Alle har vi våre favoritter – noen foretrekker blå, andre liker rosa. Noen reiser med trikk, mens andre foretrekker en bil for å komme seg rundt. Kjøttkaker smaker rett og slett bedre for noen enn fiskeboller. Livet er fullt av personlige preferanser, og det er ofte det eneste som gjør oss til sanne individer. Og som individer vil vi gjerne stadfeste vår posisjon som individer.
En ting har jeg lært etter nesten 17 år i samspill med medmennesker: På tross all den teoretiske kunnskapen og de kompliserte innstruksjonene årevis med oppdragelse har fylt oss med, så styres vi av krefter langt mektigere enn oss selv. Jeg snakker ikke om Jesus, men jeg kommer til ham senere. Jeg snakker om menneskets natur. Identitet skapes av to ting, arv og miljø. Når vi deler mesteparten av arvestoffet med hverandre, så er det klart at vi I bunn og grunn handler likt i en del gitte situasjoner: Stereotyper har ikke oppstått fordi forfattere og filmmakere ønsker å sette mennesker I bås, de eksisterer fordi trekkene oppstår hos utrolig mange mennesker nettopp fordi de har utspring i genene vi alle deler. Den som fortalte deg at du var en unik diamant skapt av en magisk portal fra en annen dimensjon løy.
Jeg har ingen interesse av å skrive om hva det betyr at vi er svært like generelt sett, selv om det kanskje er sant. Det jeg bryr meg om, er hvordan dette har formet samfunnet, og hvordan det gir gjenklang den dag idag. Og dermed kommer jeg nettopp inn på neste punkt, tilhørighetssansen. Logikken har blitt menneskets nye religion i møte med kalde og harde fakta, alt kan veies og måles: Vi ser ting som absolutte fakta hvor 1 + 1 = 2 (eller, for de av dere som rett og slett bare digger binært, 10) og hvor vi skryter på oss evnen til å se alt fra begge sider. Det har tvunget de gamle maktnisjene som før var staten og kirken over til å føre en slags geriljakrig. Det er ikke lenger bevisstheten som skal styres, det er underbevisstheten.
Mange kan kanskje være uenige med meg, men jeg vil si at det er markedskreftene og mediene som nå har tatt over som diktatorene for hva folk skal tenke og mene. Uten å rope “folkestyre, folkestyre”, så tenkte jeg å ta for meg førstnevnte. Nei, jeg er ikke en kommunist. Jeg er simpelthen veldig skeptisk til folk som følger krefter som egentlig ikke vil dem noe godt. Og hva er det nå som ligger i denne lojaliteten til ting som styrer en? Skal det ikke være forbrukerene som styrer markedet, og ikke omvendt? Jeg tør påstå at enhver person har kjennskap til noen som har en ekstrem lojalitet. En onkel som elsker Vål’enga, en bror som hater Pepsi og elsker Cola eller en jente som tilber alt Høyre/SV har som fanesaker, og forakter alt det SV/Høyre har som fanesaker (stryk det som ikke passer, bruk en sprittusj på skjermen). Selv om opposisjonen kanskje hadde et standpunkt på enkeltsaker man var mer enig med i utgangspunktet.
Ofte går disse preferansene stikk i strid med all fornuft, man blir ofte kapabel til å endre meningene sine totalt bare for å passe perfekt med profilen til den perfekte støttespiller, eller medlem som det ofte kalles, enten man følger en trosretning, heier på et sportslag, drikker en bestemt type brus, går i en spesiell type klær, eller rett og slett bare foretrekker en nettleser. Hvorfor lar vi dette urgamle instinktet for lojalitet gjøre oss til etterfølgere? Svaret ligger i identitetsoppbyggelse. Hvis vi tar til oss en ferdig pakke med stil, idealer og akseptert væremåte, så blir vi automatisk med i et fellesskap av folk som har nøyaktig den samme usikkerheten. Tør man ikke stå alene, så kan man like gjerne stå samlet bak et mål noen andre har skapt.
“United we stand, divided we fall” får en bitter ironisk ettersmak hvis vi ser på alt det gode og onde som har blitt utført av mennesker som egentlig ikke skilles av noe annet enn idealene de har adoptert. Å samles sammen er kanskje den eneste måten å oppnå forandring, men man skal passe seg for å ende opp som et verktøy for andres mål. I en tid hvor selv ikke sjelen kan unngå kontroll, så er det stadig viktigere å prøve å se objektivt på hva man egentlig har blitt før man misjonerer andres idealer.
En ting har jeg lært etter nesten 17 år i samspill med medmennesker: På tross all den teoretiske kunnskapen og de kompliserte innstruksjonene årevis med oppdragelse har fylt oss med, så styres vi av krefter langt mektigere enn oss selv. Jeg snakker ikke om Jesus, men jeg kommer til ham senere. Jeg snakker om menneskets natur. Identitet skapes av to ting, arv og miljø. Når vi deler mesteparten av arvestoffet med hverandre, så er det klart at vi I bunn og grunn handler likt i en del gitte situasjoner: Stereotyper har ikke oppstått fordi forfattere og filmmakere ønsker å sette mennesker I bås, de eksisterer fordi trekkene oppstår hos utrolig mange mennesker nettopp fordi de har utspring i genene vi alle deler. Den som fortalte deg at du var en unik diamant skapt av en magisk portal fra en annen dimensjon løy.
Jeg har ingen interesse av å skrive om hva det betyr at vi er svært like generelt sett, selv om det kanskje er sant. Det jeg bryr meg om, er hvordan dette har formet samfunnet, og hvordan det gir gjenklang den dag idag. Og dermed kommer jeg nettopp inn på neste punkt, tilhørighetssansen. Logikken har blitt menneskets nye religion i møte med kalde og harde fakta, alt kan veies og måles: Vi ser ting som absolutte fakta hvor 1 + 1 = 2 (eller, for de av dere som rett og slett bare digger binært, 10) og hvor vi skryter på oss evnen til å se alt fra begge sider. Det har tvunget de gamle maktnisjene som før var staten og kirken over til å føre en slags geriljakrig. Det er ikke lenger bevisstheten som skal styres, det er underbevisstheten.
Mange kan kanskje være uenige med meg, men jeg vil si at det er markedskreftene og mediene som nå har tatt over som diktatorene for hva folk skal tenke og mene. Uten å rope “folkestyre, folkestyre”, så tenkte jeg å ta for meg førstnevnte. Nei, jeg er ikke en kommunist. Jeg er simpelthen veldig skeptisk til folk som følger krefter som egentlig ikke vil dem noe godt. Og hva er det nå som ligger i denne lojaliteten til ting som styrer en? Skal det ikke være forbrukerene som styrer markedet, og ikke omvendt? Jeg tør påstå at enhver person har kjennskap til noen som har en ekstrem lojalitet. En onkel som elsker Vål’enga, en bror som hater Pepsi og elsker Cola eller en jente som tilber alt Høyre/SV har som fanesaker, og forakter alt det SV/Høyre har som fanesaker (stryk det som ikke passer, bruk en sprittusj på skjermen). Selv om opposisjonen kanskje hadde et standpunkt på enkeltsaker man var mer enig med i utgangspunktet.
Ofte går disse preferansene stikk i strid med all fornuft, man blir ofte kapabel til å endre meningene sine totalt bare for å passe perfekt med profilen til den perfekte støttespiller, eller medlem som det ofte kalles, enten man følger en trosretning, heier på et sportslag, drikker en bestemt type brus, går i en spesiell type klær, eller rett og slett bare foretrekker en nettleser. Hvorfor lar vi dette urgamle instinktet for lojalitet gjøre oss til etterfølgere? Svaret ligger i identitetsoppbyggelse. Hvis vi tar til oss en ferdig pakke med stil, idealer og akseptert væremåte, så blir vi automatisk med i et fellesskap av folk som har nøyaktig den samme usikkerheten. Tør man ikke stå alene, så kan man like gjerne stå samlet bak et mål noen andre har skapt.
“United we stand, divided we fall” får en bitter ironisk ettersmak hvis vi ser på alt det gode og onde som har blitt utført av mennesker som egentlig ikke skilles av noe annet enn idealene de har adoptert. Å samles sammen er kanskje den eneste måten å oppnå forandring, men man skal passe seg for å ende opp som et verktøy for andres mål. I en tid hvor selv ikke sjelen kan unngå kontroll, så er det stadig viktigere å prøve å se objektivt på hva man egentlig har blitt før man misjonerer andres idealer.
