Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 1433
Jeg var idiot og søkte på et studie delvis fordi en venn søkte på det samme. Jeg trodde også det skulle være interessant, men det begynner å virke som om jeg har bomma litt. I tillegg sliter jeg mye med depresjon, og har endt opp med å miste kontakten med vennen som begynte på samme linje, så nå sitter jeg her alene.

Jeg føler rett og slett at jeg har kjørt meg selv inn i et hjørne jeg ikke ser veien ut av. Jeg klarer ikke se meg selv fullføre første år engang, og dette er et femårig studie. I tillegg orker jeg ikke tanken på å dra hjem igjen. Det er liten by med null muligheter, og jeg vet godt at jeg vil bli sittende alene på et rom der også, og sikkert bruke cannabis bare for å få tiden til å gå. Det har skjedd en gang og to før, og jeg ser ikke meg selv holde ut lenge med det.

I tillegg så har jeg nå akkurat kommet igang med samtaletimer med psykolog her, og tanken på å måtte inn på ventelister til en helt annen avdeling igjen virker også håpløst, men studerer jeg ikke så kan jeg jo ikke fortsette å bo her. Dette presset ligger da oppå en større og større mangel på motivasjon til å gjøre skolearbeid og i det hele tatt dra på skolen, da jeg kjenner jeg gruer meg til hver dag jeg må bort dit.

Det jeg skulle ønske var realiteten var at jeg tok et annet studie, litt mer passende mine ambisjoner, lokalisert litt nærmere familie. Dette er fullt mulig, men nå ikke mulig før høsten 2021. Hvorfor gjorde jeg ikke bare det til å begynne med? Nei si det... Jeg klarer ihvertfall ikke se veien frem dit, og sliter med å se stort lenger enn om jeg klarer å komme meg på skolen til uka. Å fullføre et år på et så krevende studie bare for å gjøre det, for så å nedgradere ganske kollosalt, virker bare dumt. Så kommer jo spørsmålet om studielån, hvordan det funker med nye regler. Tør nesten ikke sjekke opp i det da jeg er stygt redd for at det er værre å bytte linje nå enn før.

Oppi alt dette her så sliter jeg da med å komme meg ut av rommet/senga, spiser alt for lite, sover alt for lite, snakker nesten ikke med noen som helst. Dessverre har jeg også selvmordstanker. Ikke noe jeg reelt ønsker å handle på, men når det føles som om jeg sitter og visner bort på et mørkt rom mens verden faller ned rundt meg er det vanskelig å holde tankene borte.

Hvor i all verden skal jeg begynne her? Hvem kan i det hele tatt hjelpe? Jeg føler det er utallige forskjellige problemstillinger, alle fra forskjellige felt der man må kontakte forskjellige personer. Jeg har rett og slett ikke peiling på hva jeg burde gjøre. Noen som har tips?
Hva om du undersøker om du kan få en sykemelding fra studiene i en periode? Vet ikke om det er mulig men da berger du kanskje boretten frem til du igjen er mer ovenpå og makter å ta tak i studiene, evt. bytte til et annet og mer spennende studie. Snakk med behandler, evt. ta kontakt med studentforeningen og se om de kan hjelpe, de kan i det minste informere deg om hvilke regler du må forholde deg til i forhold til lånekassen, hvilken informasjon lånekassen trenger, og de kan sikkert hjelpe deg med å ta kontakt med rett person på studentsamskipnaden for å unngå å miste bolig. Kanskje kan du få tilrettelagt studieåret noe? Kanskje få fritak for arbeidskrav eller levere arbeidskrav i neste semester? Fokus akkurat nå må kanskje bli din mentale helse først og fremst, også må du forsøke å få gjort det beste i forhold til studiene og bosituasjonen.

Om du er deprimert så kan selv lystbetonede ting virke kjedelig, ting du vanligvis elsker eller liker å holde på med kan virke meningsløst.

Du må være helt åpen med behandler og fortelle ting som de er, inkl at du er mørk til sinns og har tanker om selvmord. Kanskje må du i en periode på medisiner som stabiliserer deg. Når du er mer ovenpå vil det bli lettere for deg å komme i kontakt med andre studenter og bli en del av studentmiljøet. Du er i starten på livets aller beste år. Studenttiden er noe de aller fleste tenker tilbake til som en fantastisk periode. Selv om mange møter utfordringer, som feks ensomhet, prestasjonsangst eller de sliter sosialt. De fleste finner ut av ting litt etter litt, og det er nok mange av dine medstudenter som også føler slik du gjør nå. Men over tid går det seg til. Og det blir langt lettere om du får kontroll på depresjonen. Så snakk med behandler om medisiner. Ofte hjelper slike medisiner mot tankekjør også, og det blir lettere å stå opp, lettere å komme igang med ting og det kan dempe angst i forhold til sosiale settinger og hjelpe deg til å lettere komme i kontakt med medstudenter.

Lykke til.
Trådstarter
5 0
Sitat av _abc_ Vis innlegg
-
Vis hele sitatet...
Det finnes nok forhåpentligvis løsninger ja. Nå bor jeg privat, så er bare snakk om å kunne betale leia, men så føles det så dumt å betale for å bo her når jeg ikke har noe som helst her - men også like dumt å dra hjem igjen. Alle alternativ blir å gå fra asken til ilden, og det hele føles ganske vanskelig.

Jeg bør sikkert ta det opp med behandleren ved neste anledning ja, men alt stritter imot når det gjelder å ta opp ting og å være helt åpen om ting. Jeg var blitt litt bedre på det, men måtte videre i systemet og begynne med en ny behandler.
A Real Human Bean
Mullah's Avatar
Donor
Du vet hva du vil, så veien fremover er klar. Det er bra!

Når det gjelder studielån, så kan du være forsinket med opp til et år og fortsatt få mer lån. Om du vet at du ikke vil fortsette på studiet ditt (og ikke kan gjenbruke noen av fagene i et studie du er mer interessert i), så trenger du bare fokusere på å få bestått dette semesteret. Selv om du ikke klarer det, så er det altså ikke krise. Det vil bare være å spise av bufferen din med ett års forsinkelse. https://www.lanekassen.no/forsinkelse

Det er noen få saker du trenger å gjøre:
  • Prate med noen om hvordan du har det og hva du ønsker (foreldre, behandler, venner)
  • Finne ut av søknadsfristen til studiet du ønsker å gå på, og skrive det opp i kalenderen med påminnelse
  • Studere nok til å få bestått
  • En rutine, f.eks: Stå opp tidlig for å spise frokost og studere litt, gå ut en tur for litt frisk luft og sol og en telefonsamtale med foreldre/venner, pusse tenna og legge deg før 22.
Sist endret av Mullah; 1 dag siden kl. 14:05.
Trådstarter
5 0
Sitat av Mullah Vis innlegg
-
Vis hele sitatet...
Har dessverre droppet ut en gang før også, mye av samme årsaker som nå, så har et halvår med ikke beståtte eksamener. Akkurat det med lån ser jeg ikke på som verdens undergang, men blir mer bekymret for at desse tingene plutselig skal ødelegge for å kunne faktisk fullføre noe til slutt. Utrolig teit at jeg skulle ta meg vann over hodet når jeg endelig hadde kommet i en posisjon der jeg lå virkelig bra an, men gjort er gjort...

Ellers setter jeg pris på tipsene dine. Det med rutiner har gått helt ut vinduet. Jeg har hatt gode rutiner i perioder før, men det har egentlig ikke hjulpet stort. Akkurat nå har jeg ingen energi eller motivasjon til å holde det gående. Jeg kunne egentlig tenkt meg å trykke på en knapp som gjor at jeg enkelt og greit slutta å eksistere, men så enkelt er det jo ikke. Jeg håper jo på at behandling kan endre dette, men har ikke fått noe særlig fremgang så langt.
Sitat av ekstremtlei Vis innlegg
Det finnes nok forhåpentligvis løsninger ja. Nå bor jeg privat, så er bare snakk om å kunne betale leia, men så føles det så dumt å betale for å bo her når jeg ikke har noe som helst her - men også like dumt å dra hjem igjen. Alle alternativ blir å gå fra asken til ilden, og det hele føles ganske vanskelig.

Jeg bør sikkert ta det opp med behandleren ved neste anledning ja, men alt stritter imot når det gjelder å ta opp ting og å være helt åpen om ting. Jeg var blitt litt bedre på det, men måtte videre i systemet og begynne med en ny behandler.
Vis hele sitatet...

Jeg skjønner det er noe dritt når det blir bytte av behandler. Og det tar litt tid å bli trygg på et nytt menneske. Vært der selv, et par ganger. Men, stå i det. Den innsatsen du nå legger ned i din helse og din fremtid har du alt å vinne på. Ja det kan bli vanskelig å starte på scratch med ny behandler, men forsøk å få åpnet opp litt hver gang. Ingen forventer at du skal ha en ferdig løsning i møte med ny behandler, da hadde du ikke gått i behandling. Forsøk å tenke på greier som kan motivere deg til å åpne opp. Om du klarer å dele i neste time så skal du......en liten klapp på skulder'n til deg selv for den jobben du har gjort.

Og skulle det vise seg at det blir personlighets kræsj mellom deg og behandler så kan du jo evt. bytte. Men ikke la den muligheten bli et hvileskjær som gjør at du stum som en østers eller underspiller hvordan du har det. Bytte behandler det er plan B. Plan A er å bruke tid på å bli trygg på behandler og gradvis åpne deg om det du sliter med. Det å ta imot behandling, det er ekte egenomsorg. Dette gjør du for deg selv, for at du skal få en bedre fremtid og jeg heier på deg.

Det praktiske løser seg, forsøk å se om du kan klare å skrape sammen til bestått nå til jul i forhold til lånekassen. Du har studielånet så du overlever jo i boligen du har nå. Se på denne tiden som en investering i din egen fremtid. Kanskje stryker du kanskje består du eksamen. I april leverer du søknad på studier du tenker er mer rett for deg, og da kan du starte med blanke ark neste høst.
Ikke alle som passer er kjedelig A4 liv dessverre. Derfor man må ha borgerlønn slik at folk kan få puste litt mer ut og gjøre mer av det man vil. Selvsagt vil noen bare sitte å ruse seg i sofaen dagen lang men folk flest blir lei dette etter en stund og følger sine hobbier interesser ang teknologi og alt annnet.
Trådstarter
5 0
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Jeg skjønner det er noe dritt når det blir bytte av behandler. Og det tar litt tid å bli trygg på et nytt menneske. Vært der selv, et par ganger. Men, stå i det. Den innsatsen du nå legger ned i din helse og din fremtid har du alt å vinne på. Ja det kan bli vanskelig å starte på scratch med ny behandler, men forsøk å få åpnet opp litt hver gang. Ingen forventer at du skal ha en ferdig løsning i møte med ny behandler, da hadde du ikke gått i behandling. Forsøk å tenke på greier som kan motivere deg til å åpne opp. Om du klarer å dele i neste time så skal du......en liten klapp på skulder'n til deg selv for den jobben du har gjort. [...]
Vis hele sitatet...
Jeg får se om jeg kan komme meg over kneika når det gjelder åpenhet. Akkurat nå virker det som om ingenting nytter, men jeg får håpe jeg kan se tilbake på denne tiden om et års tid og tenke på hvor feil jeg tok. Har jo opplevd det før.

Sitat av TylerDurden4 Vis innlegg
Ikke alle som passer er kjedelig A4 liv dessverre. Derfor man må ha borgerlønn slik at folk kan få puste litt mer ut og gjøre mer av det man vil. Selvsagt vil noen bare sitte å ruse seg i sofaen dagen lang men folk flest blir lei dette etter en stund og følger sine hobbier interesser ang teknologi og alt annnet.
Vis hele sitatet...
Jeg har ingen problemer med et A4-liv, sliter bare med å komme meg dit. Tvert imot fungerer det ekstremt dårlig for meg i lengden å kjøre eget løp med hobbier og interesser. Da ender jeg opp der jeg er nå.
Jeg var inn og ut av skole til godt oppi 20-årene uten å fullføre noe som helst. Til slutt innså jeg at skole ikke er for alle. Og det er ingen skam å ta det valget. Det fins flust av folk som ikke fullfører utdanning, men har spennende jobber.

Jeg begynte å jobbe i matbutikk og stortrivdes med det. Relativt godt betalt var det også med tillegg osv. Fritiden brukte jeg til å lære meg å programmere, og fikk meg senere jobb med det. Selvom jeg ikke hadde noen verdens relevant skole eller erfaring med det. Men jeg viste frem hva jeg kunne, og fikk jobb pga kunnskap, ikke utdanning.

Det hjalp også en del på humøret mitt når jeg sluttet å røyke. Så det anbefaler jeg på det sterkeste. Røyka fra jeg var 16 til 29.
Trådstarter
5 0
Sitat av Stone1 Vis innlegg
Jeg var inn og ut av skole til godt oppi 20-årene uten å fullføre noe som helst. Til slutt innså jeg at skole ikke er for alle. Og det er ingen skam å ta det valget. Det fins flust av folk som ikke fullfører utdanning, men har spennende jobber.

Jeg begynte å jobbe i matbutikk og stortrivdes med det. Relativt godt betalt var det også med tillegg osv. Fritiden brukte jeg til å lære meg å programmere, og fikk meg senere jobb med det. Selvom jeg ikke hadde noen verdens relevant skole eller erfaring med det. Men jeg viste frem hva jeg kunne, og fikk jobb pga kunnskap, ikke utdanning.

Det hjalp også en del på humøret mitt når jeg sluttet å røyke. Så det anbefaler jeg på det sterkeste. Røyka fra jeg var 16 til 29.
Vis hele sitatet...
Kult å høre at det ordnet seg for deg! Jeg har forsåvidt gjort det veldig bra på skole, men aller helst på videregående skole. Når man kommer på universitet og må finne ut av alt selv ender jeg fort opp alene. Det faglige går fint helt til psyken går i grøfta.
Undersøk hva slags hjelp du kan få fra studentforeningen. Mener å huske at psykisk helse var et av fokusområdene for studenforeninger noen år tilbake. Å oppsøke studentforeningen og sjekke ut alt hva de tilbyr, hvilke undergrupper de har kan i seg selv bli en døråpner og en vei ut av ensomheten. Ofte er det alt fra studnetkro, til musikk, kor, revygruppe osv. Du kan også bli aktiv i studentforeningen. Bidra til å forme politikken deres, å få direkte påvirkning på hvilken retning de styrer mot fremover. Da får du oppgaver du løser med andre studenter, er du feks god på tall og økonomi så kan du bli en av de som jobber med budsjett, eller du kan se på helse og refusjonsordningen og hvordan dere "best kan få mest for pengene". Noen studenter i foreningen jobber eksternt ut mot bedrifter for å feks få på plass sponsorer, støtte til ulike arrangementer osv. Så er det gjerne turgrupper, studentkro osv.

Når du møter andre studenter i en slik setting så blir det mindre fokus på ordinært "tørrprat", en kan møtes med litt lave skuldre, for primært skal en jo løse en "oppgave" sammen, men så blir jo også slikt sosialt. Nye bånd knyttes og plutselig har nye vennskap oppstått. Eller du møter andre studenter som søker hjelp til ett eller annet og også kommer dere på hils og du blir invitert med på ting.

Husk at mange andre i studentforeningen også startet der som et ledd i å skaffe seg en sosial krets. Du vil bli tatt godt imot og du vil helt sikkert finne mange fine mennesker å henge med på kveldene og i helgene.
Er ganske vanlig å bytte studie, vanligere enn du kanskje tror. Gjorde det selv og kjenner mange andre som også har gjort det. Anbefaler deg å prøve å fullføre første året som du nå har startet på, for så å bytte. Kan være at noen av fagene du har nå kan byttes internt over til det neste studie du velger.

Skjønner at du kan føle at du har gjort et dårlig valg, men det vil ikke jeg si at du har gjort. Der og da føltes det riktig for deg. Og hva fikk du ut av det? Jo, du har lært deg å kjenne deg selv bedre, du vet hva du vil og det er slik man vokser.

Hvis ikke du vil klare å fullføre dette året, kan du melde deg av eksamen før trekkfristen og heller prøve å få deg en jobb i mellomtiden?
Snakk med studierådgivere på skolen din, de har nok garantert vært borti lignende situasjoner før. Du er langt ifra den eneste.
Sist endret av livermorium; 1 dag siden kl. 10:12.