På vei hjem fra fyllerangel i sentrum en sen vårnatt, tar jeg snarveien gjennom en ikke spesielt velstelt hage på den finere kanten av byen. Idet jeg stopper for å slå lens ved et råttent epletre, blir jeg ved en tilfeldighet oppmerksom på en iøynefallende plante jeg drar kjensel på - en halvmeterhøy vekst med store blader, hvit trompetformet blomst, og - kanskje viktigst av alt - en stor, piggete, eggformet frøkapsel.
Jeg har lest om denne planten og sett bilder av den på nettet - det er en datura stramonium, en narkotisk vekst som på norsk er kjent blant annet under navnet piggeple. Den tilhører nattskyggefamilien, en familie som forøvrig også inkluderer de langt mer berømte potet-, tomat-, paprika-, aubergine- og tobakksplantene, for å nevne et lite utvalg slektninger. Imidlertid inneholder datura større mengder av de potente deliriske giftene skopolamin og atropin enn de forannevnte nyttevekstene, og er derfor langt mer interessant for notoriske psykonauter, herunder innbefattet undertegnede.
Planten frister meg; den synes liksom å skinne så innbydende der den står under det sølvskimrende månelyset, fager og fuktig av fersk morgendugg. "Kom og ta meg," mener jeg å ane at den hvisker med sin feminint forføreriske røst. Jeg zipper opp, og ved hjelp av ermet på min svarte Diesel denimjakke røsker jeg resolutt løs den tiltalende kapselen, stapper den freidig i lommen og stikker hjemover.
Neste dag ringer jeg min venn - vi kan for enkelhets skyld kalle ham "Geir" - som tidligere har fungert som trip sitter for meg når jeg har testet ut diverse psykedeliske kjemikalier. Han går med på å komme bort senere på dagen, for å bistå meg når jeg skal innta denne hellige veksten med en lang og broket historie innen tradisjonell sør- og mellom-amerikansk indiansk legekunst, europeisk heksekunst og andre okkulte og esoteriske tradisjoner.
Samme kveld setter jeg meg i Ikea-sofaen min og vender blikket i retning av TV'en - en Philips 50 tommers HD Ready plasma-TV med Piksel Plus 2 HD, Ambilight samt et flertall andre forbedringsteknikker for beste bildegjengivelse, utstyrt med blant annet to HDMI- innganger, komponentvideo, to scart- og USB-innganger. Geir sitter forøvrig tankespredt ved siden av meg, dampende på en sigarett av merket Lucky Strike, nå og da nippende til et shotglass cognac av merket Bache-Gabrielsen. Geir har hele 643 "venner" på Facebook, og siden graden av lykke og vellykkethet øker proporsjonalt med antallet Facebook-venner, er han den desidert lykkeligste og mest vellykkede personen jeg kjenner, hvilket for så vidt ikke sier så mye, siden jeg selv bare har 38 venner der inne, og enda færre i real life.
Besluttsomt starter jeg prosedyren ved å skjære opp den piggete, tidligere grønne - nå mer brunaktige - frøkapselen med en skarp fruktkniv. Umiddelbart avdekker det seg et avlangt hulrom med noen hundre små svarte frø, som ligger fordelt i flere hvitveggede kamre. Pliktoppfyllende fjerner Geir fruktkniven sammen med alle andre kniver, sakser og andre potensielle våpen som befinner seg i kjøkkenet, og låser dem inne på soverommet mitt etter anbefaling fra meg. Nøkkelen tar han også i sin varetekt på min ordre. Det anbefales å fjerne alle skarpe gjenstander innen rekkevidde av den som skal innta datura.
Med en vanlig peppermorter og tilhørende støter går jeg deretter i gang med å knuse en håndfull frø - kanskje 70-120 stykker. Jeg skal senere komme til å erfare hvor fatalt feil dette antallet var. Etter å ha knust frøene til et relativt fint pulver rører jeg det ut i en kaffekopp med grønn te som jeg på forhånd har kokt opp.
Mens jeg sitter slik og rører i koppen, utålmodig ventende på at væsken skal kjøle seg ned, reflekterer jeg litt over gammel norsk folklore, og hvordan landsens folk i tidligere tider etter sigende brukte å observere troll og hulder og andre fabelskapninger, sikkert under påvirkning av diverse hallusinogene rusmidler. Dette ga i sin tur opphav til en rik muntlig fortellertradisjon bestående av en rekke seiglivede myter, legender og folkeeventyr. På den éne typen psykedelika kan de ha møtt troll, på den andre hulder, på den tredje nøkken, etcetera. Hver av disse skapningene kan ha vært manifestasjoner av arketyper som ligger nedfelt i den kollektivt underbevisste psyken, et fenomen som ble utførlig beskrevet av Carl Gustav Jung, og som den britiske 1900-tallsokkultisten Austin Osman Spare - for øvrig en meget fascinerende skikkelse; i større grad enn den herostratisk berømte Aleister Crowley - hadde et tilnærmet vitenskapelig, biologisk perspektiv på; han betegnet det som "atavistic nostalgia" og tilskrev fenomenet kollektive minner fra vår evolusjonære forhistorie, muligens en slags latent hukommelse som ligger nedfelt i arvematerialet, ventende på å bli aktivert av spesifikke psykotropiske substanser - kanskje i de delene av genomet som i dag betegnes som "junk- DNA". Slike filosofiske, kvasivitenskapelige spekulasjoner avføder imidlertid ikke noe konkret, så jeg vender igjen oppmerksomheten mot koppen, lener meg bekvemmelig bakover i den kremgule velursofaen, og begynner forsiktig å nippe til den dampende teen.
Makelig henslengt holder Geir oppsyn med meg mens vi får en særdeles interessant omvisning i Ludacris' hus på "MTV Cribs", og jeg i et bedagelig tempo inntar væsken. Den første slurken etterlater seg en bitter, metallisk ettersmak som sitter lenge og gjør den vanskelig å få ned, og dampen har en svakt besk eim, men etter et drøyt kvarter har jeg likevel tømt koppen, og kjenner allerede at tunga begynner å bli nummen og tørr, samt at en generelt "rar" følelse inntreffer, en slags vag, ubestemmelig fornemmelse av at noe ikke er som det skal i mitt ellers harmoniske univers. Jeg reiser meg uten nevneverdig anstrengelse og går inn på badet for å pisse. Etter å ha gjort mitt fornødne på en normal måte går jeg bort til vasken, og idet jeg ser meg i speilet får jeg øye på noe bak meg - en slags mørk "aura" eller skygge, dog tredimensjonal, som sakte materialiserer seg til en barndomskompis jeg ikke har sett på mange år. Han står helt stille, frosset som en statue.
Det merkelige er at jeg betrakter ham uten et snev av redsel, uten noen overraskelse, som om det skulle være naturlig at han plutselig dukker opp bak meg på badet mitt etter alle disse årene. Øynene mine svir og begynner å bli røde og tørre. Så åpner han munnen sakte, og ut velter det kaskader av insekter som kryper nedover kroppen hans, et blekt legeme hvis nakenhet jeg først nå blir oppmerksom på. Mens edderkopper og insekter - tusenbein, kakerlakker, skolopendere og maur - strømmer ut i store mengder, begynner øynene hans å smelte og renne ut av øyehulene. Samtidig faller håret av hodet hans. På dette punktet snur jeg mot ham, bare for å oppdage at han er forsvunnet.
Forvirret snur jeg meg mot speilet igjen, men da ser jeg at selve speilet smelter og renner ned i sluket, lik flytende kvikksølv, omtrent som Robert Patrick i Terminator 2. Speilbildet mitt er borte og jeg sjangler ustøtt ut fra badet igjen. Jeg blir møtt av et merkelig syn - alle møblene befinner seg plutselig i taket, og Geir er borte. Han er nå avløst av en hel rekke kjenninger - moren og faren min, den ene av søstrene mine, noen onkler og tanter og folk jeg har gått på skole sammen med. Og alle sammen sitter opp-ned i møblene som er klistret til taket. Desorientert mister jeg balansen og faller i utmattelse til gulvet, hvor jeg blir liggende og klamre meg fast i vegg-til-vegg-teppet, helt til jeg kjenner at jeg blir dratt oppover, nærmest sugd opp i taket og snudd helt rundt, slik at jeg ligger og ser ned på gulvet mens jeg roterer som en saktegående takvifte. Så blir alt svart.
Jeg våkner av at noen dynker ansiktet mitt med kald væske. Jeg gisper etter luft, har kvelningsfornemmelser, myser med øynene i det skarpe lyset og ser at Geir står over meg med en mugge vann. Iherdig tømmer han vann ned i kjeften min, mens jeg forgjeves prøver å svelge unna. Plutselig er ikke vannet lenger vann, men ild. Geir står og tømmer flytende flammer ned i ansiktet mitt, og hurtig ruller jeg meg unna min tidligere kamerat, hvis ansikt nå er blitt fordreid og transformert til en slags demonlignende skapnings ondskapsfulle oppsyn; legemliggjort Ondskap. Jeg er sikker på at han kommer etter meg, så jeg stavrer meg hurtig på beina og løper alt jeg makter vekk fra den djevelske apparisjonen og mot døra, som til alt hell viser seg å være åpen.
Utenfor husets vegger ser jeg ikke lenger den sterkt trafikkerte veien jeg kjenner fra før, men en skog, en mørk og tettvokst granskog med all slags tropisk fuglesang og en sterk duft av granbar, råtten mose og fuktig gress. Prøvende setter jeg ett bein foran det andre og begynner å vandre langs en uklar sti innover i skogens mørke. Jeg synes å kunne ane en lysning langt der inne, og jeg føler en sterk dragning mot denne lysningen, mot en varme som synes å stråle derfra. Så begynner det å dukke opp folk fra bak trestammene. Nesten alle fra stuetaket tidligere viser seg, samt flere andre gamle kjenninger. De strener bedagelig i retning av meg, hvilket får meg til å nøle og stoppe opp. Men de viser seg snart å være vennligsinnede, og som den naturligste ting i verden begynner jeg å føre en helt ordinær samtale med onkelen min, "Ove", som etter en liten stund med smalltalk, forteller at kona og alle barna hans er døde, noe som hensetter meg i en svært deprimert sinnstilstand, ja faktisk ansporer meg til å falle i fortvilelse mot skogbunnen og legge meg i fosterstilling og kaste opp. Alle menneskene flokker seg rundt meg og blir stående og stirre ned på meg der jeg sammenkrøllet ligger og spyr mens jeg skuler opp på dem. Pekende begynner de å le av meg, hvilket får meg til å krympe meg sammen enda mer, og så merker jeg sågar at jeg faktisk begynner å krympe i bokstavelig forstand.
Jeg blir bitteliten og forsvinner i skogbunnen mens folkene ruver som kjemper over meg og forsøker å trampe på det ynkelige legemet mitt. Ør og fortumlet reiser jeg meg, løper vekk fra de aggressive føttene, og begynner å orientere meg mellom gresstråene som ruver som redwoodgraner høyt over meg. En gigantisk mus kommer brått frem fra gresset, piper høylytt og værer med snuten i et forsøk på å få teften av meg. Skrekkslagen forsøker jeg å løpe vekk fra det hårete, enorme beistet, men jeg kan høre at den forvokste gnageren tramper bak meg, at den nærmest galopperer, og etter kort tid har den innhentet meg. Den griper tak i genseren min og sluker meg i en eneste jafs, heldigvis uten at jeg føler noen smerte, og i neste øyeblikk befinner jeg meg inne i munnhulen dens, på en fuktig tunge hvor jeg forsøker å klamre meg fast, men forgjeves, siden jeg snart mister taket og sklir nedover den glatte fordøyelseskanalen som er glovarm og fylt av en motbydelig råtten stank. Så blir alt mørkt.
Her må jeg ha mistet bevisstheten, for det neste jeg husker er at jeg våkner opp på sykehuset, med tåkete syn, sterke hodesmerter, en tunge som svidd sandpapir, en slange med intravenøs næringstilførsel stukket i armen, og omkranset av et par sykepleiere. Geir er også der, men nå i normal, menneskelig og emosjonell modus. Nesten på gråten forteller han meg at jeg løp ut i trafikken og bare så vidt unngikk å bli overkjørt etter at han prøvde å gi meg vann, at jeg prøvde å røyke illusoriske sigaretter, at jeg snakket med folk som ikke var til stede, at jeg etter sigende skal ha blitt observert mens jeg forsøkte å stjele opptil flere biler - som alle heldigvis var låste - at jeg falt og besvimte og holdt på å drukne i mitt eget oppkast, men at han til slutt fant meg nattestid, liggende nærmest livløs inne i en mørk bakgate, med hjernerystelse og blodig panne, innsmurt i mitt eget oppkast, og at jeg nå har sovet i nesten tjue timer etter at han tilkalte sykebil og fikk meg innlagt og pumpet på sykehuset.
Så, hva har vi lært? Hva er moralen? Jo, datura stramonium må være et av de heftigste hallusinogene rusmidlene som finnes, og utvilsomt det råeste jeg har prøvd. Det tar deg med på en ubeskrivelig intens psykotropisk tripp i skopolaminens og atropinens deliriske verden; en verden hinsides enhver nykter menneskelig forestillingsevne; en verden som på mange måter kan fortone seg som et våkent mareritt mer virkelig enn virkeligheten selv; et univers man ikke under noen omstendighet forlater uten å på en eller annen måte - i positiv eller negativ forstand - bli endret for livet, og hvor sjansene for å dø eller få varige mén er så store at det ikke bare er risikabelt, men endog grenser til det uforsvarlige å eksperimentere med denne planten i det hele tatt.
Å gi råd om dosering er umulig, siden mengden gift, altså alkaloidene skopolamin og atropin, kan variere sterkt fra plante til plante, frø til frø og blad til blad. Ulike folk får dessuten svært individuelle opplevelser ved inntak av planten, i likhet med alle andre rusmidler. Frøene kan enten spises hele eller pulveriseres og inntas oralt i væske- eller fast form; bladene kan røykes eller kokes ned til et meget potent ekstrakt. Det er rom for kreativitet hva angår inntaksmetoder, men det anbefales at det utøves stor forsiktighet og grundig research i forkant, samt at man har selskap av en nykter og forståelsesfull trip sitter - gjerne med egne psykedeliske erfaringer. Datura stramonium vokser vilt og i hager over hele landet; grunnet varmere klima har den de siste årene fått relativt stor utbredelse.
Moralprekener overlater jeg til andre å ta seg av, så det kommer ingen hyklerske pekefingre fra denne kanten. Skal jeg prøve dette igjen? Vel, kanskje i en mindre dosering, men jeg er i første omgang keen på å teste andre psykedeliske stoffer. Blant annet datura inoxia, brugmansia, belladonna, bulmeurt, mandragora, amanita muscaria og ayahuasca/DMT.
I dagene og ukene som fulgte etter trippen min hørte jeg stadig vekk stemmer i hodet, ja, jeg gjør det sågar fortsatt med ujevne mellomrom. Forpinte stemmer som messer innette besvergelser på et fremmed språk hvis opphav ennå fortoner seg som et uløselig mysterium for meg. Jeg har dessuten hyppige visuelle flashbacks og mareritt; hver natt opplever jeg svært livaktige helvetesvisjoner, visjoner som ofte inkluderer flaggermus, fugler og insekter som transformerer seg til humanoide eller demoniske skikkelser, hvilket medfører at jeg våkner opp kaldsvettende hver eneste morgen. Det skal forøvrig bemerkes at planten har rykte på seg for å kunne utløse latent schizofreni og andre psykiske lidelser hos uerfarne brukere, og at mange som tar dette stoffet ender opp som livsvarig schizofrene pasienter tvangsinnlagt på diverse psykiatriske institusjoner. Dessuten har synet mitt blitt merkbart dårligere; jeg er mer nærsynt enn jeg var før, hvilket har medført at jeg nå må bruke kontaktlinser, og jeg vet ikke om dette vil gå over med tiden. Men det var i hvert fall en helvetes tripp, lærerik såvel som skremmende, og jeg er oppriktig glad for å ha fått møte de Magiske Planteåndene som holder hus i Djevelens sakrale weed, og som innviet meg i noen av de esoteriske hemmelighetene sine. Hell yeah!
Jeg har lest om denne planten og sett bilder av den på nettet - det er en datura stramonium, en narkotisk vekst som på norsk er kjent blant annet under navnet piggeple. Den tilhører nattskyggefamilien, en familie som forøvrig også inkluderer de langt mer berømte potet-, tomat-, paprika-, aubergine- og tobakksplantene, for å nevne et lite utvalg slektninger. Imidlertid inneholder datura større mengder av de potente deliriske giftene skopolamin og atropin enn de forannevnte nyttevekstene, og er derfor langt mer interessant for notoriske psykonauter, herunder innbefattet undertegnede.
Planten frister meg; den synes liksom å skinne så innbydende der den står under det sølvskimrende månelyset, fager og fuktig av fersk morgendugg. "Kom og ta meg," mener jeg å ane at den hvisker med sin feminint forføreriske røst. Jeg zipper opp, og ved hjelp av ermet på min svarte Diesel denimjakke røsker jeg resolutt løs den tiltalende kapselen, stapper den freidig i lommen og stikker hjemover.
Neste dag ringer jeg min venn - vi kan for enkelhets skyld kalle ham "Geir" - som tidligere har fungert som trip sitter for meg når jeg har testet ut diverse psykedeliske kjemikalier. Han går med på å komme bort senere på dagen, for å bistå meg når jeg skal innta denne hellige veksten med en lang og broket historie innen tradisjonell sør- og mellom-amerikansk indiansk legekunst, europeisk heksekunst og andre okkulte og esoteriske tradisjoner.
Samme kveld setter jeg meg i Ikea-sofaen min og vender blikket i retning av TV'en - en Philips 50 tommers HD Ready plasma-TV med Piksel Plus 2 HD, Ambilight samt et flertall andre forbedringsteknikker for beste bildegjengivelse, utstyrt med blant annet to HDMI- innganger, komponentvideo, to scart- og USB-innganger. Geir sitter forøvrig tankespredt ved siden av meg, dampende på en sigarett av merket Lucky Strike, nå og da nippende til et shotglass cognac av merket Bache-Gabrielsen. Geir har hele 643 "venner" på Facebook, og siden graden av lykke og vellykkethet øker proporsjonalt med antallet Facebook-venner, er han den desidert lykkeligste og mest vellykkede personen jeg kjenner, hvilket for så vidt ikke sier så mye, siden jeg selv bare har 38 venner der inne, og enda færre i real life.
Besluttsomt starter jeg prosedyren ved å skjære opp den piggete, tidligere grønne - nå mer brunaktige - frøkapselen med en skarp fruktkniv. Umiddelbart avdekker det seg et avlangt hulrom med noen hundre små svarte frø, som ligger fordelt i flere hvitveggede kamre. Pliktoppfyllende fjerner Geir fruktkniven sammen med alle andre kniver, sakser og andre potensielle våpen som befinner seg i kjøkkenet, og låser dem inne på soverommet mitt etter anbefaling fra meg. Nøkkelen tar han også i sin varetekt på min ordre. Det anbefales å fjerne alle skarpe gjenstander innen rekkevidde av den som skal innta datura.
Med en vanlig peppermorter og tilhørende støter går jeg deretter i gang med å knuse en håndfull frø - kanskje 70-120 stykker. Jeg skal senere komme til å erfare hvor fatalt feil dette antallet var. Etter å ha knust frøene til et relativt fint pulver rører jeg det ut i en kaffekopp med grønn te som jeg på forhånd har kokt opp.
Mens jeg sitter slik og rører i koppen, utålmodig ventende på at væsken skal kjøle seg ned, reflekterer jeg litt over gammel norsk folklore, og hvordan landsens folk i tidligere tider etter sigende brukte å observere troll og hulder og andre fabelskapninger, sikkert under påvirkning av diverse hallusinogene rusmidler. Dette ga i sin tur opphav til en rik muntlig fortellertradisjon bestående av en rekke seiglivede myter, legender og folkeeventyr. På den éne typen psykedelika kan de ha møtt troll, på den andre hulder, på den tredje nøkken, etcetera. Hver av disse skapningene kan ha vært manifestasjoner av arketyper som ligger nedfelt i den kollektivt underbevisste psyken, et fenomen som ble utførlig beskrevet av Carl Gustav Jung, og som den britiske 1900-tallsokkultisten Austin Osman Spare - for øvrig en meget fascinerende skikkelse; i større grad enn den herostratisk berømte Aleister Crowley - hadde et tilnærmet vitenskapelig, biologisk perspektiv på; han betegnet det som "atavistic nostalgia" og tilskrev fenomenet kollektive minner fra vår evolusjonære forhistorie, muligens en slags latent hukommelse som ligger nedfelt i arvematerialet, ventende på å bli aktivert av spesifikke psykotropiske substanser - kanskje i de delene av genomet som i dag betegnes som "junk- DNA". Slike filosofiske, kvasivitenskapelige spekulasjoner avføder imidlertid ikke noe konkret, så jeg vender igjen oppmerksomheten mot koppen, lener meg bekvemmelig bakover i den kremgule velursofaen, og begynner forsiktig å nippe til den dampende teen.
Makelig henslengt holder Geir oppsyn med meg mens vi får en særdeles interessant omvisning i Ludacris' hus på "MTV Cribs", og jeg i et bedagelig tempo inntar væsken. Den første slurken etterlater seg en bitter, metallisk ettersmak som sitter lenge og gjør den vanskelig å få ned, og dampen har en svakt besk eim, men etter et drøyt kvarter har jeg likevel tømt koppen, og kjenner allerede at tunga begynner å bli nummen og tørr, samt at en generelt "rar" følelse inntreffer, en slags vag, ubestemmelig fornemmelse av at noe ikke er som det skal i mitt ellers harmoniske univers. Jeg reiser meg uten nevneverdig anstrengelse og går inn på badet for å pisse. Etter å ha gjort mitt fornødne på en normal måte går jeg bort til vasken, og idet jeg ser meg i speilet får jeg øye på noe bak meg - en slags mørk "aura" eller skygge, dog tredimensjonal, som sakte materialiserer seg til en barndomskompis jeg ikke har sett på mange år. Han står helt stille, frosset som en statue.
Det merkelige er at jeg betrakter ham uten et snev av redsel, uten noen overraskelse, som om det skulle være naturlig at han plutselig dukker opp bak meg på badet mitt etter alle disse årene. Øynene mine svir og begynner å bli røde og tørre. Så åpner han munnen sakte, og ut velter det kaskader av insekter som kryper nedover kroppen hans, et blekt legeme hvis nakenhet jeg først nå blir oppmerksom på. Mens edderkopper og insekter - tusenbein, kakerlakker, skolopendere og maur - strømmer ut i store mengder, begynner øynene hans å smelte og renne ut av øyehulene. Samtidig faller håret av hodet hans. På dette punktet snur jeg mot ham, bare for å oppdage at han er forsvunnet.
Forvirret snur jeg meg mot speilet igjen, men da ser jeg at selve speilet smelter og renner ned i sluket, lik flytende kvikksølv, omtrent som Robert Patrick i Terminator 2. Speilbildet mitt er borte og jeg sjangler ustøtt ut fra badet igjen. Jeg blir møtt av et merkelig syn - alle møblene befinner seg plutselig i taket, og Geir er borte. Han er nå avløst av en hel rekke kjenninger - moren og faren min, den ene av søstrene mine, noen onkler og tanter og folk jeg har gått på skole sammen med. Og alle sammen sitter opp-ned i møblene som er klistret til taket. Desorientert mister jeg balansen og faller i utmattelse til gulvet, hvor jeg blir liggende og klamre meg fast i vegg-til-vegg-teppet, helt til jeg kjenner at jeg blir dratt oppover, nærmest sugd opp i taket og snudd helt rundt, slik at jeg ligger og ser ned på gulvet mens jeg roterer som en saktegående takvifte. Så blir alt svart.
Jeg våkner av at noen dynker ansiktet mitt med kald væske. Jeg gisper etter luft, har kvelningsfornemmelser, myser med øynene i det skarpe lyset og ser at Geir står over meg med en mugge vann. Iherdig tømmer han vann ned i kjeften min, mens jeg forgjeves prøver å svelge unna. Plutselig er ikke vannet lenger vann, men ild. Geir står og tømmer flytende flammer ned i ansiktet mitt, og hurtig ruller jeg meg unna min tidligere kamerat, hvis ansikt nå er blitt fordreid og transformert til en slags demonlignende skapnings ondskapsfulle oppsyn; legemliggjort Ondskap. Jeg er sikker på at han kommer etter meg, så jeg stavrer meg hurtig på beina og løper alt jeg makter vekk fra den djevelske apparisjonen og mot døra, som til alt hell viser seg å være åpen.
Utenfor husets vegger ser jeg ikke lenger den sterkt trafikkerte veien jeg kjenner fra før, men en skog, en mørk og tettvokst granskog med all slags tropisk fuglesang og en sterk duft av granbar, råtten mose og fuktig gress. Prøvende setter jeg ett bein foran det andre og begynner å vandre langs en uklar sti innover i skogens mørke. Jeg synes å kunne ane en lysning langt der inne, og jeg føler en sterk dragning mot denne lysningen, mot en varme som synes å stråle derfra. Så begynner det å dukke opp folk fra bak trestammene. Nesten alle fra stuetaket tidligere viser seg, samt flere andre gamle kjenninger. De strener bedagelig i retning av meg, hvilket får meg til å nøle og stoppe opp. Men de viser seg snart å være vennligsinnede, og som den naturligste ting i verden begynner jeg å føre en helt ordinær samtale med onkelen min, "Ove", som etter en liten stund med smalltalk, forteller at kona og alle barna hans er døde, noe som hensetter meg i en svært deprimert sinnstilstand, ja faktisk ansporer meg til å falle i fortvilelse mot skogbunnen og legge meg i fosterstilling og kaste opp. Alle menneskene flokker seg rundt meg og blir stående og stirre ned på meg der jeg sammenkrøllet ligger og spyr mens jeg skuler opp på dem. Pekende begynner de å le av meg, hvilket får meg til å krympe meg sammen enda mer, og så merker jeg sågar at jeg faktisk begynner å krympe i bokstavelig forstand.
Jeg blir bitteliten og forsvinner i skogbunnen mens folkene ruver som kjemper over meg og forsøker å trampe på det ynkelige legemet mitt. Ør og fortumlet reiser jeg meg, løper vekk fra de aggressive føttene, og begynner å orientere meg mellom gresstråene som ruver som redwoodgraner høyt over meg. En gigantisk mus kommer brått frem fra gresset, piper høylytt og værer med snuten i et forsøk på å få teften av meg. Skrekkslagen forsøker jeg å løpe vekk fra det hårete, enorme beistet, men jeg kan høre at den forvokste gnageren tramper bak meg, at den nærmest galopperer, og etter kort tid har den innhentet meg. Den griper tak i genseren min og sluker meg i en eneste jafs, heldigvis uten at jeg føler noen smerte, og i neste øyeblikk befinner jeg meg inne i munnhulen dens, på en fuktig tunge hvor jeg forsøker å klamre meg fast, men forgjeves, siden jeg snart mister taket og sklir nedover den glatte fordøyelseskanalen som er glovarm og fylt av en motbydelig råtten stank. Så blir alt mørkt.
Her må jeg ha mistet bevisstheten, for det neste jeg husker er at jeg våkner opp på sykehuset, med tåkete syn, sterke hodesmerter, en tunge som svidd sandpapir, en slange med intravenøs næringstilførsel stukket i armen, og omkranset av et par sykepleiere. Geir er også der, men nå i normal, menneskelig og emosjonell modus. Nesten på gråten forteller han meg at jeg løp ut i trafikken og bare så vidt unngikk å bli overkjørt etter at han prøvde å gi meg vann, at jeg prøvde å røyke illusoriske sigaretter, at jeg snakket med folk som ikke var til stede, at jeg etter sigende skal ha blitt observert mens jeg forsøkte å stjele opptil flere biler - som alle heldigvis var låste - at jeg falt og besvimte og holdt på å drukne i mitt eget oppkast, men at han til slutt fant meg nattestid, liggende nærmest livløs inne i en mørk bakgate, med hjernerystelse og blodig panne, innsmurt i mitt eget oppkast, og at jeg nå har sovet i nesten tjue timer etter at han tilkalte sykebil og fikk meg innlagt og pumpet på sykehuset.
Så, hva har vi lært? Hva er moralen? Jo, datura stramonium må være et av de heftigste hallusinogene rusmidlene som finnes, og utvilsomt det råeste jeg har prøvd. Det tar deg med på en ubeskrivelig intens psykotropisk tripp i skopolaminens og atropinens deliriske verden; en verden hinsides enhver nykter menneskelig forestillingsevne; en verden som på mange måter kan fortone seg som et våkent mareritt mer virkelig enn virkeligheten selv; et univers man ikke under noen omstendighet forlater uten å på en eller annen måte - i positiv eller negativ forstand - bli endret for livet, og hvor sjansene for å dø eller få varige mén er så store at det ikke bare er risikabelt, men endog grenser til det uforsvarlige å eksperimentere med denne planten i det hele tatt.
Å gi råd om dosering er umulig, siden mengden gift, altså alkaloidene skopolamin og atropin, kan variere sterkt fra plante til plante, frø til frø og blad til blad. Ulike folk får dessuten svært individuelle opplevelser ved inntak av planten, i likhet med alle andre rusmidler. Frøene kan enten spises hele eller pulveriseres og inntas oralt i væske- eller fast form; bladene kan røykes eller kokes ned til et meget potent ekstrakt. Det er rom for kreativitet hva angår inntaksmetoder, men det anbefales at det utøves stor forsiktighet og grundig research i forkant, samt at man har selskap av en nykter og forståelsesfull trip sitter - gjerne med egne psykedeliske erfaringer. Datura stramonium vokser vilt og i hager over hele landet; grunnet varmere klima har den de siste årene fått relativt stor utbredelse.
Moralprekener overlater jeg til andre å ta seg av, så det kommer ingen hyklerske pekefingre fra denne kanten. Skal jeg prøve dette igjen? Vel, kanskje i en mindre dosering, men jeg er i første omgang keen på å teste andre psykedeliske stoffer. Blant annet datura inoxia, brugmansia, belladonna, bulmeurt, mandragora, amanita muscaria og ayahuasca/DMT.
I dagene og ukene som fulgte etter trippen min hørte jeg stadig vekk stemmer i hodet, ja, jeg gjør det sågar fortsatt med ujevne mellomrom. Forpinte stemmer som messer innette besvergelser på et fremmed språk hvis opphav ennå fortoner seg som et uløselig mysterium for meg. Jeg har dessuten hyppige visuelle flashbacks og mareritt; hver natt opplever jeg svært livaktige helvetesvisjoner, visjoner som ofte inkluderer flaggermus, fugler og insekter som transformerer seg til humanoide eller demoniske skikkelser, hvilket medfører at jeg våkner opp kaldsvettende hver eneste morgen. Det skal forøvrig bemerkes at planten har rykte på seg for å kunne utløse latent schizofreni og andre psykiske lidelser hos uerfarne brukere, og at mange som tar dette stoffet ender opp som livsvarig schizofrene pasienter tvangsinnlagt på diverse psykiatriske institusjoner. Dessuten har synet mitt blitt merkbart dårligere; jeg er mer nærsynt enn jeg var før, hvilket har medført at jeg nå må bruke kontaktlinser, og jeg vet ikke om dette vil gå over med tiden. Men det var i hvert fall en helvetes tripp, lærerik såvel som skremmende, og jeg er oppriktig glad for å ha fått møte de Magiske Planteåndene som holder hus i Djevelens sakrale weed, og som innviet meg i noen av de esoteriske hemmelighetene sine. Hell yeah!
Dette var en veldig morsom triprapport. You made my day.
