Dette var mitt første møte med LSD, og jeg var på et psytrance skogsparty. Lappene mine var på 125 ug, men jeg hadde fått noen tilbakemeldinger på at de skulle være sterke. Det sier likevel ikke så mye, det kan ha vært både mer eller mindre i lappene. Jeg tok en lapp.
I starten av peaken opplevde jeg egodød. Det er selvsagt helt umulig å forklare det som skjedde, å få en hel evighet ned i et lite stykke tekst går bare ikke. Dessuten er det mye som ikke kan forklares med ord, og mye jeg ikke husker. Likevel vil jeg gjerne prøve.
For meg var dette en intens og skremmende del av turen min, men i ettertid var det helt fantastisk. Selv om det var intenst var jeg aldri i nærheten av å ha en bad-trip.
Min opplevelse med egodød
Rundt 1,5-2 timer etter første inntak begynte jeg å kjenne at jeg hadde mye slim i halsen. Jeg prøvde å hoste, men det førte bare til at jeg måtte brekke meg. Brekningene fortsatte en stund, før jeg fant ut at jeg måtte gå å legge meg ned. Kjæresten min ble med meg.
Jeg la meg ned på teppet, og så opp mot himmelen som var dekket av skyer. Det var vakkert, fargerikt og fredelig. Det traff meg liksom med en gang. En mann danset i skyene. Han ble om til en romersk kriger. En bueskytter, en sverdmann, en vokter. Han flyttet seg rundt og viste meg forskjellige positurer. Skyene endret farger og fløt bortover himmelen raskere enn vanlige skyer. Etter en stund åpnet det seg et hull i skyene, og jeg kunne se stjernene. Bak stjernene var alt mørkt, et komplett og fullstendig mørke som jeg ikke en gang visste eksisterte. Plutselig falt universet mot meg i en rasende fart. Det kilte i magen, som på en berg-og dalbane. Jeg følte meg uendelig liten, og jeg fikk følelsen av at jeg kom til å forsvinne ut i tomrommet, ut i intet. Jeg grep tak i kjæresten min for ikke å bli trukket inn i mørket. Det var skremmende, men samtidig håndterlig. Universet trakk seg tilbake, og jeg gikk tilbake til å se på den romerske krigeren, mannen i skyene.
Etter en stund ble kjæresten min kald, så spurte om det var greit at han gikk for å danse litt, og at han kom tilbake om 10 min. Jeg sa ja. På en måte ønsket jeg å være alene. Jeg likte det. Alt var vakkert og jeg følte en indre ro, en indre fred.
Jeg lå der, helt alene, og kikket opp mot himmelen. Jeg lukket øynene litt, og hadde vakre, komplekse CEV. Da jeg åpnet dem kunne jeg fremdeles se de fargerike skyene, den romerske krigeren, stjernene og mørket. Snart ble det vanskeligere å vite når jeg hadde øynene åpne og når jeg hadde dem igjen. Alt gikk liksom litt i ett. Den indre roen min ble brutt, og tankespinnet begynte. Jeg hadde ligget her noen timer nå, og jeg begynte å bli engstelig. Hvorfor kom det ikke noen bort til meg? Alle disse folkene gikk forbi, men ingen brydde seg? Hvor ble det av kjæresten min? Hvorfor var han ikke kommet tilbake? Her var jeg, helt fullstendig alene… Mer alene enn jeg noen gang hadde vært.
Jeg fikk plutselig en følelse av at jeg holdt på å sovne. Eller kanskje som jeg allerede? Jeg ble redd, for det gikk vel ikke an å sovne på syre? Var øynene mine åpne? Eller var de igjen? Jeg kjempet og kjempet, holdt fast på den siste lille biten av det som kjentes trygt. Jeg hadde følelsen av at jeg ikke kom til å takle det. Hvorfor hadde jeg tatt syre? Hvorfor tok jeg alt? Var det noen vei tilbake? Hva om jeg måtte kaste opp? Hvorfor kan jeg nesten ikke føle kroppen min lengre? Kom jeg til å dø? Eller kanskje var jeg allerede død?
Plutselig begynte alt å gi mening. Alt var av betydning, og hodet mitt var fullstendig klart. Jeg forsto at alt jeg måtte gjøre var å gi slipp. Av en eller annen grunn spilte det ikke lengre noen rolle om det var farlig eller ikke. Jeg gav slipp, og alt rundt meg falt fra hverandre, gikk i oppløsning. Jeg følte ikke lengre kroppen min, og jeg gikk ut i intet. Jeg følte alt og ingenting på en gang. Jeg så alt og ingenting på samme tid. Alt ble hvitt. Jeg eksisterte ikke lengre, ingenting på jorden eksisterte, samtidig eksisterte alt som en enhet. Alt var ingenting og ingenting var alt. Jeg så soloppganger gå forbi, jeg kjente på evigheten. Det er helt umulig å sette ord på alt som skjedde…
Med ett var jeg tilbake. Tilbake i kroppen min. Jeg åpnet øynene, og kjente en ubeskrivelig energi strømme over meg. En enestående lykke. Jeg var i ekstase over hva jeg nettopp hadde opplevd. Jeg gikk ned på dansegulvet, og fant til slutt kjæresten min. Jeg spurte han hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, jeg sa at jeg hadde opplevd noe som aldri kunne beskrives. Han var bare kjempe forvirret, og fortalte at han bare hadde vært borte i 4-5 minutter.
<3 <3 <3
I starten av peaken opplevde jeg egodød. Det er selvsagt helt umulig å forklare det som skjedde, å få en hel evighet ned i et lite stykke tekst går bare ikke. Dessuten er det mye som ikke kan forklares med ord, og mye jeg ikke husker. Likevel vil jeg gjerne prøve.
For meg var dette en intens og skremmende del av turen min, men i ettertid var det helt fantastisk. Selv om det var intenst var jeg aldri i nærheten av å ha en bad-trip.
Min opplevelse med egodød
Rundt 1,5-2 timer etter første inntak begynte jeg å kjenne at jeg hadde mye slim i halsen. Jeg prøvde å hoste, men det førte bare til at jeg måtte brekke meg. Brekningene fortsatte en stund, før jeg fant ut at jeg måtte gå å legge meg ned. Kjæresten min ble med meg.
Jeg la meg ned på teppet, og så opp mot himmelen som var dekket av skyer. Det var vakkert, fargerikt og fredelig. Det traff meg liksom med en gang. En mann danset i skyene. Han ble om til en romersk kriger. En bueskytter, en sverdmann, en vokter. Han flyttet seg rundt og viste meg forskjellige positurer. Skyene endret farger og fløt bortover himmelen raskere enn vanlige skyer. Etter en stund åpnet det seg et hull i skyene, og jeg kunne se stjernene. Bak stjernene var alt mørkt, et komplett og fullstendig mørke som jeg ikke en gang visste eksisterte. Plutselig falt universet mot meg i en rasende fart. Det kilte i magen, som på en berg-og dalbane. Jeg følte meg uendelig liten, og jeg fikk følelsen av at jeg kom til å forsvinne ut i tomrommet, ut i intet. Jeg grep tak i kjæresten min for ikke å bli trukket inn i mørket. Det var skremmende, men samtidig håndterlig. Universet trakk seg tilbake, og jeg gikk tilbake til å se på den romerske krigeren, mannen i skyene.
Etter en stund ble kjæresten min kald, så spurte om det var greit at han gikk for å danse litt, og at han kom tilbake om 10 min. Jeg sa ja. På en måte ønsket jeg å være alene. Jeg likte det. Alt var vakkert og jeg følte en indre ro, en indre fred.
Jeg lå der, helt alene, og kikket opp mot himmelen. Jeg lukket øynene litt, og hadde vakre, komplekse CEV. Da jeg åpnet dem kunne jeg fremdeles se de fargerike skyene, den romerske krigeren, stjernene og mørket. Snart ble det vanskeligere å vite når jeg hadde øynene åpne og når jeg hadde dem igjen. Alt gikk liksom litt i ett. Den indre roen min ble brutt, og tankespinnet begynte. Jeg hadde ligget her noen timer nå, og jeg begynte å bli engstelig. Hvorfor kom det ikke noen bort til meg? Alle disse folkene gikk forbi, men ingen brydde seg? Hvor ble det av kjæresten min? Hvorfor var han ikke kommet tilbake? Her var jeg, helt fullstendig alene… Mer alene enn jeg noen gang hadde vært.
Jeg fikk plutselig en følelse av at jeg holdt på å sovne. Eller kanskje som jeg allerede? Jeg ble redd, for det gikk vel ikke an å sovne på syre? Var øynene mine åpne? Eller var de igjen? Jeg kjempet og kjempet, holdt fast på den siste lille biten av det som kjentes trygt. Jeg hadde følelsen av at jeg ikke kom til å takle det. Hvorfor hadde jeg tatt syre? Hvorfor tok jeg alt? Var det noen vei tilbake? Hva om jeg måtte kaste opp? Hvorfor kan jeg nesten ikke føle kroppen min lengre? Kom jeg til å dø? Eller kanskje var jeg allerede død?
Plutselig begynte alt å gi mening. Alt var av betydning, og hodet mitt var fullstendig klart. Jeg forsto at alt jeg måtte gjøre var å gi slipp. Av en eller annen grunn spilte det ikke lengre noen rolle om det var farlig eller ikke. Jeg gav slipp, og alt rundt meg falt fra hverandre, gikk i oppløsning. Jeg følte ikke lengre kroppen min, og jeg gikk ut i intet. Jeg følte alt og ingenting på en gang. Jeg så alt og ingenting på samme tid. Alt ble hvitt. Jeg eksisterte ikke lengre, ingenting på jorden eksisterte, samtidig eksisterte alt som en enhet. Alt var ingenting og ingenting var alt. Jeg så soloppganger gå forbi, jeg kjente på evigheten. Det er helt umulig å sette ord på alt som skjedde…
Med ett var jeg tilbake. Tilbake i kroppen min. Jeg åpnet øynene, og kjente en ubeskrivelig energi strømme over meg. En enestående lykke. Jeg var i ekstase over hva jeg nettopp hadde opplevd. Jeg gikk ned på dansegulvet, og fant til slutt kjæresten min. Jeg spurte han hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, jeg sa at jeg hadde opplevd noe som aldri kunne beskrives. Han var bare kjempe forvirret, og fortalte at han bare hadde vært borte i 4-5 minutter.
<3 <3 <3
