Ikke all bruk er misbruk. Veldig viktig forskjell.

Det kan godt hende du virkelig har satt deg inn i situasjonen, men basert på det overstående er det veldig naturlig å anta at du bare kjører den klassiske "all narkotikabruk er en enveisbillett til heroinsprøyter på plata"-linja. Jeg legger dette synet til grunn for vidre diskurs; dersom det er feil oppfordrer jeg deg til å nyansere.

At bruk og misbruk er ekvivalente størrelser er en veldig vanlig holdning å ha. Uheldigvis gjør slike holdninger det lite attraktivt å diskutere emnet. Og det er et problem, for du trenger å snakke med datteren din om dette. Eller, mer presist: Du trenger å lytte til henne og høre hva hun har å si.

Tiden hvor du kunne bestemme hva hun skulle gjøre og ha en rimelig forventinng om at det skjedde er tydeligvis forbi. Dermed må du prøve noe annet. Steg en er å sette seg litt inn i emnet som diskuteres. Det betyr ikke at du må skaffe deg en universitetsgrad i biokjemi eller pugge alle gatenavnene, men vis at du faktisk gjør en innsats for å forstå hennes verden. Denslags bygger tillitt, i alle fall så lenge du ikke går inn for å bruke alt du lærer som et våpen i den store kampen for å overbevise henne.

Steg to er å lytte til hva hun har å si. Still med et åpent sinn. Vær åpen for at den informasjonen du har fått fra politifolk og lærere opp gjennom årene kan være ufullstendig eller gal. Ikke fordøm henne, selv om hun forteller noe du ikke liker å høre - da vil hun i hvert fall ikke fortelle deg mer som du virkelig ikke liker å høre. Ikke kritiser henne, selv om hun har gjort noe du mener er dumt eller farlig - da vil hun bare føle seg verre, uten at det løser noen verdens ting. Ikke legg ut om dine bekyrminger for henne, selv om de er høyst reelle - hennes bekymringer er langt viktigere.

Din innflytelse over henne avhenger av at hun respekterer dine meninger og standpunkter. Da må du ha peiling på hva du snakker om, utvise dømmekraft i stedenfor fordømmelse og ha et realistisk bilde av omfanget av hennes problemer. Det er ikke nok å si at man vil barna sine det beste; du må også vise henne at du tar henne på alvor. Å kategorisk kalle henne en rusmisbruker, dersom hun oppfatter det annerledes og din kunnskap om emnet er mangelfull vil oppleves svært nedlatende.

Det er vanskelig å sette seg inn i et komplekst emne som rusbruk, spesielt hvis man egentlig ønsker å ha et ikke-forhold til hele greia. Det er enda vanskelgiere å lytte til barn og ta de alvorlig, spesielt når man oppfatter at de er på ville veier. Men skal du ha håp om å hjelpe henne på en måte som faktisk hjelper, så må du nesten starte her.

Takker for svar. Jeg vet ganske mye om dette. Her er det dessverre helt klart snakk om misbruk, men alt misbruk starter med BRUK! Mistet lappen og jobb. I perioder innser hun selv at hun trenger hjelp, og har bedt om det. Hun går til samtaler/behandling en gang i uka. Det ser ikke ut som det hjelper. Jeg har prøvd å hjelpe så godt jeg kan. Har nok kanskje gjort for mye, men det er ikke lett å la være. Hentet hos politiet, på fester, sykehus og hjemme når ting går over styr. Brukt masse penger. Føler at jeg er i beredskap hele døgnet. Skjønner jo at dette ikke går lenger. Derfor jeg lurte på hvordan forhold dere som bruker/misbruker har/har hatt med foreldre.

Glemte det viktigste. HVA kan jeg gjøre? Noen råd?

Nærmeste jeg kommer til personlig erfaring med dette er min fetter, som er tung sprøytenarkoman. Etter mange år med stjeling, løgner og alt som hører til så har foreldrene sett seg nødt til å kutte alle ledd med sønnen deres. Selv om de er skilt så har de begge andre barn, og deres sønns misbruk ødela ikke bare hans liv, men også det til alle rundt dem. Jeg har ikke sett ham på... 30 år?

Som nybakt foreldre så sliter jeg selvfølgelig å se for meg at jeg noen gang ville vasket hendene mine av datteren min, men jeg forstår jo at man ikke bare kan kjøre livet sitt i toalettet fordi barnet velger å ikke slutte misbruket av rusen og misbruket av foreldrene.

En ting er ihvertfall sikker. Du kan ikke tillate barnet ditt å ødelegge livet ditt. Selvfølgelig skal du hjelpe, men det går en grense. Hun velger rusen over deg. Ja, hun er avhengig, men til syvende og sist har alle et valg.

Kan ikke gi noen spesifikke råd. Men vet jo at det er mange foreldre rundt i landet som sliter med det samme som deg.

Et søk på google gir flere muligheter med hjelpetelefon, støttegruppe av og for pårørende: http://www.motstoff.no/ , veiledertjeneste etc.

Det kan jo være et sted å begynne å lete.