Sett at universets ekspansjon akelerer opp til lysets hastighet i fremtiden, vil dette medføre økt ekspansjon mellom (og innad i) galaksene slik vi ser dem i dag?

Og et lite tilleggs spørsmål jeg har. Vil det da fremdeles være mulig for fremtidens forskere om de (hypotetisk sett) skulle bevise universets ekspansjon om 100 millioner år?

Hvis universet da ekspanderer ved lysets hastighet ville de aldri se noen andre galakser ettersom de beveget seg like raskt bort fra dem som lyset ville gått tilbake.

Ville det da sett ut som om de var helt alene i universet?

Takk!
Mener jeg fikk de svarene jeg var på jakt etter, blir så fort forvirra så sent på kvelden.

Tror det virker korrekt at avstandene og hastighetene de øker i bare blir større og større. Kom frem i skrivet at man om noen milliarder år kun ville hatt noen få galakser å studere i vårt nærvær.

Rettelse: Universet utvider seg ikke raskere enn lyset, men det er mulig at galakser som ligger i universets ytre deler beveger seg raskere enn lyset i forhold til oss (siden objekter som ligger lengre unna beveger seg fortere vekk fra oss enn de som ligger nærme). Hvis noe beveger seg fortere enn lyset i forhold til oss, vil vi, som du sier, ikke kunne observere lyset fra dem.

I fjern fremtid er det og rett, som posten over sier, at vi ikke vil observere andre galakser. Lawrence Krauss forklarer dette svært elegant i ett av foredragene sine (why we live in a flat universe tror jeg det heter).

Lawrence Krauss - A Universe From Nothing.
Bra greier

Den jeg siktet til!

Takker for linken, kjempeforedrag. Ble sulten på mer informasjon nå.

Sjekk ut denne her

http://www.youtube.com/watch?v=6Dozy...eature=related

Er ikke akkurat noe som gir mer svar, men veldig kul video å se på i HD og full skjerm!

Si det, det kan være alt mulig rart du kan tenke deg. Kanskje våres univers kun er ett molekyl som utgjør enda ett univers, og enda større, og det utgjør enda ett, å sånn fortsetter det i evigheten.

Det blir litt som denne filmen http://www.youtube.com/watch?v=7GDC3u8k02c

Har tenkt det samme flere ganger før.

Noen ganger så blir jeg redd av tanken på at vi oppsto fra ingen ting...

Haha ja Elsker den introen, en av de beste.

Blir redd av tanken selv noen ganger, rett og slett for mye å tenke på på en gang.

Rommet kommer en dag til å ekspandere med overlyshastighet (universet har gjort det før). Hubble fant ut at rommet ekspanderer for en god stund tilbake (husker ikke årstall, men antar 1930-årene). Samtidig, så skjer denne ekspansjonen overalt i universet samtidig. Med andre ord, avstandene til objekter rundt oss blir bare større og større. Før noen kommer på banen og sier at vi har sett objekter som beveger seg mot oss (a la Andromeda Galaksen som er på kollisjonskurs med Melkeveien), så er dette fordi gravitasjonskreftene tiltrekker sterkere enn det rommet utvider seg.

En annen ting å merke seg, er at basert på observasjoner, så er ekspansjonen sterkere for objekter langt fra oss enn nære oss. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men resultatet er at jo lengre unna et objekt er fra jorden, jo fortere ekspanderer avstanden mellom oss og objektet. Etter lang tid (vi snakker trillioner av år), så vil faktisk bildet av universet bestå av solsystemet ettersom rommet ekspanderer med overlyshastighet. Og derfor vil ikke lyset fra fjerne objekter være istand til å nå oss.

Hva ville skjedd om man kunne bevege seg raskere enn det universet ekspanderer og kom "utenfor" det?

Her stopper kunnskapen min, så mer bare hva jeg husker fra et foredrag en av verdens fremste fysikere holdt på blinderen (UiO). Men jeg mener å huske han konkluderte med at geometrien til universet tillater at man aldri kan komme til ytterkanten. Letteste måten å se det på er å tenke på jorda. Uansett hvor langt øst du drar, så ender du opp der du startet til slutt. Det er selvsagt ikke så rett frem, men det er ideen, altså at man aldri kommer til en ende, men heller bare reiser rundt i "sirkel".

Det er ikke det at ekspansjonen er sterkere, men så lenge man har en metrisk ekspansjon så vil ting som er langt vekk også fjerne seg raskere. Tenk deg et univers som ekspanderer slik at det dobler størrelse på en gitt tid t. Det vil si at på denne tiden vil alle avstander bli doblet (tyngdekraften kan selvsagt motvirke dette lokalt og forhindre at galakser går i oppløsning), og en galakse som var 10 millioner lysår unna vil etter tiden t være 20 millioner lysår unna, som vil si at den har flyttet seg i forhold til oss med 10 millioner lysår per tid t. En galakse som var 20 millioner lysår unna, derimot, vil etter tiden t være 40 millioner lysår unna, og denne avstanden har økt dobbelt så raskt.

Wikipedia har, i artikkelen om metrisk ekspansjon av rom, en illustrasjon av en rosinbolle som ekspanderer når den hever, som viser poenget: http://upload.wikimedia.org/wikipedi...aisinbread.gif

Takk for forklaringen!

Etter å ha lest diverse tekster, og sett på ymse uhyre interessante videoer om emnet (takk for link, moret) så har jeg vel egentlig motbevist mine egne hypoteser, men jeg poster problemstillingen min her for å høre hva dere har å si om den, og gjerne hva som er feil i resonnementet.

Altså, hvis vi har planet A og planet B som beveger seg vekk fra hverandre grunnet ekspansjonen av rommet, så kan vi si at de, på et punkt i løpet av akselerasjonen, har en hastighet på 0,75c i forhold til hverandre, dvs. hvis man er på planet B, så ser man planet A bevege seg i en hastighet på 0,75c vekk fra planet B, og vice versa.

Hvis man da sender en lysstråle fra planet B mot planet A så vil man, naturlig nok, observere den til å gå i farten c i forhold til planet B, mens man ser planet A gå i en hastighet av 0,75c. Hvis vi bytter referansesystem til planet A, så vil vi se planet B gå i 0,75c, og ved bruk av galileisk transformasjon (eller hva det nå heter), så vil vi se lysstrålen ankomme planet A i 0,25c, som åpenbart er feil. Derimot, hvis vi bruker Lorentz-transformasjon (har sant å si ikke satt meg godt nok inn i akkurat dette, så jeg kan ikke regne på det, men jeg er rimelig sikker på at det er riktig), så vil vi se at, utifra planet A sitt referansesystem, så vil planet B bevege seg i 0,75c, og lysstrålen vil ankomme planet A med farten c.

Hvis vi deretter sier at akselerasjonen av universet har ført til at planetene nå har en hastighet på 1,5c i forhold til hverandre, så gjør vi samme tankeeksperiment som nevnt over her. Ved bruk av galileisk transformasjon så finner vi, utifra planet A sitt referansesystem, at planet B beveger seg 1,5c vekk fra A, og lysstrålen beveger seg i hastighet 0,5c vekk fra planet A. Da er spørsmålet: vil man ikke få, ved bruk av Lorentz-transformasjon, at lysstrålen faktisk ankommer planet A i hastigheten c?

Det er kanskje ganske åpenbart for noen at lyset ikke vil nå fram til noe som beveger seg over lys-hastigheten, men selv opplever jeg hele prinsippet med spesiell relativitet som ganske "kontra-intuitivt", hvertfall ved første øyenkast.
I tillegg verdt å nevne at jeg naturligvis ikke har nå betydelig peiling på den generelle relativitetsteorien, som (så vidt jeg har forstått) beskriver bl. a. utvidelse av rom.

Er utrolig trøtt akkurat nå, så beklager hvis det er noe uklart.

For å ta første spørsmålet ditt. JA, alle observatører vil måle en lysstråle til å ha hastighet c uansett hvor fort de måtte bevege seg. Men husk at spesiell relativitetsteori dreier seg om bevegelse I tidrommet, mens situasjonen vår er at rommet ekspanderer. Jeg vil tro at man faktisk ikke kan bruke spesiell relativitetsteori på det siste du spør om. Og at situasjonen er at fotonet ikke legger bak seg distanse fort nok i forhold til hvor fort distansen øker. (tror kanskje du må lese den et par ganger, det måtte jeg, hehe).