Hei,
Er en mann på 23 år som sliter veldig med vonde tanker og generelt problemer som gjør det veldig vanskelig for meg å leve et "normalt liv".
Har vært deprimert siden jeg var 14 år ca. Fikk også angst på den tiden, som varte i nærmere 4 år som gjorde at jeg ikke gjorde annet enn å isolere meg inne og ikke være med andre mennesker. Var så ille at jeg ikke kunne gå på butikken eller prate med de jeg gikk i klasse med.
Vet at denne perioden av livet preger meg veldig mye den dag i dag og er nok en stor grunn for at jeg sliter i dag. Tanken av å kastet bort hele ungdomstiden min pga. jeg var syk og ingen la merke til det/ville hjelpe meg gjør meg veldig vondt.
Men samme det..
Jeg er ihvertfall nå snart 24, har fast jobb og lever generelt et normalt liv. Angsten min er ikke så ille som før, jeg kan lett være med andre mennesker og ha det morsomt uten noe problemer. Men som oftest når jeg gjør det, så føler jeg meg veldig tom og gjør egentlig ikke annet enn å late som jeg har det gøy og syntes at det de andre gjør/sier er morsomt. Et stort skuespill bare, egentlig. Som får meg til å føle meg veldig rar og unormal.
Selve hovedproblemet er at jeg er veldig veldig deprimert. Jeg føler meg veldig tom på innsiden og har ofte et lite press i brystet som ikke vil bort. Ligger gjerne oppe til halv 4-5 på morgningen uten å klare å sove. Noe som sliter veldig på meg da jeg må på jobb ikke mange timene etterpå.
Det har i den siste perioden blitt så ille at jeg ofte tenker på å ta mitt eget liv. Vet at dette er noe av det dummeste en kan gjøre og at familie osv. vil savne meg veldig og at det vil gjøre dem vondt. Men jeg har bare ingen glede i hverdagen min, så det er vanskelig å gidde å fortsette sånn sett. (har prøvd å henge meg når jeg var 16 og akk. klart å hoppe unna et tog to ganger hvor jeg var dritings og klar for å bli most av toget, da var jeg 19 og 21.)
Har prøvd alt fra å trene meget seriøst med vekter, male og gå tur i skogen osv. Dette er fine aktiviteter og jeg syntes så klart det hjelper til en viss grad, men en kan ikke trene eller male hele dagen. Så med engang jeg ikke er opptatt med det, så føler jeg meg veldig dårlig igjen.
Lest mange tråder her på forumet om lignende problemer, men der var det veldig mye svar som "mediter, tren osv." Jeg tror egentlig ikke sånne småting vil klare å hjelpe meg akk. nå.
Hvem, hva og hvor kan hjelpe meg?
Hva ville fastlegen min gjort hvis jeg fortalte hun dette?
Dekker staten på noen måte noenting for å prøve å få meg til å bli frisk igjen? Eller måtte jeg betalt for psykolog selv hvis jeg noensinne bestemte meg for noe sånn.
Finnes det medisiner som kunne hjulpet meg? (Nei, jeg er ikke ute etter å ruse meg, men faktisk dempe problemene mine, vet at piller ikke hadde hjulpet meg i det lengste løpet og gjordt vondt verre, men hvis alternativet mitt er å hoppe foran et tog av frustrasjon så vil jeg heller slite med abstinenser i ettertid pga. jeg har gått på lykkepiller for lenge)
Jeg har aldri sagt noe av dette til noen eller pratet om det til noen, så jeg beklager for at alt bare er et endeløst rot her. Men det var deilig å bare skrive og klage litt.. Har nok skrevet den tråden her 4-5 ganger nå, men den blir like lang og rotete hver gang. Føler at jeg må utdype meg litt, hvis ikke så kan en lett misforstå at jeg bare gjør meg lit til..
Men, uansett. Hva anbefaler dere? Noen her som kanskje har vært i samme problemstillingen selv eller hatt familiemedlemer som har? Hva hjalp dere/dem?
Er en mann på 23 år som sliter veldig med vonde tanker og generelt problemer som gjør det veldig vanskelig for meg å leve et "normalt liv".
Har vært deprimert siden jeg var 14 år ca. Fikk også angst på den tiden, som varte i nærmere 4 år som gjorde at jeg ikke gjorde annet enn å isolere meg inne og ikke være med andre mennesker. Var så ille at jeg ikke kunne gå på butikken eller prate med de jeg gikk i klasse med.
Vet at denne perioden av livet preger meg veldig mye den dag i dag og er nok en stor grunn for at jeg sliter i dag. Tanken av å kastet bort hele ungdomstiden min pga. jeg var syk og ingen la merke til det/ville hjelpe meg gjør meg veldig vondt.
Men samme det..
Jeg er ihvertfall nå snart 24, har fast jobb og lever generelt et normalt liv. Angsten min er ikke så ille som før, jeg kan lett være med andre mennesker og ha det morsomt uten noe problemer. Men som oftest når jeg gjør det, så føler jeg meg veldig tom og gjør egentlig ikke annet enn å late som jeg har det gøy og syntes at det de andre gjør/sier er morsomt. Et stort skuespill bare, egentlig. Som får meg til å føle meg veldig rar og unormal.
Selve hovedproblemet er at jeg er veldig veldig deprimert. Jeg føler meg veldig tom på innsiden og har ofte et lite press i brystet som ikke vil bort. Ligger gjerne oppe til halv 4-5 på morgningen uten å klare å sove. Noe som sliter veldig på meg da jeg må på jobb ikke mange timene etterpå.
Det har i den siste perioden blitt så ille at jeg ofte tenker på å ta mitt eget liv. Vet at dette er noe av det dummeste en kan gjøre og at familie osv. vil savne meg veldig og at det vil gjøre dem vondt. Men jeg har bare ingen glede i hverdagen min, så det er vanskelig å gidde å fortsette sånn sett. (har prøvd å henge meg når jeg var 16 og akk. klart å hoppe unna et tog to ganger hvor jeg var dritings og klar for å bli most av toget, da var jeg 19 og 21.)
Har prøvd alt fra å trene meget seriøst med vekter, male og gå tur i skogen osv. Dette er fine aktiviteter og jeg syntes så klart det hjelper til en viss grad, men en kan ikke trene eller male hele dagen. Så med engang jeg ikke er opptatt med det, så føler jeg meg veldig dårlig igjen.
Lest mange tråder her på forumet om lignende problemer, men der var det veldig mye svar som "mediter, tren osv." Jeg tror egentlig ikke sånne småting vil klare å hjelpe meg akk. nå.
Hvem, hva og hvor kan hjelpe meg?
Hva ville fastlegen min gjort hvis jeg fortalte hun dette?
Dekker staten på noen måte noenting for å prøve å få meg til å bli frisk igjen? Eller måtte jeg betalt for psykolog selv hvis jeg noensinne bestemte meg for noe sånn.
Finnes det medisiner som kunne hjulpet meg? (Nei, jeg er ikke ute etter å ruse meg, men faktisk dempe problemene mine, vet at piller ikke hadde hjulpet meg i det lengste løpet og gjordt vondt verre, men hvis alternativet mitt er å hoppe foran et tog av frustrasjon så vil jeg heller slite med abstinenser i ettertid pga. jeg har gått på lykkepiller for lenge)
Jeg har aldri sagt noe av dette til noen eller pratet om det til noen, så jeg beklager for at alt bare er et endeløst rot her. Men det var deilig å bare skrive og klage litt.. Har nok skrevet den tråden her 4-5 ganger nå, men den blir like lang og rotete hver gang. Føler at jeg må utdype meg litt, hvis ikke så kan en lett misforstå at jeg bare gjør meg lit til..
Men, uansett. Hva anbefaler dere? Noen her som kanskje har vært i samme problemstillingen selv eller hatt familiemedlemer som har? Hva hjalp dere/dem?