Det kan jo være slik at di som vurderer selvmord ikke vises at di er deppa. Noen smiler å har det helt "fint"

Enig i det du skriver her. Men man har også de tilfellene hvor familie og venner rett og slett aldri engang rekker å få snusen i at noe er galt. Mange mennesker er ikke like åpne om livets problemer som mange andre.

Har opplevd 2 slike situasjoner, hver med sitt mønster. En hvor hjelpen aldri kom, selvom mange burde ha tatt seg selv i nakken og gjort noe med det. En annen hvor man trodde alt var i skjønneste orden, men dagen etter så.. ja...

Ja, og det kan godt være fordi de ikke ville bry andre med problemene sine. Å kalle alle som sliter for selvsentrerte eller egoistiske er helt på trynet.

Hvis du tror at det er veldig lett å hjelpe en person som påstår at en ikke trenger hjelp(noe som ofte er et tilfelle hos personer som lider av suisidale tanker) tar du helt feil...
By the way, den personen fikk kjempestøtte av familien og venner, og lever nå med et digert smil rundt munnen. Det er et resultat av at vi var selvsentrerte og ikke brydde oss.

Du misser poenget totalt.

Jeg tror hva luni, om enn så subtilt prøvde å formidle, var at det er et ganske ugjennomtenkt standpunkt å ta; altså at selvmord er en egoistisk og "feig" utvei. Det gjør det neppe bedre at du bare slenger ut blatante påstander, uten egentlig å komme med noen subsidierende argumentasjon.
"Det er et feigt og egoistisk valg!" Jaha? Hvorfor er det feigt, og kanskje mer essensielt: er det ikke like selvsentrert å forvente at en person skal leve for andres skyld? Jeg kan aldri tenke meg at å tillegge en allerede deprimert person skyldfølelse for tankene sine kan være særskilt behjelpelig.

Som jeg sa til en venninne da hun pratet til meg om selvmordstankene sine: Det er en dårlig løsning fordi den er endelig. Du kan gjøre mange ting, felles for de fleste er at de er reverserbare. Du kan grave deg ned, isolere deg og drikke deg halvt ihjel -- det er uten tvil en dum ting å gjøre, men når du finner ut at du vil endre på det, kan du det.
Det er ditt liv og du bestemmer, til syvende og sist er det ditt valg, og ditt alene. Men husk at når du gjør det, er det en endelig løsning. Prøv andre ting først, ikke for noen andre enn din egen skyld, da du kan ha et fantastisk liv i vente, eller du kan ha et forjævlig liv i vente, men gjør du dette vil du aldri finne ut det. Det hele er meningsløst å diskutere frem til du åpner boksen. Hvis du velger å holde den lukket, vil alt være meningsløst.

Dette var riktig nok tilpasset personen, men grunnen til at jeg deler det her, er for å poengtere at hver og en bestemmer over sine egne liv, og etter min erfaring hjelper det lite å legge skyld på noen i en situasjon som dette. Det er mange som har det ille nok uten at de skal måtte skamme seg over det. Det å komme med "Tenk på oss da!" som en respons på at noen vil ta livet av seg, er i det hele tatt et utrolig selvsentrert svar, for ikke å nevne en egoistisk tankegang.

Har selv faktisk ikke vært innom tanken på å begå selvmord. Var mange små hendelser og tanker som stadig irritererer og provoserer meg grenseløst som ble blåst opp av en enda større hendelse som skjedde, jeg gikk ut, satte meg i skogen, gråt i flere timer og tanken på selvmord streifet om meg. Alt virket rett og slett håpløst, jeg var så lei av alt. Kan tenke seg til hvordan det er og stadig oppleve mye som får deg til og føle deg alene, lite verdt og "rar". I tillegg så var det vel en kombinasjon av den dårlige selvfølelsen og det å føle at du har utrolige mange rare tanker, og ikke være sikker på om du er psykisk syk eller ikke.

I HVERT FALL! Jeg er ikke sikker på om jeg faktisk hadde begått selvmord om jeg hadde hatt noe mulighet der og da. Hadde jeg hatt noen redskaper som hadde gjort det mulig ville jeg kanskje ikke postet dette nå, men det hadde jeg altså ikke.

Selvmord er jo selvfølgelig noe man ikke må spøke med når man aldri kan vite om en person faktisk har vært innom tanken eller ikke. Jeg har aldri fortalt noen om at jeg vurderte det, siden jeg finner det flaut og svakt, merkelig nok. Jeg mener også at man egentlig må respektere folk som begår selvmord, siden det kan ha virket som den eneste løsningen de har hatt, for det var sånn jeg følte det. At livet ikke var verdt og leve, at det aldri ville forbedre seg.

Mine to kroner om denne saken.

"Alle har sin egen verden" ?

Hva snakker du om? Det er en verden for oss, og det er den du og jeg lever i akkurat nå. 7 milliarder forskjellige?

At det finnes mennesker med forskjellige lidelser, det burde du ganske greit godta, for det er slik det er. Enkelte trenger mer hjelp enn andre.

Jeg er enig med fri vilje, men it actually does matter to!

er veldig enig med det isak elrik skreiv.

selv mistet jeg en barndoms venn for ikke lenge siden, var en rar følelse å være i begravelsen.
Hadde ikke hatt kontakt med han på sikkert 5-6 år, men som liten var jeg ilag med han nesten hver dag.
Fikk veldig mange flashbacks i begravelsen.

ertsaas bor i samme fylket som meg, å selv vet jeg av minst 5 personer igjennom 1 ledd som har tatt livet sitt.

Har selv vært innom selvmordstanken opptil flere ganger..

En ting kan jeg si sikkert. Å kalle folk som tar selvmord for egoistiske, er kvalmende rett og slett.
Om du sier noe slikt, så har du ikke peiling på hvordan det er å faktisk være så langt nede at du bare vil hoppe utafor ei bru. Når alt i livet bare går til helvette og fremtiden er dømt likeså, så forsvinner livsgleden etterhvert. Man skal leve og være lykkelig, og er man ikke det, hva er vitsen med livet da? Å leve et miserabelt liv er det verste som finnes.

Er selv psykisk svak, og det vet jeg mange andre er også. Folk kan gjerne si at "Ja, men man må gå gjennom harde tider også.. blablabla". Greit det, men når hele livet er trasig og leit, har man ikke så veldig lyst å gå gjennom den vanskelige tiden, for deretter å komme tilbake til det miserable livet sitt.

Et stikkord er; Venner.

Man sitter kanskje hjemme hver dag, uten jobb, uten venner, familie som vil ha deg ut av huset, da er det faen ikke mye livsglede skal jeg fortelle dere. Man må ha noe å glede seg til om dagene. Tanken på å kunne være med vennene sine om ettermiddagene/kveldene, gjør ALT så mye lettere. Da har man en drivkraft for å kunne fortsette livet sitt.

Igjen, helt unødvendig å leve et ulykkelig liv hvor alt går til helvette. Gjør det enkelt, ta selvmord og slipp alt av konsekvenser og depresjon. Familien blir selvsagt etterlagt i sorg, men allikevel ikke en unnskyldning for å selv leve ulykkelig.

[quote=Kenshi;1492280]Har selv vært innom selvmordstanken opptil flere ganger..

En ting kan jeg si sikkert. Å kalle folk som tar selvmord for egoistiske, er kvalmende rett og slett.
Om du sier noe slikt, så har du ikke peiling på hvordan det er å faktisk være så langt nede at du bare vil hoppe utafor ei bru. Når alt i livet bare går til helvette og fremtiden er dømt likeså, så forsvinner livsgleden etterhvert. Man skal leve og være lykkelig, og er man ikke det, hva er vitsen med livet da? Å leve et miserabelt liv er det verste som finnes.

Er selv psykisk svak, og det vet jeg mange andre er også. Folk kan gjerne si at "Ja, men man må gå gjennom harde tider også.. blablabla". Greit det, men når hele livet er trasig og leit, har man ikke så veldig lyst å gå gjennom den vanskelige tiden, for deretter å komme tilbake til det miserable livet sitt.

Et stikkord er; Venner.

Man sitter kanskje hjemme hver dag, uten jobb, uten venner, familie som vil ha deg ut av huset, da er det faen ikke mye livsglede skal jeg fortelle dere. Man må ha noe å glede seg til om dagene. Tanken på å kunne være med vennene sine om ettermiddagene/kveldene, gjør ALT så mye lettere. Da har man en drivkraft for å kunne fortsette livet sitt.



Jeg forstår deg godt. Det er mange grunner til at man vil ønske å ende hele livet fremfor å leve det videre. Og jeg personlig respekterer alle personlige beslutninger i form av at jeg viser en forståelse for den fortvilelse man gjerne besitter hvis man helst vil dø.


Jeg har vært i den situasjonen selv for kort tid tilbake. Det som var grunnen var at jeg hadde sporet meg inn på feil retning i livet mitt. Nå har jeg valgt riktig studieretning, men jeg opplever fremdeles å få error i form av at jeg ikke er fornøyd. Og jeg vet hva det kommer av. Jeg er misfornøyd med han jeg har huslån sammen med.


Jeg bruker imidlertid positiv tenkning til å bli et bedre menneske. Jeg syns det er viktig.

Så det er mer på sin plass å kalle de "psykisk svak" m.a.o?

samme om en person blir oppfattet som psykisk sterk eller svak. jeg tror en hver person som er på kanten av stupet og ønsker å begå selvmord opplever omtrent like intens smerte, enda den ene kanskje har opplevd mer dritt enn den andre. hvorvidt det er en krigsveteran som har sett venner i krig bli rivd i fillebiter, eller bare en ung mann som føler seg ensom og mangler venner; smerten er like stor for den ene som hos den andre - vi har kanskje forskjellige grenser for hvor mye negativ stimuli hver og en av oss kan takle, men når den personlige grensen først blir nådd så tror jeg nok det føles like jævlig for den ene som for den andre.

Jeg tror alle kan si at de identifiserer seg med noe her inne. Men en ting er sikkert, og det er at sidene her inne ikke tar høyde for den som har valgt en annen vei.


Jeg vil heretter minnes en kjent venn, og håper han finner fred.

Jeg er meget klar over at følgende kan virke meget egoistisk og tildels støtende, men det er relevant for tråden og representerer en mening utviklet i løpet av mangfoldige år. egoisme er menneskets natur.

Døden er jo vår kjære venn, som følger oss hele livet og svøper oss i sin kappe når vår tid er kommet.
Hva om en tar selvmord, ikke bare på grunn av at en har lyst, men og på grunn av virkningene det har? Hva om en vil at sine bekjente, "venner" og familie skal føle en smerte. hva om man vil påføre denne smerten til flest mulig?
hvis jeg skulle gått ut i næreste fremtid, ville jeg gått ut med fyr og flamme, og tatt med meg flest mulig hoder. slik ville smerten bli spredd kraftig, vakt oppsikt og skapt sosial virkning. Ikke bare en ekstra statistikk i bøkene, men en hendelse, en milepæl for mennesker til å se tilbake på i gru og smertefull erkjennelse av at dette var et selvmord.

mitt avskjedsbrev skulle inneholdt en lang liste av navn. hvert eneste lille navn som har ytet et eneste lite ord som la opp til det som førte til handlingen, også en vennlig avskjed til personen nærmest mit "hjerte" den som engang viste meg hva lykke var.

metode:Barberblad for å sikre meg, kunstgjødsel for markeringen (trengs ikke å si mer.)

Dette er min mening om selvmord, det er bare en prosess som får deg nærmere det uungåelige, som i alt annet mennesker foretar seg burde det være et formål med handlingen i mitt tilfelle er det hat blandet med smerte.
merk dere at jeg ikke kommer til å gå ut med det første, personen nevnt ovenfor fikk meg til å sverge min helligste ed på å ikke ta selvmord, og det er en ed jeg tar like lett som å utrydde min egen familie. men som alt annet visner og dør gjør nok denne det og etter en stund er nok ikke denne eden verdt mer til meg enn mitt eget liv.

Selvmordstanker har jeg nå fra ti usammenhengende ganger til dagen eller hele sammenhengende tidsperioder. har selv alltid tenkt at siden jeg har det så ofte må det være meget vanlig. til og med i de få dagene jeg var det lykkeligste jeg har vert, holdt jeg nesten på å hoppe fem etasjer ned (kjøpesenter) for så å galant bli knust mot det sjakkmønstrede flisegulvet under. Grunnen til at jeg fremdeles er her er at jeg ble fysisk holdt tilbake. jeg tenkte at det hadde vert den perfekte slutt. Endelig lykkelig, en vakker solskinnsdag, varmt, sammen med "personen". slik skulle det endt, og jeg er ulykkelig for at det ikke endte slik.

Personlig tror jeg dette med å dø - er en svært betydningsfull affære. Jeg tror at når man skal forlate dette livet - så er dette en hellig stund av stor betydning. Jeg har sett flere døende personer. Og i timene før dem dør har de fleste en svært spesiell utstråling og energi. Jeg har spekulert på om dette er fordi dem allerede har smakt på noe av døden, at vissheten om at døden er nær er der, at dem føler det, hvordan døden snart vil omfavne dem. I møte med noen av disse døende kan man få følelsen av at noe hellig er ved å skje... Og i tiden rett etter at noen er død - så synes jeg det kan ligge en energi igjen i rommet hvor døden har intruffet.

Å dø på en bra måte tror jeg er en kunst. Noen mennesker dør i angst og smerte. Noen dør fulle av fred. Det er en kunst å dø. Det er en kunst som de vise forbereder seg til hele livet. Hvordan man tar imot døden - hvordan man forlater livet og går inn i evigheten. Jeg tror dette er av svært betydningsfull karakter.

Døden er som et speil som speiler livet. Og jeg tror at når man møter døden - så vil livet, dens karakter, hva livet virkelig er, stå meget klart for en.

Ifølge buddhistisk lære vil det i dødsøyeblikket komme opp en dyp fortrengt fornemmelse som man vil bli nødt til å konfronteres med. Hele livet så konfronteres man med ens egne fornemmelser som man reagerer eller ikke reagerer på i større eller mindre grad, alt etter hva man konfronteres med og alt etter hvordan man behersker kunsten å leve. Hvordan man i dødsøyeblikket reagerer på denne siste dype og meget sterke fornemmelse vil i følge buddhistisk lære - avgjøre hvordan det neste liv vil være. Om man går i døden med et sinn full av negative reaksjoner og følelser - så vil det neste liv ha dette som utgangspunkt. Om man møter døden med fred og harmoni så vil det neste liv være fylt av slike kvaliteter.

Man kan selvsagt velge å tro at bevissthet ikke fortsetter i et annet liv når materien må takke for seg. Å tro at bevisstheten - som observerte dette fysiologiske fenomen av levende materie også blir til ingenting når den fysiologiske organismen ånder ut. Jeg har en fornemmelse av at det ikke er helt slik.

Med denne troen så er den tilsynelatende frihet og stopp på all lidelse - som selvmord for noen kan representere - en illusjon. Selvmord - et møte med døden mens ens sinn er fylt av lidelse, sorg, sinne, motløshet eller hat - er ikke kunsten å dø.

Kunsten å dø kan bare læres gjennom kunsten å leve. Behersker man kunsten å møte livets medgang og motgang med et harmonisk og balansert sinn, så er forutsetningen til stede for å kunne møte døden med samme type sinn.

Man må møte livet. Man kan ikke flykte fra lidelsen. Man må møte den.

Jeg er smertelig klar over at lidelsen i livet til mange mennesker er uutholdelig. Jeg forstår meget godt tanken på selvmord og den tilsynelatende frihet fra lidelse som en slik handling kan representere.

Likevel så tror jeg veien ut av lidelsen går gjennom å akseptere, møte og å bekjempe - ikke ved å flykte hodestups i døden.

Jeg har erfaring ved å jobbe på psykiatrisk klinikk. Og der møter man ofte mennesker som lider meget. Jeg forstår meget godt at tanken på selvmord kan virke nærværende i en slik situasjon. Samtidig så har jeg observert hvordan enkelte har reist seg fra asken, uten at det har vært videre lett, men at ting sakte har begynt å snu. Og at man begynner å blomstre.

En venn av meg gikk i krise for noen år siden. Han sluttet jobben, startet i terapi osv. Hele prosessen tok år. Han har alltid vært en svært populær og godt like person. Han er velskapt og godt likt av jenter. Og har tilsynelatende alltid spredd god stemning rundt seg. Tilsynelatende lykkelig og smilende. Men inni seg har han følt en tomhet, følt at livet var meningsløs. Selvmordstanker var tilstede. Han fortalte meg at når han kjørte bil så kunne han ofte fantasere om å kjøre inn i en fjellvegg eller lignende. Da alt virket så tomt og meningsløst.

For mange så var det svært rart at denne personen som var så populær og godt likt og tilsynelatende lykkelig, ble innadvent og deprimert. Noen stilte spørsmål med hans søken og om terapien han gikk i virket (han ble jo tilsynelatende bare mer deprimert, fikk også sosialangst osv.). Etterhvert startet min venn også med meditativ praksis ved siden av terapien.

Det som foregikk i denne prosessen sier han selv var et møte med mørket inne i han selv. Han hadde hele livet levd borte fra hans indre - flyktet fra mørket i han selv - helt til krisen innhenten han. Prosessen å møte seg selv, og å også innlemme det fortrengte mørket i ens person, bli et helt menneske, kan være tung.

Det siste halvannet året så har jeg sett at min venn har blomstret mere og mere til. Det er godt å være i hans nærhet. Han har fått et stort rom i seg. En visdom. Han sier han aldri har hatt det så bra. At han føler en dyp indre glede ved bare å være til.

Han fortalte meg her om dagen at han har en overbevisning om at døden ikke finnes. At livet er evig. Han hadde kommet til denne erkjennelse. Videre fortalte han at han hadde mistet sin redsel for å dø. Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente. Han snakket om at i tiden da han følte en meningsløshet og tomhet - og tanker om selvmord - så bunnet dette i en redsel for å dø - som er det samme som redsel for å leve. At nå hadde denne kimen til angst forlatt han. Og en stor frihet tatt dens sted.

Jeg skjønte med dette at min venn virkelig har blitt befridd. Blitt hel. Hans vesen og livsførsel vitner også om dette.

At denne krisen rammet han har med andre ord vært en velsignelse. Han flyktet hele livet fra en indre tomhet og meningsløshet. Og ved å møte den ble alt tilsynelatede først værre og mere overveldende - men gjennom prossessen har han bekjempet den. Og ved dette også bekjempet redselen for livet og døden.

JAh.

Han er blitt en inspirasjon for meg - og jeg håper han kan være til inspirasjon for noen andre her på forumet.

Jeg vil si, uten å virke for ufølsom at jeg ser på selvmord som den feigeste vei ut av livet. Desverre så er de fleste selvmord enten skapt av personlige problemer eller at man ikke tør å spørre andre om hjelp til å løse dem. Det er jo selvsagt trist som den gjensittende men jeg tror nok jeg hadde reagert med både sinne og sorg. Ikke nok med at det er feigt men man ødelegger gjerne andre liv også, se på de som hopper foran tog, t-bane, buss, trailere, du har jo ødelagt personen bak rattet.

Jeg er jo enig med deg i det du sier. Det ER feigt å ta livet sitt. For man kunne jo kanskje ha forsøkt å få det bedre på mange måter. Men den som gjør dette har kanskje ikke kunnskap nok til å finne frem til disse kildene av folk og temaer som kan få en på rett spor igjen. Og det er jo nettopp det som er så veldig vanskelig. Husker jeg så en dokumentar om Stephen Fry. Filmen dokumenterte livet til en kar som var langt nede. Han klarte ikke rydde hjemme hos seg selv, gjøre innkjøp eller noen andre ting som andre kan se på som banale hendelser i livet sitt. Jeg har hatt en person som er depressiv tett innpå livet mitt, og det er ingen fryd. Det skal mye til å få de til å gjøre en så enkel ting som å lage frokost til seg selv. Og når man har problemer med så enkle ting, så kan det på en måte være forståelig at man ikke klarer å se andre utveier. Jeg orker ikke å ta en forsvarstale for de som tar livet av seg. For jeg vet det gjerne sitter igjen mennesker som er dypt såret og ikke forstår. Men på en annen side så kan jeg "forstå". Er man så langt nede at man ikke orker å dekke sine primære behov så kan det være svært vanskelig å søke hjelp til det man egentlig sliter med.

Man må ha vært såpass langt nede i avgrunnen,eller være der for å forstå, tror jeg.

Selvmord feigt.. Jeg er uenig med meg selv egentlig, for det spørs hvilken situasjon vedkommende er i...

Selvmord pga av Depresjon/psykisk sykdom?
Da er det sykdommen som tar liv, og det vil jeg ikke påstå er feigt, da vedkommende er gjennomsyret av ja nettopp psykdom og klarer ikke å tenke som normalt. (Det vet vel alle som har vært der )

Er vel helt naturlig at man blir både sint og forbanna for at vedkommende som tok selvmord,ikke søkte hjelp eller ga et hint.
Men sånn er det med diverse psykdommer,man søker ikke hjelp før det er for sent.(i enkelte tilfeller)

Media?
Det er folk som er hengt ut i media til de har tatt livet sitt... Feigt? hvem er feig? Han som har vært utsatt for umenneskelig press? eller har media delvis skyld i det?

Hva med en som har blitt fersket med et tonn barnepornografi på pcn, rømmer og tar livet sitt.
Feigt? eller går det å under psykdom? jeg er ikke sikker...


Hva med personen som f.eks har uhelbredelig kreft ,og velger å avslutte livet sitt...
Feigt? Jeg hadde tilgitt selvmordet hans glatt.

Det er sikkert mange forskjellige grunner til at folk tar livet sitt,og dette er vel bare noen..

Så det kan vel være en feig handling i visse tilfeller, kanskje...


Hilsenhansomerpåturoppframørkestehelveteselv

Du beskriver dette så utrolig flott! Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg leste dette innlegget. Jeg tror også på denne buddhistiske filosofien om at neste liv vil preges av hvordan man fornemmet ens nåværende liv. Slik sett er man dømt til å leve et dårlig liv dersom man velger å ende dette livet på egenhånd. Det er jo ikke meningen at man skal gjøre det. Men jeg forstår så veldig godt mennesker som velger å gjøre det. Jeg forstår fortvilelsen de kjenner, avmakten og mangelen på livsglede. For jeg har vært der selv en gang. Jeg har vært i den tilstanden to ganger. Den første gangen var mer slik at jeg trodde jeg var der. Men i ettertid har jeg skjønt at det var mer et påskudd for å få oppmerksomhet. Den andre gangen var alt helt virkelig, så virkelig at jeg skremte meg selv. Jeg fantaserte om å ta en biltur og kjøre foran trailere, kjøre inn i fjellvegger, dra til belastede strøk for å få en overdose eller få tak i nok medisiner av riktig type. Det er utrolig vondt å være i en slik fase. Man ser gjerne på mennesker som tar sitt eget liv som veldig egoistiske. Når du er i en slik tilstand selv så kan du ha empati med de rundt deg. Du forstår at de vil lide dersom du går bort. Men sorgen du føler inni deg overskygger alt dette.

Her e litt lektyre som kan leses om faget. Alt for mange lekmannsstemmer i dette forumet, ingen med noen autoritet på faget hvorvidt eg kan se hvertfall.

http://folk.uio.no/olavi/etikk/Selvmord.html

Go with love, Kizzy deWiz

§ 277. Medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på kropp eller helse
Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd.
Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275.
Straffen etter første og annet ledd kan, dersom særlige grunner gjør seg gjeldende, likevel settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 274 annet ledd og § 275.
Straff kommer ikke til anvendelse når døden eller betydelig skade på kropp eller helse ikke er inntrådt.
Ikke i kraft.
Tilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

Dette er det eneste stedet, hvertfall som jeg kunne finne, hvor selvmord er nevnt i Norges Lover, og det omhandler ikke den som tar selvmord.
Vil i tillegg påpeke at § 277 i er tråd i kraft, og derfor ikke gjelder?
Vennligst korriger meg om eg skrive någe usant.

One love, Kizzy deWiz

Hva gjør den kilden mer autoritær enn lekmannsdiskusjonen vår i denne tråden egentlig? Er det ikke noe av de samme formålsetiske, rettighetsetiske og pliktetiske premisser som blir analysert og debattert? Er ikke pro-argumentasjonene og contra-argumentasjonene likestilte? Den store forskjellen som jeg ser, ut i fra moralfilosofisk og moralpsykologisk ståsted, må være at disse "autoritetene" har diskutert temaet mer omgående enn hva som har vært fokusert i denne tråden.

Som du ser så er det noen av oss som heller mot Thomas Aquina og andre mot David Hume.

Å si at det er feigt å ta selvmord er forkastelig. Egoistisk: Ja.

Dere sier at man kunne jo ha prøvd å forbedre situasjonen sin. Støtte seg på familie og venner. Hva med de som har prøvd alt? Hva med de som ikke har noe familie eller venner å støtte seg til?

Jeg syntes ikke folk som ikke har vært der kan ta stilling til dette spørsmålet. Dere vet tydligvis ikke hvordan det er, å ha vært på kanten.

Hvis jeg forstår deg riktig nå må jeg si meg litt uenig med deg!

Det ville blitt ganske så ensidige svar om kun de som har vært der kan ta stilling til dette spørsmålet. Selv om et svar er ensidig gjør det ikke dermed svaret mer "rett". For å nærme oss en felles forståelse for temaet er det nødvendig med innspill fra flere hold så man kan gjøre seg opp en mening basert på selvstendige valg, og ikke som følge av en "propagandisk fremstilling" som det ville blitt, hvis kun de som har vært der selv var de eneste som kunne delta i en åpen debatt. Livet er ingen dans på roser, en trenger ikke å være suicidal for å vite det! Og kanskje har nettopp de som klarte seg opp av grøfta i en tidligere fase noe å belære oss andre som havnet midt i gjørma?

Du kan tenke deg hvordan det ville vært om kun de som selv har opplevd en krise, var de eneste som kunne håndtert en krisesituasjon som kan oppstå i for eksempel katastrofer. Krisepsykiatrien ville nødvendigvis hatt mangel på folk med førstehåndserfaring, og etter krav ville andre- og tredjehåndserfaring blitt avvist fordi vedkommende ikke har vært i en lignende krise selv. Det var litt tatt på spissen men jeg håper du forstår meg.

Vil bare legge til at jeg anser meg selv for å være blant de som tilfredsstiller dine krav selvom jeg ikke nødvendigvis er enig med deg..

Selvmord etter min mening går selvfølgeli ut over den som utfører det; men mest vil familien og nære bekjente. De vil ha det som sagt i begynnelsen av tråden "med seg i bagasjen".

Jeg hadde en kjæreste i et år ellerno, som både hadde selvmordstanker og selvskading.
Om det er en ting jeg har lært, så er det umuli å si noe når personen har bestemt seg for at livet SKAL være jævli.

jeg synst virkeli at dere som sier at de som tar sit eget liv er egoistisk, dere har faen meg aldri vert inne på tanken engang!
jeg har vert der, mange ganger, er der innimellom, en gang satt eg me kniven på pulsen min å tenkte over livet, hvorfor jeg skulle leve videre, jeg fant to grunner!
den første var at jeg ikke skulle la di få som brydde seg om meg lide for at jeg tok den "lette" løsningen...
det andre, jeg ville ikke dø på den måten!
jeg tenkte akkurat de samme når jeg sto på toppen av taket på skolen(5 etasjer)!

det er ikke vår feil at vi er sånn, det er de rundt oss!!

jeg har blitt mobbet i 3 år!!

blir mobbet fortsatt!!

sliter med depresjoner å selvmordstanker...

men de er faen meg ikke feigt å ta selvmord!!

de er feigt å la smerten din gå over til andre(via f.eks mobbing) å få dem til å føle seg nedtrykt, å eventuelt ta sitt eget liv!!

hvem sin feil er de da!!!

men som dere skriver ovenfor, di som tar sitt eget liv for at kjæresten går ifra dem, de aner ikke hvor galt de kan gå...
jeg har en far som er sur på meg HELE tia, foreldrene mine er skilt, jeg har blitt mobbet i årevis, "vennene" mine snakker drit om meg, rett i tryne på meg eller bak ryggen min, x-en min knuste meg + selvtilliten min, jeg har 2 personer i hele verden som jeg stoler på!!!! min mor å en skikli venn!!!

så dere sier at jeg hadde vert egoistisk vist jeg hadde drept meg!!!

de er alle folkene som får meg til de som er egoistiske!
lar all smerten sin gå over til noen på hakket under dem på rangstigen!!!

jeg blir rett å slett iritert når folk skriver sånt!!!

det er min mening om saken!

vetln: jeg ser poenget ditt.

men det er nettopp det verden er (har blitt that is): kald og ond.
flere søker sin egoistiske lykke og går gjerne over andre for det.

jeg fikk for min del flyttet fokuset, jeg fikk meg en hobby (og en sønn forøvrig, som drastisk endret synet mitt.)

men jeg ser den med folk som har nok med seg selv.
men noen ganger hjelper det å bite tennene sammen, og tenke:

den forbanna drittverden her med all dens synd skal !"#¤ ikke dra meg ned med seg. (last-man-standing-taktikk.)

aldri gi opp !

So don't let the world bring you down,
Not everyone here is that fucked up and cold.
Remember why you came and while you're alive,
Experience the warmth before you grow old.


<3

Åja det e gode sitata vi kommer med nu?

"Du kom gråtende til verden mens alle rundt deg stod å smilte. Forsøk å lev sånn at du dør med et smil, mens alle andre står rundt omkring deg og gråter"

Elsker den sangen...

Onkelen til en god barndomsvenninne av meg tok livet at seg for en del år tilbake. Jeg ble litt overrasket når jeg fikk vite grunnen som var at han gjorde det fordi han ble utstøtt av kunstnersamfunnet fordi han var homofil. Han hang seg i artelleriet sitt. (Om det er det som er ordet for der han maler osv)

Det er veldig tabu og jeg tror en av grunnene til det kan være at det blir sett på som så miserabelt pga at det krever litt mot for å faktisk gjennomføre det. Det finnes forsåvidt veldig mange "småkuttere" som såvidt lager en risp i huden og mener alt i livet deres er så fælt. De har jeg ingen sympati for. Men de som faktisk har en så god grunn til å ville tre ut av livet og faktisk gjør det, er en helt annen sak.

Nå skal det sies at jeg satt det litt på kanten hva dette med egoisme angår. Var mest for å få fram poenget. Men jeg er enig i det du skriver.

Jeg mener jo ikke at man er ego ved å hjelpe eller være snill mot andre bare for å få det godt med seg selv.

Lykke er desverre også vanskelig å forklare. Klart, noen finner lykke i en ny bil, men den bilen varer sjeldent evig. Jeg vil tro at når du finner virkelig lykke er dette noe du har med deg hele veien. Uansett situasjon. Klart dette er å strekke det godt ut mot kanten. Men om du finner lykke i bilen, så har du bare funnet ett behag som gjør deg lykkelig så lenge du har bilen.

Jeg tror at lykken ikke er/kan finnes i et objekt eller status/rang. Virkelig lykke er en tilstand.

Tilbake til topic: Hadde et familie medlem (litt uti slekten) som hadde hatt kreft i mange år og bare ventet på å dø. Han var inn og ut av sykehus. Fikk piller på piller og opplevde til stadighet store smerter. Han spurte legene om de kunne koble han ut, men aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge.

Det endte med at han ringte alle i familien og venner og takket for et fint liv og gav beskjed om at han ville ta selvmord uken etter. Han ordnet med alt. Begravelsesbyrå, kiste, gravplass, stein. På selve dagen gikk han ut i låven la aviser rundt overalt slik at alt blod skulle være lettere å gjøre rent. Dermed skjøt han seg selv. Kona var vekke den dagen og fant ham slik i låven. Han skrev også et avisinnlegg om aktiv dødshjelp som jeg tror kom i VG.

Kommer jeg noen gang i samme situasjon tror jeg at jeg vil gjøre det samme. Når det eneste man gjør er å vente på døden er det ingen vits i å måtte vente med store smerter. Han var veldig fornøyd med livet sitt og det han hadde oppnådd. Han hadde funnet lykken, men smertene var for store og han hadde jo ikke lenger noe å leve for. Han ventet jo bare på og dø. Jeg ser på det som en helt riktig handling. Bare meg som er på jordet nå eller?

Har slitt en del med selvmordstanker selv. I fire år har det gått stort sett nedover. Det er vanskeligere å leve enn å dø. Men heldigvis kan det være verdt å vente på bedre tider. For noen av oss vil det kanskje alltid være som en berg og dalbane. Skulle kanskje vært flinkere til å ikke gi opp når jeg får hjelp. Det letteste er jo bare å stikke av, og takle det på sin egen måte selv om ting går til helvete. Har det relativt greit nå, dog.

Du sier jo klart her at alle som tar selvmord er som han her. Han her var ganske feig synes jeg, men depresjon kan ødelegge personer veldig psykisk. Jeg mener ikke at det er en "feig" handling, men høyst dårlig gjort for dem som er glad i deg, i sammen med at det er en dum ting å gjøre. Det vil jo mest sannsynlig ordne seg uansett.

Har opplevd at en av mine venner tok livet sitt, dette satte meg igjen med masse spørsmål om hvorfor, Noe jeg, eller familien til vedkommende aldri fikk svar på, eller kommer til å få svar på. Dette har gått ganske hardt innpå meg, og noen venner av meg og avdøde, og savnet er fortsatt like stort idag, to år etter.

Jeg kunne lett ha ramset opp noen titalls navn på personer som burde ha tatt selvmord, som hadde gjort verden en tjeneste ved å ha gjort akkurat det.

ER det egoistisk å ta selvmord? nei. Å drepe noen andre er egoistisk, for da tar man noen ANDRE sitt liv fordi man selv vil. Selvmord er så subjektivt som det får blitt.. og det er opp til hver person om han/hun vil leve eller ikke.

Vurderte å ta mitt eget liv selv på videregående. Alle på skolen mobbet meg føltes det ut som. Var til og med folk som skrev på facebook og msn og hånet meg åpent. Grein som faen på kveldene. Satt oppe på natta og sjekket mulige måter å ta livet på, hva var dødeligst, minst smertefult osv osv osv. Hadde blitt fryst ut og mistet alt av venner tidligere på ungdomskolen, og det lille jeg hadde fått av venner på videregående vendte ryggen sin til meg og ville ha noe med meg å gjøre... Jeg hadde ikke gjort noe som skulle gjøre meg fortjent til å bli behandlet som dritt. Likevel fortsatte det. Ungdomskole/videregående er et reint helvette for noen, og jeg er glad det er over. Husker nesten ingenting av 1. klasse videregående siden jeg har fortrengt mesteparten av det. Hadde det ikke vært for at muttern hørte meg gråt og spurte hva det var... Fortalte hvordan jeg hadde det, og hun hjalp meg, og har hjulpet og støttet meg nå i mange år. Familie er faen meg det beste som finns, for de som er så heldige å ha det..

MEN, har kommet meg over det. Har idag gode venner, er 22 år og er stolt av meg selv. Vært i garden (det var dritt fordi det var slit, men fullførte det som vaktgardist), studerer i utlandet. Har masse interesser, musikk, kunst, kommunikasjon, fotball, presser meg utenfor komfortgrensen for å vokse som person, sosialiserer mer, ser framover i livet nå, og gleder meg mer over ting, gjør ting mer for meg selv. Skal aldri la noen ha kontroll nok over livet mitt til å gjøre meg så depressiv som jeg var.. Jeg er en av over seks milliarder mennesker på kloden, og så skal jeg la et par andre bestemme hvordan jeg føler meg? det er sinnsvakt, og det skal ikke skje igjen.

Jeg var 50/50 på å fortsette å leve. Selvmord er en utvei for noen, jeg er glad jeg ikke valgte den. Jeg bestemte meg for å vise alle de som var urettferdige mot meg at jeg skulle bli noe, elske meg selv og bli elsket, gi faen i hva folk trodde om meg, og jeg er på god vei. Grunnen til at jeg sier alt dette er for å vise at det er lys i tunnelen.. Ikke gi opp. Send meg en PM hvis du har behov for å snakke med noen, lover at jeg skal bry meg, og svare.

Jeg vedder en god slant på verden alltid har vært slik.

Det å være egoistisk ligger rett og slett i overlevelsesinstinktet vårt.

It's a dog eat dog world out there

Selvmord feigt.. Jeg er uenig med meg selv egentlig, for det spørs hvilken situasjon vedkommende er i..."

Kjente til han som hang seg i cella i fjord etter å ha drept Levi Sørensen i pillerus. Det må man vel kunne si er feigt, selv om jeg godt kan forstå at han gjorde det.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/a...artid=10003993

Selvmord skal være siste utvei spør du meg.