Dere har 3 medarbeidere, minst én utdanningsinstitusjon, og et firma som gir dere frie tøyler.

Dere vil ha spesifikke problemstillinger, og finner ikke dem engang. Og så skal de være interessante i tillegg.

Om dere har «litt» problemer med å vite hvilke problemer som finnes innen fiskeoppdrett: Kontakt fiskeoppdrettere. Som i firmaet som ga dere frie tøyler?

«Menmen de sa at de kom ikke på no' da vi spurte»

Ja så bli med i felten da. Kontakt andre. Fortell oss hva dere har gjort fram til nå, fortell oss hva som er kjedelig. Noen kommer til å slå dere i huene med det forbaskede Ford-sitatet.

Reis til bedriften og spør et par av de ansatte om hva de skulle ønske var automatisert for enten å lette arbeidet (ergonomisk/fysisk) eller for å oppnå høyere produksjonstakt.

Det jeg har lurt på er hvorfor man ikke kan sørge for at oppdrettslaks er fri for kvikksølv og andre tungmetaller. Har nesten helt sluttet å spise rød fisk på grunn av dette.

Oppdrettsfisk er da normalt langt mindre ille i så måte enn fisken du drar opp fra brygga? Problemet med tungmetaller og en del andre uhumske stoffer er at de bioakkumuleres; dyret som inntar stoffet blir aldri kvitt det. Det bare lagres i fettvev. Siden marine næringskjeder har mange ledd - langt flere enn på land! - så kan konsentrasjonene etterhvert bli ganske høye, i alle fall hvis det er områder med mye lokal forurensning. Jeg ville for eksempel vært tilbakeholden med å spise stor fisk i et område der avrenning fra ei gammel gullgruve var aktuelt.

Oppdrettsfisk får selvsagt også i seg alsken skit fra vannet, men de spiser ikke fisk som har spist mindre fisk som har spist enda mindre fisk som har spist [...fortsett slik til du når fytoplankton]. Således burde ikke tungmetaller være et spesielt presserende problem ved oppdrettsfisk, men jeg er åpen for at jeg kan ta helt feil: Jeg har ikke inngående kunnskaper om problemstillingen.

Det har jeg også, men av helt andre årsaker. Kort oppsummert betrakter jeg oppdrettsnæringen som organisert miljøkriminalitet, og derfor boicotter jeg oppdrettsfisk.

Mange, mange problemer med den industrien, men ikke alt er ting som kan løses med automasjon; noen er biologiske utfordringer som kommer med alt av industrielt dyrehold. Andre er av en mer juridisk natur.

Her er områder jeg mener automasjon kanskje være med å bidra.

• Hindre tidlig kjønnsmodning hos fisk.
• Håndtering av avfall (avføring og/eller fôr-rester) fra merder.
• Overvåkning av fiskens helsetilstand.
• Minske svinn når fisken opparbeider sjøvannstoleranse (smoltifisering før utsett).
• Kartlegge økonomiske og geografiske utfordringer ved overgang fra hav- til landbaserte anlegg.
• Modellering av hvordan forhindre eller minske sykdomsspredning med f.eks. branngater og brakkelegging av anlegg.
• Se på muligheten for polykulturer/IMTA og hvordan disse bør struktureres (f.eks. kinesisk akvakultur produserer 150 mer biomasse på samme areal på grunn av deres fokus på integrerte løsninger).

Interessant tema, men kanskje ikke kjemperelevant for automasjonsstudenter, siden det er en konsekvens av gamle utslipp og biologi. Det finnes heller ingen gode måter måter å «rense» kjøttet på en økonomisk forsvarlig måte. Det beste er å sørge for at fisken ikke spiser annen fisk i utgangspunktet, men får animalsk protein gjennom f.eks. insektmel.

Jeg kan forklare. Hopp til TL;DR hvis du driter i detaljer.

Havet har flere generelt er mye mer komplekst næringsnett og flere trofiseke nivåer enn landjorda. Miljøgifter som ikke brytes ned i naturen, hoper seg opp når du beveger deg oppover i næringskjeden. Dette kaller vi bioakkumulering.
Så hvis blåskjell er havets svar på ku, tilsvarer den typiske matfisken i Norge det monsteret som spiser ulv og bjørn på land. Og de er fulle av dritt.
Dyr som igjen spiser topprovdyrene fra havet er nå så fulle av miljøgifter pga. bioakkumulasjon at de regelrett forgifter ungene sine.

Mitt råd, styr unna isbjørnkjøtt.

Anyway. Metallisk (uorganisk) kvikksølv er egentlig ikke så farlig å få i seg, men organiske former for kvikksølv kan være ekstremt helseskadelige.
Metylkvikksølv er den formen som er regnet som mest giftig, og er ansvarlig for bl.a. «Minamata-syken» som rammet flere hundre mennesker på 50-tallet i Japan.

I det tilfellet stammet kvikksølvet fra rensevannet til en fabrikk som gikk ut i innsjøen der lokale fiskere hentet fangsten sin. Det er likevel flere naturlige kilder til elementært kvikksølv som gjennom bakteriell nedbrytning kan omdannes til giftige, organiske former. Det er mye snakk om sjømat fordi denne nedbrytningen hovedsakelig foregår i akvatiske miljø. Organiske kvikksølvforbindelser vil finnes i størst konsentrasjon her, eller i landdyr som lever av sjømat.

Metylkvikksølv binder seg lett til aminosyren cystein og likner til forveksling på en annen aminosyre, metionin. Slik kan den passere barrierer metallisk kvikksølv ikke kommer seg forbi, slik som årenettet i morkaken eller blod-hjerne-barrieren. I motsetning til metallisk kvikksølv, tas organisk kvikksølv lettere opp over tarm. Kroppen har også større vanskeligheter med å skille det ut, så det hoper seg letter opp i vev.

Tungmetall finnes i det meste av det vi spiser og konsentrasjonen av organisk kvikksølv i en gitt fisk er bestemt i hovedsak av to ting: alder og trofisk nivå.

Rovfisker slik som gjedde, sverdfisk, hai, kveite, tunfisk og havabbor er noen av matfiskene med høyest konsentrasjon av organisk kvikksølv. Oppdrettsfisk som laks og regnbueørret vil ha en liten del, grunnet fiskemels-komponenten i fôret, men relativt lave nivåer sammenliknet med gammel villfisk. Et eksempel er kveite over to meter, som i 2017 ble stemplet helsefarlig og forbudt å fiske grunnet høye konsentrasjoner av miljøgifter.

Giftigheten av metylkvikksølv motvirkes av selen og omega-3-fettsyrer.

TL;DR: Miljøgifter hoper seg opp med økende alder og bevegelse «oppover» i næringskjeden. Og vi spiser hovedsakelig de gamle, store rovfiskene helt å toppen.
Hvis tungmetaller og andre miljøgifter er en bekymring, hold deg unna tunfisk og kveite, og andre dyr på høyt trofisk nivå.
Oppdrettslaks er nesten blitt vegetarianere, så sammenliknet med villfisk, vil disse ha relativt lave verdier av kvikksølv og andre tungmetaller.

Du tar ikke feil. Lengden på næringskjeden er en ting, en annen ting er vel alderen på fisken. Dritsvære fisker som typisk har levd veldig lenge akkumulerer tungmetaller over tid. Når man er gravid skal man ikke spise f eks tunfisk og kveite over et visst antall kilo, på grunn av dette.

Lus er vel så vidt jeg forstår et av de største problemene i oppdrettsnæringen.

Automatisering har jeg ikke peiling på, men jeg tror oppdrettsnæringen bruker en del manuell arbeidstid på å sortere og vaksinere fisk. Men ja, snakk med næringen selv i stedet og dra ut og se.

Jeg må bare pirke litt:

Dimetylkvikksølv er langt farligere.

Du har helt rett. Likevel, det er ikke (så vidt jeg vet) dette stoffet som hoper seg opp i sjømat. Dimetylkvikksølv brytes også raskt ned til metylkvikksølv i miljøet og/eller i kroppen.

Uansett, ikke søl med kvikksølv på labben, I guess