Sitat av
Dodecha
omgomgomg: Du kan sitte der å være så irritert som du vil, kalle folk feige og rakke ned på de. Saken er den at slik tankegang ikke hjelper de som sliter med angst og andre psykiske problemer, tror du virkelig ikke de har fått beskjed om "å skjærpe seg" før?
I psykiatrien er angstdempende midler noe som skal brukes i samsvar med terapi, det gjør det lettere for folk å snakke om disse tingene som er så vanskelig for de å bearbeide.
Da jeg tok steget og ba helsevesenet om hjelp med psyken, ble jeg skuffet over å bli henvist til en psykolog. Psykologer har ikke legeutdanning, og kan ikke skrive ut medisiner. Så jeg spurte om de ikke dreiv med noe medikamentell behandling. Da fikk jeg henvisning til en psykiater, altså en lege med psykiatri som spesialitet og reseptblokka i lomma.
Han forklarte sin filosofi slik: Du skal i terapi. Du skal lære å mestre angsten, stresset, alle de negative tankene. Sant? Og det var jo sant. Det var, og er jo det jeg vil. Rus er noe man kan gjøre moderat, kontrollert og for moro skyld, eller man kan gjøre det for å lære om seg selv og utforske bevisstheten. Men hverdagen og dens problemer vil jeg takle edru og på egen hånd.
Så, sa han, kunne jeg skrevet ut medisiner til deg som ville fjernet angsten totalt. (Her siktet han selvsagt til diverse benzo.) Men jeg vil at du skal kjenne på angsten. Du skal mestre den, men om vi tar den bort fullstendig er terapien bortkastet, da er det ingenting å behandle. Da er du avhengig. Du har ingen angst, fordi du er medisinert, og derfor kan du ikke lære å takle angsten uten medisiner. Snart er du på det kjøret. Derfor ville du ikke fått noen terapi om du gikk på slike medisiner, og skulle du få terapi måtte vi ta dem bort. Sånn at du kan kjenne frykten og lære å mestre den.
Jeg innså at han hadde rett. Vel, det var vel en innsikt jeg hadde kommet til selv over lengre tid, men han satte ord på det. Vi ble enige om et kompromiss: du kan få noe som demper angsten litt, slik at du greier å gå i terapi, slik at du greier å komme deg ut i situasjoner du frykter og slik at du får mulighet til å ta i bruk de mestringsverktøyene vi gir deg. Men da må du også for faen komme deg opp av rompa og kaste deg ut i det skumle. Med litt penere ord, selvsagt.
Der er jeg nå. I gang med ferden. Har litt drahjelp, som jeg med vilje unngår å bruke i mange situasjoner for å lære å mestre dem uten.
Sakte, men sikkert heller jeg mot den konklusjon av selv kompromisset vi inngikk kanskje var å gå for langt. Kanskje burde jeg taklet terapien fullstendig uten medisiner, selv svakere som bare demper, ikke fjerner angsten totalt. Men på det tidspunktet var jeg så langt nede at tankegangen gikk, jeg vil ikke ta livet av meg nå, men er jeg ikke på et bedre sted i livet om ett år, så gjør jeg det. Nå er jeg kommet et godt stykke forbi det stadiet.
Alt det jeg skrev ovenfor er uansett relatert til det med å ruse bort psykiske problemer, eventuelt "medisinere" og selvmedisinere i hermetegn. Det er viktig å få med at det finnes mye annen rus som ikke er relatert til psykiske problemer. Jeg kjenner mange som bare tar det ene eller det andre for moro skyld, uten at de har noen dype psykologiske arr de må dekke over. Og andre som er interessert i å utforske psyken, ikke fordi de har en sykdom de må dykke ned for å kurere, men bare fordi de er mennesker og mennesker er nyssgjerrige av natur. Å ta seg en pils, røyke en joint, sniffe ei linje eller spise sopp en gang i blant behøver ikke ha noe med psykisk helse å gjøre.
Sist endret av panopticon; 7. februar 2014 kl. 10:47.