Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 5460
Hei.

Jeg har vært medlem på dette forumet siden tenårene, men ikke postet og kommentert noe særlig. Derimot har jeg slukt alt som er av tråder på rusmiddel- og undergrunnsseksjonene fra jeg var 16. Det som motiverte meg til å skrive dette innlegget er at jeg har hatt en opplevelse jeg føler veldig sterkt for å dele med noen, og på grunn av stigmaet som er knyttet til rus og psykiske lidelser vil jeg være noe forsiktig med å gå ut offentlig med historien min. Men først og fremst føler jeg et ansvar for å formidle mine opplevelser, siden jeg ser at de kan ha en åpenbar relevans for andre, og jeg har en mistanke om at innlegg som er klare og informative, basert på rasjonelle argumenter, vitenskapelige holdninger og personlige erfaringer kan være med på å redde liv.

Først litt om meg: Jeg er 27 år gammel, gift og har nettopp avlagt en mastergrad ved ett av landets universiteter i statsvitenskap. Nå er jeg på vei ut i jobbmarkedet, noe som gjør meg litt mer forsiktig enn jeg ellers ville vært, og når jobbsituasjonen min er avklart planlegger jeg å fortelle historien min til en litt bredere offentlighet. Så dere er en fin fokusgruppe og jeg vil sette enorm pris på alle mulige tilbakemeldinger hva angår språkføring, argumenter, vitenskapelig litteratur osv, og på hvordan jeg burde gå fram for å nå gjennom til folk. Men nok om det.

Historien starter 20. mai 2017. Jeg hadde kvelden i forveien vært ute og tatt et par pils med gode venner, hadde sovet dårlig og våknet av at en romkamerat, Aksel, kom inn døra i kollektivet jeg på det tidspunktet bodde i sammen med min forlovede, Kaja og hans lillebror. Vi hadde utviklet et godt vennskap i løpet av det snaue året som var gått etter at han hadde flyttet inn. Denne helgen var Kaja av gårde i dåpen til sin niese i Frankrike, og vi hadde diskutert lenge fram og tilbake mine intensjoner om å prøve et psykedelisk rusmiddel. Vi hadde ved et par anledninger tatt MDMA sammen med Aksel, og jeg hadde også tatt MDMA én gang før jeg ble sammen med Kaja. I tillegg hadde jeg et forholdsvis moderat forbruk av Cannabis en periode i begynnelsen av tyveårene, som stort sett var med særlig gode venner fra ungdomstiden, men også en periode da jeg bodde i Lyon og møtte en kompis som ble veldig viktig for meg mens jeg studerte der i et halvt år. Vi fant tilfeldigvis ut etter vi hadde kjent hverandre noen måneder at vi begge likte å bli høye, og hadde fantastiske samtaler som jeg dessverre ikke fikk skrevet ned så mye av og dermed bare har vage minner om.

Problemet var at jeg enkelte ganger opplevde at jeg fikk merkelige forestillinger og kom inn i en småparanoid bevissthetstilstand hvor jeg hadde store problemer med å forstå andres intensjoner, og ble så selvransakende at jeg begynte å tvile på helt grunnleggende ting med meg selv og tilværelsen. Det er litt vanskelig å være konkret, men jeg husker en episode hvor jeg på en eller annen måte hadde fått det for meg at min beste venn, som satt i lyset under en lampe representerte en del av en dualitet som jeg på det tidspunktet tenkte på som "yin" eller orden, og i mangel på et bedre ord "gode intensjoner" og en annen kamerat representerte kaos og hensynsløshet og satt i mørket. Dette tablået hadde sikkert noe av den effekten på meg fordi jeg hadde vært fortrolig med begge to over lang tid, og kameraten min hadde fortalt meg at han var utredet for personlighetsforstyrrelse og fortalt meg ganske inngående om sitt eget følelsesliv, særlig det som gikk på evnen til å oppleve empati og dårlig samvittighet eller rettere sagt mangelen på dette. Jeg opplevde ham likevel som en god venn, fordi det tross alt er handlinger som definerer deg. Han hadde fortalt meg om timer med psykiater og psykolog hvor han hadde fått i oppgave å skrive dagbok og reflektere over livet sitt. Han hadde avsluttet behandlingene fordi han ikke ønsket stempelet som en diagnose med antisosial personlighetsforstyrrelse ville innebære, men han sendte meg noe han hadde skrevet i dagboken sin. Han hadde fortalt til behandlingsteamet at dette var fiksjon, men han sa til meg at det var sant. Jeg er skeptisk til den dag i dag til innholdet i det, for jeg tror en slik hendelse ville medføre medieoppmerksomhet og jeg har ikke klart å ta rede på at det er dokumentert noe sted. Men han fortalte at han hadde drept noen. Med en jernstang. Hvor han hadde ventet på vedkommende, som tydeligvis hadde valgt å starte en konflikt med feil person, og angrepet ham brutalt da han var på vei hjem fra trening i nabolaget han hadde vokst opp i. Jeg lovte å holde på hemmeligheten hans og har ikke delt det med en sjel før nå. Jeg tror noe av grunnen til det er at jeg så hvor plaget han var av å ikke ha den samme dybden i følelsene sin som andre, og at han gjennom religiøsiteten sin, kjempet en hard kamp med seg selv for å holde seg innenfor moralske grenser. Jeg er fortsatt usikker på om jeg har handlet rett ved å holde det for meg selv, men jeg er en lojal venn.

Så da jeg satt og så på dem mens de pratet opplevde jeg det som at jeg så verdens dualitet med helt nye øyne, forstått som at alt som eksisterer i form av skalaer eller grader nødvendigvis eksisterer som motsetninger. Og kunne dermed ikke eksistert uten sin motsetning. Da var det akkurat som at mine to venner begynte å endre form i mitt indre bilde av dem imens de pratet, slik at det ene øyeblikket var det som jeg kunne se mørket dominere i den ene og lyset i den andre, og så kunne det skifte. Men jeg begynte å få en følelse av at vennen min var ond, og at jeg på en eller annen måte tok del i ondskapen hans ved å være en person i livet hans. Dette var utgangspunktet for en kaskade av tanker som gjorde meg forferdelig redd. Men dette blir en lang digresjon.

Kaja og jeg hadde røyket en spliff sammen en gang, og da hadde hun blitt veldig paranoid og redd, fordi hun opplevde atferden min som så merkelig og forskjellig fra hvordan jeg vanligvis er. Nå skal det sies at hennes far har vært en fungerende alkoholiker i hele oppveksten hennes, så hun har en del dårlige minner knyttet til grenseoverskridelser - eller sagt på en annen måte: når folk begynner å oppføre seg på en måte hvor hun er usikker på om de har kontrollen, fører det henne lett tilbake til kjipe opplevelser som involverte rus. Så etter dette var hun svært bekymret for at jeg hadde lyst til å prøve fleinsopp eller LSD. Motivasjonen min for å prøve psykedelika er at jeg har hatt en mangeårig fascinasjon for det, noe som burde være åpenbart ut fra navnet på denne brukeren. Jeg hadde særlig festet meg med evnen deres til å framkalle såkalte "mystical experiences" (mystiske blir en tvetydig term på norsk), som kan ligne på opplevelser fra religiøs ekstase og dyp meditasjon, gjerne i kombinasjon med faste og langvarig dans. Uansett, nysgjerrig som jeg er, hadde jeg drømt om å få muligheten til å innta et psykedelisk rusmiddel og få selvinnsikten dette ville kunne medføre i lang lang tid.

Aksel er mer enn gjennomsnittet interessert i rusmidler han også, og hadde eksperimentert en del med både Ketamin, LSD og fleinsopp, samt MDMA og cannabis og var en del av et miljø med ganske frisinnede rave-kultur folk og akademikere. Så da Kaja var i Frankrike hadde vi kommet fram til at det var mitt valg, jeg fikk bestemme selv om jeg skulle gjøre det, men hun ville helst ikke vite når det skulle skje, sånn at hun slapp å bekymre seg imens det stod på. Derfor valgte jeg å be Aksel om å skaffe det til meg da, og den morgenen hadde han fått tak i det. Det som skjer videre får bli tema for neste innlegg, for nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg skal treffe Kaja som er ferdig på jobb nå, og vi skal på kino. Beklager at dette blir en føljetong, det var ikke intensjonen. Men jeg har en følelse av at jeg kommer til å ombestemme meg om å poste dette hvis ikke jeg gjør det nå.

Så, kjære freakere, beklager å måtte avslutte her. Jeg lover å skrive mer i morgen hvis dette får noe respons.
Sist endret av mentalmelt; 6. november 2017 kl. 08:48. Grunn: Korrigerte feilopplysning
Ser frem til å lese fortsettelsen
Du nevner at du har Master og at andre er paranoide.
Jeg har vert tvangsinnlagt p.ga rusutløst schissofreni psykose og det som er med psykose er at det er veldig forskjellig fra pers til pers. Psykose betyr feil virkelighetsoppfattelse. Du kan høre ting som ikke er der, du kan se ting som ikke er der, eller du kan ha fått for deg at ting som ikke har skjedd har skjedd. Du kan tru at folk lurer deg eller snakker i koder og du blir usikker på om folk mener det de sier, selvom de snakker norsk. Med andre ord så kan det være mye forskjellig. Men om du har vert stresset i det siste(stress er det som ofte i kombinasjon med rusmidler, kan utløse psykoe) så ro ned forbruket ditt. Selv om du vil eksperimentere så har du ikke dorlig tid med å prøve alt. Er noen spykotisk? Har de en annen virkelighetsoppfattelse en hva som er sunn fornuft så er det trolig. Psykose er livsfarlig med tanke på at man kan få despereate vrangforestillinger som kan føre til at det snapper for deg. Det beste er å ta det opp med lege og be om antipsykotiske medisiner. Spis normalt og holde seg edru noen ganger så er man tilbake til anlig i løpet av dager
Takk for tidlig respons Ja, som du sier Tryax er det sterkt varierende erfaringer knyttet til psykose. Jeg kan strengt tatt bare snakke ut fra min egen opplevelse foreløpig, siden jeg verken er utdannet psykolog eller har lest meg nok opp på den vitenskapelige litteraturen enda. Og dette innlegget føles som et veldig fint startpunkt for å sette meg bedre inn i hele bildet.

Men uten å gå for mye inn i detalj enda, før jeg får meg en god natts søvn, kan jeg si at jeg har vært gjennom to innleggelser og fått behandling med Zyprexa i noen måneder. Disse medisinene er jeg nå ferdig med, bank i bordet, og jeg får tett oppfølging av psykolog samtidig som jeg har familien min rundt meg. Særlig stor takknemlighet har jeg ovenfor Kaja, Carl, en av mine beste venner som tok vare på henne oppi alt sammen, og min far som virkelig har sluppet alt han hadde i hendene og hjulpet til der han kunne. Jeg har ny time hos psykologen min på mandag og vil gjerne høre hva hun tenker om å dele erfaringene mine offentlig senere, fordi det kan være tøft å stå i og jeg burde også pga sykdomsbildet mitt være forsiktig med å utsette meg med for mye stress og passe på å få nok søvn, fysisk aktivitet osv. Så tusen takk for rådene dine

Jeg har en veldig pragmatisk holdning til ruspolitikk og har det (sikkert ikke så uvanlige) standpunktet at rus helt åpenbart burde være et spørsmål som helsevesenet har hovedansvaret for og som heldigvis allerede har kommet inn i det største regjeringspartiets partiprogram. Det er veldig spennende å følge debatten for tiden.

Når dette er sagt så er hovedintensjonen min med denne tråden å fortelle historien min, noe jeg vil forsøke å gjøre så utfyllende som mulig, samtidig som jeg ikke drukner dere i detaljer. Si gjerne ifra om dere opplever meg som omstendelig, men dette er en lang historie og jeg har ikke skrevet den ned i sin helhet før nå. Men jeg gleder meg til å fortsette.
Og jeg gleder meg til å lese videre! Synd du skriver klart og tydelig med god luft mellom setningene. Håper du får skrevet mer i dag slik at jeg har noe interessant lesing etter jobb
Bakgrunn

Før jeg går inn i selve trippen og hva som skjedde mentalt, som er en utfordrende oppgave i seg selv, vil jeg fortsette med å forklare omstendighetene rundt det som skjedde og beskrive menneskene som er en del av begivenhetene. Jeg tror det ville bli vanskelig å følge meg på beskrivelsen av trippen uten et visst bekjentskap med disse personene.

Aksel

Aksel var som sagt over gjennomsnittet interessert i rusmidler, og en utrolig fin person som var lett å bli glad i. Han hadde vært veldig plaget av tung depresjon tidligere, og da han flyttet inn i kollektivet hadde han gått ut av en ITSS-stilling i et stort norsk konsern og bestemt seg for å videreutdanne seg innenfor kunst teknologi og kommunikasjon. Han hadde en bakgrunn med et par innleggelser knyttet til dette, og hadde i tillegg fått en ADHD-diagnose og fikk utskrevet ritalin eller concerta. På tidspunktet han flyttet inn var han helt frisk og fungerte normalt.

Han hadde mange erfaringer med fleinsopp, LSD og hadde også prøvd DMT ved et par anledninger, uten at han klarte å «trenge gjennom» eller hva man skal kalle det. Vi hadde hatt mange, lange og fascinerende samtaler om hans opplevelser og han et vell av interessante erfaringer. Veldig intelligent, og svært emosjonsdrevet på den måten at han har et smittende humør og elsker å lage god stemning rundt seg. På ungdomsskolen kalte de nære vennene hans ham bare «dr. Aksel» fordi han var så god til å lytte og gi psykisk støtte til de som trengte det. Dette er en sterk del av selvforståelsen hans, men gjorde også at han lett kunne bli helt utmattet fordi han ga så mye av seg selv og ikke egentlig klarte å sette grenser.

Han hadde en stor vennekrets i byen vi bodde i og som han var født og oppvokst i, og dro ofte med seg veldig hyggelige og interessante mennesker fra studiet og som han kjente fra andre steder og hadde en livsstil som bestod av hardt arbeid med studiet, moderat rekreasjonell rus med MDMA og en spliff i ny og ne, et par raves nå og da, konserter av ulike slag, barsjef-ansvar på studentpuben og litt gaming. Akkurat den siste tiden virket det litt på meg som at han kanskje begynte å utvikle et problem knyttet særlig til ketamin, for han gikk ned i vekt og begynte å prate om at han hadde fått så enormt god kontroll over kroppen sin ved å bruke det. Han kunne, ifølge ham selv, kommunisere med tarmen sin og fortelle hva den skulle trekke ut av næringsstoffer og andre merkelige forestillinger. Jeg scorer ekstremt høyt på personlighetstrekket «åpenhet», vil jeg tro, så jeg har en ganske høy terskel for å tenke at det noen forteller meg vitner om sykdom, men jeg begynte å ane at det kanskje var lurt for ham å bremse litt og sa det til ham på en hyggelig måte, noe han tok til etteretning, men uten å endre så mye på rusmiddelbruken, annet enn at han tok seg noen lengre hvite perioder. Akkurat denne morgenen hadde han vært ute hele natten og var på vei ned fra en Emma-tur.

Kaja

Siden Kaja skulle komme hjem igjen på mandagen og dette var en lørdag morgen, følte jeg at jeg burde gi meg selv nok tid til å komme ned før hun kom hjem, sånn at jeg var samlet nok til å kunne fortelle henne om opplevelsen. Jeg hadde også en liten bekymring om at det kunne være vanskelig for både meg og henne om hun kom hjem imens jeg fortsatt trippet, til tross for avtalen vår. Hun har i ettertid sagt at hun hadde angret seg litt da hun hadde gått med på det, men siden hun var fullt klar over at hun ikke hadde de beste argumentene og til dels lot seg styre av frykt og usikkerhet, følte hun at hun hadde sviktet meg og at jeg hadde sviktet henne da det gikk som det gikk.

Men jeg skal forsøke å holde meg noenlunde kronologisk.
Også Kaja hadde begynt å bli bekymret for Aksel, og da vi hadde tatt Emma sammen, hadde hun følt at Aksel var for pågående når det gjaldt å snakke om vanskelige temaer fra barndommen, og siden hun er mer innadvendt enn Aksel følte hun det var vanskelig å gi uttrykk for det imens vi turet. Dette var for meg, forferdelig trist, fordi jeg hadde hatt en helt fantastisk kveld og hadde følt at vi virkelig hadde klart å ta vare på henne. Hun ble veldig satt ut av de elementene av rusen som gikk ut på bølgende prikking og følelser av rent fysisk velvære som ble så intenst at hun ikke følte hun hadde kontrollen. Vi gjorde en liten tabbe doseringsmessig, og dessuten tok vi ikke hensyn til at hun ikke hadde satt seg så nøye inn i stoffet. Hun hadde lent seg veldig på våre beskrivelser av det, og begynte å bli stressa, følte seg varm og ville ut av rommet til Aksel.

Jeg tok henne med inn på soverommet, hun fikk tatt av seg det meste av tøyet, vi slukket lyset og hun fikk bare minimere sanseinntrykkene rundt seg. Så lå jeg bare rolig ved siden av henne i senga og lot henne fortelle og utforske opplevelsen. Vi lå og koste, mens hun prøvde å beskrive opplevelsen av elektrisitet, og hvor helt sinnsykt digg det var å bli strøket på og å stryke på meg, lukte, holde rundt hverandre, hvordan hun følte hun kunne se sjelen min, at den var blå og litt gul og jeg bare lyttet med et smil om munnen. Etter hvert klarte jeg å formidle at uansett hvor fort hun snakket, hang jeg helt med, og vi lo av den helt utrolige følelsen av å kunne snakke så effektivt, og samtidig om så vakre ting. Hun roet seg etter hvert helt ned og vi nøt opplevelsen av bare å være oss og dyrket kjærligheten som vi allerede hadde til hverandre. Jeg tror aldri verken før eller senere at vi har hatt en like kjærlig og god samtale, kanskje bortsett fra da hun improviserte bryllupstalen sin til meg etter at jeg hadde lest opp min. Bryllupet vårt var magisk.

Resten av kvelden tilbrakte vi sammen med Aksel og Kajas venninne, Nora, som bare hadde drukket litt og kom til oss da vi hadde nådd peaken og var på vei ned igjen etter en intens kveld med mange samtaler, kosing og alt som hører med på en god Emma-tur. Kaja har hatt en tøff oppvekst og har opplevd å bo hele åtte forskjellige steder fra hun var syv til hun ble tolv. Familien hadde økonomiske problemer på grunn av alkoholproblemet til faren og har hatt flere kreditorer og representanter for offentlige etater på døra som hun og lillesøsteren måtte åpne opp for og lyve for foreldrene, sånn at de fikk litt ekstra tid til å skrape sammen penger. Hun begynte å hjelpe til med å bidra til familiens økonomi som tolvåring og hadde på videregående tre jobber samtidig som hun trente karate og bestod alle eksamener, samtidig som hun engasjerte seg i politiske organisasjoner og fagbevegelsen. Aksel begynte å utfordre henne og skulle prøve å få henne til å fortelle om opplevelsene sine sånn at vi kunne hjelpe henne med å bearbeide dem, og på grunn av rusen følte vi oss sikkert i overkant skikket til å ta vare på henne. Men Kaja ville helst bare roe ned og ta ting i sitt eget tempo. Nå ser hun tilbake på denne kvelden med blandede følelser, men får enkelte ganger flashbacks hvis noe minner henne for mye om følelsen av å være på Emma, fordi vi tråkket over grensene hennes uten at hun klarte å si ordentlig ifra, ettersom rusen gjorde henne mindre opptatt av kontroll enn hun vanligvis er. Så stemningen var litt anspent i kollektivet, fordi forsøkene mine på megling ikke helt hadde ført fram, siden Aksel ble defensiv og Kaja ble irritert de få gangene jeg forsøkte. Men de hadde ordnet opp på egenhånd, i hvert fall delvis, imens jeg hadde vært utenbys, og de trengte bare litt tid på å legge det bak seg begge to.

Nå som hovedpersonene er introdusert vil jeg bevege meg litt nærmere inn på, rent konkret hva som skjedde denne morgenen. Imidlertid ser jeg at det begynner å bli sent, og jeg har en avtale med en kamerat fra videregående i morgen, som jeg ikke har sett på noen år. Dessuten er Kaja også snart ferdig med kveldsskiftet sitt, så vi får runde av. Jeg håper dere har tålmodighet med introduksjonen min, og neste post kommer til å gå langt dypere inn i selve trippen, og hvis jeg får tid, innleggelsen. Disse vil nødvendigvis gli litt inn i hverandre, fordi det er mildt sagt vanskelig å skille ut hva som kan defineres som det ene og det andre, men psykosen var særlig knyttet til mangel på søvn som en følge av at trippen tok en vending jeg ikke klarte å unnslippe fra. For å si det litt enkelt, var det knyttet til barndom, selvforståelse, virkelighetsoppfatning, moralsk kompass, metafysisk ståsted (jeg definerer meg ikke lengre som ateist, men agnostiker med et panpsykistisk ontologisk utgangspunkt når det gjelder "the hard problem of conciousness". For spesielt interesserte anbefaler jeg http://integratedinformationtheory.org/ og https://plato.stanford.edu/entries/panpsychism/ som startpunkter, men spør meg gjerne ut om det skulle være av interesse, så deltar jeg gjerne i en eksisterende tråd eller starter en separat for filosofisk refleksjon) og generell opplevelse av mening m.m. For enhver person som har opplevd en full-blown LSD-trip, vil jeg anta ut ifra min egen begrensede erfaring, at kjenner til vanskelighetene med å beskrive med ord noe som helt klart er et fenomen som ikke lar seg fange eller formidle verbalt. I mangel på en mer effektiv formidlingskanal blir jeg likevel tvunget til å forsøke. Så neste post blir definitivt et essay i ordets rette forstand.

Uansett, hyggelig at dere leser. Jeg vil prøve å poste også i morgen, men dagen er litt fullbooket, så vi får se. God natt kjære freakere <3
Sist endret av psychadelic; 4. november 2017 kl. 23:00.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Når kommer selve trippen da? Neste jul?
Dette var spennende lesning - venter på neste post!

Når det gjelder det språklige ville jeg unngått lange, tunge setninger. Enkelte ord og setninger blir litt overflødige. Kunne gjerne utelatt informasjon som ikke har særlig betydning for teksten. Forsøk å unngå for mange beskrivende ord, som for eksempel "veldig" og "utrolig".
En litt rotete tekst med tanke på struktur, og i hvilken rekkefølge tekst/informasjon blir presentert.
Bro, det er ikke såå mange uløste drapssaker i Norge. Tror heller ikke at det er vanskelig å finne ut av hvor mange det er. Kompisen din har tydeligvis noen issues og det kan godt hende at han dypt inni seg føler at han har drept en person eller at innbiller seg at han har gjort det, men tror ikke det er reelt. Ellers spennende å lese om andres liv og hva andre folk tenker rundt rusmidler. Jeg havnet helt uttpå og ble så forelsket i mdma at det tok helt over livet mitt og min egen personlighet og jeg ble helt tapt. Det er også en historie i seg selv.
▼ ... over et år senere ... ▼
Ble TS drept?
Fikk vi aldri neste kapittel?
Aldri prøvd sopp
Sopphuet's Avatar
Siste aktivitet fra 11. November i 2017. Ser ikke ut som vi får noen slutt på historien nei :/