Sted: Privat leilighet
Tid: Lørdag 21.00-08.00
Mengde: 100mg klokken 21.00 (+30mg etter 1 time, +ca 40-150mg etter ca 6 timer (usikker siste tid/mengde))
Ca ti av mine kompiser var på besøk for middag og fest, slik vi har gjort X antall ganger tidligere. Lite visste jeg at de hadde planlagt det noe annerledes – og det endte med å bli en av de mest magiske nettene i mitt liv. Jeg heter her ”Jon”, og tre av vennene ”Anders”, ”Per” og ”Nikolaj”. Alle er i midten av 30-årene. Jeg har generelt vært en forholdsvis lite emosjonell person de siste ti årene, med høyt fokus på studier, arbeid og … rasjonalitet. Visse elementer i rapporten er mer randomisert enn jeg gir uttrykk for, for å øke anonymisering.
Vennene mine er også alle høyt utdannede advokater, psykologer osv med alt på stell, og samtidig noe rutinerte innen rekreasjonell bruk av psykedelika fra studietiden. Jeg derimot har kun prøvd cannabis tidligere. Jeg likte egentlig ikke tanken om at de skulle ta MDMA - siden alle jevnlig køddet og hintet med at ”ikveld skal Jon endelig ta molly! Haha!” – men jeg lo det vekk og tenkte at de får bare kose seg. En del av meg ønsket jo egentlig å sjekke ut dette stoffet, særlig etter all forskning på stoffet som har pågått en rekke år. Men jeg tenkte det var en dårlig idè å gjøre under alkoholrus og med magen full av mat, og uten å ha forberedt seg ytterligere. I tillegg hadde jeg forestilt meg et perfekt scenario på en hytta eller lignende, men den muligheten hadde jeg jo aldri tatt tidligere.
Etter at maten er spist og jeg har tre-fire øl og et par shots innabords, roper Per fra kjøkkenet at alle må komme. Jeg får sommerfugler i magen og småsvetter på hendene, til tross for alkoholen. På kjøkkenbordet står det en rekke små ansamlinger med et slags krystallignende pulver. Siste timen har allerede flere av mine nærmeste svart meg på alle mulige spørsmål jeg tenker er relevante; for eksempel hva jeg kan forvente meg på oppturen, om de har prøvd/testet stoffet tidligere og verifisert renheten, osv. De svarer godt, og jeg kjenner at deres aksepterende og normaliserende holdning til mine bekymringer gjør at jeg roer meg ned. Av en eller annen grunn virker det også mindre grenseoverskridende og farlig siden alle putter krystallene i ølen sin og drikker videre som normalt, kontra å ta en pille eller lignende. I hodet mitt begynner jeg å bli mer og mer sikker på at dette føles riktig, og idét jeg svarer bekreftende på at fuck it jeg er med, bryter alle ut i høy latter og roper ”FYYYY FAEN GUTTA! JON ER MED!” – ”DETTE BLIR LEGENDARISK!!”, osv mens alle skåler med sin vin/øl med 120mg+ av krystallene oppi hver enkelt. Noen har mer, andre mindre. Stemningen er helt elektrisk, og jeg forstår at alle vet noe jeg ikke vet.
Smaken av ølet jeg hadde igjen er svært bitter pga krystallene, men jeg skyller det raskt ned, før jeg åpner en ny. I den neste timen er alle veldig oppmerksom på meg, og jeg ler av de lure smilene som alltid venter når jeg ser utover stua. Jeg merker at alle ønsker å ta vare på meg, og at de tilrettelegger for en fin opplevelse. Vi hører på deep house med dempet belysning, stearinlys, med lett tilgang til balkong i en høy etasje for de som vil trekke luft og røyke. Jeg kjenner overraskende nok ikke på noe nervøsitet lengre, som også kan attribueres til alkoholen. Praten er om det vanlige – jobb, damer, tidligere morsomme hendelser osv. Etter ca 45 minutter sier flere at de kjenner noe, og Per og Nikolaj går rundt og klemmer flere. Jeg sitter i sofaen og merker ingenting – foruten forvirring siden jeg ikke føler noe spesielt for å klemme de andre. Jeg sier spøkende til Nikolaj som etter hvert sitter ved siden meg at jeg ikke skjønner hva som skjer, og at jeg er bekymret for at jeg har tatt for lite. De finner en ny dose på 30mg til meg, noe jeg ca 20 minutter etter skjønner at det ikke var behov for.
Det starter: Etter ca 10 minutter merker jeg en ukjent varme inne i kroppen min spre seg utover, og at atmosfæren i rommet endrer seg gradvis. Jeg ser ned på kroppen min som ubevisst svinger sakte seg fra side til side i sofaen til rytmen av musikken, og at det er helt umulig å ikke reise seg og undersøke hvordan dette vil kjennes ut foran det solide anlegget sammen med de andre. Det føltes som at hver celle i kroppen ønsket å bevege seg etter den suggerende rytmen, men på en helt annen måte enn hvordan jeg har opplevd deilig musikk tidligere med cannabis/alkohol. Sangen akkurat her var ”Give You Up (Darius Remix)” for de som ønsker å sette seg inn i stemningen. Men dette var ingenting; jeg var på en rakett mot toppen og ante det enda ikke.
Jeg fortsetter å leve meg totalt inn i sangen, og det er nesten så jeg kjenner hver frekvens i kroppen. Ofte når jeg danser kan jeg være selvbevisst og se for meg hvordan jeg ser ut utenfra, som demper opplevelsen. Nå derimot, danser jeg for meg selv med øynene lukket – oppriktig uten å bry meg i det hele tatt. Luften kjentes så lett ut å bevege seg i. Idet sangen er ferdig kjenner jeg varmen fortsette å spre seg utover i hele kroppen - og jeg føler på en voldsom takknemlighet for at jeg får være sammen med akkurat disse menneskene i akkurat dette øyeblikket. Nikolaj kommer bort til meg. Idet jeg skriver dette, tre dager etter, får jeg fortsatt tårer i øynene av hvor vakkert øyeblikket var. Han har hånda si på skulderen min, ser meg inn i øynene og spør hva jeg kjenner på akkurat nå. Han er psykolog og vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på.
Der og da begynner jeg umiddelbart å bli overveldet av sterke følelser, men jeg kjemper hardt imot. Jeg sier at jeg .. kanskje kjenner på et ønske om å gi ham og alle en klem. Han spør hva det er som stopper meg.
Og jeg holder rundt ham som jeg aldri har holdt rundt noen før. Jeg sukker og puster dypt, og skjønner ingenting av hvorfor det var så utrolig deilig. Han fortsetter å utfordre min motstand mot det som skjer i meg, som fører til at følelsene tar overhånd, og det kommer tårer fra øynene mine. Han tar imot dette med verdens største ro og aksept, og jeg begynner å le av innsikten om at det kanskje var akkurat dette jeg opprinnelig fryktet. Å kjenne på nærhet og varme følelser, og vise meg ”sårbar” eller svak foran kompiser. Det virket helt absurd i øyeblikket, siden det strengt tatt ikke eksisterer noe mer vakkert eller meningsfylt. Hvorfor i alle dager skulle jeg ha fryktet nærhet?
Flere av mine forsvarsmekanismer, med funksjon å holde ubehagelige tanker/følelser og mennesker på avstand, er nede for telling, og jeg deler mine innerste tanker uten filter. Dog med langt større evne til å tenke klart enn dersom jeg for eksempel hadde vært drita. Det føles ut som verdens mest naturlige ting å ta opp flere av mine følelser jeg har hatt i min relasjon til Nikolaj – og jeg setter ord på avstanden jeg har følt mellom oss de siste årene. Han åpner seg like umiddelbart og svarer konkret uten de vanlige måtene å pakke ting inn på. Han har en tydelig ubetinget aksept imot hva jeg har å komme med, hvilket jeg gjengjelder på en genuin måte. Jeg føler en sterk kjærlighet i hele meg til ham, og at jeg er 100% påkoblet emosjonelt og empatisk med hvordan han har det i øyeblikket. Dette føler jeg aldri i like stor grad på terapirommet. Samme sekundet han snakker om utfordrende aspekter ved sin oppvekst og hvordan dette har formet ham til å være noe distansert i voksenlivet, responderer jeg automatisk med å holde rundt ham og kose med ryggen hans, samtidig som jeg sier og gjør det jeg kan så han skal få det bedre. Å sette ord på den ubetingede kjærligheten jeg hadde til ham var som en gave jeg kunne gi bort i uendelighet. Plutselig kommer flere av mine kompiser også bort, og jeg sliter med å skjønne noe som helst. Er alle dere her også? Herregud så fantastisk. De blir lykkelige av å se meg ha tårer i øynene. De uttrykker at det er uvant og vakkert å se meg slik samtidig som de holder rundt oss. Aksepten, kjærligheten og euforien er nesten overveldende. Der og da står vi minst fem-seks godt voksne menn og koser med hverandre midt på et tregulv som hadde vært helt grått og ordinært noen få timer før, og jeg har ingen anelse hvor lenge vi holdt på. Fra dette øyeblikket rundt 22.00 frem til 08.00 går alt i ett, og det er nesten ikke et sekund hvor jeg ikke klemmer eller holder rundt en kompis – og det føles som verdens mest naturlige ting. Musikk fortsetter å bidra til en sentral del av euforien, og det er en fantastisk atmosfære med artister som for eksempel The War On Drugs (for eksempel sangene Strangest Thing, Pain), ZHU – My Life, Angus & Julia Stone - Draw Your Swords og Beach House (Myth, Space Song).
Jeg har lignende samtaler som ovenfor med samtlige på festen, og noe som går igjen er alles endrede modus til å gi og motta kjærlighet – og prate uten den vanlige avstanden og usikkerheten som er mellom oss. Hver dialog har et naturlig fokus på for eksempel å fortelle hvordan en opplevde motparten første gang en møttes, og hva en synes om ham i dag. Når jeg bedriver psykoterapi har for eksempel samtlige deprimerte pasienter en tendens til å avfeie alt som kan minne om å være positivt om selvet, til og med utvikle en ubevisst fobi mot denne følelsen, mens her var det tydelig at de fleste hadde en evne til å ta det imot og kjenne det med hele kroppen. Dette er en prosess som i pasientsammenheng kan ta titalls timer med psykoterapi før man kommer frem til. Det samme gikk andre veien – alle gode og reflekterende ord om hvem jeg var som menneske trodde jeg på – fordi jeg følte det genuine i kroppen. Min kompis Per kysset meg plutselig – noe jeg vanligvis hadde følt avsky på. Nå løftet jeg bare skuldrene og påpekte at det var mindre ille enn jeg hadde trodd.
Jeg har hundre lignende småhistorier fra natten, men det er på tide å runde av. Jeg gjorde bl.a. flere feil som ikke anbefales. Sistnevnte Per hadde laget en drikk til meg med mer MDMA sent på natten, av usikker mengde, som jeg tømte nedpå. En times tid etter skjønte jeg at dette var altfor mye av det gode, siden jeg bl.a. begynte få ubehagelige visuelle hallusinasjoner. Vi røyket cannabis, noe som kan være fint på comedown, men ikke imens du propper i deg nye runder. 1 re-up holder. Jeg gnagde i hjel innsiden av munnen min og hadde sår på hver side i en uke etterpå. Det gjorde i ettertid vondt i tennene av all gnissingen, og jeg har forståelse for hvorfor burde ha med tyggis. Per var på bristepunktet av å bli psykotisk pga altfor store inntak av MDMA og alt mulig annet – og viktigheten av å ha respekt for stoffene ble åpenbar.
Comedown: Dagen etter var jeg svært emosjonell. Dette kobler jeg til den store mengden jeg mest sannsynligvis hadde inntatt, og ved en senere anledning har jeg tatt langt mindre og sluppet unna samtlige av disse bivirkningene. Uansett; jeg var emosjonell dagen etter og vakker musikk traff meg på en annen måte enn på lenge. Jeg løste opp i mindre konflikter med mine nærmeste, fordi jeg følte og forsto deres reaksjonsmønstre i langt større grad. Deres faktiske synspunkter ble åpenbare, og det var rart at jeg ikke hadde skjønt det tidligere. I ukesvis etterpå på jobb følte meg mye mer empati for mine pasienter, og istedenfor å møte deres problemer med å kun forsøke å fikse dem – begynte jeg i større grad å lytte og føle på hva de sa der og da. Denne effekten har gradvis gått over. Det virker også som at jeg har blitt mindre dømmende ovenfor andre av en eller annen grunn, og på kort tid blitt langt mer glad i annen musikk enn hip hop/rnb, som har gått på repeat siste fem årene. MDMA er et magisk stoff som det er lett å bli glad i, og jeg har vært veldig tydelig på at 2-3 ganger i året er absolutt maks for meg. Om man søker opp alle skadevirkningene på bl.a. verbal hukommelse er det absolutt ikke noe å tøyse med.
Tid: Lørdag 21.00-08.00
Mengde: 100mg klokken 21.00 (+30mg etter 1 time, +ca 40-150mg etter ca 6 timer (usikker siste tid/mengde))
Ca ti av mine kompiser var på besøk for middag og fest, slik vi har gjort X antall ganger tidligere. Lite visste jeg at de hadde planlagt det noe annerledes – og det endte med å bli en av de mest magiske nettene i mitt liv. Jeg heter her ”Jon”, og tre av vennene ”Anders”, ”Per” og ”Nikolaj”. Alle er i midten av 30-årene. Jeg har generelt vært en forholdsvis lite emosjonell person de siste ti årene, med høyt fokus på studier, arbeid og … rasjonalitet. Visse elementer i rapporten er mer randomisert enn jeg gir uttrykk for, for å øke anonymisering.
Vennene mine er også alle høyt utdannede advokater, psykologer osv med alt på stell, og samtidig noe rutinerte innen rekreasjonell bruk av psykedelika fra studietiden. Jeg derimot har kun prøvd cannabis tidligere. Jeg likte egentlig ikke tanken om at de skulle ta MDMA - siden alle jevnlig køddet og hintet med at ”ikveld skal Jon endelig ta molly! Haha!” – men jeg lo det vekk og tenkte at de får bare kose seg. En del av meg ønsket jo egentlig å sjekke ut dette stoffet, særlig etter all forskning på stoffet som har pågått en rekke år. Men jeg tenkte det var en dårlig idè å gjøre under alkoholrus og med magen full av mat, og uten å ha forberedt seg ytterligere. I tillegg hadde jeg forestilt meg et perfekt scenario på en hytta eller lignende, men den muligheten hadde jeg jo aldri tatt tidligere.
Etter at maten er spist og jeg har tre-fire øl og et par shots innabords, roper Per fra kjøkkenet at alle må komme. Jeg får sommerfugler i magen og småsvetter på hendene, til tross for alkoholen. På kjøkkenbordet står det en rekke små ansamlinger med et slags krystallignende pulver. Siste timen har allerede flere av mine nærmeste svart meg på alle mulige spørsmål jeg tenker er relevante; for eksempel hva jeg kan forvente meg på oppturen, om de har prøvd/testet stoffet tidligere og verifisert renheten, osv. De svarer godt, og jeg kjenner at deres aksepterende og normaliserende holdning til mine bekymringer gjør at jeg roer meg ned. Av en eller annen grunn virker det også mindre grenseoverskridende og farlig siden alle putter krystallene i ølen sin og drikker videre som normalt, kontra å ta en pille eller lignende. I hodet mitt begynner jeg å bli mer og mer sikker på at dette føles riktig, og idét jeg svarer bekreftende på at fuck it jeg er med, bryter alle ut i høy latter og roper ”FYYYY FAEN GUTTA! JON ER MED!” – ”DETTE BLIR LEGENDARISK!!”, osv mens alle skåler med sin vin/øl med 120mg+ av krystallene oppi hver enkelt. Noen har mer, andre mindre. Stemningen er helt elektrisk, og jeg forstår at alle vet noe jeg ikke vet.
Smaken av ølet jeg hadde igjen er svært bitter pga krystallene, men jeg skyller det raskt ned, før jeg åpner en ny. I den neste timen er alle veldig oppmerksom på meg, og jeg ler av de lure smilene som alltid venter når jeg ser utover stua. Jeg merker at alle ønsker å ta vare på meg, og at de tilrettelegger for en fin opplevelse. Vi hører på deep house med dempet belysning, stearinlys, med lett tilgang til balkong i en høy etasje for de som vil trekke luft og røyke. Jeg kjenner overraskende nok ikke på noe nervøsitet lengre, som også kan attribueres til alkoholen. Praten er om det vanlige – jobb, damer, tidligere morsomme hendelser osv. Etter ca 45 minutter sier flere at de kjenner noe, og Per og Nikolaj går rundt og klemmer flere. Jeg sitter i sofaen og merker ingenting – foruten forvirring siden jeg ikke føler noe spesielt for å klemme de andre. Jeg sier spøkende til Nikolaj som etter hvert sitter ved siden meg at jeg ikke skjønner hva som skjer, og at jeg er bekymret for at jeg har tatt for lite. De finner en ny dose på 30mg til meg, noe jeg ca 20 minutter etter skjønner at det ikke var behov for.
Det starter: Etter ca 10 minutter merker jeg en ukjent varme inne i kroppen min spre seg utover, og at atmosfæren i rommet endrer seg gradvis. Jeg ser ned på kroppen min som ubevisst svinger sakte seg fra side til side i sofaen til rytmen av musikken, og at det er helt umulig å ikke reise seg og undersøke hvordan dette vil kjennes ut foran det solide anlegget sammen med de andre. Det føltes som at hver celle i kroppen ønsket å bevege seg etter den suggerende rytmen, men på en helt annen måte enn hvordan jeg har opplevd deilig musikk tidligere med cannabis/alkohol. Sangen akkurat her var ”Give You Up (Darius Remix)” for de som ønsker å sette seg inn i stemningen. Men dette var ingenting; jeg var på en rakett mot toppen og ante det enda ikke.
Jeg fortsetter å leve meg totalt inn i sangen, og det er nesten så jeg kjenner hver frekvens i kroppen. Ofte når jeg danser kan jeg være selvbevisst og se for meg hvordan jeg ser ut utenfra, som demper opplevelsen. Nå derimot, danser jeg for meg selv med øynene lukket – oppriktig uten å bry meg i det hele tatt. Luften kjentes så lett ut å bevege seg i. Idet sangen er ferdig kjenner jeg varmen fortsette å spre seg utover i hele kroppen - og jeg føler på en voldsom takknemlighet for at jeg får være sammen med akkurat disse menneskene i akkurat dette øyeblikket. Nikolaj kommer bort til meg. Idet jeg skriver dette, tre dager etter, får jeg fortsatt tårer i øynene av hvor vakkert øyeblikket var. Han har hånda si på skulderen min, ser meg inn i øynene og spør hva jeg kjenner på akkurat nå. Han er psykolog og vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på.
Der og da begynner jeg umiddelbart å bli overveldet av sterke følelser, men jeg kjemper hardt imot. Jeg sier at jeg .. kanskje kjenner på et ønske om å gi ham og alle en klem. Han spør hva det er som stopper meg.
Og jeg holder rundt ham som jeg aldri har holdt rundt noen før. Jeg sukker og puster dypt, og skjønner ingenting av hvorfor det var så utrolig deilig. Han fortsetter å utfordre min motstand mot det som skjer i meg, som fører til at følelsene tar overhånd, og det kommer tårer fra øynene mine. Han tar imot dette med verdens største ro og aksept, og jeg begynner å le av innsikten om at det kanskje var akkurat dette jeg opprinnelig fryktet. Å kjenne på nærhet og varme følelser, og vise meg ”sårbar” eller svak foran kompiser. Det virket helt absurd i øyeblikket, siden det strengt tatt ikke eksisterer noe mer vakkert eller meningsfylt. Hvorfor i alle dager skulle jeg ha fryktet nærhet?
Flere av mine forsvarsmekanismer, med funksjon å holde ubehagelige tanker/følelser og mennesker på avstand, er nede for telling, og jeg deler mine innerste tanker uten filter. Dog med langt større evne til å tenke klart enn dersom jeg for eksempel hadde vært drita. Det føles ut som verdens mest naturlige ting å ta opp flere av mine følelser jeg har hatt i min relasjon til Nikolaj – og jeg setter ord på avstanden jeg har følt mellom oss de siste årene. Han åpner seg like umiddelbart og svarer konkret uten de vanlige måtene å pakke ting inn på. Han har en tydelig ubetinget aksept imot hva jeg har å komme med, hvilket jeg gjengjelder på en genuin måte. Jeg føler en sterk kjærlighet i hele meg til ham, og at jeg er 100% påkoblet emosjonelt og empatisk med hvordan han har det i øyeblikket. Dette føler jeg aldri i like stor grad på terapirommet. Samme sekundet han snakker om utfordrende aspekter ved sin oppvekst og hvordan dette har formet ham til å være noe distansert i voksenlivet, responderer jeg automatisk med å holde rundt ham og kose med ryggen hans, samtidig som jeg sier og gjør det jeg kan så han skal få det bedre. Å sette ord på den ubetingede kjærligheten jeg hadde til ham var som en gave jeg kunne gi bort i uendelighet. Plutselig kommer flere av mine kompiser også bort, og jeg sliter med å skjønne noe som helst. Er alle dere her også? Herregud så fantastisk. De blir lykkelige av å se meg ha tårer i øynene. De uttrykker at det er uvant og vakkert å se meg slik samtidig som de holder rundt oss. Aksepten, kjærligheten og euforien er nesten overveldende. Der og da står vi minst fem-seks godt voksne menn og koser med hverandre midt på et tregulv som hadde vært helt grått og ordinært noen få timer før, og jeg har ingen anelse hvor lenge vi holdt på. Fra dette øyeblikket rundt 22.00 frem til 08.00 går alt i ett, og det er nesten ikke et sekund hvor jeg ikke klemmer eller holder rundt en kompis – og det føles som verdens mest naturlige ting. Musikk fortsetter å bidra til en sentral del av euforien, og det er en fantastisk atmosfære med artister som for eksempel The War On Drugs (for eksempel sangene Strangest Thing, Pain), ZHU – My Life, Angus & Julia Stone - Draw Your Swords og Beach House (Myth, Space Song).
Jeg har lignende samtaler som ovenfor med samtlige på festen, og noe som går igjen er alles endrede modus til å gi og motta kjærlighet – og prate uten den vanlige avstanden og usikkerheten som er mellom oss. Hver dialog har et naturlig fokus på for eksempel å fortelle hvordan en opplevde motparten første gang en møttes, og hva en synes om ham i dag. Når jeg bedriver psykoterapi har for eksempel samtlige deprimerte pasienter en tendens til å avfeie alt som kan minne om å være positivt om selvet, til og med utvikle en ubevisst fobi mot denne følelsen, mens her var det tydelig at de fleste hadde en evne til å ta det imot og kjenne det med hele kroppen. Dette er en prosess som i pasientsammenheng kan ta titalls timer med psykoterapi før man kommer frem til. Det samme gikk andre veien – alle gode og reflekterende ord om hvem jeg var som menneske trodde jeg på – fordi jeg følte det genuine i kroppen. Min kompis Per kysset meg plutselig – noe jeg vanligvis hadde følt avsky på. Nå løftet jeg bare skuldrene og påpekte at det var mindre ille enn jeg hadde trodd.
Jeg har hundre lignende småhistorier fra natten, men det er på tide å runde av. Jeg gjorde bl.a. flere feil som ikke anbefales. Sistnevnte Per hadde laget en drikk til meg med mer MDMA sent på natten, av usikker mengde, som jeg tømte nedpå. En times tid etter skjønte jeg at dette var altfor mye av det gode, siden jeg bl.a. begynte få ubehagelige visuelle hallusinasjoner. Vi røyket cannabis, noe som kan være fint på comedown, men ikke imens du propper i deg nye runder. 1 re-up holder. Jeg gnagde i hjel innsiden av munnen min og hadde sår på hver side i en uke etterpå. Det gjorde i ettertid vondt i tennene av all gnissingen, og jeg har forståelse for hvorfor burde ha med tyggis. Per var på bristepunktet av å bli psykotisk pga altfor store inntak av MDMA og alt mulig annet – og viktigheten av å ha respekt for stoffene ble åpenbar.
Comedown: Dagen etter var jeg svært emosjonell. Dette kobler jeg til den store mengden jeg mest sannsynligvis hadde inntatt, og ved en senere anledning har jeg tatt langt mindre og sluppet unna samtlige av disse bivirkningene. Uansett; jeg var emosjonell dagen etter og vakker musikk traff meg på en annen måte enn på lenge. Jeg løste opp i mindre konflikter med mine nærmeste, fordi jeg følte og forsto deres reaksjonsmønstre i langt større grad. Deres faktiske synspunkter ble åpenbare, og det var rart at jeg ikke hadde skjønt det tidligere. I ukesvis etterpå på jobb følte meg mye mer empati for mine pasienter, og istedenfor å møte deres problemer med å kun forsøke å fikse dem – begynte jeg i større grad å lytte og føle på hva de sa der og da. Denne effekten har gradvis gått over. Det virker også som at jeg har blitt mindre dømmende ovenfor andre av en eller annen grunn, og på kort tid blitt langt mer glad i annen musikk enn hip hop/rnb, som har gått på repeat siste fem årene. MDMA er et magisk stoff som det er lett å bli glad i, og jeg har vært veldig tydelig på at 2-3 ganger i året er absolutt maks for meg. Om man søker opp alle skadevirkningene på bl.a. verbal hukommelse er det absolutt ikke noe å tøyse med.
Sist endret av psych; 24. oktober 2018 kl. 17:45.
Grunn: Skrivefeil