I eksemplet hvor man gjør ting for andre for å bli godt likt av folk rundt seg selv, er dette et valg man gjør som en investering...
Hva tjener jeg mest på?
Å spise hele sjokkoladeplaten selv, eller dele den med flere og få mer "goodwill" fra folk rundt meg?

Strategi.

Det kan jo diskuteres... Man kan jo argumentere med at man gjør det for selvfølelsen..

F.eks, i disse dager når man ser hvor bra vi i vesten har det, og hvor ugjevnt ressurser er fordelt på denne gudsforlatte planeten, så er det mange som leter etter noe som kan dempe den dårlige samvittigheten med.. Og da kommer jo veldedighet inn i bildet!

Men det er jo ingen tvil om at det finnes mennesker som lever for å hjelpe, uavhengig av nytteverdi..

Joda, dette er også tenkt på. Tanken her er "hvordan ville du føle deg hvis du IKKE ofret deg for denne personen". Å leve med en tanke om at du kunne ha reddet livet til en person, men ikke gjorde det er vel ikke spesielt behagelig, er det?

Takk for alle svar!

Okay, en helt uselvisk handling.
Du gir bort den ene nyra di, til en person som du aldri får sett igjen.
I tilleg så har du en sjelden tilstand, og på grunn av den kommer du ikke til å kunne huske at du har gitt bort nyra di til denne personen. Og du kommer til å lide en hjerneskade som gjør at du ikke kan forstå det hvis noen forteller det til deg heller (blir veldig mye fiksjon her, men når jeg først er i gang...)
I tilleg er denne personen en helt random fremmedkar som mest sannsynelig ikke har så lenge igjen å leve uansett om han får nyra di eller ikke, la oss si at nyra gir ham 5 år ekstra levetid.

Du gir jo bare et nytt eksempel på hva tråden handler om. Du gir bort nyra for å føle deg selv bra.

Har selv tenkt på denne teorien, og hvorfor ikke? Denne teorien bygger kanskje også litt videre på eller legger grunnlag for en annen teori: Vi er kun et biologisk system som reagerer kun utifra arv og miljø. Hva tror dere om det?

Selvfølgelig går vi ikke rundt med denne ideen i hodet bevisst, det ville jo vært latterlig! Ønsket ditt om at narkomane skal spares for fornedrelse, som har sin årsak i at du vil føle deg bedre, er denne drivkraftens "agent", som jeg sa. At vi selv ikke er klar over nærværet av denne driften, betyr ikke at den ikke er der. Alt vi gjør sosialt er bare en "forvirring" som kommer av at vi ikke forstår nærværet av drivkraften. Som et brennende menneske som bare er klar over følelsen av å brenne, men ikke selve flammen, og dermed løper febrilsk rundt etter en løsning. Alle får utløp for denne driften på sin måte, og den behøver ikke nødvendigvis å føre til artens overlevelse, tvert i mot, når man ser på hvor selvdestruktive vi mennesker er, så er det heller sannsynlig å si at det er noe alvorlig galt med dette systemet. Merk deg at viljen til å overleve som art ikke er en direkte drift, men bunnen av myriader av drifter, den kan ikke bortforklares ved å påstå at man gjør noe for å oppnå ett bestemt resultat, fordi det er så mye underliggende vi selv ikke har innsikt i.

Ved å si dette, så må jeg jo også understreke at jeg ikke bastant påstår at det er slik, men for meg så er dette den mest troverdige teorien på hvorfor vi gjør som vi gjør i et større perspektiv.

Jeg er litt trøtt så jeg glemte å ta med dette i formuleringen: dette med å donere penger til andre, er ikke dette medmenneskelighet? Og er det egentlig så vanskelig å se hvordan medmenneskelighet har sitt opphav i et indre ønske om at arten skal overleve, om enn det ikke nødvendigvis gjør noen forskjell fra eller til?

Jeg vil også utdype påstanden om at du ga penger til den narkomane bare fordi det selv fikk deg til å føle deg bedre, noe som kanskje fremstod som noe bastant. Du føler deg selvfølgelig bedre på grunn av at du sparte et annet menneske for fornedrelse, om enn bare midlertidig. Prøvde å redigere inn dette, fristen gikk ut.

Kristendommen har da samme løfter om paradis (himmelen), så jeg ser ikke helt hvordan dette endrer på noe? Om man så ikke tror spesifikt på himmelen, så vil jeg anta at man er av den tro at man er overbevisst om at man gjør det rette, man følger Jesu' ord om nestekjærlighet, og derfor handler man utifra et egoistisk perspektiv på at man gjør rett, og handler riktig utifra et gitt moralskt mønster.

Dette er vel omtrent det Dawkin snakker om i et kapittel av "Det egoistiske genet" -- at altruisme er "strategisk" egoisme. Men i hans eksempler bruker han langt mindre intelligente organismer enn mennesker, så denne "nyttevurderingen" trenger nok ikke være en bevisst handling.