Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  30 3512
Vet ikke hvor denne tråden ville passet, så prøver meg her. Er den helt på trynet, så får dere overse den

Jeg føler meg unormalt lykkelig. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg klager på, men trenger å få et utløp for det, da folk generelt har vanskelig for å forstå meg når jeg sier det. Jeg har selvfølgelig dårlige dager som alle andre, går for øyeblikket gjennom et samlivsbrudd, som selvfølgelig er trist, men jeg er fremdeles lykkelig. Har vært lykkelig så lenge jeg kan huske. Og ikke overfladisk, smiler-og-er-blid-lykkelig, men oppriktig tilfreds med livet og meg selv.

Problemet? Vel, er vel strengt talt et luksusproblem, men jeg føler så og si alle i livet mitt er mindre lykkelige, tilfredse, avslappede enn meg, og det er litt slitsomt noen ganger å alltid være den som har det bra som andre kommer til når de har det vanskelig. Opplever også at når jeg forteller folk hvordan jeg føler at jeg blir møtt med enten mistro; at folk tror jeg overdriver eller prøver å overbevise meg selv om hvor lykkelig jeg er, eller sjalusi typ "så fint for deg da...".
Jeg har flere venner som sliter med angst, depresjoner og andre negative sinnstilstander, og som en venn er jeg selvfølgelig der for dem. Skulle bare ønske det var rom for å snakke om hvor lykkelig man er uten å bli oppfattet som en arrogant drittkjerring. Synes det er alt for mye fokus på folk som er ulykkelige og sliter med psykisk helse. Er det bare meg, eller ville det vært et poeng å fremheve de som er oppriktig lykkelige, til inspirasjon og for å spre lykken?


Er det noen som føler på samme måte? I såfall, SÅ BRA! Hva tror du det er som gjør at du er så lykkelig? Eller, er du av typen som kan bli provosert av andres lykke, isåfall, hvorfor?

(Ps: Jeg har 100% forståelse for psykiske lidelser, at disse er reelle og at de som er rammet ikke bare trenger å se lysere på ting. Men folk flest er ikke nødvendigvis lykkelige selv om de ikke er psykisk syke..)
Har du ikke noen gang møtt folk som er irriterende lykkelige og glade? Tenker nå spesielt på enkelte gamle damer, kristne mennesker og "dumme" folk (hvis jeg kan kalle dem det..) Hvis du har det bra med deg selv så er jo det ingenting annet en positivt, men det er jo forsåvidt greit å ha en grunn til å være glad også.

Dessuten liker gjerne folk å kunne snakke med andre om felles problemer, slik som dame trøbbel, problemer med å betale leien, trøbbel på job osv. Dette går absolutt ikke an med overdrevent lykkelige mennesker som aldri har opplevd det samme da de ikke forstår konteksten.
Sist endret av Juicekongen; 22. januar 2013 kl. 22:08.
Sitat av Juicekongen Vis innlegg
Har du ikke noen gang møtt folk som er irriterende lykkelige og glade? Tenker nå spesielt på enkelte gamle damer, kristne mennesker og "dumme" folk (hvis jeg kan kalle dem det..) Hvis du har det bra med deg selv så er jo det ingenting annet en positivt, men det er jo forsåvidt greit å ha en grunn til å være glad også.

Folk liker gjerne å kunne snakke med andre folk om felles problemer, slik som kjæreste problemer, problemer med å betale leien, trøbbel på job osv. Dette går absolutt ikke an å snakke om med overdrevent lykkelige mennesker som aldri har opplevd det samme da de ikke forstår konteksten.
Vis hele sitatet...
Unnskyld men syntes du virkerlig kristenee er så mye gladere enn andre mennesker?
Trådstarter
15 7
Sitat av Juicekongen Vis innlegg
Har du ikke noen gang møtt folk som er irriterende lykkelige og glade? Tenker nå spesielt på enkelte gamle damer, kristne mennesker og "dumme" folk (hvis jeg kan kalle dem det..) Hvis du har det bra med deg selv så er jo det ingenting annet en positivt, men det er jo forsåvidt greit å ha en grunn til å være glad også.

Dessuten liker gjerne folk å kunne snakke med andre om felles problemer, slik som dame trøbbel, problemer med å betale leien, trøbbel på job osv. Dette går absolutt ikke an med overdrevent lykkelige mennesker som aldri har opplevd det samme da de ikke forstår konteksten.
Vis hele sitatet...
Gode poeng! Vil understreke at jeg på ingen måte er gladkristen eller alltid har et smil klistra på munnen. Er ofte muggen, irritabel, stressa over penger etc..
Er nok INGEN som oppfatter meg som superhappy. Men det er jeg altså (Skjønner at jeg høres naiv og barnslig ut.. men men)
Opplever stress, uro og alt annet som man føler på i hverdagen, men det går ikke ut over "min indre ro" for å kalle det det
Sist endret av GoGreen; 22. januar 2013 kl. 22:12.
Jeg ble i godt humør av å lese hovedinnlegget. Jeg føler meg også generelt lykkelig. Jeg har alt jeg trenger, jeg elsker jobben min og livet mitt. Alt er selvsagt ikke en dans på roser, men det som ikke er så bra gjør egentlig ikke så mye inntrykk på meg. Jeg tenker generelt mer på de tingene jeg er fornøyd med enn på det jeg ikke er fornøyd med.

"Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det."

Sist endret av Susa; 22. januar 2013 kl. 22:15.
Sitat av DatPyro Vis innlegg
Unnskyld men syntes du virkerlig kristenee er så mye gladere enn andre mennesker?
Vis hele sitatet...
Ja, uten det minste tvil. Ihvertfall i lokalt her jeg bor, dem går rundt å flirer og smiler hele jævla tiden og tror dem er blitt "velsignet" av ett eller annet. Nå tenker jeg ikke på "wanabee" kristne folk som går rundt med et kors rundt halsen fordi de syns det er tøft.

Jeg snakker om hardcore kristne som besøker kirken hver eneste søndag, prøver å verve alle kompisene sine til lokale bibeltreff og poster irriterende religiøse statuser annenhver dag på facebook osv. Dette med å spre religiøse budskap og "glede" blir rett å slett impulsivt og irriterende til slutt.
Sist endret av Juicekongen; 22. januar 2013 kl. 22:28.
Jeg har aldri tenkt sånn på det, men jeg og er ganske lykkelig. Så ja, jeg tror riktignok at vi deler det samme.

Jeg er ikke spessielt kjekk eller flink snakke om ting jeg ikke for styre selv forran større forsamlinger.
Men samtidig er jeg lykkelig.
Jeg tror at jeg ble et bedre menneska av og lese tråden å skrive dette svaret, takk! Borsett fra de to nevnte tingene så er jeg flink til mye annet, men sammtidig har jeg egentlig ganske dårlig selvtillit, men jeg er fremedeles lykkelig!

Til dere anti-freaks så er vi ikke bare avsosiale datanerder, så lærer man mye av detta forumet og blir enda nerdete, siden man vet så mye (unyttig) rare ting.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av DatPyro Vis innlegg
Unnskyld men syntes du virkerlig kristenee er så mye gladere enn andre mennesker?
Vis hele sitatet...
Noen av dem. Flanders-typen ringer en bjelle - og ja, de finnes altså der ute. Grusomt.
Det som gjør meg enda mer trist er folk som skrive på Facebook at de er såååååå lykkelige

Fjortisbullshit, lykke for dem er grandis til middag eller 4+ på den første matteprøva i 8. klasse.
Older brother
Levex's Avatar
Sitat av GoGreen Vis innlegg
Vet ikke hvor denne tråden ville passet, så prøver meg her. Er den helt på trynet, så får dere overse den

Jeg føler meg unormalt lykkelig. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg klager på, men trenger å få et utløp for det, da folk generelt har vanskelig for å forstå meg når jeg sier det. Jeg har selvfølgelig dårlige dager som alle andre, går for øyeblikket gjennom et samlivsbrudd, som selvfølgelig er trist, men jeg er fremdeles lykkelig. Har vært lykkelig så lenge jeg kan huske. Og ikke overfladisk, smiler-og-er-blid-lykkelig, men oppriktig tilfreds med livet og meg selv.

Problemet? Vel, er vel strengt talt et luksusproblem, men jeg føler så og si alle i livet mitt er mindre lykkelige, tilfredse, avslappede enn meg, og det er litt slitsomt noen ganger å alltid være den som har det bra som andre kommer til når de har det vanskelig. Opplever også at når jeg forteller folk hvordan jeg føler at jeg blir møtt med enten mistro; at folk tror jeg overdriver eller prøver å overbevise meg selv om hvor lykkelig jeg er, eller sjalusi typ "så fint for deg da...".
Jeg har flere venner som sliter med angst, depresjoner og andre negative sinnstilstander, og som en venn er jeg selvfølgelig der for dem. Skulle bare ønske det var rom for å snakke om hvor lykkelig man er uten å bli oppfattet som en arrogant drittkjerring. Synes det er alt for mye fokus på folk som er ulykkelige og sliter med psykisk helse. Er det bare meg, eller ville det vært et poeng å fremheve de som er oppriktig lykkelige, til inspirasjon og for å spre lykken?


Er det noen som føler på samme måte? I såfall, SÅ BRA! Hva tror du det er som gjør at du er så lykkelig? Eller, er du av typen som kan bli provosert av andres lykke, isåfall, hvorfor?

(Ps: Jeg har 100% forståelse for psykiske lidelser, at disse er reelle og at de som er rammet ikke bare trenger å se lysere på ting. Men folk flest er ikke nødvendigvis lykkelige selv om de ikke er psykisk syke..)
Vis hele sitatet...
Sykt bra innlegg. Stor fan av at noen endelig tar opp dette emne. Har selv fundert på hvorfor folk er så grettene hele tiden. Personer som på ingen måte har grunn til å være det. Tenker da spesielt på bekjente som jeg kjenner godt.

Men det er godt å vite at du også føler det slik jeg føler. Jeg føler det faktisk skikkelig sånn jeg også. Jeg har på ingen måte et perfekt liv. Jeg elsker ikke jobben min. Ei heller studieretningen jeg går. Jeg slo opp med kjæresten min for en stund siden. Er ikke dødsrik heller. Men likevel føler jeg at jeg er utrolig glad. Jeg tror ikke dette bare er en overgangsfølelse jeg har akkurat nå. Og jeg tror ikke følelsen er falsk heller. Jeg tror faktisk jeg er virkelig lykkelig. Men jeg har heller ingen grunn til å ikke være det. Jeg har alt jeg trenger. Jeg har en stor familie. Jeg har få gode venner, og god fysisk helse. Så det er kanskje derfor jeg er så lykkelig. Men jeg tror kanskje jeg hadde vært det uavhengig det jeg nettopp nevnte også. Men det vet jeg ikke sikkert, så jeg vil ikke uttale meg om det for sikkert.

Det her kan kanskje høres litt sykt ut, men faktisk iblant kunne jeg ønske det skjedd noe alvorlig i min nærmeste sosiale krets, bare fordi jeg føler jeg trenger litt emosjonell utfordring. Samtidig vil jeg jo selvfølgelig ikke at det skal skje. Jeg tror kanskje det er en fordel om man er emosjonelt stabil for å oppnå en stabil og kraftig lykkefølelse.

Men noen korte spørsmål til deg trådstarter:
- Trives du godt i sosiale settinger?
- Bryr du deg mye om politikk?
- Er du situasjonsbevisst?
- Og til sist, er du nysgjerrig og interessert i mye rart?


Jeg er på ingen måte sykt happy. Fremstår heller ikke speisielt glad ovenfor mennesker jeg ikke har møtt før. Men det er kun fordi jeg føler det er feil av meg å prakke på de meneskene rundt meg masse happiness om de ikke selv spørr om det. Akkurat som at jeg selv missliker at de skal prakke på meg sadness kun fordi at de selv har en dårlig dag eller periode.

Men svaret på ditt opprinnelige spørsmål, er definitivt ja. Selvfølgelig er det greit å være lykkelig. MEN jeg synes likevel lykkelig mennsker skal ta skikkelig hensyn til de som nødvendigvis ikke er like happy.
Selvfølgelig er det greit å være lykkelig. Jeg er selv genuint lykkelig. For som det sies i sangen. Livet er ikke det værste man har, om litt er kaffen klar. Jeg kan absolutt ikke klage over livet. Kona er god og trofast ingen som lager trøbbel for tiden hverken familie eller såkalte bekjente, Mat og drikke i kjøleskapet, senga er varm. Så da må jeg genuint si meg fornøyd med livet ja. Selvfølgelig er det 10 000 ting jeg kunne tenkt meg ekstra for å bli såkalt lykkelig men hvorfor hige etter alt av materielt gods mann ikke trenger egentlig.
Bra innlegg. Er jo ett evig spørsmål om hvorvidt vi idag er happy eller ikke. At vi ikke våger å gjøre hva vi egentlig vil av diverse grunner. Jeg har alltid hatt lyst til å fortsette med skriving, og satse, men jeg tør liksom ikke helt. Kanskje jeg bare redd for å faile, og miste en drøm ^^
Det er fort gjort at mennesker faller inn i en rutinehverdag de egentlig ikke er fornøyd i. Det er litt trist, men slik er nå en gang livet
Ts: Du skriver jo hvordan du ofte er stressa over mangel på penger, sur og muggen noen ganger ... da er du jo ikke så lykkelig som du formoder? Det er jo selvmotsigende.

Og hva er lykke? Mange har forskjellig oppfatning av det.

For meg må det være å ha nok penger til å slippe å være bundet av en jobb for å overleve. Ingen -vil- være bundet av en jobb, har jeg en tro på. Hadde man kunne gjort noe for -morro- skyld, så hadde alle vært mer lykkelige.
Dette var morsomt å lese. Kjenner meg veldig godt igjen i både hva ts og Levex skriver.
Mine tanker rundt det lykkelige liv er at så lenge en har tak over hode, mat og en god seng (det man trenger for å overleve, pluss litt til som de fleste av oss er så heldige og ha, her i vårt flotte land), fokusere på de små gledene i hverdagen, samt være fornøyd med seg selv er en viktig ingrediens. Hvis en alltid skal strebe etter noe mer, sette seg selv opp mot andre etc. vil en aldri bli tilfreds, og dermed ei heller lykkelig.

Definisjonen på "lykke" kan selvfølgelig omdiskuteres- men jeg mener at det er andre verdier en det materielle som til syvende og sist gjør deg lykkelig.


Dette er for meg et veldig interessant tema, og jeg tar meg den frihet til å stille et spørsmål (håper ikke det er helt offtopic) til både deg TS, og andre lykkelige freaks her på forumet.

Hva er deres tanker om en evt. sammenheng mellom rusbruk og lykke/livsglede?

Jeg er forresten helt ny her på forumet, og benytter anledningen til å fortelle raskt om meg selv, mine tanker rundt dette og min situasjon.

Jeg er en svært utadvent og sosial gutt tidlig i 20 årene, surfet meg gjennom grunnskole og vgs (dvs. gjorde det jeg måtte, men ikke noe mer). Tok meg et friår for å jobbe/reise. Er nå i mitt andre "friår" (jobber fulltid i motebutikk), og har hatt planer om å starte på vidreutdanning fra høsten av. Jeg trives svært godt i jobben min, tjener ikke spesielt godt, men nok til at jeg skal kunne klare meg på egenhånd. Legger ved at jeg i sommer ble dumpet av eksen etter et 4 års langt forhold. Saken er den at jeg nylig bestemte meg for å flytte hjemmefra og avvente vidre studier, pga usikkerhet rundt hva jeg vil bli, trives som sagt i jobben jeg gjør pr. idag med tanke på alder og livssituasjon. Jeg tar relativt lett på ting, og tar det som det kommer. Har allikevel ikke nonsjalange- og typiske "det ordner seg"-holdninger. Jeg har røyka cannabis regelmessig i ca tre år (ikke dag ut- dag inn, har stor respekt til stoffer, tar til tider pauser, men røyker somregel en joint når dagen er omme. (dog ikke 7/7 dager i uken) Jeg tar MDMA ved et par anledninger når jeg er ute å danser (første gang for 2-3 måneder siden, minimum 2-3 uker pause mellom hver gang jeg ruller)
Pr. idag kunne jeg ikke ønsket meg noe bedre liv.

Men det er her jeg lurer på om jeg har et "feil" syn på ting. I hvilken grad vil dere si at bruk av stoffer endrer våre holdninger og syn på livet? Jeg vil selv si at jeg er blitt en bedre person på mange områder, men det kan vel også tenkes at det muligens er en skummel utvikling.

Dette ble mye, og jeg beklager det. Mitt første innlegg, HURRA!!

yes, im high as a mafakka. PEACE
Ekspert på påstander
Jeg er lykkelig, men viser ikke det fram til alle hele tiden, fordi jeg vet hvor irriterende det kan være for andre og jeg har også dårlige dager som andre, men skjuler det godt for alle. Fremmede oppfatter meg som likegyldig når de ser meg og tror de setter veldig stor pris på det. Så det er greit for meg at du er lykkelig, og du viser til meg det har jeg ingen problemer med det, men husk å tenk på andre som er ulykkelige eller hater å se folk som er lykkelige. Jeg har både lykkelige og ulykkelige kompiser/venninner. Jeg ser fra deres forskjellige synspunkter og jeg blir ikke lei hvis en kompis klager hele tiden om en filleting eller skryter hele tiden om one night stand med en dame som han fant etter en fuktig natt for flere måneder siden
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Syntes ikke lykkelige mennesker er irriterende, er værre med de som later som de er lykkelige men egentlig har det elendig og du merker at det tyter ut gjennom lykke-maska. Du kan aldri diskutere det eller prøve å hjelpe fordi ikke faen om de har det kjipt, alt er bare bra. Som om de skulle inrømme tap og miste status hvis de sier de sliter.

Fuck dem, vær lykkelig så lenge du kan! Du har en gave, nyt den og prøv å spre det til andre. Lykkelighet og godt humør er minst like smittsomt som irritasjon go dårlig humør.
Vel wachwrack la meg fortelle om en kompis av meg. Han var før i fast jobb helårsjobb som datakonsulent. Nøyt rusmidler i helger og andre passende anledninger. Han fant plutselig ut når han passerte 28 at nå er det på tide og snu livet så han sa opp jobben sluttet å ruse seg. Fikk seg ny jobb innen omsorgs yrke. Spesifiserer ikke nærmere for da kan han identifiseres i og med at jeg vet venner av han leser her inne. Så begynte han å reise rundt om i verden og oppleve nye land i lengre perioder av gangen. Og nå forteller han meg ofte at Livet har aldri vært så bra som nå. For nå opplever han alt av sanseinntrykk på reisene totalt clean. Det blir så mye mer detaljer i opplevelsene som han husker leeeeeeeeeeeeeenge sier han.

Selv har jeg aldri holdt på med dop. Kun vært i rom hvor dop har blitt brukt alt fra hasj til heroin. Så jeg kan ikke uttale meg på erfarings grunnlag men anser at jeg er gal nok uten dop.
Sitat av Taurean Vis innlegg
Ts: Du skriver jo hvordan du ofte er stressa over mangel på penger, sur og muggen noen ganger ... da er du jo ikke så lykkelig som du formoder? Det er jo selvmotsigende.

Og hva er lykke? Mange har forskjellig oppfatning av det.

For meg må det være å ha nok penger til å slippe å være bundet av en jobb for å overleve. Ingen -vil- være bundet av en jobb, har jeg en tro på. Hadde man kunne gjort noe for -morro- skyld, så hadde alle vært mer lykkelige.
Vis hele sitatet...
Trenger da ikke flust med penger for å være lykkelig. Og som du selv sier, så er lykke subjektivt, forskjellige oppfatninger av det. Du trenger kanskje penger for å være lykkelig, men jeg derimot trenger ikke å ha penger for å være lykkelig. Jeg har en helt ok jobb, ikke alltid bensin på bilen og må spise billige nudler og kneippbrød til middag i en ukes tid, av og til, men jeg er også veldig lykkelig og tilfreds med hvordan jeg har det.
Det er hva man gjør det til selv mener nå jeg.
Sist endret av Yutao; 23. januar 2013 kl. 05:21.
Sitat av Yutao Vis innlegg
Trenger da ikke flust med penger for å være lykkelig. Og som du selv sier, så er lykke subjektivt, forskjellige oppfatninger av det. Du trenger kanskje penger for å være lykkelig, men jeg derimot trenger ikke å ha penger for å være lykkelig. Jeg har en helt ok jobb, ikke alltid bensin på bilen og må spise billige nudler og kneippbrød til middag i en ukes tid, av og til, men jeg er også veldig lykkelig og tilfreds med hvordan jeg har det.
Det er hva man gjør det til selv mener nå jeg.
Vis hele sitatet...
Det er klart hvis jeg tenker på alle de som nå sitter ute og nesten fryser ihjel i verden, som ikke har mat, fremtid eller noenting, så er jeg kjempeheldig. Og jeg kan finne en slags lykke i det, så på -den- måten er jeg lykkelig.

Men dette kommer jo av at jeg fem av syv dager i uka vier åtte timer av mitt liv til en jobb. Så på den måten er jeg bundet til å jobbe. Dette kommer jo igjen av at jeg er så heldig å være født i norge, som har muligheten. Så igjen, hva skjer om jeg velger å -ikke- jobbe? Da har man ingen framtid. Ingen dame vil ha en som ikke jobber. Man får ikke stifta noen familie.

Den store forskjellen for meg i det å gjøre noe i verden, er at man enten er tvunget til det, eller man gjør det fordi man har lyst.

Den uttalelsen ho marte krog eller hva ho heter hadde i avisen gjør et godt poeng her. Ho kommer fra kjemperik familie med alle muligheter. Det er greit at ho måtte jobbe for sin egen suksess, men når man har en familie som allerede har penger nok til å forsørge seg og sine barn livet ut, da har man ikke den følelsen av tvang over seg. Da er det bare å velge hva man vil gjøre og hvor ofte, for man -må- jo egentlig ikke.

Derfor er det jævlig urettferdig av ho å si at "alle mødre må skjerpe seg", når ho ikke kommer fra like kår som andre gjør. Men det er en annen sak.

Og når man kan gjøre noe på grunn av at man har lyst, og ikke tvang, da tror jeg at man vil bli lykkelig og man vil bli det beste et menneske kan bli. Tvang driver folk til mye rart.
Om du er så utrolig lykkelig kan du vel bruke overfloden av positiv energi til å hjelpe andre til å bli det samme, istedenfor å irritere deg over at de ikke får det til på egen hånd.
å gå rundt å si "jeg er så lykkelig, yes!" er på en måte det samme som å si "det er så deilig å være hvit, yes!"

noe som egentlig er OK å si for oss som er det (og noe som det egentlig burde være ok å si..)
men som ikke er noe gøy for de som ikke er det
Trådstarter
15 7
Sitat av Taurean Vis innlegg
Ts: Du skriver jo hvordan du ofte er stressa over mangel på penger, sur og muggen noen ganger ... da er du jo ikke så lykkelig som du formoder? Det er jo selvmotsigende.

Og hva er lykke? Mange har forskjellig oppfatning av det.

For meg må det være å ha nok penger til å slippe å være bundet av en jobb for å overleve. Ingen -vil- være bundet av en jobb, har jeg en tro på. Hadde man kunne gjort noe for -morro- skyld, så hadde alle vært mer lykkelige.
Vis hele sitatet...
Synes slett ikke det er motsigende. Er jo bare menneskelig å ha følelser, men jeg lar ikke disse (hverdagsstress, irritasjon etc.) innvirke på lykken min. Har en "alt ordner seg"-innstilling, så selvom jeg stresser går det ikke utover hvorvidt jeg er lykkelig og tilfreds med livet. Penger har ingenting å si for min lykke, er ikke materielle goder som gjør at jeg er lykkelig. Er i en jobb jeg trives med, som føles meningsfull og som jeg mestrer godt. Føler meg på ingenmåte tvunget til å jobbe, jeg nyter å bidra til samfunnet på den måten jeg best kan. Slike ting er mye viktigere for meg. Men selvfølgelig, hva lykke er er helt individuelt. Jeg er hvertfall lykkelig i mitt liv, selvom du kanskje ikke ville vært det

Sitat av thecakeisalie Vis innlegg
Om du er så utrolig lykkelig kan du vel bruke overfloden av positiv energi til å hjelpe andre til å bli det samme, istedenfor å irritere deg over at de ikke får det til på egen hånd.
Vis hele sitatet...
Og det prøver jeg også
Sitat av GoGreen Vis innlegg
Men selvfølgelig, hva lykke er er helt individuelt.
Vis hele sitatet...
Noe lesning innen emnet.
Trådstarter
15 7
Sitat av Levex Vis innlegg
Sykt bra innlegg. Stor fan av at noen endelig tar opp dette emne. Har selv fundert på hvorfor folk er så grettene hele tiden. Personer som på ingen måte har grunn til å være det. Tenker da spesielt på bekjente som jeg kjenner godt.

Men det er godt å vite at du også føler det slik jeg føler. Jeg føler det faktisk skikkelig sånn jeg også. Jeg har på ingen måte et perfekt liv. Jeg elsker ikke jobben min. Ei heller studieretningen jeg går. Jeg slo opp med kjæresten min for en stund siden. Er ikke dødsrik heller. Men likevel føler jeg at jeg er utrolig glad. Jeg tror ikke dette bare er en overgangsfølelse jeg har akkurat nå. Og jeg tror ikke følelsen er falsk heller. Jeg tror faktisk jeg er virkelig lykkelig. Men jeg har heller ingen grunn til å ikke være det. Jeg har alt jeg trenger. Jeg har en stor familie. Jeg har få gode venner, og god fysisk helse. Så det er kanskje derfor jeg er så lykkelig. Men jeg tror kanskje jeg hadde vært det uavhengig det jeg nettopp nevnte også. Men det vet jeg ikke sikkert, så jeg vil ikke uttale meg om det for sikkert.

Det her kan kanskje høres litt sykt ut, men faktisk iblant kunne jeg ønske det skjedd noe alvorlig i min nærmeste sosiale krets, bare fordi jeg føler jeg trenger litt emosjonell utfordring. Samtidig vil jeg jo selvfølgelig ikke at det skal skje. Jeg tror kanskje det er en fordel om man er emosjonelt stabil for å oppnå en stabil og kraftig lykkefølelse.

Men noen korte spørsmål til deg trådstarter:
- Trives du godt i sosiale settinger?
- Bryr du deg mye om politikk?
- Er du situasjonsbevisst?
- Og til sist, er du nysgjerrig og interessert i mye rart?


Jeg er på ingen måte sykt happy. Fremstår heller ikke speisielt glad ovenfor mennesker jeg ikke har møtt før. Men det er kun fordi jeg føler det er feil av meg å prakke på de meneskene rundt meg masse happiness om de ikke selv spørr om det. Akkurat som at jeg selv missliker at de skal prakke på meg sadness kun fordi at de selv har en dårlig dag eller periode.

Men svaret på ditt opprinnelige spørsmål, er definitivt ja. Selvfølgelig er det greit å være lykkelig. MEN jeg synes likevel lykkelig mennsker skal ta skikkelig hensyn til de som nødvendigvis ikke er like happy.
Vis hele sitatet...
Fint å høre

Jeg er kjempesosial! Trives godt i de flestes selskap, og selvfølgelig også i mitt eget, som kanskje er viktigst. Bryr meg om politikk, er ikke politisk aktiv, men er veldig opptatt av hva som skjer i samfunnet, min rolle i det, og hva jeg kan gjøre for å "gjøre verden et bedre sted" :P Neida, men prøver så godt jeg kan å bidra! Vil vel påstå at jeg er relativt situasjonsbevisst. Er flink til å sette meg inn i det som skjer rundt meg, og vurdere og ta avgjørelser deretter (om jeg skjønte spørsmålet ditt riktig). Og er i aller høyeste grad nysgjerrig og glad i å lære! Hadde det vært opp til meg ville jeg vært student hele livet og studert alle tenkelige fag og emner!

Viktig det du sier, å ikke prakke på folk lykken sin. Er ikke noe jeg gjør (bevisst hvertfall). PRøver vel kanskje å smitte over litt til nære venner, særlig hvis de går igjennom noe vanskelig.. Er ikke av typen "men livet er jo så flott ", men holder ting løst og lett, og prøver å hjelpe dem med det samme. Tror det er mye av årsaken til at jeg er lykkelig; at jeg klarer å legge ting bak meg, og ikke gruble for mye over ting som har skjedd eller vil skje i fremtiden. Vanskelig å si... men godt er det

Sitat av wackwrack Vis innlegg
Dette var morsomt å lese. Kjenner meg veldig godt igjen i både hva ts og Levex skriver.
Mine tanker rundt det lykkelige liv er at så lenge en har tak over hode, mat og en god seng (det man trenger for å overleve, pluss litt til som de fleste av oss er så heldige og ha, her i vårt flotte land), fokusere på de små gledene i hverdagen, samt være fornøyd med seg selv er en viktig ingrediens. Hvis en alltid skal strebe etter noe mer, sette seg selv opp mot andre etc. vil en aldri bli tilfreds, og dermed ei heller lykkelig.

Definisjonen på "lykke" kan selvfølgelig omdiskuteres- men jeg mener at det er andre verdier en det materielle som til syvende og sist gjør deg lykkelig.


Dette er for meg et veldig interessant tema, og jeg tar meg den frihet til å stille et spørsmål (håper ikke det er helt offtopic) til både deg TS, og andre lykkelige freaks her på forumet.

Hva er deres tanker om en evt. sammenheng mellom rusbruk og lykke/livsglede?

Jeg er forresten helt ny her på forumet, og benytter anledningen til å fortelle raskt om meg selv, mine tanker rundt dette og min situasjon.

Jeg er en svært utadvent og sosial gutt tidlig i 20 årene, surfet meg gjennom grunnskole og vgs (dvs. gjorde det jeg måtte, men ikke noe mer). Tok meg et friår for å jobbe/reise. Er nå i mitt andre "friår" (jobber fulltid i motebutikk), og har hatt planer om å starte på vidreutdanning fra høsten av. Jeg trives svært godt i jobben min, tjener ikke spesielt godt, men nok til at jeg skal kunne klare meg på egenhånd. Legger ved at jeg i sommer ble dumpet av eksen etter et 4 års langt forhold. Saken er den at jeg nylig bestemte meg for å flytte hjemmefra og avvente vidre studier, pga usikkerhet rundt hva jeg vil bli, trives som sagt i jobben jeg gjør pr. idag med tanke på alder og livssituasjon. Jeg tar relativt lett på ting, og tar det som det kommer. Har allikevel ikke nonsjalange- og typiske "det ordner seg"-holdninger. Jeg har røyka cannabis regelmessig i ca tre år (ikke dag ut- dag inn, har stor respekt til stoffer, tar til tider pauser, men røyker somregel en joint når dagen er omme. (dog ikke 7/7 dager i uken) Jeg tar MDMA ved et par anledninger når jeg er ute å danser (første gang for 2-3 måneder siden, minimum 2-3 uker pause mellom hver gang jeg ruller)
Pr. idag kunne jeg ikke ønsket meg noe bedre liv.

Men det er her jeg lurer på om jeg har et "feil" syn på ting. I hvilken grad vil dere si at bruk av stoffer endrer våre holdninger og syn på livet? Jeg vil selv si at jeg er blitt en bedre person på mange områder, men det kan vel også tenkes at det muligens er en skummel utvikling.

Dette ble mye, og jeg beklager det. Mitt første innlegg, HURRA!!

yes, im high as a mafakka. PEACE
Vis hele sitatet...
Har røyket fast (weed/hasj) i flere år selv, ikke følt at det har gjort meg noe mindre lykkelig, snarere tvert i mot. Hardere dop har jeg kuttet ut. Har tatt litt mdma opp igjennom, og en kjip nedtur i 2012 introduserte meg til mine første skikkelig deppa tanker.Varte noen dager og var dritkjipt. Fikk meg til ikke å ville kødde med psyken min, og har derfor sluttet å ta dop. Røyker fremdeles fra tid til annen, men ble så turned off etter den nedturen at det nå er forbeholdt spesielle anledninger.

Sitat av cheetos Vis innlegg
å gå rundt å si "jeg er så lykkelig, yes!" er på en måte det samme som å si "det er så deilig å være hvit, yes!"

noe som egentlig er OK å si for oss som er det (og noe som det egentlig burde være ok å si..)
men som ikke er noe gøy for de som ikke er det
Vis hele sitatet...
Ser ikke helt den.. De aller fleste vil vel være lykkelige? Tror ikke de fleste ikke-hvite går rundt og drømmer om å være hvite. Selv er jeg ikke hvit, og trives meget godt med det. Men hyggelig for deg at du er glad du er hvit. Grattis!
Vel hvis du er lykkelig så er jeg bare glad på dine vegne.
Selv er jeg ikke så veldig lykkelig fordi jeg misliker samfunnet og hvordan tingene er til de grader.
Men det betyr jo ikke at man ikke kan unne andre deres glede!
Så gå nå rundt i din lille blomstereng hvor fuglene kvitrer rundt deg og alt er fred og fordragelighet. Bare pass på og ikke bli for selvfokusert i din glede men gi noe til andre og. (jeg sier ikke at du ikke gjør det jeg bare nevner det generelt)
Håper du får et godt liv.
Det virker som om mange her automatisk tenker at folk som føler seg lykkelige går rundt og skryter av det og dytter egen lykke opp i trynet på de som er mindre heldige. Det er ikke lykkeligskrytete på facebook eller gladkristen gudsbarngreie jeg har på gang ihvertfall.

Jeg er bare grunnleggende fornøyd med hvordan jeg har det. Og jeg unner andre det de har. Selv om jeg har venninner som er mye penere enn meg, som har høyere lønn, fetere yrkestittel osv. så rokker det ikke ved det at jeg er fornøyd med hvem jeg er og hva jeg har. Jeg går ikke rundt og forteller folk om det. Og det hender jeg syter og klager, akkurat som alle andre.
Anbefaler folk å se denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=pjvPCBxOpRU

Han er bare 21 år, men han har mange gode poeng og han sier mye som jeg aldri har tenkt på!
Til dere som skriver og leser i denne tråden så trenger dere ikke å være så negative...

Jeg klager og syter som resten av verden, jeg, men jeg er fornøyd for det! Jeg har som tideligere sagt ikke tenkt over det, men jeg har ikke noen gode gruner til være ulykkelig. Jeg er riktignok singel, men har mange venner og blir hatet av svært få.
Jeg hopper heller ikke rundt og slår ut med armene og synger som en jævla teletubie: "Jeg er så lykkelig og alt er så fint, la oss ikke tenke på andre som er ulykkelige, vi må tenke på hvor lykkelige vi er!".

Jeg tror egentlig at de fleste er ganske lykkelige, hvis de går inn i seg selv litt. Så når dere har funnet lykken i dere så kan dere melde dere inn i lykkeklubben til GoGreen, Susanna ig meg! 10hi!
Når jeg er nedenfor/bunnen av glede, så starter jeg og tenke, kan bruke mange dager med snap/ustabil sinne/humør.
Til slutt finner jeg 1 eller annen grunn til å være lykkelig.

For eksempel:
Du er nedenfor på grunn av dama di er utro, slått opp, eller at det bare ikke fungerte men følelsene er der fremdeles.
Da skal du heller tenke på en veggklokke, det har hjulpet meg. Starte med og bygge en klokke eller bare gjøre noe fysisk som får tankene til en annen univers.

Lykken kommer når du står og ser på klokken på veggen. Nu har jeg endelig vellykket med noe her i livet (STOR SMIL).

Jaja. er ikke helt edrulig så må beklage
Sist endret av Mentaltsvak101; 28. januar 2013 kl. 01:50.
For min del da, så kan jeg skjenne meg igjenn i den lykken du beskriver, men den følelsen er nå borte, pga jeg har ikke så mye å ta tak i lenger. Ikke for nå iallfall. Jeg føler meg bare direkte uvell og har derfor ingen gode eller dårlige følelser til livet.
Sitat av xelag Vis innlegg
Jeg føler meg bare direkte uvell og har derfor ingen gode eller dårlige følelser til livet.
Vis hele sitatet...
Du føler deg uvel fordi du ikke har dårlige følelser i livet

Uansett så sliter jeg litt med å ta poenget med tråden siden tittelen er" Er det greit å være lykkelig", og nesten alt jeg leser er om lykken til freaks etterfulgt av at det er "fyfy" å skryte av lykken.

Back to topic:

Personlig mener jeg at det er mer enn bare greit å være lykkelig, og at man egentlig ikke har noe å tjene på å skryte av lykken. Med mindre det andre mener om dere står i sentrum av livene deres.