Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  23 3621
Dette er en umulighet for meg, å virkelig se andre mennekser. Hvordan vet man om en har vært forelsket? Jeg sliter med å binde meg til mennesker, og kan ikke bli forelsket. Jeg har kanskje trodd at jeg har vært i den romantiske hypnosen flere ganger, men det er bare enkelte jeg har vært betatt av, spesiellt en, men hun er forbi og over, har kjæreste og jeg føler savn. Hun hadde alt jeg ikke har.

Likevel så føler jeg en tilknytting og tilhørlighet til samfunnet, jeg reiser hver dag gjennom oslo, jeg får med meg interaksjoner og sosiale sammenkomster, jeg er hvordan mennesker som er opptatt av hverandre oppfører seg, jeg kopierer. For min del har det vært tinder og lignende apper, det er rart hvor lite som skal til.

Jeg utgir meg for det ene og det andre, har delt identitet, 2 pass, 2 bankkort, 2 førerkort og adresser. Jeg går under forskjellige navn, men som oftest bare mitt eget og 1 annet. Det har vært episoder da dette var vært vanskelig, men jeg bruker evnen så godt det kan gjøres til å studere andre, lære og å kopiere måten man oppfører seg på til stort hell. Men jeg makter ikke å føle dette selv, hvordan kan jeg tvinge meg selv inn i forelskelse, det kreves at jeg finner noen snar, eller at jeg blir funnet.

Jeg vil likevel utrykke mine følelser ovenfor henne, enestående. En person jeg hadde så mye til felles med, samtidig som ikke, så praktfull og høytidelig. Hvor pen og perfekt hun var, smidigheten og denne evnen når vi spillte tennis og gikk på svømming sammen, var på ferien sammen. Hadde sex med henne, men bare 1 gang. Jeg tenker på henne ofte, selvom hun ikke er godt likt i min krets.

Det som er leit er at jeg alltid har vært trollbundet av mitt eget bilde, og har hatt mer/vist mer interesse om meg selv. I denne tråden https://freak.no/forum/showthread.php?t=292925 fikk jeg dessverre svar på lite, men mye omhandler dette temaet.
Sist endret av Ellipsis; 21. oktober 2017 kl. 02:30. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det høres jo ut som du har vært/er forelsket? Noen ganger tar det tid å finne kjærligheten på nytt. For noen mennesker kommer ikke forelskelse så lett, og det er ikke noe galt i det. Har du kjent det en gang kommer det nok igjen, bare du treffer på en person som du klikker godt med.

Forøvrig kan det jo nevnes at visse medikamenter som SSRI'er kan gjøre at noen føler de ikke er helt i kontakt med sitt eget følelsesliv. Om du skulle gå på det. Har en venn som ikke klarer å forelske seg, føler seg kald i relasjoner etter at han begynte på Zoloft. Ikke sikkert dette har noe med deg å gjøre, men ville bare nevne det. Har brukt SSRI selv, men hadde ikke dette problemet, så alle reagerer forskjellig.

Ellers vil jeg tro at å operere med forskjellige identiteter kan gjøre det litt vanskelig å inngå relasjoner med andre? Da må du evnt. finne deg noen som er inneforstått med dette slik at du kan være deg selv 100%.

Personlig er jeg ikke så interessert i andre mennesker selv, men jeg er veldig interessert i min kone. Så kanskje det gjelder å finne en person man klikker med også på det feltet?

Hva tror du er grunnen til at denne ene damen fanget din interesse? Var det personlighet, utstråling, utseende, eller forelsket du deg mer i ideen om henne? Leter du etter partner i ditt miljø, eller søker du andre steder, der du ikke føler deg så godt hjemme? Det kan jo by på utfordringer i seg selv, men allt er mulig. Min kone og jeg er ekstremt forskjellig typer mennesker, men har funnet en balanse der vi begge har det bra.
Sist endret av downlow; 21. oktober 2017 kl. 03:44.
Sitat av downlow Vis innlegg
Det høres jo ut som du har vært/er forelsket? Noen ganger tar det tid å finne kjærligheten på nytt. For noen mennesker kommer ikke forelskelse så lett, og det er ikke noe galt i det. Har du kjent det en gang kommer det nok igjen, bare du treffer på en person som du klikker godt med.

Forøvrig kan det jo nevnes at visse medikamenter som SSRI'er kan gjøre at noen føler de ikke er helt i kontakt med sitt eget følelsesliv. Om du skulle gå på det. Har en venn som ikke klarer å forelske seg, føler seg kald i relasjoner etter at han begynte på Zoloft. Ikke sikkert dette har noe med deg å gjøre, men ville bare nevne det. Har brukt SSRI selv, men hadde ikke dette problemet, så alle reagerer forskjellig.

Ellers vil jeg tro at å operere med forskjellige identiteter kan gjøre det litt vanskelig å inngå relasjoner med andre? Da må du evnt. finne deg noen som er inneforstått med dette slik at du kan være deg selv 100%.

Personlig er jeg ikke så interessert i andre mennesker selv, men jeg er veldig interessert i min kone. Så kanskje det gjelder å finne en person man klikker med også på det feltet?

Hva tror du er grunnen til at denne ene damen fanget din interesse? Var det personlighet, utstråling, utseende, eller forelsket du deg mer i ideen om henne? Leter du etter partner i ditt miljø, eller søker du andre steder, der du ikke føler deg så godt hjemme? Det kan jo by på utfordringer i seg selv, men allt er mulig. Min kone og jeg er ekstremt forskjellig typer mennesker, men har funnet en balanse der vi begge har det bra.
Vis hele sitatet...
Et veldig godt svar. Men nei jeg bruker iss SSRI eller andre AD(antidepressiva) Jeg er i motsettning til de andre du svarete en PF(personlighetsforstyrrelse) Poenget er, hva føler jeg nå? Ingen ting, jeg burde det, fordi min morfar døde
Jeg er langt ifra normal selv, men jeg tror ikke du skal bekymre deg så mye for at du ikke føler noe selvom morfaren din har gått bort. Det kommer jo helt an på hva slags relasjon du har hatt til han, om dødsfallet kom som et sjokk eller av alder, dagsformen din etc. Jeg vet at samfunnet forventer at man skal sørge i slike situasjoner, men personlig følte jeg ikke så mye når farfaren min døde. Vi hadde en helt vanlig, hyggelig relasjon men jeg ble bare ikke lei meg. Når farmoren min døde var jeg derimot knust.

Jeg tror det er endel som 'spiller' litt for å leve opp til de sosiale forventningene rundt en begravelse/dødsfall.

Uten at man tenker så mye på det, så er det vel endel følelser vi alle faker i løpet av en uke. Senest idag faket jeg lykke over en kollegas nye baby, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Andre ganger føler jeg genuint glede over venners barn.
Noen mennesker er flinkere enn andre på dette sosiale spillet, og for mange er det sikkert også ubevisst at man forhøyer/faker følelser man ikke har.
Sist endret av downlow; 21. oktober 2017 kl. 04:46.
Jeg er enig i det downlow sier. Tror det med å forventningene man setter til seg selv ifh til relasjoner man har her i livet, er ikke akkurat feil, men veldig rart.
Det forventes at du skal reagere sterkt ifh til dødsfall, eller en forelskelse, men verden er ikke så svart og hvit.
Tror det er hovedsakelig det handler om hvordan relasjon du har til den personen og hvordan du generelt takler følelser. Andre er mere "kalde" og noen er mer følelsesladet igjen.

Jeg personlig kjenner at det har gått litt i begge de retningene. Når jeg var rundt 16-20 år, så var jeg skikkelig følelsesladet, ble sterkt preget av forhold å forelska meg lett som bare det.

Nå i de siste årene har jeg blitt mere kald, og å jeg lar ikke folk komme like sterkt inne på meg, som før. Og personlig er det veldig godt for min del da, jeg som oftest ble såret av å slippe personer så sterkt inne på meg.

Men ville kanskje valgt bort dobbeltlivet viss jeg var deg, tror det blir vanskelig å få ett godt fotfeste i ditt eget liv, viss du alltid skal gå og late som du er noen andre. Samme med og skape en identitet rundt deg selv.

Men som det også har blitt sagt tidligere tror jeg du kan klare å bli forelsket, det er bare mye vanskeligere for deg, enn for gjennomsnittet.
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har du følelser?
Så. I sum konstanterer du at du er psykopat. Eller som det heter nå til dags - har en personlighetsforstyrrelse.

Det er ikke direkte sjokkerende, men det jeg lurer på er hva som er poenget med denne tråden. Er det å få hjelp, eller er det å høre hvor fantastisk menneske du er, eller hvor fryktelig alle andre behandler deg?

Sitat av Ellipsis Vis innlegg
Et veldig godt svar. Men nei jeg bruker iss SSRI eller andre AD(antidepressiva) Jeg er i motsettning til de andre du svarete en PF(personlighetsforstyrrelse) Poenget er, hva føler jeg nå? Ingen ting, jeg burde det, fordi min morfar døde
Vis hele sitatet...
Et annet alternativ er jo at du ønsker å skryte over hvor lite du føler, for det som for veldig mange ville være stor sorg.Jeg kan ikke si at det gir et spesielt positivt inntrykk av deg.

For å minne alle på historikken din: Denne tråden tar opp mer eller mindre det samme:



Det kan være alt fra tragedie til harmoni. Har det alltid vært sånn? Hittil i mitt liv har jeg vært i fire bryllup og tre begravelser.
Man vet hvordan man skal oppføre seg i situasjoner, i begravelser er det en dyster stemning, og i bryllup er det en lystig stemning.
For meg er følelsene like, enten det er begravelse eller bryllup. Den eneste forskjellen er hvordan jeg må tvinge meg selv til å se ut
på utsiden. Jeg kan se ekstasen hos andre mennesker, som da de får noe fint til jul eller bursdagen sin. Jeg kan delvis relatere men
ikke kjenne på følelsen de føler. Jeg kopierer hyppig, jeg absorberer trekk og atferd, og oppfører meg deretter. Jeg må si det tærer på.

Jeg blir snart 27 år. Har et godt boforhold og økonomi, samt en stabil jobb. Jeg kan klage på lite hos meg selv, mitt fysiske utseende er
også bra. Jeg går til behandling hos den lokale dps'en men hvor mye det hjelper gjenstår å se. Jeg opplever at veldig få mennesker faktisk
kan forstå meg, svært få vil kunne skjønne hva jeg bærer på, på innsiden. De er rett og slett ikke "kvalifisert" til å forstå.
Vis hele sitatet...
Du trenger psykiatrisk behandling, ikke velmenende råd på et forum!
Sist endret av 05d2f9382502ceb; 21. oktober 2017 kl. 22:21. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Her var det mye å ta tak i kan man jo si..

Er TS tidligere brukernavn Ambryo


Jeg har forøvrig delt mine synspunkter på TS sine problemer i denne tråden, men siden andre her inne tydligvis mener de er kompetente til å sette diagnoser på
Ambryo/TS så værsegod...Eller er du Psykopat TS? Jeg er i hvertfall ikke Psykiater/psykolog hehe
Sist endret av downlow; 21. oktober 2017 kl. 23:16.
Sitat av downlow Vis innlegg
Er TS tidligere brukernavn Ambryo


Jeg har forøvrig delt mine synspunkter på TS sine problemer i denne tråden, men siden andre her inne tydligvis mener de er kompetente til å sette diagnoser på
Ambryo/TS så værsegod...Eller er du Psykopat TS? Jeg er i hvertfall ikke Psykiater/psykolog hehe
Vis hele sitatet...
Ettersom han er sitert som ambryo i tråden jeg lenket til er det vel grunn til å anta at han har skiftet nick.

Jeg er heller ikke kvalifisert til å diagnostisere vedkommende, men jeg lurer på hva i alle dager meningen med tråden er. Det fremstår som underlig - om ikke formålet er selvforherligelse.
Poenget med tråden er å få synspunkter på hvorfor jeg ikke kan forelske meg, denne fantastiske følelsen som så mange jeg kjenner beskriver. Jeg prøver å finne ut hvorfor jeg ikke til nå har følt på denne følelsen.

Nei jeg er ikke psykopat. Vi har 8 forskjellige PF brukt i norge, jeg kommer til å få diagnosen borderline/ustabil PF. Det er egentlig ikke så mye feil med meg, men jeg avviker noe fra et normalt tankemønster. Ønsker forøvrig flere innspill. Jeg er ingen dårlig person, søker ikke trøst men tips.
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Anbefaler å leve livet ditt uten å tenke på dette videre.
Det blir veldig vanskelig å gi noen konkrete tips når all informasjonen vi har stammer fra nettopp deg selv, og dermed er filtrert gjennom et unormalt ego hvis man skal si det litt forsiktig. Har du noen nære venner eller behandlere du stoler på så ta heller opp disse tingene med dem, de kan i hvertfall se hele deg. Dette er tredje gangen du starter en lignende tråd, og konklusjonen må vel (igjen) bli at det er umulig å gi deg tilfredsstillende svar med den begrensede informasjonen vi, som komplett fremmede på internett, har tilgang på.
Sitat av tihihihi Vis innlegg
Det blir veldig vanskelig å gi noen konkrete tips når all informasjonen vi har stammer fra nettopp deg selv, og dermed er filtrert gjennom et unormalt ego hvis man skal si det litt forsiktig. Har du noen nære venner eller behandlere du stoler på så ta heller opp disse tingene med dem, de kan i hvertfall se hele deg. Dette er tredje gangen du starter en lignende tråd, og konklusjonen må vel (igjen) bli at det er umulig å gi deg tilfredsstillende svar med den begrensede informasjonen vi, som komplett fremmede på internett, har tilgang på.
Vis hele sitatet...
Ja, det enkle svaret blir vel at jeg bare skal akseptere dette, at jeg er den jeg er osv. Men det blir for enkelt. Tror du ikke dette er emnet jeg har tatt opp med psykolog og psykiater? Jeg har brukt flere titalls timer oppigjennom det jeg har tatt opp dette, men får aldri noen svar på hvorfor jeg har det sånn. Som nevnt er dette 3de tråden selvom ikke emnet er helt det samme, jeg ønsker flere innspill, selvom det er veldig vanskelig for dere å komme med gode svar. Det hele bunner i at jeg ønsker å komme nermere meg selv, og hvorfor jeg er som jeg er.

Synes det er leit at jeg får så mye kritikk for å være ærlig på hvordan jeg opplever det rundt meg.
Jeg synes det er interessant å lese om hvordan du tenker, jeg. Men du kommer ikke med så mange refleksjoner selv. Hvor god er du på selvinnsikt?

Jeg har samme greia som deg med å slite med falske smil osv, men det er det mange som har. Det er ganske drøyt at du kopierer alle følelsene dine fra andre osv, så jeg er ikke helt der. Men selv blir jeg veldig lett betatt av kvinner. Det er noe annet enn å være forelsket. Og for meg så trenger jeg å bli godt kjent før jeg kan bli ordentlig forelsket. Kanskje hvis man går gjennom utfordringer o.l. sammen, opplever mye sammen osv. Har du forresten sett NYT-artikkelen «To fall in love, do this»?

Det er altså ikke meningen at man skal bli forelsket på et blunk. Hvor flink er du til å skape en (dyp) relasjon til andre mennesker? Og dersom du fremdeles har kjærlighetssorg, og ditt svar på kjærligheten er denne damen, så kan det jo helt klart være en årsak til at du har vanskeligheter med å bli forelsket i en annen. Hvis du leser litt sosialpsykologi-bøker om kjærlighet, finner du ut at «den rette for meg» ikke finnes, og det er for det meste tilfeldigheter. Anbefaler deg derfor å jobbe med å komme videre fra denne kjærlighetssorgen.
Sist endret av Chronic420; 22. oktober 2017 kl. 00:39.
Sitat av Ellipsis Vis innlegg
Jeg har brukt flere titalls timer oppigjennom det jeg har tatt opp dette, men får aldri noen svar på hvorfor jeg har det sånn.
Vis hele sitatet...
Jeg vet ikke mye om borderline p. d., men jeg skumleste litt på den engelske Wikipediaen (som ofte er forbausende bra). Der ble det nevnt, at noen eksperter innen området mener at det er en delt genetisk (42 %) og miljødel (48 %) i personlighetsforstyrrelsen. Jeg ser det ikke som helt umulig dette stemmer, da jeg har sett lignende data på "psykopati". Altså at det er en genetisk komponent og en miljøkomponent. Der du kan sammenligne dette med et frø i en potte jord. Frøet kan kanskje ligge i den tørre jorda i årevis, men det skjer ikke noe. Du kan se på dette som den genetiske komponenten. Men det skjer ikke noe i potta, før du begynner å vanner og gir spira lys. Dette kan sammenlignes med den miljøbaserte komponenten. Det jeg fikk med meg, er at særlig seksuelt missbruk og omsorgssvikt dominerte av miljøkomponenter.
Men uansett, bør en ikke legge for mye vekt på disse miljøkomponentene. Det som er viktig for deg, er at minnene om disse må komme innenfra. For at disse skal komme, så må du og en samtaleterapeut grave i din barndom. Denne gravingen kan gjøre skikkelig vondt, men sinnet pleier å bli (mye) bedre etterpå. Alt etter som hva du har av traumer. Men dette er nesten noe du og en behandler (psykolog?) bør finne ut i fellesskap. Egentlig har det fint lite på et nettforum å gjøre. Ei heller tror jeg det er noe fælt mange kapable her, til å gi deg fullgode svar om slike komplekse syndomer o.l.

Iallfall god bedring fra meg!
Takk for et godt svar aluminiumfluorid. Flott at du ikke kritiserer meg og rakker ned på det jeg skriver om meg selv. Ja jeg er enig i at den engelske versjonen av wikipedia kan være ganske bra.

Bpd er noe jeg med sikkerhet jeg har, det er ingen tvil her om det. Jeg har kanskje 1 pf til, men psykologen er veldig usikker. Nå gjelder denne tråden hvorfor jeg ikke kan føle nærhet og forelskelse til andre. Og jeg ønsker å føle dette. Er som sagt 27 år og har enda ikke følt noe av dette. Jeg har ikke blitt misbrukt på noen som helst måte, barndommen min har vært perfekt.

Du mener dette temaet ikke hører hjemme på noe forum, hvorfor? Det kommer stadig tråder her inne som er tilsvarende, og de får gode tips og respons. Hvorfor blir deres tråder tollerert men ikke mine? Føler meg forhatt av flere medlemmer her inne, kan ikke skjønne hvorfor da jeg bare legger inn positive innlegg her på freak.
Jeg tror definitivt på at du har en personlighetsforstyrrelse - og da trenger du ikke (falsk) bekreftelse på et forum. Du trenger sakkyndig behandling. For et par måneder siden var det befriende å ikke ha en kjæreste - og et gjennomgangstema i trådene er hvor fantastisk du er som person. La meg sitere:
Hvem jeg er? Jeg er enestående. Har masse humor, men av den sære eller drøye typen. Er godt likt av de fleste jeg har relasjoner til. Har ikke kjæreste, usikker på om jeg ønsker å binde meg til noen, de virker for fengslende.
Vis hele sitatet...
Ja jeg vet at jeg er unik, og ganske spesiell. "en av guds egne prototyper som ikke er ment for masse produksjon" Du har rett, det er jævlig slitsomt å opprettholde fasaden, Fasaden min er alt jeg har, utsiden er det som teller.

Enkelte vil si jeg kan være slem. Det er det jeg mener med å knuse skallet, å la den virkelige meg slå seg løs. Å si det jeg virkelig mener. Eksempel når noen har fått en unge, å heller si det rett ut hvor stygg babyen er, mens jeg ser dem i øynene. Skuffelsen og frykten deres ville livnært meg.
Vis hele sitatet...
Jeg går til behandling mest fordi det er gøy, hele greia er en vits. Jeg vil teste psykologen om hvor mye han faktisk kan. Ikke mer enn meg, han sliter veldig med å kontrollere meg. Det du beskriver kan jeg ikke relatere til. Ingen av delene passeer meg, jeg er noe helt annet enn det du beskriver.
Vis hele sitatet...
Og når du får litt - relativt mild - kritikk, reagerer du voldsomt negativt:
Hvordan våger du å komme med slike uttalelser? Jeg er absolutt ingen anyman. Hvem vet kanskje vi er venner IRL. Du har kanskje støtt på meg, på butikken, på byen eller bussen. Du kommer med et utsagn som svekker meg såpass, jeg blir hely brutt til undergrunnen. Jeg står på lik linje med de som skapte denne verden, og alt annet.
Vis hele sitatet...
Nei, du er på ingen måte ordinær - du er skapt i guds bilde... Du er guddommelig:
Hva jeg vet om livet til andre mennesker? Absolutt alt. De lever liv som er så lykkelige, de har noe og noen å komme hjem til hver eneste dag. Såklart, ett par humper møter man på veien. Det er derfor jeg ikke evner til å synes synd på noen. Affliksjonen de har, har dem påført seg selv, og de fortjener den. Det som skiller meg fra "mannen i gata" er at jeg ikke er menneskelig, det er lenge siden jeg har hatt menneskelige trekk, Jeg høres sikkert sprø ut, men jeg er jordnær og har god bakkekontakt, eneste forskjellen på deg og meg er platået vi er på. Jeg er tilnærmet gudommelig.
Vis hele sitatet...
Beklager. Tilnærmet guddommelig.

For å sitere fisken hvis nick jeg aldri husker, så begynner dette å bli forutsigbart! Du fisker etter bekreftelse på at du er den fantastiske personen du ser på deg selv som å være - og eneste grunnen til at du gidder å gå til behandling er for egen underholdnings del. Det gjentar seg over flere tråder, og mønsteret er det samme. Får du kritikk er det grusomt, om folk viser medfølelse er de fantastiske og varme personer. Er det ikke du som har sagt at du liker å tråkke på andre da? Hvorfor da så krakilsk når noen beskriver deg i mindre flatterende ordelag?

Hvem vet, om du ikke så på helsevesenet som underholdning, men som et forsøk på hjelp kan det jo hende de faktisk kan hjelpe? Men når du har den holdningen du har gitt uttrykk for tidligere, blir det fort vanskelig å finne hjelp.
Sitat av Chronic420 Vis innlegg
Jeg synes det er interessant å lese om hvordan du tenker, jeg. Men du kommer ikke med så mange refleksjoner selv. Hvor god er du på selvinnsikt?

Jeg har samme greia som deg med å slite med falske smil osv, men det er det mange som har. Det er ganske drøyt at du kopierer alle følelsene dine fra andre osv, så jeg er ikke helt der. Men selv blir jeg veldig lett betatt av kvinner. Det er noe annet enn å være forelsket. Og for meg så trenger jeg å bli godt kjent før jeg kan bli ordentlig forelsket. Kanskje hvis man går gjennom utfordringer o.l. sammen, opplever mye sammen osv. Har du forresten sett NYT-artikkelen «To fall in love, do this»?

Det er altså ikke meningen at man skal bli forelsket på et blunk. Hvor flink er du til å skape en (dyp) relasjon til andre mennesker? Og dersom du fremdeles har kjærlighetssorg, og ditt svar på kjærligheten er denne damen, så kan det jo helt klart være en årsak til at du har vanskeligheter med å bli forelsket i en annen. Hvis du leser litt sosialpsykologi-bøker om kjærlighet, finner du ut at «den rette for meg» ikke finnes, og det er for det meste tilfeldigheter. Anbefaler deg derfor å jobbe med å komme videre fra denne kjærlighetssorgen.
Vis hele sitatet...
Ja, der kan du se. Vi har noe til felles på enkelte områder selvinnsikt er en av mine sterkeste egenskaper, vil si jeg er veldig reflektert. Hvorfor er det drøyt å kopiere andre? Dette er noe alle gjør i varierende grad. Den jenten jeg nevnte var jeg veldig betatt av, ikke forelsket. Men faktisk sjalu på enkelte sider hun hadde.

Jeg oppnår aldri en dyp kontakt eller relasjon til andre mennesker. Har ikke kjærlighetsorg eller depresjon, men at jeg savner henne noen ganger må jeg innrømme. Det eneste jeg kanskje har vært forelsket i er meg selv, selvom det også er feil. Men skal sjekke artikkelen du linket. Ikke nøl med å sende meg en PM om du ønsker å høre mer om mitt syn og opplevelse av alt rundt meg.

05d2f9382502ceb, hvorfor siterer du en tråd som ikke er relevant for denne diskusjonen overhode?
Sist endret av Ellipsis; 22. oktober 2017 kl. 01:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Ellipsis Vis innlegg
Ja, der kan du se. Vi har noe til felles på enkelte områder selvinnsikt er en av mine sterkeste egenskaper, vil si jeg er veldig reflektert.
Vis hele sitatet...
Nei, du eier ikke selvinnsikt eller refleksjonsevne om du oppfører deg slik som du har gitt uttrykk for. Du er en kynisk person som gir uttrykk for at du systematisk driter i andre personer viss det kan gavne deg. Konfrontert med det trekker du på skuldrene.

Det er ikke kjennetegnene på en veldig reflektert person.
Anonym bruker
"Fregnete Havmann"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av 05d2f9382502ceb Vis innlegg
Nei, du eier ikke selvinnsikt eller refleksjonsevne om du oppfører deg slik som du har gitt uttrykk for. Du er en kynisk person som gir uttrykk for at du systematisk driter i andre personer viss det kan gavne deg. Konfrontert med det trekker du på skuldrene.

Det er ikke kjennetegnene på en veldig reflektert person.
Vis hele sitatet...
At TS har et såpass svingende selvbilde (og derav hensikter) gjenspeiler seg trolig fordi han har bpd. Noe han selv har gitt uttrykk for. Han har nevnt pf men har ikke brukt den for å rettferdiggjøre det du anklager han for nå. For meg som har innsikt og kunnskap om denne type pf vet at denne type varierende tankemønster er et faktum. Kanskje det er du som ikke reflekterer her...
Sitat av 05d2f9382502ceb Vis innlegg
Nei, du eier ikke selvinnsikt eller refleksjonsevne om du oppfører deg slik som du har gitt uttrykk for. Du er en kynisk person som gir uttrykk for at du systematisk driter i andre personer viss det kan gavne deg. Konfrontert med det trekker du på skuldrene.

Det er ikke kjennetegnene på en veldig reflektert person.
Vis hele sitatet...
Hør her kompis, dette er så feil som det kan bli. Jeg er en ekstremt sympatisk og hyggelig person. Alle som kjenner meg kan bekrefte dette både familie, venner og kolleger. De ser ingenting galt med meg, jeg er helt normal og det er ikke mye som er feil med meg. Jeg har få dårlige sider, noe negativt har jeg, men det synes ikke på overflaten, så ingen jeg bryr meg om merker noe til dette.

Jeg kunne blitt din beste venn, selvom jeg ikke hadde ansett deg som en venn, ville du ha ansett meg som en veldig grei og hyggelig venn. Her på forumet har jeg ikke gjor annet enn å hjelpe folk med tips. Enten det er medikamenter, rusmidler eller psykisk/fysiske problemer. Her er et eksempel: https://freak.no/forum/showthread.php?p=3405193 hva er kynisk eller slemt med mitt inlegg her? Jeg går aldri i personangrep i motsettning til deg.
Sitat av Ellipsis Vis innlegg
Hør her kompis, dette er så feil som det kan bli. Jeg er en ekstremt sympatisk og hyggelig person. Alle som kjenner meg kan bekrefte dette både familie, venner og kolleger.
Vis hele sitatet...
Jeg kan naturlig nok bare ta utgangspunkt i det du selv har skrevet. Om du er aldri så sympatisk utad, så skriver du fortsatt det du gjør om egne følelser - og det gjør nok at du ikke fremstår som videre reflektert.
Sitat av Ellipsis Vis innlegg
De ser ingenting galt med meg, jeg er helt normal og det er ikke mye som er feil med meg. Jeg har få dårlige sider, noe negativt har jeg, men det synes ikke på overflaten, så ingen jeg bryr meg om merker noe til dette.
Vis hele sitatet...
Nei, det er jeg uenig i. Mye av det du har gitt uttrykk for er rent faktisk ikke det jeg vil kalle normalt. Det trenger ikke være spesielt problematisk, men heller ikke innenfor det som er normalt. Se sitatene lengre oppe.

Merk at vi her er tilbake i det mønsteret jeg nevnte - du lager en tråd for å få hjelp med problemer - og når du møter kritikk er det ikke lenger noe problem...
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Er ingen psykolog men vil tro du er en narsissist.