Vel, jeg har en kjæreste gjennom 3 år som har heavy rusproblemer.
Da jeg traff han hadde han nylig kommet ut av fengsel, og det har vært tunge tider hele veien. Det virkelige marerittet startet for et år siden, da jeg begynte å finne papir med blod på i bukselommen hans. Etter noen måneder med benektelse, kom sannheten frem.
Siste halve året har han blitt forelsket i dopen. Han veksler mellom hero og sub. Alt skal injiseres. Mye amf også, såklart.
Vi er der at han bare forsvinner i mange dager før han plutselig kommer på døra seende ut som en uteligger. Jeg tar han inn i varmen hvor det er et helvete de fleste dagene, før det blir koselig et par dager igjen før han forsvinner igjen.
Ja, vi er på bristepunktet. Det går èn vei, og det er mye blod og tårer, bokstavelig talt. I tillegg har vi aldri sex. Han vil ikke ha bj's en gang. Jeg har luftet tanken om at han har funnet ei eller anna tøs han kan jokke på i bytte mot noen sub eller hest, men jeg spyr litt av tanken. Hvorfor vil han ikke ha sex? Er det vanlig å bare miste lysten på opiater? Vi hadde et rått og heftig sexliv før, det kan faktisk ikke beskrives. Nå er det ikke-eksisterende. Hadde vi i det minste hatt noe intimt igjen i forholdet, så hadde vi hatt noe form for lim. Nå er det absolutt ingenting for meg å hente. Han er sur, gretten, egoistisk, sover hele dagen, sluttet å le. I tillegg setter han meg i risikofylte situasjoner som noen ganger har vært direkte farlig for meg.
Hva faen skjedde her. Jeg var den flotte kjæresten som han en gang var så glad i og stolt over. Nå har jeg blitt mer som en masete mamma. Jeg har til og med gått så langt at jeg hjelper han med å ordne utstyr, hjelper han å sette, hjelper han med ditt og datt og faens oldemor. Jeg pakker dyna rundt han, tørker dyna, inn med håndkle, rull en joint, plukk opp jointen, skifte t-skjorte, inn med vann, ut med bøtta.
Jeg har sluttet å lage middag for lengst. Jeg spiser uansett alene. Jeg har sluttet å handle klær, jeg har sluttet å stelle meg, sluttet å treffe venner. Jeg tar meg selv i å gå "runda" hans i byen. Først den ene veien, så tilbake samme vei. Jeg får angst på nettene. Våkner av så mye som et vindkast som treffer noe plast. Ligger våken, får hjertebank. 1 av 10 ganger det blåser og lager lyd, så er det faktisk han som endelig kommer hjem. Jeg gråter hver gang han drar. Vet at det ikke "bare er en kjapp tur til byen". Jeg kjenner igjen "tredagers-sekken" hans.
Nå sitter jeg her uten husnøkkel og kodebrikke fordi han bare sneik seg unna meg natt til lørdag. Jeg gikk 10 minutter i forveien. Vi skulle møtes "rett der borte". Telefonen av, og ennå ikke hørt noe. Jeg har tatt ringerunda, inkludert politi og sykehus. Jeg har uten å tulle nyeste oppdaterte nummer på hver eneste jævel i miljøet, alt ifra toppen til bunn og til bunns. "Javel der, har du mista'n igjen?"
Jeg vet ikke hva jeg spør om. Dette ble litt lengre enn jeg tenkte. Bare skriv noe til meg, hva som helst.
Da jeg traff han hadde han nylig kommet ut av fengsel, og det har vært tunge tider hele veien. Det virkelige marerittet startet for et år siden, da jeg begynte å finne papir med blod på i bukselommen hans. Etter noen måneder med benektelse, kom sannheten frem.
Siste halve året har han blitt forelsket i dopen. Han veksler mellom hero og sub. Alt skal injiseres. Mye amf også, såklart.
Vi er der at han bare forsvinner i mange dager før han plutselig kommer på døra seende ut som en uteligger. Jeg tar han inn i varmen hvor det er et helvete de fleste dagene, før det blir koselig et par dager igjen før han forsvinner igjen.
Ja, vi er på bristepunktet. Det går èn vei, og det er mye blod og tårer, bokstavelig talt. I tillegg har vi aldri sex. Han vil ikke ha bj's en gang. Jeg har luftet tanken om at han har funnet ei eller anna tøs han kan jokke på i bytte mot noen sub eller hest, men jeg spyr litt av tanken. Hvorfor vil han ikke ha sex? Er det vanlig å bare miste lysten på opiater? Vi hadde et rått og heftig sexliv før, det kan faktisk ikke beskrives. Nå er det ikke-eksisterende. Hadde vi i det minste hatt noe intimt igjen i forholdet, så hadde vi hatt noe form for lim. Nå er det absolutt ingenting for meg å hente. Han er sur, gretten, egoistisk, sover hele dagen, sluttet å le. I tillegg setter han meg i risikofylte situasjoner som noen ganger har vært direkte farlig for meg.
Hva faen skjedde her. Jeg var den flotte kjæresten som han en gang var så glad i og stolt over. Nå har jeg blitt mer som en masete mamma. Jeg har til og med gått så langt at jeg hjelper han med å ordne utstyr, hjelper han å sette, hjelper han med ditt og datt og faens oldemor. Jeg pakker dyna rundt han, tørker dyna, inn med håndkle, rull en joint, plukk opp jointen, skifte t-skjorte, inn med vann, ut med bøtta.
Jeg har sluttet å lage middag for lengst. Jeg spiser uansett alene. Jeg har sluttet å handle klær, jeg har sluttet å stelle meg, sluttet å treffe venner. Jeg tar meg selv i å gå "runda" hans i byen. Først den ene veien, så tilbake samme vei. Jeg får angst på nettene. Våkner av så mye som et vindkast som treffer noe plast. Ligger våken, får hjertebank. 1 av 10 ganger det blåser og lager lyd, så er det faktisk han som endelig kommer hjem. Jeg gråter hver gang han drar. Vet at det ikke "bare er en kjapp tur til byen". Jeg kjenner igjen "tredagers-sekken" hans.
Nå sitter jeg her uten husnøkkel og kodebrikke fordi han bare sneik seg unna meg natt til lørdag. Jeg gikk 10 minutter i forveien. Vi skulle møtes "rett der borte". Telefonen av, og ennå ikke hørt noe. Jeg har tatt ringerunda, inkludert politi og sykehus. Jeg har uten å tulle nyeste oppdaterte nummer på hver eneste jævel i miljøet, alt ifra toppen til bunn og til bunns. "Javel der, har du mista'n igjen?"
Jeg vet ikke hva jeg spør om. Dette ble litt lengre enn jeg tenkte. Bare skriv noe til meg, hva som helst.