Forord
En skulle tro etter 32 runder rundt solen og utallig med syreturer på nakken at jeg har lært av mine feil, men jeg har tydeligvis ikke det. Dette var en svært innsiksrik og følelsesladd opplevelse for meg. Opplevde alt fra glede, latter, eufori, redsel, sorg og mye annet som er vanskelig å sette ord på. Denne turen tok sted på Lørdag som var og deler av den ble skrevet på mobil mens jeg var utendørs. Dette er første gang jeg rører LSD på over 2 år. Etter min forrige trip som ikke gikk særlig bra valgte jeg å ta avstand fra det i en stund. For ikke å glemme dette viruset som alle snakker om har jeg hatt nok å tenke på og har derfor ikke følt meg moden for det... Før nå. Denne trippen foregikk i mitt eget hjem/nabolag uten partnere, kun meg
Turen begynner
Hadde fire tabs liggende fra i fjor som jeg av diverse årsaker har valgt å ikke røre før nå. Følte det var på tide med en innvendig reise så jeg konsumerte to av dem som ifølge dealeren skulle tilsvare 400ug. Mens venteleken pågikk slang jeg en grandis i ovnen og spilte litt Football Manager. Kjente meg litt uggen i systemet, kan være et resultat av at jeg både gleda og grua meg på en og samme gang. Er trossalt noen år siden sist, er lite ute av det. Etter ca 30 minutter begynte jeg å angre på hva jeg hadde gjort. Viten om hvor lenge LSD faktisk varer og at det ikke finnes en snarvei ut av det hvis ting skulle gå galt. Begynte å stille spørsmål ved hvorfor jeg egentlig valgte å lage pizza når jeg igrunn ikke var særlig sulten. Klarte på tross av dette å tvinge i meg fire stykker. Etter litt mat og litt gaming begynte effektene å snike seg innpå. Reagerte sterkere på temperatur, farger ble plutselig mer fargerike og tankemønsteret mitt endret seg. Typiske indikasjoner på at ting er i ferd med å skje. Men jo mer jeg tenkte over det jo mindre komfortabel ble jeg. Følte jeg gjorde en stor feil med å trippe, hadde et dårlig utgangspunkt og var tydeligvis ikke i rett humør. Fryktet jeg kom til å grave meg ned i negative tanker og gi meg selv en forferdelig opplevelse. Satt på noe Pink Floyd for å lette på trykket, men det ble bare verre. Konkluderte i at David Gilmour må ha det jævlig med seg selv og jeg vil ikke gå i hans fotspor så jeg skiftet over til 90s Eurodance. Vengaboys, Dj Bobo og Toy Box for alle penga! Gjorde faktisk ting bedre, fikk meg til å tenke tilbake på en enklere da jeg var fri og ikke hadde forpliktelser. Men frykten om at turen før eller senere ville eskalere til noe stygt bar fortsatt preg. En liten tur på driteren gjorde seg godt før jeg rullet en feiting og tok meg en tur ut i naturen.
Ca kl 10 på kvelden 2 timer inn i trippen følte det var på tide med litt luft. Satt meg i et busstopp og fyrte opp. Fryktet først at jointen ville intensifisere opplevelsen og gi meg angst eller lignende, men snarere tvert imot. Etter noen få trekk merket jeg at hele turen ble snudd på hodet. Gikk fra å være i et diskutabelt humør til å bli umåtelig glad! Begynte plutselig å smile ukontrollert. Klarte ikke styre meg, jo mer jeg prøvde å kontrollere det jo gladere ble jeg.. Satt og flirte for meg selv uten å egentlig vite hva det var jeg flirte av. Bor relativt sentralt på Sotra og det går ofte folk langs veikanten til alle døgnets tider. Et ektepar i 40/50 årene passerte meg uten at det påvirka meg i det hele tatt. Tenkte ikke over at jeg var i trippeland at jeg faktisk røykte en joint i full offentlighet. De gjenkjente lukten og konfronterte meg på det. Legg merke til at jeg aldri har blitt konfrontert mens jeg røyker en joint. De moralpreket meg og fortalte meg hvor farlig det var. Hvor mange mennesker som har ødelagt vennskap og familieliv som følger av rusmisbruk blablabla. Humøret og selvtilliten var på topp så jeg ga stortsett faen i alt de sa og tilbydde dem et trekk. De avslo, jeg kalte dem pyser. De trua med å ringe politiet. Jeg svarte spydig og sa at jeg var i ferd med å pisse i buksa av skrekk mens jeg holdt på å bli kvalt av min egen latter. De ble ikke glad, tok så frem telefonen og slo inn nummer 112. Tror de lata som om de snakket med purken, kan være de faktisk gjorde det men har mine tvil. Ironisk nok er politistasjonen lokalisert 5 minutter unna huset mitt. De sa jeg hadde å vente her til politiet var på stedet. Igjen svarte jeg spydig: Hva i helvete hindrer meg å stikke før den tid?". De sa de hadde lovlig rett til å oppholde meg. Siste jeg sa før jeg stakk fra stedet var: "Håper for din del at du er rask til bens". Jeg sprinta fra stedet, fullførte de siste trekkene av jointen og løp som vinden. Utstyrte meg selv med hodetelefoner mens jeg hørte på sangen: NOMA - Brain Power. Har aldri forstått begrepet "Runner's high".. Før nå. Følte meg fri mens jeg løp, solen var i ferd med å gå ned og atmostfæren var ubeskrivelig. Det faktum at jeg har dårlig kondis påvirka meg ikke i det hele tatt. Kan ikke huske sist jeg hadde et slikt rush! Som det geniet jeg er bestemte jeg meg for å konsumere de to resterende tabsene mens jeg var på løpetur. Legg merke til at jeg kun var to og en halv time inn i trippen, jeg var nok mer høy på meg selv enn noe annet. Tenkte ikke over at jeg enda hadde peak i vente og at 800ug på en kveld er noe drøyt. I mitt hodet var alt perfekt og ingenting kunne gå galt. Fortsatte å løpe til jeg var på ungdomsskolen jeg gikk på back in the day. Stund siden sist jeg var her, kjente minnene begynte å strømme til. Satt meg ned på en benk, observerte naturen og rulla enda en joint. Tror løpeturen intensifiserte effektene av syren ganske drastisk. Merket det visuelle var i ferd med å sette sitt preg, men det var mer fascinerende enn noe annet og humøret var fortsatt på topp. Jeg følte en inndre ro som ikke kan beskrives med ord, men gjorde et forsøk på det med å skrive ned mine tanker.
Det neste segmentet ble skrevet fra mobiltelefon 3 timer inn i en trip på en semi-heroisk dose, er kanskje noe rotete og usammenhengende. Når jeg leser det tilbake til meg selv i edru tilstand... Vet ikke hva jeg skal si, ga mening der og da lol. Here we go:
Jeg befinner meg i øyeblikket på Fjell Ungdomsskole hvor jeg tilbragte tre år av min ungdom, jeg trivdes ikke den gang men når jeg ser tilbake var det kanskje de tre beste årene i mitt liv. 16 år har gått siden den gang men det føles kortere. Vennskap og uvennskap som ble dannet den gang satt utgangspunktet for den person jeg har blitt i dag. Det var en enklere og mer balansert tilværelse. Den eneste bekymring jeg hadde var min sosiale status. Hadde ingen regninger som skulle betales, ingen tegn til drama i livet mitt og fremfor alt ingen coronna virus. Disse minner vil jeg på godt og vondt bære med meg resten av livet. Hva jeg ville gitt for å gå gjennoppleve disse årene. En dag til som en uviten og bekymringsløs tenåring.. Da jeg var vernet mot verdens ondskap, før jeg forstod hvor bittert ting faktisk er. Mye ville jeg ofret for kun en dag til i disse sko.
Etter jeg skrev dette begynte jeg å kjenne på sorgen. Har kanskje et lite ego problem og har kanskje hvert i dyp fornektelse før det plutselig gikk opp for meg at jeg lider av depresjoner. Så det plutselig klart for meg og følelsene tok overhånd. Men satt også med en følelse av at jeg ville komme ut av det sterkere enn før. Bevarte litt av positiviteten før jeg forlot skolen og turet hjemmover. Føltes egentlig greit å være litt deppa, tror jeg trengte det der og da. Følte også behov for å snakke med noen så jeg ringte en barndomsvenn og fortalte at jeg var innom skolen og jeg åpnet opp om hvordan jeg var i fornektelse og alt dette.
Han var tydeligvis på fest og var lite interessert i å snakke følelser. Siste han sa før han slang på røret var, og jeg siterer: "Det er krig i midtøsten og sult i Afrika. Du er hvit, du bor i en velferdsnasjon og har fortsatt helsen i behold. Det er FAEN ikke synd i deg så HOLD KJEFT!!"
Glemte alt av dette da jeg støta på en politibil langs veien. Jeg dannet meg et sykt bilde i hodet som involverte ekteparet jeg støtet på tidligere. Så for meg at de faktisk ringte purken og de var her for å plukke meg opp. Må ha sett noe mistenkelig ut ettersom de stoppet bilen og spurte om alt var bra med meg. Ble plutselig DØNN edru.. Mentalt i det minste, rent visuelt ikke fullt så mye. Ga klare svar på spørsmålene de stilte meg. De var nysgjerrig på hvorfor jeg vandret langs veikanten kl halv tolv på kvelden. Svarte "ærlig" og sa jeg var en tur innom ungdomsskolen for å friske opp i gamle minner. De tilbydde å kjøre meg hjem, sa jeg bodde i nærheten og at jeg ikke hadde noe imot frisk luft. De ønsket meg en fin kveld videre og det var det.. Slapp fint unna med skrekken.. Hadde de bare visst hva jeg hadde i lomma.
Veien hjem føltes som en evighet, i realiteten gikk det ikke mer enn 15 minutter. Morsomste av alt.. Gikk inn feil dør og stod plutselig i stua til naboen.. Ikke vet jeg hvorfor de glemte å låse døra. Gikk plutselig opp for meg hvor høy jeg faktisk var før jeg stille og forsiktig snudde og gikk ut igjen. Crashet på sofaen og sonet helt ut. De neste seks timene føltes som en merkelig kombinasjon av splittet personlighet og søvn-paralyse. Kroppen sov, hjernen var våken. Tenkte en haug med tanker som ikke føltes som mine egne tanker. Så mentale bilder av meg selv i alternative virkeligheter. Jeg inntok rollen som uteligger, gruvearbeider og et hamster hvor jeg var nødt til å løpe rundt i et hamsterhjul for å holde meg i live.. Hvis jeg stoppet ville jeg dø. Høres kanskje snålt ut men store doser med LSD har sine tendenser. Vanligvis klarer jeg å skille disse opplevelsene fra virkeligheten, men ikke i dag. Føltes mer virkelig enn virkeligheten slik jeg kjenner den. Saken ble ikke bedre da bruttern og fruen plutselig banka på døren. De har nylig fått unge som skriker og trenger bleieskifte i tide og utide så de var tydeligvis våken på denne tiden av døgnet. De vet jeg er et nattemenneske så for dem var det helt naturlig å stille på døren min kl 6 på morningen. Tok en stund før det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde besøk. Var fortsatt på tur og hadde enda til gode å lande. Var redd for å bli avslørt ettersom de har det jeg betrakter som en "Anti-drug" mentalitet
Prøvde å fremtre som "normal", men er ingen enkel oppgave når du ikke klarer å formulere en skikkelig setning og knapt nok vet hvem og hvor du er. At de hadde med seg ungen gjorde ikke saken bedre og da de spurte om jeg ville holde den måtte jeg på toalettet for å kaste opp. Legg merke til at jeg aldri før har kasta opp på LSD. Følte meg dog litt mer edru etterpå så det var egentlig helt greit. Var fortsatt preget av det visuelle men begynte å bli klarere i hodet. Unnskyldte meg til bruttern og fruen med å si at jeg var på fylla kvelden før. De synes ikke jeg så eller høres spesielt full ut så de var forvirra. De registrerte mine utvidede pupiller og fikk en viss anelse. De så ikke ut til å bry seg noe særlig. De sa jeg er en voksen mann og kan gjøre stortsett hva jeg vil med livet mitt så lenge det ikke påvirker folk rundt meg negativt. De ble værende i noen timer før de turet hjemmover. Effektene tok ikke slutt med det samme, varte stortsett resten av dagen. I løpet av denne tiden satt jeg stortsett bare i sofaen og reflekterte over livet mitt. Etter telefonsamtalen med Mr.Barndomsvenn fikk jeg en slags åpenbaring om at livet ikke er så ille. Sovnet først på kveldingen og våknet opp frisk og rask Mandags morgen og alt var som før... Frem til det gikk opp for meg at ekteparret av en eller annen grunn klarte å identifisere meg. Purken var på døren tidligere i dag og jeg skal i avør neste uke.
Til ettertanke:
Gikk opp for meg at jeg aldri hadde klart å finne veien hjem igjen hvis peak-tilstand inntraff mens jeg var ute på tur. Var heldig at jeg kom meg hjem i tide, kunne raskt havnet i en grøftekant. At jeg valgte å konsumere 800ug på en kveld var uforsvarlig fra min side. Hver gang jeg tar syre skjer det alltid noe sykt og uforutsett, verste av alt.. Dette er langt ifra den drøyeste trippen jeg har hatt. Situasjonen med ekteparet og politiet var dog noe innsiktsvekkende og det ga meg et rush jeg aldri vil glemme. Fikk meg til å føle meg levende. Har hatt noen tunge tider de siste to årene og jeg trengte dette avbrekket. Skulle ønske jeg kunne si jeg lærte noe av denne situasjonen men igrunn gjorde jeg ikke det.. Noen folk vil rett og slett aldri lære og det er jeg et levende bevis på. Uansett takk for meg ^^
En skulle tro etter 32 runder rundt solen og utallig med syreturer på nakken at jeg har lært av mine feil, men jeg har tydeligvis ikke det. Dette var en svært innsiksrik og følelsesladd opplevelse for meg. Opplevde alt fra glede, latter, eufori, redsel, sorg og mye annet som er vanskelig å sette ord på. Denne turen tok sted på Lørdag som var og deler av den ble skrevet på mobil mens jeg var utendørs. Dette er første gang jeg rører LSD på over 2 år. Etter min forrige trip som ikke gikk særlig bra valgte jeg å ta avstand fra det i en stund. For ikke å glemme dette viruset som alle snakker om har jeg hatt nok å tenke på og har derfor ikke følt meg moden for det... Før nå. Denne trippen foregikk i mitt eget hjem/nabolag uten partnere, kun meg
Turen begynner
Hadde fire tabs liggende fra i fjor som jeg av diverse årsaker har valgt å ikke røre før nå. Følte det var på tide med en innvendig reise så jeg konsumerte to av dem som ifølge dealeren skulle tilsvare 400ug. Mens venteleken pågikk slang jeg en grandis i ovnen og spilte litt Football Manager. Kjente meg litt uggen i systemet, kan være et resultat av at jeg både gleda og grua meg på en og samme gang. Er trossalt noen år siden sist, er lite ute av det. Etter ca 30 minutter begynte jeg å angre på hva jeg hadde gjort. Viten om hvor lenge LSD faktisk varer og at det ikke finnes en snarvei ut av det hvis ting skulle gå galt. Begynte å stille spørsmål ved hvorfor jeg egentlig valgte å lage pizza når jeg igrunn ikke var særlig sulten. Klarte på tross av dette å tvinge i meg fire stykker. Etter litt mat og litt gaming begynte effektene å snike seg innpå. Reagerte sterkere på temperatur, farger ble plutselig mer fargerike og tankemønsteret mitt endret seg. Typiske indikasjoner på at ting er i ferd med å skje. Men jo mer jeg tenkte over det jo mindre komfortabel ble jeg. Følte jeg gjorde en stor feil med å trippe, hadde et dårlig utgangspunkt og var tydeligvis ikke i rett humør. Fryktet jeg kom til å grave meg ned i negative tanker og gi meg selv en forferdelig opplevelse. Satt på noe Pink Floyd for å lette på trykket, men det ble bare verre. Konkluderte i at David Gilmour må ha det jævlig med seg selv og jeg vil ikke gå i hans fotspor så jeg skiftet over til 90s Eurodance. Vengaboys, Dj Bobo og Toy Box for alle penga! Gjorde faktisk ting bedre, fikk meg til å tenke tilbake på en enklere da jeg var fri og ikke hadde forpliktelser. Men frykten om at turen før eller senere ville eskalere til noe stygt bar fortsatt preg. En liten tur på driteren gjorde seg godt før jeg rullet en feiting og tok meg en tur ut i naturen.
Ca kl 10 på kvelden 2 timer inn i trippen følte det var på tide med litt luft. Satt meg i et busstopp og fyrte opp. Fryktet først at jointen ville intensifisere opplevelsen og gi meg angst eller lignende, men snarere tvert imot. Etter noen få trekk merket jeg at hele turen ble snudd på hodet. Gikk fra å være i et diskutabelt humør til å bli umåtelig glad! Begynte plutselig å smile ukontrollert. Klarte ikke styre meg, jo mer jeg prøvde å kontrollere det jo gladere ble jeg.. Satt og flirte for meg selv uten å egentlig vite hva det var jeg flirte av. Bor relativt sentralt på Sotra og det går ofte folk langs veikanten til alle døgnets tider. Et ektepar i 40/50 årene passerte meg uten at det påvirka meg i det hele tatt. Tenkte ikke over at jeg var i trippeland at jeg faktisk røykte en joint i full offentlighet. De gjenkjente lukten og konfronterte meg på det. Legg merke til at jeg aldri har blitt konfrontert mens jeg røyker en joint. De moralpreket meg og fortalte meg hvor farlig det var. Hvor mange mennesker som har ødelagt vennskap og familieliv som følger av rusmisbruk blablabla. Humøret og selvtilliten var på topp så jeg ga stortsett faen i alt de sa og tilbydde dem et trekk. De avslo, jeg kalte dem pyser. De trua med å ringe politiet. Jeg svarte spydig og sa at jeg var i ferd med å pisse i buksa av skrekk mens jeg holdt på å bli kvalt av min egen latter. De ble ikke glad, tok så frem telefonen og slo inn nummer 112. Tror de lata som om de snakket med purken, kan være de faktisk gjorde det men har mine tvil. Ironisk nok er politistasjonen lokalisert 5 minutter unna huset mitt. De sa jeg hadde å vente her til politiet var på stedet. Igjen svarte jeg spydig: Hva i helvete hindrer meg å stikke før den tid?". De sa de hadde lovlig rett til å oppholde meg. Siste jeg sa før jeg stakk fra stedet var: "Håper for din del at du er rask til bens". Jeg sprinta fra stedet, fullførte de siste trekkene av jointen og løp som vinden. Utstyrte meg selv med hodetelefoner mens jeg hørte på sangen: NOMA - Brain Power. Har aldri forstått begrepet "Runner's high".. Før nå. Følte meg fri mens jeg løp, solen var i ferd med å gå ned og atmostfæren var ubeskrivelig. Det faktum at jeg har dårlig kondis påvirka meg ikke i det hele tatt. Kan ikke huske sist jeg hadde et slikt rush! Som det geniet jeg er bestemte jeg meg for å konsumere de to resterende tabsene mens jeg var på løpetur. Legg merke til at jeg kun var to og en halv time inn i trippen, jeg var nok mer høy på meg selv enn noe annet. Tenkte ikke over at jeg enda hadde peak i vente og at 800ug på en kveld er noe drøyt. I mitt hodet var alt perfekt og ingenting kunne gå galt. Fortsatte å løpe til jeg var på ungdomsskolen jeg gikk på back in the day. Stund siden sist jeg var her, kjente minnene begynte å strømme til. Satt meg ned på en benk, observerte naturen og rulla enda en joint. Tror løpeturen intensifiserte effektene av syren ganske drastisk. Merket det visuelle var i ferd med å sette sitt preg, men det var mer fascinerende enn noe annet og humøret var fortsatt på topp. Jeg følte en inndre ro som ikke kan beskrives med ord, men gjorde et forsøk på det med å skrive ned mine tanker.
Det neste segmentet ble skrevet fra mobiltelefon 3 timer inn i en trip på en semi-heroisk dose, er kanskje noe rotete og usammenhengende. Når jeg leser det tilbake til meg selv i edru tilstand... Vet ikke hva jeg skal si, ga mening der og da lol. Here we go:
Jeg befinner meg i øyeblikket på Fjell Ungdomsskole hvor jeg tilbragte tre år av min ungdom, jeg trivdes ikke den gang men når jeg ser tilbake var det kanskje de tre beste årene i mitt liv. 16 år har gått siden den gang men det føles kortere. Vennskap og uvennskap som ble dannet den gang satt utgangspunktet for den person jeg har blitt i dag. Det var en enklere og mer balansert tilværelse. Den eneste bekymring jeg hadde var min sosiale status. Hadde ingen regninger som skulle betales, ingen tegn til drama i livet mitt og fremfor alt ingen coronna virus. Disse minner vil jeg på godt og vondt bære med meg resten av livet. Hva jeg ville gitt for å gå gjennoppleve disse årene. En dag til som en uviten og bekymringsløs tenåring.. Da jeg var vernet mot verdens ondskap, før jeg forstod hvor bittert ting faktisk er. Mye ville jeg ofret for kun en dag til i disse sko.
Etter jeg skrev dette begynte jeg å kjenne på sorgen. Har kanskje et lite ego problem og har kanskje hvert i dyp fornektelse før det plutselig gikk opp for meg at jeg lider av depresjoner. Så det plutselig klart for meg og følelsene tok overhånd. Men satt også med en følelse av at jeg ville komme ut av det sterkere enn før. Bevarte litt av positiviteten før jeg forlot skolen og turet hjemmover. Føltes egentlig greit å være litt deppa, tror jeg trengte det der og da. Følte også behov for å snakke med noen så jeg ringte en barndomsvenn og fortalte at jeg var innom skolen og jeg åpnet opp om hvordan jeg var i fornektelse og alt dette.
Han var tydeligvis på fest og var lite interessert i å snakke følelser. Siste han sa før han slang på røret var, og jeg siterer: "Det er krig i midtøsten og sult i Afrika. Du er hvit, du bor i en velferdsnasjon og har fortsatt helsen i behold. Det er FAEN ikke synd i deg så HOLD KJEFT!!"
Glemte alt av dette da jeg støta på en politibil langs veien. Jeg dannet meg et sykt bilde i hodet som involverte ekteparet jeg støtet på tidligere. Så for meg at de faktisk ringte purken og de var her for å plukke meg opp. Må ha sett noe mistenkelig ut ettersom de stoppet bilen og spurte om alt var bra med meg. Ble plutselig DØNN edru.. Mentalt i det minste, rent visuelt ikke fullt så mye. Ga klare svar på spørsmålene de stilte meg. De var nysgjerrig på hvorfor jeg vandret langs veikanten kl halv tolv på kvelden. Svarte "ærlig" og sa jeg var en tur innom ungdomsskolen for å friske opp i gamle minner. De tilbydde å kjøre meg hjem, sa jeg bodde i nærheten og at jeg ikke hadde noe imot frisk luft. De ønsket meg en fin kveld videre og det var det.. Slapp fint unna med skrekken.. Hadde de bare visst hva jeg hadde i lomma.
Veien hjem føltes som en evighet, i realiteten gikk det ikke mer enn 15 minutter. Morsomste av alt.. Gikk inn feil dør og stod plutselig i stua til naboen.. Ikke vet jeg hvorfor de glemte å låse døra. Gikk plutselig opp for meg hvor høy jeg faktisk var før jeg stille og forsiktig snudde og gikk ut igjen. Crashet på sofaen og sonet helt ut. De neste seks timene føltes som en merkelig kombinasjon av splittet personlighet og søvn-paralyse. Kroppen sov, hjernen var våken. Tenkte en haug med tanker som ikke føltes som mine egne tanker. Så mentale bilder av meg selv i alternative virkeligheter. Jeg inntok rollen som uteligger, gruvearbeider og et hamster hvor jeg var nødt til å løpe rundt i et hamsterhjul for å holde meg i live.. Hvis jeg stoppet ville jeg dø. Høres kanskje snålt ut men store doser med LSD har sine tendenser. Vanligvis klarer jeg å skille disse opplevelsene fra virkeligheten, men ikke i dag. Føltes mer virkelig enn virkeligheten slik jeg kjenner den. Saken ble ikke bedre da bruttern og fruen plutselig banka på døren. De har nylig fått unge som skriker og trenger bleieskifte i tide og utide så de var tydeligvis våken på denne tiden av døgnet. De vet jeg er et nattemenneske så for dem var det helt naturlig å stille på døren min kl 6 på morningen. Tok en stund før det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde besøk. Var fortsatt på tur og hadde enda til gode å lande. Var redd for å bli avslørt ettersom de har det jeg betrakter som en "Anti-drug" mentalitet
Prøvde å fremtre som "normal", men er ingen enkel oppgave når du ikke klarer å formulere en skikkelig setning og knapt nok vet hvem og hvor du er. At de hadde med seg ungen gjorde ikke saken bedre og da de spurte om jeg ville holde den måtte jeg på toalettet for å kaste opp. Legg merke til at jeg aldri før har kasta opp på LSD. Følte meg dog litt mer edru etterpå så det var egentlig helt greit. Var fortsatt preget av det visuelle men begynte å bli klarere i hodet. Unnskyldte meg til bruttern og fruen med å si at jeg var på fylla kvelden før. De synes ikke jeg så eller høres spesielt full ut så de var forvirra. De registrerte mine utvidede pupiller og fikk en viss anelse. De så ikke ut til å bry seg noe særlig. De sa jeg er en voksen mann og kan gjøre stortsett hva jeg vil med livet mitt så lenge det ikke påvirker folk rundt meg negativt. De ble værende i noen timer før de turet hjemmover. Effektene tok ikke slutt med det samme, varte stortsett resten av dagen. I løpet av denne tiden satt jeg stortsett bare i sofaen og reflekterte over livet mitt. Etter telefonsamtalen med Mr.Barndomsvenn fikk jeg en slags åpenbaring om at livet ikke er så ille. Sovnet først på kveldingen og våknet opp frisk og rask Mandags morgen og alt var som før... Frem til det gikk opp for meg at ekteparret av en eller annen grunn klarte å identifisere meg. Purken var på døren tidligere i dag og jeg skal i avør neste uke.
Til ettertanke:
Gikk opp for meg at jeg aldri hadde klart å finne veien hjem igjen hvis peak-tilstand inntraff mens jeg var ute på tur. Var heldig at jeg kom meg hjem i tide, kunne raskt havnet i en grøftekant. At jeg valgte å konsumere 800ug på en kveld var uforsvarlig fra min side. Hver gang jeg tar syre skjer det alltid noe sykt og uforutsett, verste av alt.. Dette er langt ifra den drøyeste trippen jeg har hatt. Situasjonen med ekteparet og politiet var dog noe innsiktsvekkende og det ga meg et rush jeg aldri vil glemme. Fikk meg til å føle meg levende. Har hatt noen tunge tider de siste to årene og jeg trengte dette avbrekket. Skulle ønske jeg kunne si jeg lærte noe av denne situasjonen men igrunn gjorde jeg ikke det.. Noen folk vil rett og slett aldri lære og det er jeg et levende bevis på. Uansett takk for meg ^^
Sist endret av Gnarve; 5. august 2021 kl. 04:27.
Grunn: Uryddig tekstlinjer
