Dersom det skulle blitt bevist at det eksisterer en eller flere guder, mister ordene ateist og teist mening, siden det da ikke lenger er et spørsmål om tro, bare sannheten. Det blir derfor feil å bruke vår definisjon av teist i en helt annen kontekst.

I en slik situasjon forandres det store spørsmålet fra å tro på en gud, til et valg om å leve etter religionen til denne guden eller ikke. Og det ville jo avhenge av om det ville være en fordel eller ikke, for eksempel med tanke på himmel og helvete. Man kan jo også spørre seg om det at det finnes en gud automatisk innebærer at det vi tror OM denne guden er sant.

Man ville fått to nye grupper, de som følger gudens regler og de som ikke gjør det.

Jeg er ateist men jeg tror på at vi blir gjenfødt når vi dør sånn som i hinduismen. Fins det et ord for dette mon tro?

Hvorfor er det så viktig for folk at det å være ateist er å tro på noe? Hvorfor er det så viktig for folk å definere alt som en eller annen form for "tro"?
Jeg tror ikke på en dritt, jeg er ikke kristen, muslim, hindu eller ateist. vri og vend på det så mye dere vil. Definer meg som et eller annet og hvis det er så viktig.

Etter å ha lest denne tråden har jeg vell funnet ut at jeg ikke er ateist lenger. Jeg er ingenting. Jeg er et menneske!

I mitt tilfelle bør det være ganske tydelig at jeg snakker om religiøs tro. Du benytter ordet tro i en fundamental betydning, og i så tilfelle starter troen i det du åpner øynene dine som nyfødt, og tolker signalene synsnerven sender til hjernen din; Man antar at det man ser er en god representasjon av virkeligheten. Det er vel ikke verdt å diskutere engang.

Uinteressant.

Odonkor: Jeg har en ganske intens hodepine akkurat nå, så jeg må bare beklage om det er min forståelsesevne det skorter på, men dette fremstår som veldig rotete både i begrepsbruk, grammatikk, argumentasjonsoppbygning og budskap.

Du sier at "tro er alt vi har". Først og fremst, ikke alle vil være enig i det. Descartes påpekte at vi kan vite med sikkerhet at vårt eget sinn eksisterer. Nagel vil gå lenger og si at vi kan vite for eksempel at grunnleggende logikk er korrekt og at et enkelt resonnement er korrekt i form. Du sier også at vi "tror at vi tror", men her glemmer du at hva vi tror, tenker og føler er ting vi har direkte tilgang til. Det vi tror om noe er det vi tror om noe – det er definert av vår egen oppfatning. Vi vet altså hva vi tror. (Noen vil kanskje ønske å avbryte her og hevde at vi enkelte ganger ikke vet hva vi tror om noe hvis vi er ekstremt usikre, men dette er bare en annen formulering av at vi ikke tror hverken det ene eller andre i særlig grad, men er helt åpne om hva som skulle være tilfelle. Det betyr ikke at vi er låst til å "tro hva vi tror".)

Men dette betyr ikke så mye for det som er temaet her. Det hele bunner og grunner i hvordan man forholder seg til verden. En religiøs overbevisning er en overbevisning uten noe rotfeste i solide, logiske resonnementer og empiriske bevis, og er av mange forskjellige grunner som regel nesten helt sikkert feilaktig. I tillegg er det typisk at konklusjonen kommer først, mens resonnementet forsøkes å bygges i etterkant, om i det hele tatt. Det finnes ikke ett eneste eksempel på at denne metoden å forholde seg til verden på har skaffet til veie etterprøvbar kunnskap om noe som helst. Likevel er de religiøse tradisjonelt sett gjerne grunnløst bråsikre om alvorlige og viktige temaer, ofte med katastrofale konsekvenser – inkvisisjonen, heksebrenning, tortur av kjettere, klappjakt på homofile, selvmordsbombere og ekstrem mishandling av dyr er bare noen raske eksempler.

Og det er altså denne måten å forholde seg til verden på som ateister motsetter seg. Å redusere dette til at "begge deler er tro" er ikke bare å kaste barnet ut med badevannet; det er å blåse helt av banen absolutt alt av vesentlighet for saken. Det viser kort og godt at man ikke har forstått hva det dreier seg om.

For å forklare det på et mer direkte og praktisk nivå kan vi trekke frem igjen dragene. Det spiller ingen rolle om det er et eller annet nivå av antagelser inne i bildet både om man tror det er drager langs Mjøsas bredder og om man ikke tror det. Poenget er at det er vesentlig bedre grunn til å tro at dragene ikke finnes enn til å tro at de gjør det. Da blir det hverken overbevisende eller imponerende når noen kommer trampende inn og sier at det som spiller noen rolle er hvorvidt skepsisen også er "tro", og at alle andre vinklinger er "overfladisk pissprat".

Videre snakker du om at definisjonen av "ateist" og "agnostiker" er irrelevant, og at andre språk kan ha andre definisjoner. Dette er jo fullstendig på jordet. Her forklarer altså trådstarter sin situasjon og spør om begrepet "agnostiker" eller "ateist" passer hans situasjon best. Da er selvsagt ikke definisjonene av begrepene irrelevante – de er temaet i sin helhet. I andre tilfeller må man også nødvendigvis benytte seg av begreper når man skal formidle noe, og at man har en korrekt – eller i det minste felles – forståelse av begrepenes betydning er selvfølgelig viktig.

Til slutt påstår du at genene våre (!) sier at hvis ikke religion hadde eksistert hadde vi ikke hatt vitenskap. Dette er så absurd og meningsløst at jeg ikke en gang gidder å forholde meg til det.

Jeg klarer dessverre ikke å se at det er reell substans i noe av det du har kommet med her.

"Tror på ateisme"? Hva i alle dager skal det bety?

Jeg liker begrepet ateist svært dårlig. I det store det hele bryr jeg meg rett og slett ikke. Hvorfor skal man bruke masse av den dyrebare tiden man har her på jorden på å lete rundt etter guddommer? Det kan godt hende det finnes en guddommelig kraft der ute, men frem til den gir seg til kjenne kan man like gjerne anta at noe slikt ikke finnes (det er det mest logiske). Som Provo påpekte her oppe, så ligger bevisbyrden hos de som kommer med en påstand (I dette tilfellet: Det finnes en gud).



Det er uinteressant fordi det er absurd.

Den som komer med en påstand må begrunne den. Jeg tror *ikke* på en gud, ergo min filosofi er ikke basert på tro. Hadde det fantes bevis som indikerte at gud fantes, hadde min ateisme vært basert på tro.

Jeg vil gjerne påpeke at sosialdarwinismen var en filosofisk retning, som bygget på en feilaktig forståelse av Darwins evolusjonsteori (som at man antok at evolusjonsprosessene favoriserte den sterkeste, mens det egentlig var snakk om den mest tilpasningsdyktige), som så ble brukt til å legitimisere rasisme o.l. Å si at dette var et produkt av den vitenskaplige metode blir feil.

At mennesker ble brukt som prøvekaniner i horrible vitenskaplige eksperimenter hang også sterkt sammen med menneskesynet i de gjeldende tidsperioder. Vitenskapen er en arbeidsmetodikk, en måte vi systematiserer og verifiserer kunnskap på. Noen vitenskapsmenn har definitivt misbrukt kunnskapen sin opp gjennom tidene, og tilsidesatt det etiske aspektet ved det de driver med, men å sammenlikne dette med de institusjonssanksjonerte massemordkampanjene kirken har drevet med er ikke legitimt.