konkluderer med at jeg er en ateist. Jeg nekter å tro på gud eller en høyere makt inntil det er bevist at det finnes nettopp en gud eller høyere makt.

"Om viteskapen kan*"

Hvilken sannsynlighet?

Menneskeskapt sannsynlighet som skal råde over alle mennesker på jord?

Dette er en sannsynlighet du baserer deg på, jeg anntar med at hele verdens befolkning har sin egen unike måte å se på sannsynligheter.


Det vi dog kan gjöre er å anta at at det ikke finnes noen Gud, eller anta at det ikke finnes noen Gud.

Det eneste vi egentlig gjör hver bidige dag er å anta og tro.


Er det rart noen ikke orker mer i denne söla av en verden vi befinner oss i?

Selvom det ikke er jeg som bestemmer hva jeg vet/tror, er det fortsatt jeg som tror det...

Poenget er: selv om absolutt 100% sikker viten er umulig, så betyr ikke det at alle påstander og alle antakelser dermed er like sannsynlige.

EoT: Jeg skrev: "utover at du ikke er så gal at du tror du kan vite at Gud eksisterer eller ikke". Galskapen refererer altså til forestillingen om at man vet at Gud eksisterer. Det var heller aldri meningen å diagnostisere noen, og min bruk av ordet "gal" var en sleivete formulering rettet mer mot den hverdagslige, heller enn den klinisk korrekte, betydningen. Men det er jo verdt å merke seg at om kun én person hadde hatt en tilsvarende absurd og urokkelig overbevisning – for eksempel at hun kan kommunisere med vesener i en annen dimensjon gjennom å blinke med taklyset i morsekode og høre på regnet som faller på vinduet, fremfor å falle på kne å ha telepatisk kontakt med skaperen av universet – ville de fleste vært enig i dette sannsynligvis grunner i en sinnslidelse. Det betyr ikke at de som er religiøse er sinnssyke, siden det er en viss "sanity in numbers", men det sier ganske mye om overbevisningene i seg selv.

Tro det eller ei, men du er ikke den første som har kommet på dette "gullkornet". Poenget er at det ikke handler om hvorvidt det finnes et eller annet nivå av tro inne i bildet, men på hvilket grunnlag man tror. Jeg har akkurat svart på det samme i en annen tråd, så jeg bare kopierer derfra:

Ateisme er ikke en tro, i betydning “en religion”. Man kan alltids flisespikke og si at ateister tror at det ikke finnes en gud, men det blir like nonsens å si at ateisme er en tro, i betydning “en religion”, som å si at en manglende tro på fabeldyr i seg selv er en tro på fabeldyr.

Det finnes bokstavelig talt en uendelig mengde potensielle fantasifostre du ikke tror på, og du kan selvsagt ikke med rette hevde en likestilling mellom å tro at de eksisterer og å ikke tro at de eksisterer, hverken i prinsipp eller praksis. Det er en vesensforskjell på tro og mistro når det kommer til bevisløse påstander om et vesens eller fenomens eksistens, og det er en praksisforskjell når det kommer til hva slags grunnlag man har for å tro (eller ikke tro) det ene eller andre. At du ikke lar deg overbevise om at soverommet er proppfullt av moskus setter deg ikke i samme situasjon som han som påstår at det er tilfelle.

Når du da sier at ateisme er en tro, så er dette i beste fall (for deg) kun trivielt semantisk fjas, og har ingen praktisk eller prinsipiell betydning for sakens kjerne.

Så han bare tror at han ikke tror på Gud? Men han kan ta feil, så Gud lurer han til å tro at han ikke tror på Gud mens han egentlig tror på Gud? Dette kunne ikke gitt mindre mening om du gikk inn for det.

En ateist tror ikke på guder av samme grunn som du har for å ikke tro på fjøsnisser. Det er overhode ingen grunn til å tro at de eksisterer. Det er i tillegg til dette en rekke beskrevne egenskaper til den abrahamittiske guden som gjør han spesielt lite sannsynlig. Det at han har en mengde beskrevne egenskaper og historie senker i seg selv sannsynligheten for at de som tror på ham har rett, og det at egenskapene i kombinasjon utgjør en logisk umulighet og beskrivelsene krasjer totalt med det vi observerer i verden gjør ikke akkurat saken bedre.

Videre er ikke bevisbyrden på oss som tviler. Den er på deg som hevder at dette vesenet eksisterer. Det er du som må legge frem argumenter og bevis for hans eksistens.

Det gir vel egentlig ingen mening? Akkurat som verden du befinner deg i.

Det du gjör er å anta eller tror (hva du önsker) at ikke Gud finnes.

Du sier at ateister tror på at det ikke finnes en Gud. Hva mener du med Gud da? Mener du den Guden som beskrives i bibelen, eller snakker du om en guddommelig kraft som det er vanskelig å definere, men som er overalt og allstedstilværende,som beskrives i buddhismen og hinduismen?

Mange av de første politkerene til USA var deister, de trodde på en slags guddommelig kraft, men var skeptiske til bildet som var tegnet av Gud i bibelen, de mente at det var for mange motsigelser ute og gikk. Jeg synes dette er et godt grunnlag for at jeg ikke personlig kaller meg religiøs, jeg synes det som blir beskrevet i koranen,bibelen, vedane og andre hellige skrifter, er for usammengende, selvmotsigende, og mangler et helhetlig intellellektuelt rammeverk, som tilsier at dette er skrevet av noe høyrestående enn så altfor feilbarlige mennesker.

Men istedenfor å kalle meg ateist, vil jeg heller si at jeg tror på den vitenskaplige metoden, og konseptene til fritenkning. Vitenskapen gir oss et helt utrolig system for å teste hypoteser, og fysiske fenomener i verden. Jeg kan foreksempel velge å tro at tyngdekraften ikke eksisterer, men jeg vil føle konskvensene hvis jeg hopper utfor et stup, vitenskap er sann, uavhengig av min personlige tro.

Engler som daler ned fra himmelen med brennende sverd og en stor sky med en hånd som peker på deg og som forteller deg om alt det gale du har gjort og som bannlyser deg til helvete.

Den type bevis

Så vi er enige om at alt er en tro. At ATEISME i bunn og grunn er en TRO.

På et overfladisk plan finnes det masse å prate om for å distraheres/redsel/skjermes fra å virkelig begynne å se "verden" og "mennesket" som er fylt til randen av bullshit. Å eksempelvis si at ateisme ikke er å tro på Gud er overfladisk pisse prat.

Når i alle dager har jeg sagt at et "vesen" eksisterer? Skal dette väre gud det eller?

Tror du en som snakker som meg er kristen?

Hørt om bevisets byrde?

Nei, det er fråver av tru.

Trur du aktivt at flygande spaghettimonster ikkje finst? Trur du aktivt at rosa, usynlige enhjørninger ikkje finst? Eller er det bare to totalt fårverande element i livet ditt?

Ja, det var det jeg mente. Man er jo først religiøs (aktivt religiøs), når man har opprettet kontakt med det overnaturlige vesenet man ønsker å ha omgang med. Dette innebærer at man ikke "tror", men "vet".

Nei, opplys meg.

I fölge ordboka ja, men ordboka kan väre laget av superdupermann krefter som liker å tulle med oss mennesker.

Ergo, er ateisme en tro.

Eller for å gjöre det litt enklere for deg, er ikke ALT en tro?

Kan du si noe som helst 100% sikkert? Hvis du ikke kan det tror du vel?

Dette er "tro" i en annen betydning enn "religiøs tro", og kan ikke likestilles. Det er som jeg sa en prinsipiell vesensforskjell på det å aktivt tro at noe eksisterer og det å ikke la seg overbevise av påstander om dets eksistens.

Det krever ikke noen form for "aktiv tro" å ikke bli overbevist av noens påstander om at det finnes drager langs Mjøsas bredder. Det er en vesensforskjell på tro og mistro når det kommer til slike påstander. Det samme gjelder påstander om guder. Jeg, og andre, tror ikke på guder, slik du ikke tror på drager, fjøsnisser, dodrauger og flyvende spagettimonstere. Jeg tror ikke du ville vært like frempå med påstander om at det er et fullstendig åpent spørsmål hvorvidt dodrauger eksisterer, selv om de strengt tatt er vesentlig mer sannsynlige enn Abrahams Gud.

Nei, det vil være en hundre prosent korrekt betraktning. En ateist er kort og godt en som ikke har blitt overbevist om at det finnes guder. Det burde ikke trenge sitt eget ord, for vi har jo ikke egne ord for "a-astrologister" for eksempel, men slik er det nå en gang. Spørsmål som de du tar opp blir åpenbart stilt med hensikt å skyve ateisme ut på like tynn is som teisme og dermed legitimere egen eller andres religiøse overbevisning, men det vil for alltid forbli et nytteløst prosjekt.

Ja, for eksempel. Eller et hvilket som helst annet fantasifoster.

Jeg aner ikke, og det spiller ingen rolle. Det som har noe å si er argumentene dine.

Det er ikke poenget. Sannsynlighet er ikke enten-eller. Det er ekstremt sannsynlig at solen står opp i morgen, at bilen din ikke flyter opp i verdensrommet og at himmelen ikke faller ned. Det er ekstremt usannsynlig at det går elefanter på Dovrefjell eller at det finnes fjøsnisser, drager og guder. Å være ateist er ikke å hevde at man vet at det ikke finnes noen gud.