Hei! vet ikke helt om jeg har kommet under riktig kategori, men jeg ønsker å henvende meg til mennesker som kjenner følelsen av avhengighet knyttet til rus. Jeg skal skrive en "novelle" til en gruppe jeg er medlem i hvor vi jobber med diverse prosjekt. Vil bli vurdert så jeg vil gjøre den mest mulig følsom og bygge opp en slags spenning. Jeg valgte å la mine tanker rundt dette med rus svimle rundt. Hadde derfor med stor takk tatt imot kommentarer på teksten og hva dere mener om det jeg har skrevet - om dere ville tatt dere tid til dette!
-
Novelle
Ikke igjen. Det var det første som falt meg inn idet jeg bråvåknet. Jeg ble helt revet med da jeg kunne kjenne hjertet hamre brutalt inne i brystkassa mi. Alt var vått. Jeg merket at det rant svette nedover ansiktet mitt idet jeg gispet etter luft og kjente en salt, klam smak i munnviken. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Følelsene mine sprang vilt og jeg så meg forvirret rundt i rommet for å få en form for bekreftelse på at det bare var en drøm. Det er en ubeskrivelig følelse. Jeg la hendene oppgitt ned i fanget mitt, pustet tungt og gidde fra meg ett stort sukk. Tar det aldri slutt?
I tre år nå hadde jeg levd et helt normalt liv. I hele 1095 dager, hadde jeg stått opp tidlig på morgenen for å dra på skolen. Deretter hadde jeg dratt på jobb eller trening, slik som vanlige folk på min alder gjør. Jeg hadde brukt usedvanlig mye tid på familie tross min ungdommelige alder, og mange hadde kommet meg svært nært. Jeg hadde gode karakterer, og ting var akkurat slik det skulle være. For ett gjennomsnittlig, normalt menneske. Den eneste forskjellen ligger i hodet. Tankene. Det ene som kontrollerer alle følelsene og derav handlingene dine. Jeg følte ikke lenger noe var ekte.
På overflaten hadde jeg store fremskritt, jeg nærmet meg målene mine. Alt jeg hadde jobbet så hardt for å klare, var jeg i ferd med å oppnå. Men allikevel var det en stor byrde som holdt meg tilbake. De utallige timene jeg har brukt på å holde kontroll på psyken. Overbevise meg selv om at det var best slik. At jeg aldri skulle ned den samme veien igjen. Men hvorfor var det da det eneste som bedrev tankene mine? Hvorfor skulle dette kontrollere meg og min fremtid? Hindre meg i å nå dit jeg trodde jeg egentlig ville.
Jeg hadde fått nok nå. Hadde ikke guts nok til å fortelle meg selv hva jeg var i ferd med å gjøre heller. Jeg hadde nå kommet til en fase hvor jeg ikke var sterk nok til å stride imot lenger. Alle gangene jeg har sagt «det går bra, jeg vet hva jeg vil nå», har jeg innerst inne vært bevisst på at det var en stor løgn. Jeg visste ikke lenger hva jeg ville, om det var verdt all lidelsen verken den ene eller andre veien. Bare jeg tenkte tanken på å gjøre det, kriblet det i magen og pulsen steg. Nå var det tusen ganger verre. Jeg visste at jeg skulle gjøre det nå. Det var ingen vei tilbake. Jeg hadde bestemt meg. Det eneste jeg kunne føle nå var en merkelig form for glede, jeg hadde så store forventninger. Jeg var lei av å leve slik jeg ble fortalt å leve.
Jeg satte meg godt til rette på toalett lokket og vrengte av meg den store hettegenseren jeg hadde på meg. Deretter åpnet jeg lomma og fant frem utstyret mitt. Det var bare sekunder igjen til jeg var der - jeg hadde ikke tid til å nøle. Jeg visste akkurat hvor jeg skulle sette den, jeg kunne gjort det i blinde. Jeg kjente nåla snike seg forsiktig og behagelig inn i årene mine før jeg så presset av. Øynene mine sank igjen, og jeg kunne kjenne styrken av væsken som fort skøyt inn i hjertet mitt og bedøvet hele kroppen min med en behagelig dusing. En ubeskrivelig lykkerus som ingen kan forklare med ord. Jeg ble i ett med meg selv og kroppen min. Det sterke, ubehagelige lyset fra rørene i taket på toalettet ble plutselig mild og vakker. Jeg fikk ro.
Jeg er en rusavhengig, og ikke engang ett normalt liv kan forandre på det.
-
Novelle
Ikke igjen. Det var det første som falt meg inn idet jeg bråvåknet. Jeg ble helt revet med da jeg kunne kjenne hjertet hamre brutalt inne i brystkassa mi. Alt var vått. Jeg merket at det rant svette nedover ansiktet mitt idet jeg gispet etter luft og kjente en salt, klam smak i munnviken. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Følelsene mine sprang vilt og jeg så meg forvirret rundt i rommet for å få en form for bekreftelse på at det bare var en drøm. Det er en ubeskrivelig følelse. Jeg la hendene oppgitt ned i fanget mitt, pustet tungt og gidde fra meg ett stort sukk. Tar det aldri slutt?
I tre år nå hadde jeg levd et helt normalt liv. I hele 1095 dager, hadde jeg stått opp tidlig på morgenen for å dra på skolen. Deretter hadde jeg dratt på jobb eller trening, slik som vanlige folk på min alder gjør. Jeg hadde brukt usedvanlig mye tid på familie tross min ungdommelige alder, og mange hadde kommet meg svært nært. Jeg hadde gode karakterer, og ting var akkurat slik det skulle være. For ett gjennomsnittlig, normalt menneske. Den eneste forskjellen ligger i hodet. Tankene. Det ene som kontrollerer alle følelsene og derav handlingene dine. Jeg følte ikke lenger noe var ekte.
På overflaten hadde jeg store fremskritt, jeg nærmet meg målene mine. Alt jeg hadde jobbet så hardt for å klare, var jeg i ferd med å oppnå. Men allikevel var det en stor byrde som holdt meg tilbake. De utallige timene jeg har brukt på å holde kontroll på psyken. Overbevise meg selv om at det var best slik. At jeg aldri skulle ned den samme veien igjen. Men hvorfor var det da det eneste som bedrev tankene mine? Hvorfor skulle dette kontrollere meg og min fremtid? Hindre meg i å nå dit jeg trodde jeg egentlig ville.
Jeg hadde fått nok nå. Hadde ikke guts nok til å fortelle meg selv hva jeg var i ferd med å gjøre heller. Jeg hadde nå kommet til en fase hvor jeg ikke var sterk nok til å stride imot lenger. Alle gangene jeg har sagt «det går bra, jeg vet hva jeg vil nå», har jeg innerst inne vært bevisst på at det var en stor løgn. Jeg visste ikke lenger hva jeg ville, om det var verdt all lidelsen verken den ene eller andre veien. Bare jeg tenkte tanken på å gjøre det, kriblet det i magen og pulsen steg. Nå var det tusen ganger verre. Jeg visste at jeg skulle gjøre det nå. Det var ingen vei tilbake. Jeg hadde bestemt meg. Det eneste jeg kunne føle nå var en merkelig form for glede, jeg hadde så store forventninger. Jeg var lei av å leve slik jeg ble fortalt å leve.
Jeg satte meg godt til rette på toalett lokket og vrengte av meg den store hettegenseren jeg hadde på meg. Deretter åpnet jeg lomma og fant frem utstyret mitt. Det var bare sekunder igjen til jeg var der - jeg hadde ikke tid til å nøle. Jeg visste akkurat hvor jeg skulle sette den, jeg kunne gjort det i blinde. Jeg kjente nåla snike seg forsiktig og behagelig inn i årene mine før jeg så presset av. Øynene mine sank igjen, og jeg kunne kjenne styrken av væsken som fort skøyt inn i hjertet mitt og bedøvet hele kroppen min med en behagelig dusing. En ubeskrivelig lykkerus som ingen kan forklare med ord. Jeg ble i ett med meg selv og kroppen min. Det sterke, ubehagelige lyset fra rørene i taket på toalettet ble plutselig mild og vakker. Jeg fikk ro.
Jeg er en rusavhengig, og ikke engang ett normalt liv kan forandre på det.
