Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 1942
Anonym bruker
"Målløs Rise"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har fått plass i desember og lurer på hvordan det er og hva som forventes av meg. Jeg har vært innlagt før men da var jeg mye yngre og tryggere på meg selv og det var aldri samtaler med de ansatte. Bare frokost, felles aktivitet i regi av de ansatte, og felles fritid med andre innlagte egentlig litt som en slags feriekoloni enn behandlingssted om man ser bort fra faktoren at jeg var mad suicidal og ikke syns noe var gøy.

På det stedet jeg skal nå skal det være daglige samtaler men jeg har en tendens til å stenge alt inne. Får det så jævlig stramt og hardt av å snakke om det som foregår inni huet mitt.. Det vil også være forskjellige ansatte på skift fra dag til dag, sånn at jeg må fortelle det samme på nytt igjen til ny ansatt og ikke får noen trygg relasjon til noen av dem.. Jeg er redd for at de ansatte vil forvente for mye av meg og ikke tror at jeg har det så ille fordi de ikke får kommet inn på meg.

Hvordan har opplegget vært for andre her som har vært innlagt på psyk? Ikke ute etter erfaringer fra akutt -innleggelse, for disse oppholdene er helt forskjellige. Skal man bruke oppholdet som et pauserom fra det man sliter med, gjøre hyggelige ting og ikke fokusere så mye på det som er vanskelig, ikke føle man må ha tunge samtaler med ansatte osv? Eller skal man bruke oppholdet som intensiv terapi og må vise tydelig i ord og oppførsel hvor jævlig man har det?
Anonym bruker
"Målløs Rise"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
En annen ting er at jeg er glad i folk og det er egentlig det å ha overfladiske samtaler med andre som gir meg en pause fra meg sjæl.. Jeg har møtt de ansatte før og for meg faller det meg mere naturlig å snakke med de om sommern, corona, tv nyheter og sånne hverdagslige ting jeg gjør med bekjente. Være hyggelig, late som alt er bra og ikke sitte å grine og fortelle hvor jævlig jeg har det hver natt når jeg gråter og vil dø. Jeg er i bunn og grunn bekymra for at jeg skal gjøre noe feil om det forventes annet av meg siden jeg er heldig å ha fått plass der, men å distansere meg fra problemene mine er det som hjelper meg best.

Hvordan er det å være innlagt på psyk som voksen? I første omgang er tilbudet 6 uker.
Kan ikke hjelpe deg mye, men istede for å spørre hva som forventes av deg, tenk heller på hva de kan gjøre for deg?
Stilte meg selv samme spm da jeg var lagt inn for rusbehandling og fant ut at jeg måtte finne ut av dette selv, men siden det er snakk om psykiatri så blir det en annen sak. Fortell det du har på hjerte og kom med innspill og vær åpen for behandling osv.
Ta det i ditt eget tempo.
Anonym bruker
"Stø Gjedde"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hva mener du egentlig med hva som forventes av deg? Hvor syk må du være for å være der liksom? Tror de er vant med at ting kan se lysere ut enn det egentlig er
Som "stø gjedde" sier, eller ikke sier men er inne på noe. Tror ikke de forventer noe mer av deg enn at du er motivert for å ta tak i det du sliter med.
Har et par pils innabords så mulig jeg snakker noe tøv her.
De forventer av deg at du overholder reglene i avdelingen, at du kommer deg opp om morgenen, deltar i programmet og nyttiggjør deg behandlingen. Kan feks innebære å være med på tur, trening, tilberede måltid og rydde, delta på kunstterapi, musikkterapi eller annet som er aktuelt der du skal.
Anonym bruker
"Ond Hippokam"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Var innlagt på en ny dps for noe år tilbake. Ny fordi jeg hadde flyttet til ny by for en jobb jeg siden mistet. Kjente ingen og var vel lengre nede da enn jeg har vært ved tidligere innleggelser. Jeg slet med å delta på mange av aktivitetene fordi alt var så svart og ingenting ga mening. Fikk massiv angst i gruppebehandlingen og det eskalerte for jeg begynte å grue meg til alle disse gruppene så da fikk jeg ikke sove på natta. Klarte ikke åpne meg og snakke ordentlig. Virket som de ansatte mente jeg ikke forsøkte nok, det var slik jeg følte det. Men så fikk jeg nå tillit til hun som var min primærkontakt og jeg klarte gradvis å åpne opp og forklarte så godt jeg kunne hva jeg slet med og hvilke problemer som var værst. Det ble til at jeg ikke trengte gå på gruppebehandling med heller fikk individuell prat med dagskontakt mens de andre var på gruppe. Så fokuserte vi på deltakelse rundt måltider, gåturer og små daglige oppgaver i avdelingen. Kontakten min formidlet det jeg sa til legene og behandlerne. Psykologen tror jeg vi så når vi kom inn og ble skrevet ut omtrent. Men kontakten min snakket med legene så jeg fikk de rette medisinene og etter 8 uker var jeg bedre enn da jeg kom inn. Fikk også oppfølging av kommunen når jeg ble skrevet ut og det hjalp veldig mye. For det ble en fast person jeg forholdt meg til og nå kan jeg til og med ta buss og handle uten å bli lammet av panikkangst. TL;dr. Du må åpne opp. Finn av de ansatte du føler det er kjemi med. Og forklar deg så godt du kan. Om alt bare blir lukket inne så vet de jo ikke hva de kan gjøre for at du skal få det bedre. Det er veldig tungt i starten men det blir enklere etterhvert. Å dele vanskelige ting som føles veldig privat må en kanskje bare øve seg på.
Anonym bruker
"Målløs Rise"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av tøydokke Vis innlegg
De forventer av deg at du overholder reglene i avdelingen, at du kommer deg opp om morgenen, deltar i programmet og nyttiggjør deg behandlingen. Kan feks innebære å være med på tur, trening, tilberede måltid og rydde, delta på kunstterapi, musikkterapi eller annet som er aktuelt der du skal.
Vis hele sitatet...
Okei så egentlig ikke noe must å snakke om deep shit i samtaler og sånn? Syns det er utrolig vanskelig. Har en fast psykolog til vanlig jeg snakker med men syns det føles helt malplassert å snakke med fremmede om mine innerste vansker, jeg blir uvel bare av tanken ikke pga angst men pga jeg får det så fælt når jeg må kjenne på det indre så distractions og sosial omgang hjelper mest.
Nå skal du bli ført inn i et miljø, eller medisiner.
Feilen til ende stasjon ble ikke løst.
Sitat av 420filosof Vis innlegg
Nå skal du bli ført inn i et miljø, eller medisiner.
Feilen til ende stasjon ble ikke løst.
Vis hele sitatet...
Vel det kommer an på hva som ligger i bunn, hva som er kjernen av problemet. Er det ting som kan løses med medisiner som feks at det konstateres at det er depresjon og ikke noe mer så kan man langt på vei ha det langt bedre etter 6 ukers innleggelse med nøye justering av medisiner som virker og gir minst mulig bivirkning. Er det et mer komplisert bilde, at depresjonen kommer som følge av feks ptsd så løses det neppe på 6 uker, men det kan være en nødvendig kartlegging. Og en gang må jo prosessen starte, hvorfor ikke i behandling?

Synes du bør tenke deg om før du poster slikt, greit om du ikke har gode personlige erfaringer fra psykiatrien, men psykiatrien har reddet mange liv, de har fått mange folk opp i stående, fått de tilbake på bena og mange ville kanske gått helt til grunne uten adekvat behandling.

Svært mange som sliter tror de kan løse alt selv, andre tør kanskje ikke be om hjelp, atter andre vil ikke belaste helsevesenet eller har andre grunner til å ikke be om hjelp. Her har ts faktisk bedt om hjelp fordi ts skjønner at det er behov for hjelp. Da blir det nærmest ufint å snakke ned hele psykiatrien og flere fagdisipliner. Og ikke minst er det kanske litt respektløst i forhold til situasjonen til ts.

Hva mener du er en bedre tilnærming for folk som sliter? Siden du ikke har troen på medisiner og behandling?

Ført inn i et miljø? For egen del var først når jeg ble innlagt og havnet blant "likesinnede" at jeg klarte å gi litt slipp på selvhat og fornektelse av mine psykiske problemer. For jeg møtte så mange fine medpasienter, at jeg skjønte og forstod at de ikke er en gruppe - ubevist hadde jeg kanskje stigmatisert - var i allefall redd for å bli en "psykaiatrisk pasient", men de er helt vanlige folk som sliter, og da klarte jeg å akseptere at slik er det for meg også. Livet mitt ble langt bedre når jeg fikk hjelp.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Okei så egentlig ikke noe must å snakke om deep shit i samtaler og sånn? Syns det er utrolig vanskelig. Har en fast psykolog til vanlig jeg snakker med men syns det føles helt malplassert å snakke med fremmede om mine innerste vansker, jeg blir uvel bare av tanken ikke pga angst men pga jeg får det så fælt når jeg må kjenne på det indre så distractions og sosial omgang hjelper mest.
Vis hele sitatet...
Nei, det forventes ikke at du snakker om dine dypeste vansker med fremmede. Det kan du fortsette å jobbe med i individuelle samtaler med din psykolog. Dersom gruppeterapi er en del av behandlingen, så velger du selv hva du vil dele med de andre. Men det er gjerne sånn når man sliter mye med vonde tanker og følelser at det går utover hvordan man fungerer i hverdagslige gjøremål og i samhandling med andre. Dette får du mulighet til å trene på i trygge omgivelser.
Har du hørt 2pac - they dont give a fuck about us? opplegget var på en måte likt dette, for meg.
Sist endret av enkel; 14. september 2020 kl. 10:58.