Det fremheves så mye i dagens samfunn at man må ha en sosial profil på Facebook, Twitter eller Myspace. Har tilogmed lest i jobbannonser at de ser etter personer som har slike profiler. Og leste nylig i dagens dn.no om en dame som skaffet seg jobb via twitter. http://www.dn.no/karriere/article1670897.ece

Jeg selv ser med skepsis på slike tilstander. Hvorfor skal det være en fordel å dele med hele verdan alt du gjør til enhver tid? Twitter er jo et slikt fora. der skal du oppdatere med hva du bedriver tiden med, hva du mener og hvor du skal til enhver tid. For visse arbeidstakere kan det kanskje være en fordel, for de har ikke noe annet liv enn å twitre om hva de gjør for å glede sine arbeidsgivere til enhver tid? Hva med alle oss andre? Vi som har et liv utenom denne boblen, og som ikke vil dele med alle og enhver hva vi spiser til lunsj? Skal vi bli utestengt fra arbeidsmarkedet? Jeg har ingen slike sosiale steder jeg er markert på, og føler ikke noe behov for det heller. Den som vil bli kjent med meg får bli det IRL.

Jeg er forsåvidt også imot at hvis en arbeidsgiver ikke finner deg på internett etter ett kjapt søk på google, så skal ikke du få jobb. Tviler på at det kommer til å bli sånn på en stund.

Det er dog mye lettere å raskere å finne og kontakte folk på internett. Samtidig finne du også informasjon om persoen.

Det har blitt et enormt press for å ha slike sider.. nettby, biip, facebook, myspace, twitter, you name it. Det er veldig få på min alder som ikke har minst en slik side. Personlig har jeg valgt å ikke opprette slike sider, fordi jeg mener de negative sidene utveier de positive for min del. Hvorfor legge ut så mye informasjon om seg selv på nettet? Jeg liker å holde ting for meg selv, og kunne ikke tenkt meg å ha alle kontaktene mine samlet på et sted (slik som facebook) slik at de kan se hverandre og facebook har oversikt over hvem man har kontakt med. Synes vi blir overvåket nok fra før av.

Greit nok at man skal følge med på hva folk driver med, men hvis jeg virkelig brydde meg, hadde jeg heller tatt kontakt med menneskene selv. Jeg har ikke behov for å følge med på hva mine 300 "nærmeste venner" driver med til enhver tid og mener ikke at det burde bli sett ned på å ikke ville ha slike sider (eller legge ut drøssevis av bilder av seg selv, for den saks skyld).
Det må ikke være mistenksomt at man ikke vil bli overvåket. At de ikke tør å ansette folk pga de ikke er overalt på nettet er latterlig i mine øyne.
Håper ikke det blir for mange slike tilfeller i fremtiden. Lei av at folk ikke kan respektere at man ikke vil ha slike sider.

Jeg vil gjerne se noen konkrete bevis på dette antatte presset om å ha en sånn side, for jeg kan virkelig ikke se det.
Flere jeg kjenner har ikke en profil på noe som helst nettsamfunn, og jeg ser på det selv som tidsfordriv, ikke noe annet.

Konkrete bevis? Som hva da? Som at folk maser om at man skal skaffe seg facebook. Det spørsmålet ble bare for dumt.

Jeg tror du har rett, og ikke så mye å frykte.

Det finnes nok av yrkesgrupper, hvor arbeidsgiver er opptatt av det motsatte, dvs at du ikke er så synlig på Internet. Dette gjelder yrker hvor omdømme er viktig, eller ting som går på arbeidsgivers-, rikets- eller din sikkerhet.

Datatilsynet, fagforeninger, og ikke minst folk flest, vil sannsynligvis ikke akseptere at man må være eksponert på Internet for å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Personlig har jeg både Facebook og Twitter - men ikke under virkelig navn. Facebook bruker jeg bare for å være med på disse "minidemokratiene", som av og til oppstår i form av støttegrupper og avstemminger. Det har jo vært tilfeller der antall stemmer for en sak på Facebook har påvirket beslutninger. Og dette ønsker jeg ikke stå utenfor.

Twitter bruker jeg for å følge med på offentlige personer innenfor media og politikk mm.

http://www.dn.no/karriere/article871311.ece
http://www.dagbladet.no/dinside/2007/06/06/502706.html
http://forbruker.no/digital/nyheter/article1777096.ece
http://www.digi.no/517671/uvettig-politi-paa-facebook
http://pub.tv2.no/nettavisen/it/article1007823.ece

osv....osv...osv...

Jeg kan med stolthet si at jeg aldri har hatt facebook. Vil heller ikke ha det. Nettby profilen ble sjekka ca 10 ganger før den ble sletta. Jeg har ikke noe prinsipielt imot slike nett samfunn. Men jeg blir stressa nok som det er bare av å ha mobil man må være tilgjengelig på. Msn er et annet mareritt jeg ønsker å ta del i. Så blir bare litt for mange kanaler man "må" følge med på.

Enkelt og greit: Opprett en facebook profil og shut up. Det er greit å ha en facebook profil, hvor man kan snakke med venner og kjente osv i ny og ne, man trenger ikke å være pålogget der hver dag.

Twitter er for fags, hvis du har behov å ytre alt det du tenker og skal gjøre offentlig har du problemer. Jeg har ikke behov å skriv på internett hva jeg tenker og skal gjøre til enhver tid, jeg har peace of mind og trives med meg selv. Jeg har ikke behov å få 10 kommentarer på at nå skal jeg gå en tur eller verre.

At dine venner og bekjente maser på deg om at du må skaffe deg facebook er ikke det samme som om en arbeidsgiver skulle gjort det.

Jeg har enda til gode å finne ut hva twitter er. Eneste jeg vet er det jeg har fått med meg fra de vitsene som har omhandla twitter i Doonesbury:

http://www.comicsutopia.com/comics/2009-03-04-doonesbury-takes-on-twitter.gif

http://pensieve.typepad.com/.a/6a00d8341c61d153ef011279186f1028a4-pi

Har ingen interesse av å finne ut noe mer heller. Morsomme striper da

Selv liker jeg å holde kommunikasjon via Internett og mobil på et absolutt minimum. (Bortsett fra forum aktivitet da, men det er noe annet)

Haha, hvilke viktige beslutninger om jeg får spørre ?

Så langt har det såvidt jeg vet ikke vært noen viktige beslutninger som er endret på grunn av støttegrupper eller opprop på Facebook. Men det er en økende tendens til slik aktivitet. Der man før samlet underskrifter ifm opprop på gaten, gjør man det nå i nettsamfunn. Og man skal ikke utelukke at dette kan komme til å ha en effekt på også viktige beslutninger i fremtiden. Det er mange politikere som er på Facebook, inklusive statsministeren.

Mye jeg kunne tenke meg å gi min stemme eller sympati til, eksempelvis fjerning av NRK-avgiften.

Jeg har selv ikke facebook, men kunne egentlig tenke meg en profil så jeg kunne sett på bilde fra events jeg deltar på med mine venner. Samtlige venner, og min bedre halvdel er medlem der, og det som irritere meg mest, er dette såkalte venne-opplegget. De legger til folk de har gått forbi i butikken som bestevenn, og for meg blir alt for mye "liksom" faktor på de sosiale nettstedene.

Så det blir for dumt? Det er flere her som sier at det er et slags press, men jeg har dog igjen å se noe av dette påståtte presset, så inntil du kommer med noe som faktisk tilsier hva som er lagt fram, og ikke bare prøver å diskvalifisere spørsmålet mitt som vås, så tror jeg ikke på hva som blir sagt.



De holdninger jeg har oppfattet ifra venner og kjente er at nettsamfunn er en måte å være sosial på, selv om du er hjemme. I tillegg er det et fora for meninger, men det finnes utallige platformer for meninger, så man MÅ ikke være med i et nettsamfunn for å få ytret dem.

Og du tror at slike opprop hjelper? Jeg har begynt å miste troen på demokratiet..........Det sies så fint at vi skal stemme frem våre folkevalgte og derav få vår stemme hørt. Men det fungerer jo ikke.

Facebook og Twitter er samfunn hvor vi får oppfylt våre etterlengtede behov for å bli sett og hørt. Man får raskt venner, mye fordi alt er basert på virkelige navn, så alt som skal til er en gammel utslitt skoledagbok. Selv om du var klassens store mobbeoffer, kan du trygt samle inn venner på Facebook.

En annen side er at mye som gjøres på Facebook eller Twitter blir i Cybersace leeeeeeenge. Facebook har blant annet en policy om å aldri slette bilder som lastes opp av sine medlemmer. Dette fikk jeg selv erfare da jeg selv trodde jeg var slettet fra nettstedet. Logget inn på nytt og fant meg selv og familiebilder all over the place...... Litt av en ryddejobb å få slettet det. Men det er kanskje ikke så nøye med bilder for dere som er mellom 18 og 30 år? Hva vet jeg!!!! Jeg er jo URGAMMEL! (32 år)

Ideen min til det jeg skriver om innledningsvis var en stillingsannonse hvor det faktisk ble oppfordret til å ha en nettprofil a la Facebook eller Myspace. Stillingen var seff innen IT.....

Dei bør ikkje hjelpe. Det er litt for enkelt å stille seg bak ei sak på Facebook uten å ha tatt eit seriøst standpunkt. Det kan ein jo illustrere med denne saka. Det er altså ei gruppe med mange medlemmer, like fullt tok ingen seg bryet med å vise større avsky enn å klikke på ei lenke.

Ei fysisk underskriftsliste har uendeleg mykje større tyngde. Det krev større innsats enn facebookgrupper, og det blir lagt merke til.

Forøvrig står alle fritt til å komme med ein høyringsuttalelse på aktuelle saker regjeringa har oppe. Det kan skje gjennom organisasjoner, og da vil ein organisasjon med mange medlemmer stille sterkt i høringsarbeidet. Eller det kan skje som privatperson. Svært mange organisasjoner er aktivt med på høyringsrundane, m.a. fagforbunda, og andre interesseorganisasjonar.

Så at du ikkje vel å nytte dei kanalane ein har gjennom det demokratiske systemet får stå for di rekning. Det er pissprat å dra den paralellen du gjer: fordi du ikkje bruker dei kanaler som finst opplever ikkje du demokrati.

Hvilke kanaler skal man benytte for å bekjempe bompengefinansiering av veier da? Du er eksperten, jeg leter etter svar....

Nettopp derfor tror jeg ikke på politikk. Politikk er svart-hvitt. Enten tror du på bompenger, eller så tror du ikke på det. Og hvis du mener at du står midt i mellom så er du en typisk politiker -en som aldri klarer å ta standpunkt!

Vi i den vestlige verden er så opptatt av at våre demokratiske samfunn fungerer så utrolig bra at vi glemmer menneskelige skjebner i debatter og alskens helseprogram som påtvinges den fattige befolkning -som en redningsbøyle. Akkurat som om Norden eller Europa er verdens frelser. Kan du finne en frelser som kan hjelpe MEG med MINE problemer så vil jeg gjerne høre fra deg. Det er bare bullshit at du kan påvirke politikere ved å sende dem en epost. Sannsynligvis vil eposten du sender til en profilert regjeringspolitiker bli håndtert av en 18-årig ferievikar.....

Det er vel heller det å innsjå at ein kan ikkje oppfylle alle sine ønsker samtidig. I tillegg har ein visse rammer ein må halde seg innanfor, som gjer at ein ikkje får gjort alt ein skulle ønske ein får gjort. Då kan kompromisser vere eit gode. Det går til dømes an å vere imot bompenger på prinsipielt plan, men vere for det i enkelte høve fordi det kan framskunde bygginga av ein veg.

Om ein har ein diktaturstat slepp ein kompromiss. Lever ein i eit demokrati må ein ta med seg handlingane tidlegare regjeringer og storting gjorde, og ein må forhalde seg til dei konstitusjonelle rammene, samt føre ein nokon lunde realistisk politikk for å ha sjans til å bli attvald.
La meg ta den formelle definisjonen av ordet demokrati, sidan du ikkje ser ut til å ha oppfatta den:
Det er altså eit fleirtalsstyre, der fleirtalet utøver makt over mindretalet, utan å kneble mindretalet sine meiningar.

At ein person meiner noko bør vel knapt nok tilleggast vekt i eit land med eit par millioner røysteføre? Så difor vil det ikkje ha effekt om du sender eit postkort eller ein epost. Organiserer ein det derimot, slik til dømes Amnesty har gjort, og sørger for at ministeren får balje på balje med postkort, eller et par tusen eposter frå forskjellige mennesker, så viser det at det er engasjement rundt ei sak. Då har det brått effekt. Les om Amnesty sine aksjonar for døme.

Så kva klager du over? At du ikkje er diktator? Du har til no ikkje komt med eit einaste overbevisande argument for at demokratiet ikkje fungerer, du har kun konstantert at det ikkje fungerer.

Når en sier at demokratiet ikke fungerer, mener man vel at demokratiet ikke fungerer godt nok. Jeg tror at en av grunnene kommer av at Norge har for mange politiske partier som skal ha et ord med i laget. Dette fører blant annet til at de største partiene i en regjering ikke får gjennomslag for deres politikk. Det er for mange småpartier å ta hensyn til. Det ville blitt en mer effektiv politikk om disse småpartiene hadde blitt slått sammen, slik at landet kun bestod av store partier som jobber opp mot konsensus i nasjonalpolitikken.

Det er fristende å spørre om hvorfor ikke Norge kunne tatt etter den amerikanske modellen? Der er velgermassen fordelt på to bulker - demokratene og republikanerne. Med kun to partier å stemme på, ville man nødvendigvis anta at en større velgerskare ville fått tilfredsstilt sine krav, i motsetning til de mange partiene som ikke kommer til regjering her til lands, og som blir en byrde i politiske beslutninger og prioriteringer av politiske saker. Dette pågrunn av de bittesmå motforestillingene som hindrer politikerne i å bli enige om hva som er den beste løsningen på et samfunnsmessig problem.

Disse småpartiene bidrar til at nasjonalpolitikken aldri forandrer seg nevneverdig i dette landet. Velgere flest i dag liker å tro at det er samme f... hvilke parti de stemmer på, for forandringer blir det ikke uansett. Mange tyr da heller til den lettvinne måten, og stemmer fra sofakroken. Her er det lov, mener jeg, å si at demokratiet ikke fungerer. Det er jo ikke slik et demokrati skal resultere i! Når velgere går til valgurnen etter en dårlig regjeringstid, stemmer de for å oppnå forandringer i folkestyret, ikke fortsette i samme mølla som forrige regjering falt av. De vil enten stemme for forandring, og da menes det tydelig forandring, eller vise støtte til allerede sittende regjering. Slik fungerer det ikke i praksis i dag, så det er potensiale for forbedringer i demokratiet.

Tilslutt tror jeg ikke en skal undervurdere Facebook og de andre nettsamfunnenes påvirkningskraft i politiske beslutninger. Ikke like direkte som en personlig e-mail, leserinnlegg, osv, men den er en akseptabel kanal i forhold til tradisjonelle metoder, som f eks. underskriftskampanjer. For det første tar det kortere tid å samle et større antall underskrifter, for det andre ender slike kampanjer oftest til en folkelig debatt, som i tur og orden kan medføre til oppmerksomhet fra media, og til slutt konfronteres på regjeringsplan.

Regjeringens tilsvar eller avgjørelse etter at media har konfrontert de med kampanjen, vil igjen medføre nye folkelige debatter som kan være avgjørende f eks. i kommunevalg eller nasjonalvalg. Indirekte vil da Facebook-kampanjen være med i påvirkningen av politikernes beslutninger, kanskje i større grad enn tradisjonelle underskriftskampanjer, som igjen samles sammen kun en gang og adresseres den sittende regjering. Der har den en tendens til å bli fortere glemt, eller vekker ikke så stor folkelig debatt, som kanskje facebook-kampanjer har som potensial å gjøre. Dette er forutsett at sak og strategi helliger målet, og ikke bare er et forslag som kastes frem for å skape en kampanje. Unntak finnes nok fra regelen også her.

Når det gjelder mitt synspunkt i at Norge har for mange småpartier, kan en f eks sjekke ut dette. Hva synes dere?

Jeg husker jeg brukte Facebook masse for å overbevise eksen min om at jeg hadde det DRITkult uten han.

"Ida skal ut med [mange guttenavn her] og drikke øl i sommersola"
"Ida hadde det kjempegøy i går, på vei til Amsterdam nå, spontantur FTW!"

Jada. Så kul er jeg.

har inntrykk av at facebook er en svært narsistisk side. det hele går ut på at man skal fremme de mest attraktive sidene av seg selv ved å simpelten vise at man er populær; man har masse bilder av seg selv med venner og bekjente, mange skriver på wallen din, mange kommenterer på bildene dine, du deltar på sosial events etc. etc.

det er i hovedsak en sosial arena over nettet hvor man kan teste sin egen og andres sosial verdi. såvisst kan man bruke facebook til så mangt, men jeg tror at dette ønsket om å "reklamere" for seg selv er en av hovedgrunnene til at folk flest velger å bruke facebook, enten dette er bevisst eller ubevisst.

mennesket er tross alt et sosialt vesen, og ønsket om å bygge et sosialt nett, vise fram sin sosial verdi (populæritet), tiltrekke seg personer av det motsatte kjønn osv. er helt naturlig spør du meg. facebook er en ålreit ventil for dette behovet.

Folk har slutta å spørre om telefon nummer nesten, eneste jeg får høre nå tildags er "finner jeg deg på facebook?"

Jeg fant en artikkel som omhandler hva som har vært en suksess i forhold til Facebook grupper, og hva som ikke har vært det: http://www.biip.no/waschera/2757521. Av artikkelen fremgår det jo at visse gruppetilslutninger har fått resultater, og det er jo bra det. Men utover det så opplevde jeg dette med medlemsskap i grupper som en måte å reklamere for seg selv på. At man ville fortelle sine 28 eller 5000 venner hvilket standpunkt man hadde i visse saker. For meg ble det litt vel mye preg av at andre skulle se hva jeg sto for og hva jeg mente. Det var jo oftest ubetydelige ting som at man vil ha Bugg tilbake i butikkhyllene eller lavere bensinpriser, så jeg opplevde jeg det som veldig useriøst.

Jeg ser vel på de som har flere hundre venner som litt "rare". Vennesanking er jo en litt sær hobby å ha, og det er ikke nødvendig positivt for min del at en jeg kjenner er venn med alle sommervikarer fra jobben sin, samt alle han/hun har sagt hei til en eller annen gang. I så måte er det mer respektfullt å se profiler som har et svært lite antall venner. Selvsagt er det folk som er utpreget sosiale, men slik min erfaring er fra Facebok så sendes det venneforespørsler til alle man en eller annen gang har møtt og tilfeldigvis husker navnet på. Og så kommer det diverse meldinger fra vilt fremmede i ny og ne, blant annet var det mange venneforespørsler fra USA på meg -og jeg lurte mange ganger på hvorfor.

Når det gjelder demokratiet, så er jeg enig i det paranoy sier. Det er elementer av demokratiet som ikke fungerer, og det kan være mange årsaker til det, men et par viktige ting er:
-det er som det er sagt før altfor mange partier å stemme på
-valgkampene bærer preg av personifiserte dueller, hvor det er om å gjøre for hver enkelt politiker å prestere best mulig. Det er ikke nødvendigvis det folket trenger for å kunne ta et standpunkt. Jeg kan f.eks si at jeg i mange slike valgkampdueller kan være veldig enig med alt FrP sier, men jeg VET at bak alle disse løftene og valgkampklisjeene så finnes det et detaljert program som forteller hva partiet egentlig står for (se: http://www.abcnyheter.no/node/94629) I tillegg til disse 100 punktene, leste jeg for ca et år tilbake på sidene til frp.no flere ting som var veldig annerledes enn det rosenrøde bildet de tegner i media. Blant annet at egenandelen for helsetjenester skal være ca 70.000 kr, at fødselspermisjonen skal bort og heller innvilges via statsbudsjettet på årlig basis. Noe som står i de 100 punktene er at Lånekassen skal avvikles og heller erstattes med privat lånefinansiering med garantiordninger. Da vil sikkert visse fordeler fra Lånekassen falle bort, som uføreforsikringen, lave renter, rentefrihet mens en studerer, forsikring mot sykdom og masse annet som Lånekassen tilbyr, men som private ikke kan tilby. (for eksempel så får man 28000 kr ekstra stipend pr år hvis en har to barn. Tror neppe noen banker vil tilby noe liknende) Det mest provoserende i den vedlagte artikkelen er at det forventes at folk skal jobbe 60 timers uke uten overtidsbetalt, og at mødre belønnes for å passe hverandres barn......

Dette ble en liten avsporing, men dette engasjerer meg.

Tilbake til Facebook: Jeg har vært på og av noen ganger nå, men kommer ikke til å opprette ny profil. Jeg er sterk motstander av at mitt navn og hva jeg gjør skal dokumenteres på nett. Det er nok overvåkning i samfunnet fra før av.

OG da ble det visst tyst......En ting jeg vil ha med i denne debatten er folk som febrilsk er på sosiale medier mens de er på jobb eller forelesning. Hvordan kan du få med deg hva en foreleser sier dersom du sitter på facebook hele tiden? Kan du ikke heller holde deg hjemme da? Eller folk som er på diverse forum? Eller MSN? Unnskyld at jeg spør, men du får vel neppe noe fornuftig med deg da?