Hei! Min interesse for å skrive fortellinger har alltid vært stor og jeg vurderer å starte på et litt større prosjekt. Men først trenger jeg litt konstruktiv kritikk på en av historiene jeg har skrevet.
- Syns du det ble mye eller lite skildring?
- Følte du spenning mens du leste eller var det kjedelig?
- Er det noe jeg burde forbedre på (skrive måte, gramatikk, etc)?
Setter stor pris på alle svar.
Historien kommer her:
«Hjelp». Det var så vidt stemmen kunne høres. En blodig gammel mann lå skrøpelig på bakken med hendene over ansiktet og hulket. «Vær så snill og stopp», bønnfalte han meg, men jeg kunne ikke. Hatet i meg var for stort til at jeg kunne stoppe nå, jeg hadde nesten nådd målet mitt. Vinden suste i håret mitt mens jeg tviholdt på kniven i venstre hånd en kald vinter dag. Vi befant oss langt unna mennesker, på en nedlagt veg jeg hadde funnet. Det perfekte stedet. Det perfekte stedet for mine grufulle handlinger mot denne gamle mannen. Stresset i meg vokste, tårene presset og hjertet mitt banket. Den ynkelig, skrøplige gamle mannen lå fortsatt på bakken og var skadet av alle slagene jeg hadde gitt han. Men han nektet å svare meg på spørsmålene, så jeg måtte slå han. Skade han.
Bilen min stod parkert rett ved oss og ventet på å frakte meg vekk herfra så fort jeg var ferdig med jobben min. Den gamle mannen krympet seg sammen i det jeg nærmet han med små skritt. Mine nye skinnsko satte fotspor i snøen, et tegn på at jeg har vært her. Et tegn på at denne onde personen har satt sine føtter på denne planeten. Jeg bøyde meg ned og stirret han i øynene. Hans triste øyne stirret tilbake, fylt av fortvilelse og anger. Anger for det han har gjort mot meg. Fortvilelse for det jeg kommer til å gjøre mot han. Han visste at hans tid var talt. Han så ned på den skinnende kniven jeg tviholdt i venstre hånd og så opp på meg med et sårbart blikk, som om det skulle redde han fra meg. Men ingenting kunne redde han fra meg. «K-kan du la meg gå så lover jeg å gjøre det opp til deg?», det var som om han snakket mot sin vilje, at ordene ble tvunget ut av han. «Nei, ingenting kan stoppe meg fra å ende deg», jeg reiste meg og tråkket på halsen hans og la kniven mot tinningen. Tårer rant forsiktig ned fra de lukkede øynene hans og blandet seg med blodpølen. Det var tydelig at han var i smerte. Det gledet meg. «Familien min! Vær å snill», han hørtes mer desperate ut enn noengang. «Du har ingen familie, din jævla feiging», sinnet vokste i meg og jeg ga han et hardt spark i siden. Solen var på vei ned bak snølagte fjell et sted langt unna, og temperaturen begynte å synke og ble kaldere enn det den allerede var. Selv med min store, tykke jakke følte jeg den sterke kulden. Den gamle mannen hadde ikke på seg så veldig mye og det var tydelig at han skalv av kulde der han lå med blodet rennende fra alle slagene jeg hadde gitt han. Det måtte skje nå, tiden var inne. Pulsen min økte dramatisk i det jeg tok opp venstre hånden min. Jeg bøyde meg over han og bøyde hodet hans bakover. Jeg kjørte kniven forsiktig mot halsen hans, det var så vidt den var nær han i det jeg trakk den tilbake. Jeg klarte ikke. Hva feilet meg? Den gamle mannen hulket høyt og prøvde å krabbe vekk, men var for utslitt og forslått til å kunne komme seg noe sted. Det føltes ut som jeg hadde sviktet meg selv. Men jeg nektet å la denne mannen gå, denne mannen jeg hadde ventet alt for lenge på å få tak i.
Jeg dro til bilen og åpnet bagasjen. Kastet ut noe søppel til jeg fant et tau. Jeg kastet kniven på bakken, trasket bort, løftet den gamle mannen og dro han med meg inn i skogen. Solen var helt nede nå og det var vanskelig å se noe. «Hvor skal vi?», stemmen var tydelig preget av redsel. Jeg svarte ikke. «Hva skal du gjøre med meg?», stemmens hans økte i styrke. Som om han fikk energi fra en ukjent kilde. Jeg svarte fortsatt ikke. Vi kom frem til et passende sted dypt inne i skogen. Jeg dyttet han ned på bakken. «Kle av deg!», kommanderte jeg. «Hva?», han virket spørrende. Han visste tydelig hva dette førte til. «Kle av deg nå!», jeg skrek og dro i jakken hans. Det var nå så kaldt at jeg begynte å miste følelsene i fingre og tær. Gråtende dro han av seg jakken og genseren. Hans frosne fingre gjorde det vanskelig å få av seg alle klærne. «Vær så snill...» bønnfalte han meg, med tydelig panikk i stemmen. «Du kan ikke gjøre dette mot meg». Men jeg kunne, og jeg skulle gjør det. Han var nå kun i undertøyet, huden hans var blitt blå av kulden og han skalv ukontrollert. Jeg så han ikke øyene i det jeg bandt beina og armene hans til et tre. «Du skal ikke forlate meg? Vær så snill og si at du ikke skal forlate meg!», nå gråt han høyt og prøvde å komme seg løs. Men til ingen nytte, kulden var for sterk. Jeg snudde meg, uten et ord og dro. Forlot han. Forlot den skrikende gamle, skrøpelige mannen i en hjelpeløs tilstand. Det eneste som var ondere enn meg, var kulden som snart ville ta knekken på enda et liv. Skrikene hans ble svakere og svakere i det jeg gikk lenger og lenger unna til jeg tilslutt ikke hørte noe mer.
Jeg satte meg i bilen og kjørte avgårde. Men jeg følte meg ikke bra, jeg følte meg forferdelig. Hevnen jeg så hadde håpet på smakte ikke like godt da jeg tok en bit av den. På veien hjemover var det flere ganger jeg ville snu, men jeg gjorde det ikke. Jeg kom frem til huset mitt men kjørte rett forbi det. Det var et sted jeg måtte besøke først. Det var få biler på veien denne kalde, mørke kvelden. Jeg kom frem til destinasjonen og gikk forsiktig ut av bilen min. Vinden blåste fortsatt sterkt og kaldt i det jeg tok mine steg forbi mange steiner. Stegene mine ga fra seg lyder som kunne skimtes såvidt igjennom vinden. Flere runde steiner som var gravd ned i bakken viste seg. Du kunne føle tristhet i sjelen av å være på dette stedet. Jeg kom frem til tre steiner. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake lenger og falt på kne. Mine engang levende uskyldige foreldre lå begravd under steinene ved siden av min lillebror som kun rakk å bli fem år. Jeg gråt ukontrollerbart, jeg ville ikke la noen av følelsene være igjen i meg. Jeg måtte få det ut. Jeg stirret opp mot himmelen, denne mørke, kalde kvelden og hvisket stille for meg selv «Tilgi meg! Tilgi meg for det jeg gjorde mot den gamle skrøpelige morderen!»
- Syns du det ble mye eller lite skildring?
- Følte du spenning mens du leste eller var det kjedelig?
- Er det noe jeg burde forbedre på (skrive måte, gramatikk, etc)?
Setter stor pris på alle svar.
Historien kommer her:
«Hjelp». Det var så vidt stemmen kunne høres. En blodig gammel mann lå skrøpelig på bakken med hendene over ansiktet og hulket. «Vær så snill og stopp», bønnfalte han meg, men jeg kunne ikke. Hatet i meg var for stort til at jeg kunne stoppe nå, jeg hadde nesten nådd målet mitt. Vinden suste i håret mitt mens jeg tviholdt på kniven i venstre hånd en kald vinter dag. Vi befant oss langt unna mennesker, på en nedlagt veg jeg hadde funnet. Det perfekte stedet. Det perfekte stedet for mine grufulle handlinger mot denne gamle mannen. Stresset i meg vokste, tårene presset og hjertet mitt banket. Den ynkelig, skrøplige gamle mannen lå fortsatt på bakken og var skadet av alle slagene jeg hadde gitt han. Men han nektet å svare meg på spørsmålene, så jeg måtte slå han. Skade han.
Bilen min stod parkert rett ved oss og ventet på å frakte meg vekk herfra så fort jeg var ferdig med jobben min. Den gamle mannen krympet seg sammen i det jeg nærmet han med små skritt. Mine nye skinnsko satte fotspor i snøen, et tegn på at jeg har vært her. Et tegn på at denne onde personen har satt sine føtter på denne planeten. Jeg bøyde meg ned og stirret han i øynene. Hans triste øyne stirret tilbake, fylt av fortvilelse og anger. Anger for det han har gjort mot meg. Fortvilelse for det jeg kommer til å gjøre mot han. Han visste at hans tid var talt. Han så ned på den skinnende kniven jeg tviholdt i venstre hånd og så opp på meg med et sårbart blikk, som om det skulle redde han fra meg. Men ingenting kunne redde han fra meg. «K-kan du la meg gå så lover jeg å gjøre det opp til deg?», det var som om han snakket mot sin vilje, at ordene ble tvunget ut av han. «Nei, ingenting kan stoppe meg fra å ende deg», jeg reiste meg og tråkket på halsen hans og la kniven mot tinningen. Tårer rant forsiktig ned fra de lukkede øynene hans og blandet seg med blodpølen. Det var tydelig at han var i smerte. Det gledet meg. «Familien min! Vær å snill», han hørtes mer desperate ut enn noengang. «Du har ingen familie, din jævla feiging», sinnet vokste i meg og jeg ga han et hardt spark i siden. Solen var på vei ned bak snølagte fjell et sted langt unna, og temperaturen begynte å synke og ble kaldere enn det den allerede var. Selv med min store, tykke jakke følte jeg den sterke kulden. Den gamle mannen hadde ikke på seg så veldig mye og det var tydelig at han skalv av kulde der han lå med blodet rennende fra alle slagene jeg hadde gitt han. Det måtte skje nå, tiden var inne. Pulsen min økte dramatisk i det jeg tok opp venstre hånden min. Jeg bøyde meg over han og bøyde hodet hans bakover. Jeg kjørte kniven forsiktig mot halsen hans, det var så vidt den var nær han i det jeg trakk den tilbake. Jeg klarte ikke. Hva feilet meg? Den gamle mannen hulket høyt og prøvde å krabbe vekk, men var for utslitt og forslått til å kunne komme seg noe sted. Det føltes ut som jeg hadde sviktet meg selv. Men jeg nektet å la denne mannen gå, denne mannen jeg hadde ventet alt for lenge på å få tak i.
Jeg dro til bilen og åpnet bagasjen. Kastet ut noe søppel til jeg fant et tau. Jeg kastet kniven på bakken, trasket bort, løftet den gamle mannen og dro han med meg inn i skogen. Solen var helt nede nå og det var vanskelig å se noe. «Hvor skal vi?», stemmen var tydelig preget av redsel. Jeg svarte ikke. «Hva skal du gjøre med meg?», stemmens hans økte i styrke. Som om han fikk energi fra en ukjent kilde. Jeg svarte fortsatt ikke. Vi kom frem til et passende sted dypt inne i skogen. Jeg dyttet han ned på bakken. «Kle av deg!», kommanderte jeg. «Hva?», han virket spørrende. Han visste tydelig hva dette førte til. «Kle av deg nå!», jeg skrek og dro i jakken hans. Det var nå så kaldt at jeg begynte å miste følelsene i fingre og tær. Gråtende dro han av seg jakken og genseren. Hans frosne fingre gjorde det vanskelig å få av seg alle klærne. «Vær så snill...» bønnfalte han meg, med tydelig panikk i stemmen. «Du kan ikke gjøre dette mot meg». Men jeg kunne, og jeg skulle gjør det. Han var nå kun i undertøyet, huden hans var blitt blå av kulden og han skalv ukontrollert. Jeg så han ikke øyene i det jeg bandt beina og armene hans til et tre. «Du skal ikke forlate meg? Vær så snill og si at du ikke skal forlate meg!», nå gråt han høyt og prøvde å komme seg løs. Men til ingen nytte, kulden var for sterk. Jeg snudde meg, uten et ord og dro. Forlot han. Forlot den skrikende gamle, skrøpelige mannen i en hjelpeløs tilstand. Det eneste som var ondere enn meg, var kulden som snart ville ta knekken på enda et liv. Skrikene hans ble svakere og svakere i det jeg gikk lenger og lenger unna til jeg tilslutt ikke hørte noe mer.
Jeg satte meg i bilen og kjørte avgårde. Men jeg følte meg ikke bra, jeg følte meg forferdelig. Hevnen jeg så hadde håpet på smakte ikke like godt da jeg tok en bit av den. På veien hjemover var det flere ganger jeg ville snu, men jeg gjorde det ikke. Jeg kom frem til huset mitt men kjørte rett forbi det. Det var et sted jeg måtte besøke først. Det var få biler på veien denne kalde, mørke kvelden. Jeg kom frem til destinasjonen og gikk forsiktig ut av bilen min. Vinden blåste fortsatt sterkt og kaldt i det jeg tok mine steg forbi mange steiner. Stegene mine ga fra seg lyder som kunne skimtes såvidt igjennom vinden. Flere runde steiner som var gravd ned i bakken viste seg. Du kunne føle tristhet i sjelen av å være på dette stedet. Jeg kom frem til tre steiner. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake lenger og falt på kne. Mine engang levende uskyldige foreldre lå begravd under steinene ved siden av min lillebror som kun rakk å bli fem år. Jeg gråt ukontrollerbart, jeg ville ikke la noen av følelsene være igjen i meg. Jeg måtte få det ut. Jeg stirret opp mot himmelen, denne mørke, kalde kvelden og hvisket stille for meg selv «Tilgi meg! Tilgi meg for det jeg gjorde mot den gamle skrøpelige morderen!»
Du har en del skrivefeil ja, men gi nu faen i det. Skriv av hjertens lyst, også tar du korrekturen etterpå. Jeg kan dog peke på et par feil og noen setninger med forbedringspotensiale: 