Vært deprimert lenge ca 4 år, noen ganger mest om sommeren er jeg alltid oppe men om vinteren er det mørkt hele døgnet så ikke mye å se fram til. På barneskolen pratet jeg med pts (noe sånt) pga av mobbing og det ble værre og værre utover årene siden skolen ikke tok tak. Det foregikk fra 1-7 klasse, de fant ut at jeg hadde litt skrive vansker og litt vanskeligheter med å følge med og trenge ekstra forklaring etter noe hadde blitt sagt. for eksempel gjør den oppgava side osv osv.. matte og naturfag har jeg sletet med hele tiden og gitt absolutt faen, ungdomskolen termin matte 2 og naturfag 2, så vidt jeg besto. ungdomskolen litt mobbing og plaging men, gikk fort over fordi lærerne tok tak og de ville hjelpe, noen av de har vært de beste lærerne og personene jeg vet om. pratet med pts (litt usikker på akkurat det) og bup om alt fra oppvekst til mobbing til selvmordstanke, ganske bra dame som ville hjelpe. gikk dit kanskje annenhver uke ca. på hele barneskolen var jeg kanskje med bare en 1 person hjem en gang, i bursdager var det ofte plaging eller noe annet kødd som skjedde så jeg bestemte bare for å gå hjem, det ene året bestemte jeg for å bare invitere noen fra skolen (beste kompiser og andre venner fra andre skoler og nabolag) så året etter pga av det ble jeg ikke invitert til noen av i klassen. den ene bursdagen kom faktisk bare 2 personer resten hadde glemt eller sagt til foreldrene så de kom ikke.

over til ungdomskolen igjen, hun på bup spurte den ene dagen om jeg hadde tenkt på selvmord og selvskading noe jeg sa ja til akkurat da. Hadde ikke tenkt nøyaktig på noe bare sånn litt og litt, hun ble overrasket og ringte mora mi som satt ute i bilen, hun forklarte at hun måtte si det pågrunn av det gjaldt liv og død. Jeg ble forbanna som faen og gikk ut rommet da mora mi kom, jeg nektet å prate med hun noe mer pågrunn av det. Senere på vidergående pratet jeg litt med undervisningdirektoratet og etter (kanskje før det) spurte jeg mora mi om jeg kunne snakke med hun på bup, men måtte gå til fastlegen så til den kommune psykirateren å prate der istedenfor. Jeg pratet ikke noe særlig om noe bare hva på fritiden alle gangene. så etterhvert selv om jeg ble satt opp på flere forskjellige timer møtet jeg ikke opp pågrunn av det føltes bortkastet.

Er lærling nå ca litt under halveis igjen hvor jeg begynte å drikke og masse hver gang, pågrunn av jeg kjeder meg på fritiden ingen folk å være med. det er ikke masse hver uke men, de på jobben synes ikke noe om det og ikke gjør foreldrene mine det heller (de liker ikke at jeg drikker). for en stund gikk jeg ut på en vanlig virkedag og drakk 2 øl på 15min og stakk hjem, jeg hører bekymringen på stemmen på folka jeg jobber med om jeg kun sier jeg stakk ut for å bli dritings. Min beste kompis som jeg også jobber med har opplevd det samme før meg, selvmordstenking og drikke bare fordi, han hater når jeg sier det til han (har vært ute på byen med han også) i det siste har han spurt om jeg er deprimert og sliter selv. (vet at han vil mitt eget beste å ha det bra). nå på nyttårsaften tenker jeg å drikke for å så stikke på byen og knulle (er garantert) for så å aldri stikke på byen med mindre det er veldig gode kompiser (tenker da aldri noe mer, nå vil jeg på byen så da stikker jeg slags tull)

Ble ganske langt innlegg, men håper noen kan kommentere om hva slags tiltak dere tok. Burder jeg for eksempel prate med psykolog?

Som noen, 20år, er jeg ganske klar over at jeg er en alkoholiker. Om jeg liker det eller ei. Jeg har helvetes natter uten alkohol. Men her i gården går det i (minimum) 3L (en sekser) øl. Helst 2 seksere for å forsikre at jeg kan sove.
Tro meg, det er ingenting å oppnå. Alkoholisme er mye værre en narkotika siden ingen dømmer deg. Å kjøpe 2 flasker vin (eller 1 flaske vodka) på polet blir du ikke dømmet for. Men bare 1G heroin og du er tung knarker.