Jeg sliter med moderat depresjon. Tiden på døgnet har også mye å si. Glad når jeg står opp og et par timer. Noe gretten rundt 14-16. Så kan det gå seg til igjen.
Jeg trener mye. Løper intervaller hver dag. Styrkeøvelser og har sunt nok kosthold.
Ellers bruker jeg bare dagene på mobilen. Elsker å se på instabilder, lese forum, høre på musikk og se ting på YouTube. Er alene og storkoser meg.
Men jeg får også angst. Jeg går med en konstant følelse av at jeg er feil. En feilvare. Alt jeg gjør og ikke gjør er feil. Jeg har ingen jobb å gå til pga korona. Jeg føler meg lat og slem/ego fordi jeg ikke er utdannet sykepleier eller jobber i helse. Jeg har jobbet i det før og mistrivdes så jeg ble syk. Jeg har slitt med ut før. Jeg satt oppe om nettene med skolearbeid da jeg gikk vdg. Jeg tok vakter på jobb når jeg hadde fri over flere år. Jeg jobbet overtid. Men jeg gikk på smell. Krøp til korset og oppsøkte dps etter flere år med psykisk lidelse. Jeg klarer ikke slappe av. Fordi jeg føler det er feil uansett hva jeg gjør.

Hei du! Jeg synes du virker som alt annet enn lat og ego/slem, det ser ut som om du har brent lyset i begge ender i årevis, og med det gått på en smell. Har du perfeksjonist tendenser? Synes du aldri det du gjør er nok? Hvis du svarte ja på begge her, så tror jeg du stiller helt urimelige krav til deg selv, og at du bør være snillere med deg selv. Jeg har selv vært slik, og faen så tungt og slitsomt det blir.

Hvis du ble syk av å jobbe i helsevesenet, hvorfor tenker du at det er egoistisk å ikke jobbe der nå? Det er helt innafor å la være, for det hadde jo bare laget mer styr både for deg og helsevesenet. Det er milevis forskjell på å ha selvomsorg, og å være en egoist

Det fins ganske mye annet å bruke livet på enn å sitte på mobilen dagen lang.. Ikke rart du er deprimert og føler deg lat og utilstrekkelig. Begynn å gjør noe i livet ditt. Hvis du ønsker å bidra med noe nyttig er det massevis av jobber på frivillig.no og i Facebook gruppene corona hjelp og corona dugnad.

Her jeg befinner meg nå er det under 3000 innbyggere, så det er liksom ikke noen som trenger noe. De har slektninger og familie som gjør de evt tingene. Det er ingen coronagruppe her.

Men jo jeg løper intervaller.

Nja det vet du vel strengt talt ikke med mindre du har prøvd å henge opp lapp på butikken og lyktestolper og lagt i postkassene til folk? Særlig i små bygder sitter folk ofte langt unna familie og nettverk og er alene med behov for hjelp. Handling, vask, rake hagen, kjøre søppel til fyllinga osv. Kanskje du tjener noen kroner på det og. Uansett, om ingen trenger hjelpa di så må du aktivere deg med andre ting enn å sitte på mobilen hele dagen. Det gjør deg syk i seg selv. Livet er ikke på Internett. Dra på fisketur, gåtur, tren, sykle deg en fast rute, begynn å male, tegne, strikke, pusse opp møbler, kom deg ut og igang med noe. Som sagt det er ikke rart du føler deg deprimert og utilstrekkelig når du ikke drar deg igang til å gjøre noe mer givende og nyttig. Både trening, natur og mestringsfølelse er viktige "antidepressivaer".

Jeg har vert i akkurat samme situasjon som det, min redning ble å finne en jobb igjen som jeg faktisk trivdes i, dette fører til både mestringsfølelse og struktur i hverdagen

Jobb er det viktigste sosiale skillet som fins i Norge

Hva skulle du frem til?

At det å være i jobb eller sysselsette seg med en daglig rutine og arbeidsoppgave er viktig. For det sosiale og psykiske.

Ja det vet jeg men alt bør ikke detaljeres på nett. Men noe gikk ikke som det skulle. Og da havner man der at ingenting blir av betydning til slutt. Greit at man ikke får et perfekt liv. Man må gjerne velge mellom sted og jobb, lønn og trivsel, boforhold og økonomi, reise eller fint sted å bo, familie eller frihet... bare for eksempler altså. Finner man trivsel i enkelte ting er bra. Finner man derimot ikke trivsel i noe som helst så blir det ille.
Når man blir rett og slett lei seg og deprimert. Når man eksisterer og bare det. Men for hva? «Høres ut som du er deprimert» sier dere nå, og det stemmer. Jeg vet hvorfor depresjonen er der, det er enkelt og greit fordi jeg ikke strekker til. Og jeg har prøvd forskjellige «nivåe», men det kjennes som noe jobber mot meg hele tiden. Jeg skal enkelt og greit ikke være lykkelig. Men jeg ble kanskje slutte å skrive på nett, for mulig det forer det negative i meg.
Hadde jeg ruset meg hadde jeg hatt noe ved meg å skylde på, rusen, slik jeg ser mange rusmisbrukere sliter med.
Men jeg er avholds.
Er så lei av å bare ta til takke med alt. «Det er mange som må ta til takke med ting» sies det, og ja, med ting. Det betyr ikke at de tar til takke med ALT.
Igjen, man kan for eksempel velge en bra jobb men møter en partner som ikke vil gi slipp på det hn har deler hn er. Da må det velges mellom jobb og et liv et sted man kanskje ikke kan få samme jobb, men alt annet man ønsker seg. Da får man altså noe man vil ha. Man har ikke tatt til takke da, bare med jobben som er der.

Det du beskriver er psykologiske problemer som trente helsefagarbeidere vet hvordan man skal behandle etter samtale med et hvert individuelt besøk. Det du trenger her er å oppsøke en time hos en psykolog eller psykiatiker, samme hva bare si til legen din at du vil snakke med noen så får du det. Der får du den tilliten og kompetansen du fortjener uten å behøve å blotte sårhetene dine for hele norge.

Jeg snakker med noen som jobber i psykisk helse flere ganger i uken. Gikk til psykolog før, men der følte jeg meg faen ikke hørt. Fikk ingen råd eller forståelse. Hun hørtes mer ut som en lærer som bare sa at man må gjøre det beste ut av situasjonen. For meg betyr det å godta at man er den man er, senke forventningene, innse at man faktisk ikke egner seg til noe særlig og bare være lykkelig med å gå på nav, din tur er en tur i skogen og din sosialisering er på kafe. Nå går jeg ikke på nav altså, det var et lite eksempel på hvordan det kan bli.

Har du vært såppas åpen at du har forklart alt dette til nevnte behandler? I mange tilfeller så må man også bytte behandler, gjerne flere ganger før en får noen som man føler at en kan relatere med. Uavhengig av dine erfaringer så anbefaler jeg deg å fortsette å prøve i helsesystemet om det så må bety å endre behandler ofte. Ellers er det absolutt ingen feil i å åpne seg opp for venner.

Det er helt åpenbart at du trenger kognitiv terapi og det innebærer faktisk å se det positive i ting. Du gjør det stikk motsatte. "Godta at jeg ikke strekker til" må du snu til "jeg klarer da masse, jeg smører på min egen brødskive, i dag har jeg gått en tur, i går ryddet jeg loftet, i morgen skal jeg dra å kjøpe maling og ta et strøk på den ytterveggen som har begynt å falme, jeg går tur i fjellet, har en frisk kropp og yter masse, selvom jeg ikke har drømmejobben eller bor på drømmeplassen er det mye fint her også, som for eksempel den fargerike busken der, og så flotte blomsterkasser naboen egentlig har. Livet er fint og jeg duger. "

Men som de x antall andre innleggene dine på nettet så gidder du ikke ta til deg noe, og derfor heller ikke hva psykologen sier. Jeg begynner å ikke syntes synd på deg og du kan takke deg selv når du ikke gidder å prøve å få det bedre og gjøre litt andre ting enn å sitte på mobilen og skrive på alle Norges nettforumer.

Men du skriver jo at det er nettopp det jeg skal. Ikke prøve å gå mot endringer, men heller godta at jeg er den jeg er og gjøre det beste ut av det. Alt du nevner er så lite. Vet du? Jeg klarer ikke masse bare fordi jeg løper intervall hver til annenhver dag. Bare fordi jeg lager egen mat. Målet mitt er å ikke måtte kutte ut enhver drøm! Nei jeg skal ikke bli noe astronaut, advokat, toppolitiker eller kapre Justin Bieber. Alt jeg har prøvd på har ligget for mine føtter, men har hele tiden måttet gi opp. Noe av det fant jeg ut at ikke var noe realistisk iløpet av jobbinga mot det, men da var det igjen andre ting jeg kunne prøve. Men alt jeg liker har jeg et hinder i. Det virker som jeg bare passer der jeg ikle trives. Er det virkelig dette du mener jeg skal snu? Bli fornøyd med hun som ikke klarer noe av det hun vil?