Vet ikke hvor denne tråden ville passet, så prøver meg her. Er den helt på trynet, så får dere overse den
Jeg føler meg unormalt lykkelig. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg klager på, men trenger å få et utløp for det, da folk generelt har vanskelig for å forstå meg når jeg sier det. Jeg har selvfølgelig dårlige dager som alle andre, går for øyeblikket gjennom et samlivsbrudd, som selvfølgelig er trist, men jeg er fremdeles lykkelig. Har vært lykkelig så lenge jeg kan huske. Og ikke overfladisk, smiler-og-er-blid-lykkelig, men oppriktig tilfreds med livet og meg selv.
Problemet? Vel, er vel strengt talt et luksusproblem, men jeg føler så og si alle i livet mitt er mindre lykkelige, tilfredse, avslappede enn meg, og det er litt slitsomt noen ganger å alltid være den som har det bra som andre kommer til når de har det vanskelig. Opplever også at når jeg forteller folk hvordan jeg føler at jeg blir møtt med enten mistro; at folk tror jeg overdriver eller prøver å overbevise meg selv om hvor lykkelig jeg er, eller sjalusi typ "så fint for deg da...".
Jeg har flere venner som sliter med angst, depresjoner og andre negative sinnstilstander, og som en venn er jeg selvfølgelig der for dem. Skulle bare ønske det var rom for å snakke om hvor lykkelig man er uten å bli oppfattet som en arrogant drittkjerring. Synes det er alt for mye fokus på folk som er ulykkelige og sliter med psykisk helse. Er det bare meg, eller ville det vært et poeng å fremheve de som er oppriktig lykkelige, til inspirasjon og for å spre lykken?
Er det noen som føler på samme måte? I såfall, SÅ BRA! Hva tror du det er som gjør at du er så lykkelig? Eller, er du av typen som kan bli provosert av andres lykke, isåfall, hvorfor?
(Ps: Jeg har 100% forståelse for psykiske lidelser, at disse er reelle og at de som er rammet ikke bare trenger å se lysere på ting. Men folk flest er ikke nødvendigvis lykkelige selv om de ikke er psykisk syke..)
Jeg føler meg unormalt lykkelig. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg klager på, men trenger å få et utløp for det, da folk generelt har vanskelig for å forstå meg når jeg sier det. Jeg har selvfølgelig dårlige dager som alle andre, går for øyeblikket gjennom et samlivsbrudd, som selvfølgelig er trist, men jeg er fremdeles lykkelig. Har vært lykkelig så lenge jeg kan huske. Og ikke overfladisk, smiler-og-er-blid-lykkelig, men oppriktig tilfreds med livet og meg selv.
Problemet? Vel, er vel strengt talt et luksusproblem, men jeg føler så og si alle i livet mitt er mindre lykkelige, tilfredse, avslappede enn meg, og det er litt slitsomt noen ganger å alltid være den som har det bra som andre kommer til når de har det vanskelig. Opplever også at når jeg forteller folk hvordan jeg føler at jeg blir møtt med enten mistro; at folk tror jeg overdriver eller prøver å overbevise meg selv om hvor lykkelig jeg er, eller sjalusi typ "så fint for deg da...".
Jeg har flere venner som sliter med angst, depresjoner og andre negative sinnstilstander, og som en venn er jeg selvfølgelig der for dem. Skulle bare ønske det var rom for å snakke om hvor lykkelig man er uten å bli oppfattet som en arrogant drittkjerring. Synes det er alt for mye fokus på folk som er ulykkelige og sliter med psykisk helse. Er det bare meg, eller ville det vært et poeng å fremheve de som er oppriktig lykkelige, til inspirasjon og for å spre lykken?
Er det noen som føler på samme måte? I såfall, SÅ BRA! Hva tror du det er som gjør at du er så lykkelig? Eller, er du av typen som kan bli provosert av andres lykke, isåfall, hvorfor?
(Ps: Jeg har 100% forståelse for psykiske lidelser, at disse er reelle og at de som er rammet ikke bare trenger å se lysere på ting. Men folk flest er ikke nødvendigvis lykkelige selv om de ikke er psykisk syke..)