I disse dager blir det snakket mye om respekt for andre religioner og kulturer, men jeg har litt problemer med å forstå hva det innebærer å respektere en annen kultur. Det har alltid vært kulturforskjeller og det vil alltid være kulturforskjeller. Bare forskjellene mellom byen og bygda er mange og ganske store og ofte grunnlag til konflikter.

Men hvordan skal vi egentlig respektere en annen kultur? I hinduismen er kua hellig og skal ikke spises, slaktes eller gjøres noe vondt mot. I Norge trykker vi kuer inn i trange bur, stapper de full av mat, slakter de og spiser kjøttet. Er dette å ikke respektere hinduistiske verdier? Eller er det hinduismen som ikke respekterer våre verdier? Men vi tvinger ikke hinduistiske til å spise kyr. Vil det si at vi respekterer hinduismen, men samtidig har plass til vår egen kultur?

De fleste oppegående klarer sikkert å se visse likheter til en tilsvarende situasjon vi har idag, men jeg vil helst ikke diskutere denne direkte da emnet gjerne er litt for opphisset til å holde diskusjonen på et saklig nivå.

Det finnes et enormt antall kulturer og et enda større antall forskjeller, hvordan skal man unngå konflikter på linje med "Du respekterer ikke kulturen min, du må dø!"?

Det er et veldig godt spørsmål. Og eksempelet med hinduismen og kuer var helt adekvat.
Generelt kan jo ordtaket, "when in rome, act like a roman citizen" være den beste løsningen.
Så for eksempel så velger ikke du som europer å slakte kuer hvis du er i india.
Men som vi har sett i det siste, så er det ikke alltid det er nok.
Tror heller ikke vi kan sette ei grense for hva som er å respektere og hva som ikke er å respektere.
For eksempel så synes vi nordmenn at utlendinger som kommer til Norge skal tilpasse seg og respektere norske lover og skikker, samtidig som det er utlendinger som kommer hit og som mener at vi ikke respekterer deres kultur som de tar med seg til oss.(f.ex tvangsekteskap).
Vi kan faktisk bruke definisjonen av ordet respektere for å komme fram til noe. "Ha aktelse for", "ta hensyn til". Så i ditt eksempel vil det være slik at vi kan forvente at hinduister godtar at vi slakter kuer, mens vi godtar at de ikke gjør det, slik som du formulerte det. For det at mennesker er forskjellig burde ikke være en hindring for å leve på samme sted.
Vet ikke om dette var et bra svar eller ikke.

Men, er det da greit om jeg bidrar med steining når jeg er i Iran? For en del av andres kulturer henger jo ikke på grep i det hele tatt (viser jeg lite respekt nå?) Men det er helt klart at kulturer er grenset geografisk, og da syntes jeg også at vi skal respektere de geografisk, som nevn med kua.

Respekt er jo en tosidig sak. L0rdMeL har et fint poeng med sitt "when in rome, act like a roman citizen", men dette blir i mine øyne for snevert. Man skal ikke tvinge noen til å følge kulturen i det besøkende landet. Det jeg mener er en fin "regel" er at man kan utøve sin kultur i et fremmed land, såfremt dette ikke vil gå stikk i strid, i negativ forstand, med vertslandets kultur. Når Mushy er i Iran trenger han ikke å plukke opp en stein og bli med på morroa, men heller ikke dra en "Jihad" og begynne å angripe steinerne. Angående Tierras eksempel kan Indere i Norge godt la være å spise kyr, men må også akseptere at nordmenn spiser de. Sett internasjonalt vil det selvsagt være vanskeligere å finne ut hva som er "riktig". Likevel mener jeg fremdeles at man må kunne akseptere at ikke alle følger de samme leveregler som deg selv, og la det være med det. Problemet ligger jo i at en del individer ikke klarer å forstå at det finnes en verden utenfor sin egen kultur, og at deres tro er hva universet kretser om. Religion blir raskt et slør å gjemme seg bak, da denne historisk sett er en stor del av kulturen, uavhengig av land og verdensdel.

En vei man derfor kan gå for å prøve å få en større grad av aksept er nettopp da gjennom religion, særlig i nasjoner som i større grad lever etter hellige skrifter. Muslimske nasjoner er selvfølgelig et eksempel, men også nasjoner som Norge hvor kirken f.eks virker som en samlet front mot homofile. Stikkordet blir dermed liberalisering.

Det vil ofte være vanskelig å holde på sin egen kultur uten å gå "stikk i strid" med vertslandet, så en må alltid tilpasse seg den kulturen. Så kanskje det blir den rette løsningen å si at "du respekterer andre kulturer når du tilpasser deg den slik at det ikke oppstår konflikter", men samtidig kan du da oppleve en indre konflikt, siden du da ikke følger din egen kultur.
Det ligger veldig ofte mye følelser i kultur, og det er alltid kontekstuelt hva som er akseptabelt.
En liberalisering vil vel i dette tilfelle bety "akseptering"?

Selvfølgelig må du gi fra deg litt av din egen kultur, dette gjorde du allerede da du forlot hjemlandet ditt, og dette må du bare finne deg i å gjøre. Likevel er det ingenting som tilsier at du er nødt til å gi fra deg alt.
Hva jeg mener med en liberalisering er en større åpenhet innenfor kulturene. Man må åpne for nye idéer, nye tanker og nye måter å utøve sin kultur på. Å mene at dette vanner ut kulturen er ikke i mitt syn et faktum. Tylor hadde en meget fin definisjon på kultur som lyder "kulturen utgjør alle de ferdigheter og vaner som mennesket har tilegnet seg i kraft av å være et samfunnsmedlem".
Altså er det ikke en selvfølge at kulturen er "hva de gjorde for 100 år siden", men snarere "hva vi gjør nå".

Marken: Jeg er helt enig i at mer åpenhet imellom forskjellige kulturer er en fin løsning på å utvikle samfunnet generelt, og skape bedre "miljø" mellom de forskjellige.
Og ingen kulturer er konstante, de er og har alltid vært variabler som har forandret verdi fra tid til annen.

Psy_Illusion: Personlig overbevisning vil vel alltid gå foran de nasjonale lovene, hvertfall hvis majoriteten i et land har den personlige overbevisningen. Dette spørsmålet ble allerede tatt opp i det første demokratiet i Athen, av Platon i dialogen Kriton, hvor diskusjonen gjaldt hvorvidt det var rett og være kritisk og opposjonell mot lovene en var imot.
Men i vårt tilfelle her angående respekt for vertslandets kultur, så må en til en hvis grad gi slipp på sine personlige overbevisninger for å kunne tilpasse seg landets kultur, men samtidig kan man ikke kreve en totalforandring kan man vel? Da vil vi ende opp med at hvert land blir en fullstendig homogen kultur uten utvikling. For det er slik utvikling av kultur skjer, nemlig ved at den blir blandet med andre. Og til spørsmålet ditt, en person som kommer til Norge, men nekter å følge lovene, bryter de konsekvent, så burde vedkommende bli sendt ut av landet. Men jeg tror at de fleste mennesker er istand til å tilpasse seg et nytt lovverk. Vi mennesker er trossalt utrolig tilpassningsdyktige.

Angående respekt for andre kulturer, hva mener folk her om begrepene "andre og tredje generasjons innvandrere"? Når blir en egentlig norsk? Og er disse begrepene en måte å holde "de andre" unna?
For teoretisk sett er jo Kong Harald tredje generasjons innvandrer, men ingen tenker på han som annet en norsk.

Født og oppvokst i norge = Norsk.. Uansett hudfarge osv.
Det er min mening iallefall

"When in norway, act like an norwegian citizen!" I rest my case.

I mine øyne er man Norsk når personen føler seg Norsk. Man har da et liv i Norge.

Norge er en nasjonalstat. Altså at staten springer ut av nasjonen. En nasjon er ofte definert som ei gruppe med en felles identitet. identiteten springer som oftest ut fra språk, geografisk tilhørighet og felles verdier og kultur. I Norge snakker vi norsk, vi bor på et begrenset geografisk område og vi deler i stor grad de samme verdiene og den samme kulturen.

I Frankrike er det mer eller mindre omvendt. Der springer nasjonen ut av staten, en såkallt statsnasjon. Her er den felles identiteten ganske enkelt det delte statsborgerskapet.

Så, å være norsk vil så at personen som identifiserer seg som norsk snakker norsk, bor eller kommer fra Norge og deler til en viss grad de samme verdiene som resten av nasjonen. Denne forståelsen av nasjonalitet er i dag på vei tilbake i Norge som en følge av innvandringen og tildelingen av statsborgerskap til personer av en annen nasjon.

Å være fransk vil ganske enkelt si å ha fransk statsborgerskap.

Engelsk Wikipedia har en ganske god artikkel på emnet: http://en.wikipedia.org/wiki/Nation

Psy_Illusion: Helt rett, litt feilskrevet av meg helt i begynnelsen!

commie: Norge er trossalt en veldig nasjonalistisk stat i forhold til andre nasjoner, noe som både henger sammen med frigjøringen fra svenskene, og tyskerne etter 2. verdenskrig.
Hvis jeg husker riktig var det bare Norge og Tyskland som hadde den helt store nasjonalromantiske perioden på 1800-tallet også.
Så det du sier passer veldig godt inn i mine tanker om Norge

Toleranse ovenfor en annen kultur eller religion vil etter min mening begrense seg til hvor vidt en selv (siden toleranse til en stor grad er individuelt) kan leve med de verdier og skikker den religionen har.

I Norge har vi hele tiden hatt en utvikling innen religion (kultur tilpasser seg ofte tro). Fra norrøn tro, til kristendom og nå til et punkt hvor det for meste parten av befolkningen er meget uvanlig å gå i kirke eller i det hele tatt praktisere kristen tro til hverdags.
Vi har endt opp med et sammfunn der det er ok å ikke engang tro på det samme som sine foreldre.

I enkelte land har de derimot trodd på det samme i årtusner. Så lenge har de trodd på sin religion at de ser ut til å glemme det faktum at da religionen oppsto så levde man i et sammfun som fortsatt bestod av stammer. Ut av det blå skal jeg nå ta et eksempel: Islam.
Islam er en religion som motsetter seg endring og individualitet. Som en effekt av det har den heller ikke utviklet seg noe serlig siden den gangen de startet å tro på den i en eller annen stamme i midtøsten.
Mange av skikkene er slettes ikke så dumme de, om man levde på den tiden. Selvfølgelig ville man drepe nabostammen! De kunne ta viktig resurser fra din stamme som var viktig for overlevelse. Ikke trodde de på det samme som deg heller.

Jeg tror ikke man trenger mye tankegang til for å ha fått med seg at islam er en av religionene i verden som har minst tolleranse ovenfor andre religioner. Ingen andre av de store religionene (mest utbredt) har i sine hellige skrifter at det er helt ok og drepe mennesker av annen tro.

Tanke eksprement: Hva om en norsk familie hadde kommet til Iran som innvandrere og levd etter Norske skikker og kultur?

Det finnes da flere nordmenn som bor i muslimske land som lever etter norske skikker og praktiserer norsk kultur.

Bibelen fremstiller jo folkemord på mennesker som bor på "ditt" sted som OK. Å lese religiøse skrifter og ta eksempler derifra som representative for den religiøse bevegelsen er tullete. Da kan man finne mye rart om de fleste religioner.

Jeg er ingen islamekspert, men så vidt jeg har fått med meg så har muslimer stor respekt for kristendommen, og de annerkjenner Jesus som en hellig skikkelse.

Dette varierer sterkt fra samfunn til samfunn. Det finnes muslimer som godtar jødedøm og kristendom da de alle har en bok de lever etter. Likevel er Islam flink til å presisere at på den ene siden har man muslimer, guds folk, og på den andre ikke-muslimer som har forlatt monoteismen. I flere muslimske land har også ikke-muslimer hatt færre rettigheter og andre lover enn muslimske innbyggere.

Jeg er muslim. Jeg må bare si at de aller fleste godtar kirstendommen og jødedommen, vi tror også at det i utgangspunktet er en samme religion, men at tiden etterhvert har gjort at Bibelen og Toranen ble skrevet feil ned, og feiltolket, derfor kom den en ny bok etter Muhamed Den Gode sine åpenbaringer. De som tyr til vold har ingen respekt av meg, uansett hvem du er og hva du tror på.

Jeg er ikke Iraner, men jeg er Muslim, og lever etter Norges skikker og normer, men jeg dyrker fremdeles mine røtter, jeg er her fordi jeg ble drevet vekk fra min hjemby Sarajevo fordi jeg var, og fortsatt i aller høyeste grad er, Muslim. Det var kristne som forfulgte og drepte 2\3 av min nærmeste slekt, men jeg tror ikke at alle kristne vil drepe meg heller. Det sheriffbildet viser nok for meg (you figure it out)...