Til stede: Bjarne og Biffen

Inntak: 1g flein i pulverform hver, samt god hasj

Setting: Friluft med overskyet og regn, utrygt for torden. Villmarksstue med utsikt og bålgruve i midten. En svær bekk, vann, trær og en gammel mølle. Mat, drikke og skift av klær er også pakket med.

Innledning:

Dette var en onsdag og midt i en relativ tøff arbeidsuke, så kroppen var noe sliten men hodet klart. Jeg visste at muligheten for at det ville komme andre mennesker var lik null, men likevel skulle tanken på at andre folk kunne dukke opp prege denne turen til en viss grad.
17.30 så var vi fremme ved stua, og da var det 10 minutter siden inntak av 1g flein hver. La fra oss ting så det skulle være lett å finne igjen senere, vi mekket litt hasj og røykte. Når vi kjenner at ting begynner å skje går vi ut for å oppleve oppturen i friluft.

Trippen:

Vi beveger oss ned mot en gammel, restaurert vannmølle da vi kjenner at det blir noe vanskeligere å koordinere bevegelsene i det ulendte terrenget. Biffen kjenner det raskere enn meg og jeg merker at han begynner å bli tullete. Ikke lenge etterpå kommer turen til meg. Jeg kjenner at kriblingen i magen går over fra å bare være kribling i magen, til å bli noe som preger hele sanseapparatet mitt. Verden blir mer levende, fargene sterkere og jeg kjenner også en uro i magen som et resultat av min usikkerhet rundt det om andre mennesker plutselig skulle dukke opp. Vi bestemmer oss for å komme oss opp og vekk mot et idyllisk vann og bedre utsiktsmuligheter. Uroen i magen går ikke vekk, og jeg begynner å godta at den vil være der resten av trippen. Jeg sammenligner oppturen med mine tidligere soppopplevelser denne sommeren (cubensis), og erkjenner at fleinen er røff og hard i kantene, virkelig. Hallusinasjonene er enda mer fremtredende enn med cubensisen, og tankene mine klarer ikke å kretse rundt annet enn det at alt er så intenst absurd.

Jeg ser en ørn lette fra et stort grantre og er fra meg av begeistring over å ha sett dette majestetiske vesenet lette ut over trærne. Biffen la ikke merke til dette, og synes ikke la seg affisere av min storslåtte opplevelse. Han om det, vi får uansett en rekke store opplevelser sammen senere, tenker jeg. Vi begynner så smått å bevege oss mot stua igjen, og når vi er fremme begynner trippen å ”sette seg”. Uroen i magen har forsvunnet men kommer tilbake rett som det er, og den sterke euforiske tilstanden jeg opplevde på cubensis finner kun sted når jeg blir sittende å se på bekker, trær, landskap og dermed glemmer meg vekk. Vi kommuniserer ikke voldsomt mye, men latteren sitter likevel løst på en merkelig måte. Latteren føles krampeaktig, men likevel ekte (!). Jeg blir sittende inne i villmarksstua og kikke ut av vinduet en lang stund og reflekterer over de ulike trippene jeg har hatt og de kvalitative ulikhetene på hver enkelt tripp. Hallusinasjonene er voldsomme og fascinerende, tidligere var de noe skremmende, det er de ikke nå lenger, og klokka begynner å nærme seg 19.00.

Jeg har stått og betraktet skysystemene på himmelen over en lang tid, og sier til Biffen at nå kommer snart tordenværet vi har ventet på. Vi har over lang tid hørt drønning, men å skille mellom en stor bekk, fly og torden er ikke alltid like lett i denne tilstanden. Det begynner å regne mer, vinden blåser opp og det blir mørkere ute. ”Dette kan bli vilt”, sier jeg. ”Å, ja”, sier Biffen og smiler. Vi har fyrt opp et bål i midten av stua, og flammene slikker seg rundt oss og oppover veggene noe som resulterer i en helt spesiell glød og stemning kombinert med uværet som brygger seg opp.

Avstanden mellom lynglimtene og tordenbrølene blir mindre og mindre, det regner inn i stua og regnet som treffer ansiktet mitt kjennes fantastisk. Av og til kjennes det ut som at jeg står på baugen til et skip i full storm. Denne følelsen er fantastisk mektig! Så skjer det. Hele stua og omgivelsene rundt lyser opp da lynet flerrer himmelen over oss, ett sekund etterpå kommer drønnet som får hele kroppen til å stivne. ”Det er rett over oss!”, roper vi i kor, mens følelsen av enorm redsel og latter preger sinnsstemningen vår. Det drønnet og buldret i det som føltes som 15 sekunder, og når vi skjønner at vi ikke kommer til å dø i dag likevel bryter vi ut i en voldsom latterkrampe.

Både tiden før, men i særlig grad tiden etter det enorme tordenskrallet preger følelsen av et mektig stort, universelt system tankene mine. Jeg ser for meg værsystemet i forhold til andre værsystem, jorda og universet. Særlig hvordan det preger livet til mennesker rundt om på jorden. Når vi kommer ut for å trekke inn den deilige lukten av nydusjet jord, føles alt veldig forfriskende og rent. Vi begynner allerede å savne det enorme kicket tordenværet gav oss, men jeg bestemmer meg for å ikke deppe over det, og heller gå gjennom opplevelsen i hodet mitt gang på gang.

Jeg prøver å filosofere med utgangspunktet i for meg relativt kjente filosofer som; Platon, Aristoteles, Descartes, Kant og Wittgenstein, uten hell. Jeg maktet ikke å relatere de opplevelsene jeg hadde der og da med noen av de nevnte filosofers tenkning. ”Hvorfor er det slik?” ble da det naturlige spørsmålet å gå nærmere i sømmene. Her ble Kant og hans erkjennelsesteori plutselig relevant, men ikke i noe større grad enn at jeg så at alt kommer ned til hvordan man erkjenner verden. Jeg forkaster en objektiv realitet, og tenker med forundring på religiøse mennesker rundt om i verden som nødvendigvis forutsetter en slik objektiv verden. Hvordan er disse menneskene i stand til å godta et slikt verdensbilde? Erkjennelsen av at alle mennesker er så utrolig ulike, samtidig som vi alle bærer den samme humanistiske og religiøse arven (hvertfall i den post-moderne verden) og dermed er likere enn vi tror gir meg en viss ro. Hvorfor tar ikke vi mennesker utgangspunktet i det som er her og nå, det menneskelige, det mellommenneskelige? Vil ikke det være det mest innlysende? Hvorfor ta utgangspunkt i en ekstern ”gud” eller flere ”guder” som grunnlaget for vår eksistens, og dermed også ens eksistensielle livssyn? Jeg tenker at ideen om det guddommelige går ut fra mennesket og sannsynligvis det dynamiske forholdet mellom menneske og natur. Dette evner ikke religiøse mennesker å se.

Det er en evig klisje, men i tiden etterpå disse tankene fokuserte jeg mest på tilhørigheten jeg følte til naturen. Det var som om hele landskapet hadde blitt dusjet ren av moder jord, og nå gjorde seg klar for en rolig natt. De mørke skyene var blåst vekk og alt begynte å bli lysere. Dette akkompagnerte fint til trippen min som nå begynte å roe seg betraktelig.

Etterord:

Det er nå over 3 måneder siden trippen fant sted og denne teksten ble skrevet. Ble ikke ferdig den gang, så avslutter med etterordene nå. Jeg har hatt totalt 4 tripper siden midten av juni, alle vellykkede, men denne var den som gjorde desidert størst inntrykk. Euforien som har vært til stede på alle de andre trippene var sjelden tilstede i denne, men det gjorde meg ingenting, da det er denne trippen jeg hadde den største opplevelsen på.

Jeg har helt siden jeg var barn likt å tilbringe tid i naturen, derfor gjorde det å komme så nær naturkreftene, som i denne trippen, noe med meg. Jeg anser det som en fånyttes oppgave å utdype dette noe nærmere, da det hele er en utpreget subjektiv greie. Jeg vil likevel oppsummere de tankene som har kretset i hodet mitt etter trippen med to ord: respekt og fascinasjon.

Norsk natur er fantastisk, og i kombinasjon med norsk fleinsopp kan det bli en helt utrolig totalopplevelse. Anbefaler alle med litt erfaring å ta en trip i norsk uvær, så lenge man har mulighet til å holde seg tørr

Helt enig. Min erfaring er egentlig at å røyke på "nedturen" er det soleklart beste. Psykedeliske opplevelser er nok best i sin reneste form, hvertfall i utgangspunktet.

Det var en fin rapport. Spennende setting, jeg skulle gjerne likt og trippe i vill natur en regnnatt med lyn og torden. På nesten hvert eneste psykadelika jeg har prøvd har jeg fått en eller annen rar følelse i magen, som kommer og går. Jeg klarer ikke helt og tenke tilbake til den følelsen i nykter tilstand. Men hver gang jeg får den følelsen på tripp får jeg positive assosiasjoner til tidligere erfaringer av psykadelika, så rart nok gir den meg en trygghetsfølelse og en liten oppvekker om og ikke kjempe imot, gi slipp og flyte med. Den følelsen blir alltid forsterket hos meg når jeg f.eks går inn i en negativ tankebane eller om jeg får "noian", så da er det en STERK oppvekker om og gi slipp på tankene, lev i øyeblikket.

En gang jeg trippet med en venn på sopp for første gang fortalte han meg 10-15minutter etter inntak at han startet og føle litt kvalme eller ubehag i magen. Da sa jeg til han at han skal bare slappe av for slik følelse skal du rett og slett bare ha, aksepter det så går det bra. Alt gikk vell. En annen venn jeg sa det samme til ville ikke akseptere det og startet og kjempe imot. Han fikk en liten bad-trip, soppen traff vell ett pungt som han var litt sårbar mot, å han spydde/brekte seg i 1 time mens han selv sa det føltes ut som om han ble gal fordi han ikke ville akseptere virkeligheta han opplevde der og da.

Psykadelika er noen mystiske greier

Når det kommer til røyking under psykadelika så liker jeg personlig ikke det noe spessielt. Jeg får i blant uønskete effekter av cannabis, og det er ikke noe jeg vil skal ødelegge min tripp. Men jeg liker veldig godt og fyre en når jeg treffer bakken igjen, for og flyte litt i sofaen og analysere opplevelsen litt. Men en hver person har forskjellig forhold til cannabis, så det funker godt for noen å ikke så godt for enkelte.

Jeg får ALLTID en periode med kvalme ca 15-20 minutt etter inntak av psykedelisk sopp. Dette er et velkjent fenomen blant alle sopptrippere jeg kjenner. Når kvalmen kommer pleier jeg å sette meg ned og vente... Da vet jeg at nå starter det... "Sit down, relax and float down stream..." Etter ca 10-15 minutt er kvalmen over og man befinner seg surfende på første, sterke psykedeliske pcilocybin-bølge.

For mennesker som aldri har tatt sopp før kan det være lurt å vite at man mest sannsynlig vil gå gjennom en liten periode med kvalme i begynnelsen av trippen (spesielt om man inntar soppen rå, eller tørket (ikke i te), men at dette i de aller fleste tilfeller vil gi seg relativt fort.

Og angående røyking og noia - er det etter min erfaring enormt mye større sjangse for å få noia for streite folk under påvirkning av cannabis enn om man holder seg til ren og u-forurensa psykedelika. Har et par ganger blitt overrasket av folk under tripp på psykedelika.. Dette har (litt til min overraskelse) ikke resultert i noensomhelst form for noia. Man vet selvsagt at å snakke med ikke-trippere ikke er lurt, så det holder man seg unna - og deretter flytter man seg.

Den indre "krympe seg sammen"-følelsen som kan kjenntegne noia under cannabis-rus er helt fraværende. Mitt råd er å ikke blande cannabis med psykedelika.. Det tar også vekk noe av klarheten og våkenheten som kjennetegner en psykedelisk tripp. Sånn sett synes jeg cannabis forurenser noe av det fine som en tripp kan gi.

Så sant det du sier angående cannabis på en tripp..Men det er jo mange som liker og røyke mens dem tripper,fordi det forsterker trippen..Det gir ivertfall meg mye sterkere visuals,dog noe mer tåkete i hodet og syn.