Hvor: En gammel hytte uten strøm og vann, langt ute på vidda.
Hvem: Jeg og to kammerater.
Hva: LSD, Hasj, GHB.
Jeg spiser 2 sukkerbiter klokken 14:10. Antatt innehold er 150-200µg LSD per stk. En venn av meg gjør det samme, mens tredjemann hiver nedpå 3 biter.
Vi befinner oss på en hytte, et godt stykke oppe på fjellet. Målet for dagen er å nå en fjelltopp i nærheten, via en godt opptråkket turiststi. Vi forlater hytten umiddelbart etter konsumering, og har derfor oppturen mens vi følger stien gjennom skogen, på vei mot fjellet. Det er ganske bratt stigning, så det blir en god del pauser på vei opp mot toppen. Noen ganger for å ta en pust i bakken, andre ganger er vi nødt til å stoppe for å få med oss den utrolige utsikten. Det er ikke før vi når toppen og får slappet av litt at jeg skjønner hvor tura jeg egentlig er. Utsikten er ubeskrivelig vakker. Mil etter mil med urørt skog på alle kanter, med en horisont av fjell som strekker seg 360 grader rundt oss. Det var egentlig meldt regn, men akuratt nå stråler solen.
Jeg ser på klokken for første gang siden vi forlot hytten, og etter litt betenkningstid finner jeg ut at vi har brukt 2 og en halv time til toppen. Jeg har store problemer med å kommunisere med mine følgesvenner, og tenker for meg selv at de er begge to alt for tura for å skjønne hva jeg menet. I retrospekt kan det ha vært meg selv det var noe "galt" med, selv om jeg synes jeg var ganske klar i øyeblikket.
Etter en halvtimes loking rundt på toppen, og noen sære diskusjoner om natur og livet, begynner jeg å tenke på det at det kommer til å bli mørkt snart, og vi er på toppen av et fjell, to og en halv time unna hytta, uten noen form for lommelykt, med hodet full av syre. Nå begynner jeg å stresse litt. Jeg prøver å forklare til mine venner at kanskje burde ta turen hjemmover snart. Begge svarer, men jeg klarer ikke helt å tyde hva det er de mener. 10-15 minutter går, og vi er fortsatt på toppen av fjellet. Jeg begynner å bekymre meg litt for de andres sikkerhet, da jeg ser på dem som overtura syrehoder. Sekkene dems pakker jeg for dem, for de ser ikke ut til å klare det selv. Jeg stresser dem om at nå MÅ vi gå, før mørket kommer.
Jeg føler meg som Moses der jeg leder vennnene mine nedover fjellet, mot sikkerhet, i et ukjent landskap. Min venn er nødt til å stoppe flere ganger på vår nedstigning, fordi han må "finne ut av noe". Min andre venn er tydeligvis helt borte i syretåken, der han går på autopilot og svarer på alt jeg sier med veldig dumme spørsmål. Hvis jeg sier "er det fuglesang jeg hører", spør han tilbake "hva er en fugl?", når jeg spør: "kommer vi snart ned til veien?" svarer han med "hva er en vei?". Slik fortsetter det lenge. Det er nå jeg virkelig begynner å bli nervøs. Sist gang vennen min stilte slike spørsmål på syre endte det med at vi måtte tvangsfôre han Alprazolam for hans egen sikkerhet. Ikke bare hadde vi lagt igjen sånt i hytta, men vi befant oss nå midt i skogen, og det ble mørkere og mørkere. Jeg følte meg virkelig alene, selv med mine to venner med meg. For meg var de ikke noe mer enn hjernedøde sau, som jeg skulle gjete til sikkerhet. I ettertid når vi har snakket om opplevelsen viser det seg at de var begge to mye klarere enn det jeg forestilte meg de var.
Jeg blir utrolig lettet når vi endelig kommer oss ned til bilveien, og sivilisasjon. Min venn fortsetter å stille absurde spørsmål hele den 20 minutters gåturen til hytten. Lettelsen for å endelig være fremme er veldig stor. Vi slo solen, og jeg føler meg som en vinner. Det viser seg nå at jeg har feilberegnet helt, og solen forsvinner ikke før omlag 3 timer senere. Bummer.
Vi er fortsatt bare rundt halvveis i turen vår, så vi fyrer opp peisen og mekker noen joints. Når vi ankom hytten virket begge mine venner mye mer edru. Jeg kunne snakke med dem begge, å få logiske svar tilbake. Det var tydeligvis sceneskifte som gjorde det, men om det var de som forandret seg, eller om det var virkelighetsbilde mitt som skiftet fordi jeg endelig følte meg trygg igjen, er usikkert.
Ingen av oss har lyst til å røyke jointen vi lagde, fordi turen fremdeles er veldig sterk. Etter et par timer med diskusjoner om evigheten, evolusjon og ambulansjesjåfører har jeg fått nok av hyttens fire vegger og går ut for å trekke litt frisk luft. Det var en utrolig befrielse å sleppe å se det farge- og lysshowet som utspilte seg i hyttestuen. Ute var det bekmørkt, og jeg følte meg med en gang mye klarere i sinnet. Vi hentet alle stoler, og ble sittende utenfor hytten, midt i den mørkeste natten. Vi sendte joints rundt og snakket i et par-tre timer, før vi endelig var klare for dagens første måltid. Kroppen må ha skreket etter mat etter alt det vi har gjennomgått denne dagen, men ikke før nå har jeg hatt lyst på mat. Etter måltidet tok vi 3g GHB hver, for å løse opp musklene litt. Jeg var veldig anspent pga bodyloaden, og det å gå i hardt terreng i flere timer hjelper ikke akuratt.
Da vi la oss rundt 15 timer etter inntak kjente jeg fortsatt syrens grep om hodet mine, men sovnet etter en times tid i mine egne tanker. Dagen etter gikk vi på soppjakt, og kom tilbake med et par hundre flein. Kanskje blir det en liten raport om den turen også snart.
Hvem: Jeg og to kammerater.
Hva: LSD, Hasj, GHB.
Jeg spiser 2 sukkerbiter klokken 14:10. Antatt innehold er 150-200µg LSD per stk. En venn av meg gjør det samme, mens tredjemann hiver nedpå 3 biter.
Vi befinner oss på en hytte, et godt stykke oppe på fjellet. Målet for dagen er å nå en fjelltopp i nærheten, via en godt opptråkket turiststi. Vi forlater hytten umiddelbart etter konsumering, og har derfor oppturen mens vi følger stien gjennom skogen, på vei mot fjellet. Det er ganske bratt stigning, så det blir en god del pauser på vei opp mot toppen. Noen ganger for å ta en pust i bakken, andre ganger er vi nødt til å stoppe for å få med oss den utrolige utsikten. Det er ikke før vi når toppen og får slappet av litt at jeg skjønner hvor tura jeg egentlig er. Utsikten er ubeskrivelig vakker. Mil etter mil med urørt skog på alle kanter, med en horisont av fjell som strekker seg 360 grader rundt oss. Det var egentlig meldt regn, men akuratt nå stråler solen.
Jeg ser på klokken for første gang siden vi forlot hytten, og etter litt betenkningstid finner jeg ut at vi har brukt 2 og en halv time til toppen. Jeg har store problemer med å kommunisere med mine følgesvenner, og tenker for meg selv at de er begge to alt for tura for å skjønne hva jeg menet. I retrospekt kan det ha vært meg selv det var noe "galt" med, selv om jeg synes jeg var ganske klar i øyeblikket.
Etter en halvtimes loking rundt på toppen, og noen sære diskusjoner om natur og livet, begynner jeg å tenke på det at det kommer til å bli mørkt snart, og vi er på toppen av et fjell, to og en halv time unna hytta, uten noen form for lommelykt, med hodet full av syre. Nå begynner jeg å stresse litt. Jeg prøver å forklare til mine venner at kanskje burde ta turen hjemmover snart. Begge svarer, men jeg klarer ikke helt å tyde hva det er de mener. 10-15 minutter går, og vi er fortsatt på toppen av fjellet. Jeg begynner å bekymre meg litt for de andres sikkerhet, da jeg ser på dem som overtura syrehoder. Sekkene dems pakker jeg for dem, for de ser ikke ut til å klare det selv. Jeg stresser dem om at nå MÅ vi gå, før mørket kommer.
Jeg føler meg som Moses der jeg leder vennnene mine nedover fjellet, mot sikkerhet, i et ukjent landskap. Min venn er nødt til å stoppe flere ganger på vår nedstigning, fordi han må "finne ut av noe". Min andre venn er tydeligvis helt borte i syretåken, der han går på autopilot og svarer på alt jeg sier med veldig dumme spørsmål. Hvis jeg sier "er det fuglesang jeg hører", spør han tilbake "hva er en fugl?", når jeg spør: "kommer vi snart ned til veien?" svarer han med "hva er en vei?". Slik fortsetter det lenge. Det er nå jeg virkelig begynner å bli nervøs. Sist gang vennen min stilte slike spørsmål på syre endte det med at vi måtte tvangsfôre han Alprazolam for hans egen sikkerhet. Ikke bare hadde vi lagt igjen sånt i hytta, men vi befant oss nå midt i skogen, og det ble mørkere og mørkere. Jeg følte meg virkelig alene, selv med mine to venner med meg. For meg var de ikke noe mer enn hjernedøde sau, som jeg skulle gjete til sikkerhet. I ettertid når vi har snakket om opplevelsen viser det seg at de var begge to mye klarere enn det jeg forestilte meg de var.
Jeg blir utrolig lettet når vi endelig kommer oss ned til bilveien, og sivilisasjon. Min venn fortsetter å stille absurde spørsmål hele den 20 minutters gåturen til hytten. Lettelsen for å endelig være fremme er veldig stor. Vi slo solen, og jeg føler meg som en vinner. Det viser seg nå at jeg har feilberegnet helt, og solen forsvinner ikke før omlag 3 timer senere. Bummer.
Vi er fortsatt bare rundt halvveis i turen vår, så vi fyrer opp peisen og mekker noen joints. Når vi ankom hytten virket begge mine venner mye mer edru. Jeg kunne snakke med dem begge, å få logiske svar tilbake. Det var tydeligvis sceneskifte som gjorde det, men om det var de som forandret seg, eller om det var virkelighetsbilde mitt som skiftet fordi jeg endelig følte meg trygg igjen, er usikkert.
Ingen av oss har lyst til å røyke jointen vi lagde, fordi turen fremdeles er veldig sterk. Etter et par timer med diskusjoner om evigheten, evolusjon og ambulansjesjåfører har jeg fått nok av hyttens fire vegger og går ut for å trekke litt frisk luft. Det var en utrolig befrielse å sleppe å se det farge- og lysshowet som utspilte seg i hyttestuen. Ute var det bekmørkt, og jeg følte meg med en gang mye klarere i sinnet. Vi hentet alle stoler, og ble sittende utenfor hytten, midt i den mørkeste natten. Vi sendte joints rundt og snakket i et par-tre timer, før vi endelig var klare for dagens første måltid. Kroppen må ha skreket etter mat etter alt det vi har gjennomgått denne dagen, men ikke før nå har jeg hatt lyst på mat. Etter måltidet tok vi 3g GHB hver, for å løse opp musklene litt. Jeg var veldig anspent pga bodyloaden, og det å gå i hardt terreng i flere timer hjelper ikke akuratt.
Da vi la oss rundt 15 timer etter inntak kjente jeg fortsatt syrens grep om hodet mine, men sovnet etter en times tid i mine egne tanker. Dagen etter gikk vi på soppjakt, og kom tilbake med et par hundre flein. Kanskje blir det en liten raport om den turen også snart.
