Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  23 7529
Jeg fikk i 2010 en psykose og samme året startet jeg på psykiatriske medisiner. Det skulle vise seg å utgjøre at de neste 7 årene så og si skulle gå tapt. Hva er vitsen med livet når disse antipsykotiske blokkerer for dopamin og serotonin så du i beste fall kan håpe på at tingene går litt lettere enn vanlig? Er menneskene som gir deg disse medisinene korrupte eller vet de ikke at disse medisinene tar bort livsgnisten/livsgleden til pasientene? Hva gjør du når du ikke er på tvungen paragraf men tar så mye hensyn til foreldrene dine at du ikke føler du kan slutte med antipsykotiske selv om du vet det ikke er noen annen utvei? Hva kan vi som menneskeart gjøre for å bekjempe den psykiatriske medisinindustrien slik at alle de millionene verden over skepper å bli turturert av medisinene hver dag? Jeg er hvert fall veldig klar for å ta opo kampen. Er bare et sant helvete dag inn og dag ut. Det innebærer å føle seg helt på utsiden, helt følelsesmessig flat, ja, hadde tenkt å skrive mer av innholdet i denne galskapen men er så svekka kognitivt at det er vanskelig å skulle komme på så mye mer, der har du i hvert fall en ting til; dårlig hukommelse. For meg er det ikke et spørsmål om jeg skal klare meg uten medisiner, men når. Irriterende når fagfolkene spør; "Så du tror du kommer til å klare deg helt uten medisiner?" Som å møte en erfaring som vet at alle med disse problemene har disse problemene livet ut og må være medisinert livet ut. Da vil jeg være rake motsetningen til dette. Men får det ikke ut i realiteten, altså kommer dit hvor jeg slutter og klarer meg uten å få effekt av withdrawalet..som kan være psykosr, ny innleggelse og nye men like dårlige medisiner..
Forstår situasjonen din. Jeg mener det er veldig lett at Psykiatrien vender seg til psykofarmika, det er tross alt det mest effektive verktøyet de har å jobbe med når det kommer til akutt psykiatri.

Dessverre er det kanskje litt for lett å slippe pasientene når man har funnet en coctail av medisiner som virker *bra*. Problemet er jo, som du nevner, et hav av bivirkninger som kan gjøre livet rimelig kjipt for pasientene. Selv mener jeg det burde vært brukt psykofarmika i en akuttfase, men avhengig av pasientens psykdom og historie, burde man trappe ned på unødvendige medisiner, og om mulig alle.

Det finns visse behandlings tilbud i psykiatrien som jobber med å bytte ut medisiner med blant annet mentale verktøy for å leve med psykdommen. Det er ikke veldig utbredt og utrolig få som får glede av det vel og merke. Sikkert fordi det er en dyrere behandlingsform kontra resept skrivning.(De har et program på Blakstad psykehus)

Vet ikke om det er av interesse, eller hvor seriøst det er, men Hans Erik Dyvik Husby driver vel på med en organisasjon som jobber med temaet, kalt Citizens Commission On Human Rights . Personlig er jeg ikke enig med det de holder på med, men det er bare min mening
Sist endret av downlow; 15. oktober 2017 kl. 04:04.
Du må ikke dømme alle medisiner under ett. Det er stor forskjell på Haldol og Cipralex! Selv bruker jeg en liten dose med Zyprexa hver dag og jeg lever et normalt liv med jobb og familie i dag. Du må finne medisinen som ikke gir uønskede bivirkninger for DEG, og ikke minst lavest mulig dose. Vær kritisk til hva du tar i mot.

Når det er sagt, det brukes alt for mye medisiner i psykiatrien i dag! Skulle ønske de brukte mer penger på andre behandlingsmetoder, som samtaler og hjelp i det daglige. Men medisiner er billig og enkelt for dem så da bruker de det. Kjenner mange som sliter psykisk, og får masse medisiner, men går ikke til psykolog og får snakket om problemene.
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Jeg vet du primært skrev denne teksten for å lette på trykket og er kanskje ikke interessert i et dypdykk i påstandene du legger frem, men jeg er i sådan humør i dag at jeg føler at jeg må svare deg saklig.

Du legger det frem som at dette er planlagt fra første stund, som om legene og medisinindustrien har en konspirasjon og at denne konspirasjonen skal vi bare sluke rått.
Problemet du skriver om er mye mer komplekst enn du legger det frem, først og fremst må vi jo klare å identifisere problemet.
En faktor er urealistiske forventninger til behandling, nå sier jeg ikke at du har det, jeg bare nevner det som en faktor i innleggett mitt: Noen folk forventer det umulige fra medikamenter, at det skal på en måte bare ordne alt på kort tid, slik er det ikke med mentale lidelser desverre.
Medikamentene skal stabilisere deg, mer enn du er til vanlig, og derfor gjøre det mulig å arbeide de indre probemene med terapi og andre behandlingsformer. Medikamentene er bare en del av behandlingen, og her vil samme forutintatthet jobbe mot helsepersonellet: "Slik terapidritt funker jo ikke, man snakker jo bare" er en gjenganger, ordtaket "Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpes" står sterkt her.

Psykisk medisin er et uhyre vanskelig felt, om man har et benbrudd så kan en spjelke det og holde foten i ro og bruddet vil gro. Vi har ikke slike enkle scenarioer når det gjelder sinnet. Et eksempel er jo depressjon, vi vet godt hva som kan fikse det der og da. Vi har kartlagt ganske mange stimulerende stoffer og empatogener, men da har vi bare dyttet problemet videre: Pasienten lærer seg ikke å håndtere følelsene/situasjonen men bare jukser seg unna ved å kunstig tilføre gledestoffer til hjernen. Til slutt vil toleranse vise seg og pasienten må ha mer og mer eventuellt kraftigere stoffer for å opprettholde samme effekt.

Til slutt er medisin for mennesker et uhyre vanskelig felt å utvikle nye produkter til, de mange nivåene av testing tar flere år og de fleste nye medikamenter feiler på de siste delene av testene og kommer aldri ut på markedet. Her skal jeg gi deg litt kredibilitet til konspirasjonsteorien din, det er kritiske øyne på det Amerikanske Food and Drug Administration i forhold til godkjenningen av noen medikamenter. Det har vært manipulasjon av visse studier for å få medikamenter godkjent, heldigvis virker det som om uavhengige kritiske øyne holder de på den smale stien enn så lenge.

Ben Goldacre snakker om dette i sin TED presentasjon "Battling Bad Science"
Min første post her, sorry hvis den ble litt rotete..

Her kommer enda et dypdykk.. (legger til noen lenker på slutten også).


Kan relatere til det meste trådstarter skriver. Ble selv innlagt med manisk psykose i 2015 og har gått på medisiner siden da. Skjønner godt at du føler avmakt når de spør deg om "du er sikker på om du vil klare deg uten medisiner?". Normen i psykiatrien er at om du har bipolar lidelse, schizofreni eller en enkeltstående psykose så er det antipsykotika og stemningstabiliserende som gjelder som primær behandling. De fleste får beskjed om at medisinene må du stå på i resten av livet for å klare å holde deg stabil. "Det er de som slutter på medisinene som det går galt med" har jeg hørt av flere leger og psykiatere. Og etter min oppfatning er det: "Medisiner eller så er vi ikke på lag", er det jeg føler blir ytret indirekte av tidligere behandlere.

Det er klart at medisinene roer ned akutte psykoser, gjør personen sløv, ute av stand til å dyrke psykosen. Vil si at medisiner er viktig i akutt fase, spesielt hos de behandlingsteder der det ikke er tid eller rom for å ta vare på pasientene 100% med nærhet, men heller er mellomledd der det fokuseres på søvn, mat og å roe deg ned. Skjerming er noe som også er utbredt hos psyk. akuttavdelinger i Norge og som verken støttes i forsking eller hos menneskerettighetsorganisasjoner (1). Heldigvis virker det som deler av psykiatrien og helsevesenet er i ferd med å få øynene opp for tingenes tilstand. Medisinfrie tilbud er i ferd med å bli etablert i stort sett hele landet (2). Jeg selv er på vei inn i et slikt tilbud nå, til tross for at mitt lokale behandlingsted og ledelsen der tidligere har avvist min forespørsel om det.

Når det kommer til forskningen på bruken av antipsykotika som langtidsbehandling er denne veldig svak! De beste studiene som finnes har kun en varighet på 6 uker!! (+ finnes også noen på 1-2 år). De studiene som finnes som finnes på rundt 5-20år viser faktisk at de som slutter/ikke går på antipsykotika, faktisk klarer seg bedre og beholder jobben i flere tilfeller. (3,4). Bare dumt at det er de som står for salget av medisinene som i 90% av tilfellene er de som også gjør forskningen på den... Hos legemiddelfirmaene tror jeg neppe langtidseffekt er noe de ønsker å forske på. Det kommer nok av finansielle grunner, men også enkelt og greit at jeg tror de ikke vil finne positive resultater.

Hvis du graver litt på nettet finner du ganske oppsiktsvekkende info om denne bransjen. Og spesielt psykiatriske medisiner. Se dokumentaren "Dødsårsak: Ukjent", den er ensporet, men samtidig gir den noen innblikk i praksisen rundt godkjenning av medisiner i psykiatrien. (5) Flere dokumentarer om antidepressiva som også gir innblikk er også vist på nrk og tv2 nylig.

En finfin artikkel skrevet av en psykiater som handler om antipsykotika og forskningen på den finner du her: http://bit.do/dQVsv (en interessant setning i artikkelen er at; "mot placebo medisin så er det kun 1 av 6 flere som har mer utbytte av antipsykotika") Det vil si at 5 av 6 kunne klart seg like bra på bare sukkerpiller.


Psykiater Jan Ivar Røssberg har skrevet artikler (6) der han påpeker at det ikke finnes forskning på alvorlige psykiske lidelser uten medisiner og sier med dette at de nye medisinfrie tilbudene blir et sjansespill. Jeg vil heller si at det endelig blir godt at det blir prøvet ut i nyere tid og dermed kan bli forsket på Det finnes mange retninger og forskning som ikke baserer seg på medisiner, men denne forskningen er ikke stor nok eller har legemiddelbransjen sin kapital bak seg. Ennå en grunn til at dette må det virkelig forskes på!

Disclaimer på slutten: Aldri lurt å slutte brått på medisiner eller å slutte helt på egenhånd. Finn deg en behandler som er med på ideen og det beste er om du kan inkludere familie og venner. Prøv så godt du klarer å åpne deg og spille på lag med behandler! Bytt hvis du ikke føler deg hørt! Hvis du går til psykiater nå vil jeg anbefale deg å bytte til psykolog og finne noen som ønsker å bli kjent med deg og hjelpe deg Som du forstår er inntrykket mitt at i akuttpsykiatrien slites det med gammel kultur hengende igjen i veggene. Jeg tror de fleste behandlere vil pasientene sine det beste. Dessverre er det vanskelig å hjelpe pasienter du selv er redd for. Da er det enklere å ta avstand og dele ut medisiner!


https://www.nrk.no/nordland/mental-h...ire-1.13562419
http://www.dagsavisen.no/innenriks/i...trien-1.732963
https://www.nimh.nih.gov/about/direc...ong-view.shtml
https://joannamoncrieff.com/2013/12/...-the-evidence/
https://vimeo.com/ondemand/dodsarsakukjent
http://www.dagensmedisin.no/artikler...ler-vitenskap/
Sist endret av vidarlo; 16. oktober 2017 kl. 22:13. Grunn: gjere lenker klikkbare
Kaster meg inn i denne tråden her Har en eks som går på Abilfy (psykosemedesin) Føler han ikke bryr seg om meg lenger i det hele tatt.. Virker bare kald mot meg. Kjenner jeg blir lei meg av at han ikke savner meg etter at jeg har vært alt for han i 7 år. Kan det rett og slett være medisinene som gjør han sånn?
Minnie, kjenner ikke deg eller deres historie. Medisinene kan være en medvirkende faktor, men ikke nødvendigvis. Forskjellige medisiner virker også forskjellig på alle. Har han relasjoner utenom deres forhold der han er trygg? Eller er han forsvunnet inn i en dal etter diagnose/livssituasjon?

Jeg føler selv jeg har mistet empati etter alt, men om det er medisinene, stigma, livssituasjon eller en blanding er vanskelig å si...

Som jeg nevnte i posten min over tror jeg det viktigste er at man har en behandler man kan bli trygg på og tørre å vise seg selv. Spille på lag og at man blir hørt på ønsker man selv har når det gjelder medisiner. Det er i relasjonen med behandler man bygger trygghet som gjenspeiles på resten av livet etter tid, så da er det lurt å være på lag.
Sitat av Minnie Vis innlegg
Kaster meg inn i denne tråden her Har en eks som går på Abilfy (psykosemedesin) Føler han ikke bryr seg om meg lenger i det hele tatt.. Virker bare kald mot meg. Kjenner jeg blir lei meg av at han ikke savner meg etter at jeg har vært alt for han i 7 år. Kan det rett og slett være medisinene som gjør han sånn?
Vis hele sitatet...
Ja, det kan godt være medisinen, men sånn i og med at han er en eks kan det jo rett og slett hende han ønsker å gå videre i livet, og at du ikke lenger er et fokus i livet hans.
Trådstarter
5 1
Hyggelig med svar..Jeg er ikke der at jeg mener alt er en kospirasjon med psykiatri og alt, i hvert fall er ikke fokuset og tankene mine der. Uansett er det en del videoer rundt omkring som viser litt sånne ting, blant annet at de som godkjenner medisinene ikke er nøytrale. Også tjenes det jo veldig mye pebger på det her og kureres lite. For jeg mener det meste kan kureres og de har blant annet noe forkning på Cannabidiol (CBD) og disse problemene som er positiv. Også en del på at kosthold kan være viktig med blant annet mindre gluten. Meditasjon og akupunktur har funket fint for meg men sliter med å oppnå langtidseffekt. Har btw tro på det i en fase hvor du skal kutte ut medisiner. Her kan trening/fysisk aktivitet og også fin oppfølgning med familie, venner og terapeut nevnes. Ja, du traff vel der med at det var mest for å få ut litt, men samtidig håpet jeg på noen gode svar som kunne hjelpe og det fikk jeg. Det med eksen din kan nok stemme bra, hvert fall at det har noe med det å gjøre..Kan tenkes at det er pga en del "gledesstoffer" i hjernen blir blokkert til en viss grad og han dermed ikke klarer å få de varme følelsene du er ute etter. Jeg sliter fælt med å få gode følelser i hvert fall. Mye er et slit hvor jeg som nevnt er fornøyd når det går litt lettere. Og jeg sliter ikke med paranoia, men heller bivirkninger av medisiner og det de kaller negative symptomer og de årsakforklarer oftest de tingene som symptomer på sykdom. Kan være med på at medisinene kan være inn i bildet, men de (fagfolk i psykiatrien) er ikke like mye med på den som pasientene er. Pasientene er jo de som opplever dette og personlig merker jeg hvor bra/normalt det blir når jeg kutter ut (etter en stund), men har ikke klart meg lenge uten de siste 7 årene da jeg egentlig både har fått tilbakefall på psykose og den withdrawal effekten jeg snakka om; når du kutter brått. Narkotika kan jeg sterkt anbefale å holde seg unna med psykoseproblemer, spesielt når du har kuttet ut. CBD er er fra Cannabisplanten men har ikke THC i seg og noe psykoseproblematikk er ikke relevant med CBD. Det er heller bare positivt. Bestilte en CBD olje fra USA. Den kom gjennom tollen, og merka den bra og positivt. Tror det hadde hjulpet på psykose hvis jeg hadde hatt det da, men det har jeg ikke hatt på en god stund.
Groene bossen, tuinm
deGrønne Skoger's Avatar
Jeg måtte dra en spansk løgn for å få ett pittelite brett med sobril av min fastlege etter å ha vært sykemeldt i 1,5år av psykiatriske grunner. Var helt på bånn og gått lenge til psykolog uten resultater, likevel var fastlegen meget tilbakeholden med å skrive ut psykofarma til meg.

At alle leger skriver ut medisiner ukritisk er ikke noe jeg kjenner meg igjen i med min erfaring. Kan også nevne at når jeg endelig fikk pratet meg til å få lov til å bruke Cipralex så hjalp det meg veldig, var klar over evt bivirkninger på forhånd og er plaget veldig med hukommelse, tiltakslyst, er zombie trøtt så orker ingen ting. Men likevel er det ett veldig viktig verktøy for meg for å klare å bli psykisk sterkere, å den dagen jeg blir det kommer jeg til å trappe ned/stoppe medisinering.
Jeg synes du skal tenke deg litt om TS.
Når vi får inn en psykotisk person som ikke har peiling på realiteter har vi ikke noe valg, psykofarmaka er det vi trenger for å stabilisere personen.
Jeg er enig i skepsisen til å bruke høye doser i videre behandling, men ikke vær så rask til å kritisere medikamentbruk i akutt psykiatri.
Vi vil det beste for pasienten.
Klem fra Betty
Trådstarter
5 1
Var den til meg? Er ny her..Men ja, er jo en løsning med medisiner i den akutte fasen, de roer seg jo ned, men vil ikke si det er den beste..Med så mange muligheter må det da finnes noe bedre enn det..de kan dessuten risikere å måtte stå på det i 7 år som meg fordi de startet med det da de var akutt psykotiske..Men ja, skjønner at det er vanskelig, og det er jo selvsagt en løsning, og tror selvsagt på at de aller fleste fagfolk vil det beste for pasienten.
@Lost73 mener heller ikke det er noen konspirasjon, men heller uheldige måter systemet fungerer på i noen ledd. Jeg tror ikke det finnes noen quick fix enten det er piller, Cbd, probiotika, kosttilskudd eller annet, men det kan selvfølgelig støtte opp i faser der det trengs demping av symptomer. Det sies at cbd er et antipsykotikum, blir jo gøy å se hva forskningen kan vise etterhvert.


@Nurse Betty antipsykotika er viktig akutt, helt enig. Bare viktig at pasienter kan få hjelp til å trappe ned sakte i etterkant med fokus på stabilitet. Dopaminreseptorene veldig shaky når man slutter på antipsykotika, det kommer til uttrykk som økt angst/forverring, da er det viktig at behandler er klar for det og kan hjelpe på andre vis uten at pasienten direkte blir satt på medisin igjen. Så er det selvfølgelig mange som vil gå på medisiner og som får god hjelp av det. Mitt inntrykk er at det tidligere ikke har vært kompetanse på nedtrapping av medisiner i psykiatrien, eller engang ønske om å tilby det? Men at det nå er i endring. Hva er ditt inntrykk av det?
Sist endret av Stannz0; 18. oktober 2017 kl. 17:35.
føler også at jeg har blitt helt flat av seroquel/remeron, noe jeg fikk for en del år tilbake sammen sobril ved behov. husker ikke hvor mange typer medisiner den personen jeg hadde prøvde på meg. men før jeg var der sov jeg relativt greit og var generelt sett en glad person som kunne nyte det enkle som og være i skogen meditere, trene osv. fikk søvnproblemer på dps og det var egentlig da det starta, først med 25 mg seroquel for og få sove så, zyprexa, abilify ++ det den personen gjorde var og trappe opp på dosen av seroquel helt til jeg fikk 600mg per dag, og jeg var helt utslitt og kjørt, så satt hun meg på abilify for og "piffe" meg opp som hun sa. det var den verste medisin jeg noen gang hadde prøvd, så mye angst og ubehagelige følelser i kroppen er det lenge siden jeg har hadt. etter det begynte jeg med sobril da jeg fikk helt angst sammenbrudd etter det, og etterhvert fikk jeg 75mg daglig. etterhvert ble jeg overført til dps på lade for de ville undersøke meg for evt. psykose ++ og de mener jeg har en form for utviklingsforstyrrelse aspbergers. der trappa de meg ned på sobril helt til jeg kutta den ut helt, fikk jo angst av det lol. så fikk jeg remeron av en lege der også, og fikk enda bedre søvn ++ da sto jeg på lave doser av remeron og seroquel 50g sero 15mg remeron tror jeg når jeg var skrevet ut derfra. tror egentlig det var den siste sommern jeg følte meg som før egentlig. har gådt opp og ned på doser av remeron/sero siden da men har trappa ned så mye jeg kan selv 15mg remeron 100mg sero. samt kun sobril ved behov. vet ikke helt om det er livssituasjonen min som har gjort meg så flat i humøret eller medisinen men. det er liksom ikke opp eller ned bare helt i vater egentlig. får nesten inntrykk av at de har 0 peiling på hva de driver med og er bare et kjemieksperiment for de på dps. det blir jo kun symptombehandling for det meste. har aldri følt jeg får hjelp der, mer hjelp har jeg fått av meg selv egentlig. nå er egentlig alt bare et dass og får ikke inntrykk av at noen av de medisinene hjelper mot noe som helst egentlig. er redusert sånn at jeg ikke går ut døra uten og ta sobril den dag i dag. å når jeg etterspør behandling uten medisiner tilo psykologen min, etter et par månder med samtaleterapi. der hun mener at det er behandling. for og så bli overført til en kommunal psykiatrisk sykepleier som jeg skal sitte og prate med? nei. har null tro på noe de gjør om dagen virker ikke som om de har et snev av peiling på hva de driver med det er ihvertfall mitt intrykk. det er stort sett på meg byrden faller og gjøre meg selv bedre, men har ikke mye og gå på så gjør ingenting for dagen. fikk ung ufør også, så har jo ikke mye og gjøre. det går jo imot alt som har med angst og gjøre, fungerte mye bedre når jeg fikk prøve meg i jobb når jeg hadde AAP. føler ikke at det ser så lyst ut for min del der jeg er i dag. min erfaring er at medisiner gjør ikke en jævla dritt egentlig. ja sobril funker jo det men er jo semi avhengig av det nå, ikke fysisk men psykisk. og får helt rare seponerings abstinenser av og kutte rem/sero får jo ikke sove en dritt.

vil gjerne nevne en doku jeg så på netflix for litt siden, "The last Shaman". Ganske interessant faktisk, ikke bare det med at han tar ayahuasca men mer andre ting som blir diskutert om medisin f.eks ++
Sist endret av flyingsaucer; 20. oktober 2017 kl. 15:46. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trådstarter
5 1
@flyingsaucer hørtes ganske likt ut som det som skjedde med meg, bare hørte ikke noe om psykose i det du fortalte. Men ja, virker som noe udugelig dritt det de driver med..Og sånne ting som Abilify for "å piffe deg opp" er jo tragikomisk..piffe opp haha..Virker som de er mest ute etter høye doser, kanskje for å sikre seg at det ikke blir noe mer problemer..men går jo bare mer utover sløvheten. Jeg har nå trappa ned fra 400 mg Abilify til 200 mg. Litt bedre det naturligvis. Men merker en del angst på Abilify ja, noe sier meg at Seroquel og Zyprexa er bedre i forhold til angst. Men klarer en del på Abilify da men skal ikke si at det ikke er et helvete selvom. Og er jo så vanskelig å snakke med fagfolka om rasjonelle ting som det nye medisinfrie tilbudet som har blitt etablert i Norge. De er vel mest redd for at man skal klikke igjen og skade seg selv eller andre og det på så måte går ut over samfunnet. Nei, det beste her i denne situasjonen vår er nok å prøve å bli kvitt "medisinen" gjennom å finne riktige folk som en psykiatrisk sykepleier som har troen på deg eller finne ut av det selv hvor du ikke blir enten for redd for å slutte eller for overmodig og opplever withdrawal effekt og potensielt et nytt mørkt kapittel. Når det er sagt er jeg egentlig ikke redd for psykosen i det hele tatt. Er nok å ikke kjenne på noe dag ut og dag inn. Eller noe blir det jo men er minimalt og mye negative følelser. De sier at hvis man veier opp for og imot og finner ut at det er værre å stå på det enn uten, skal man slutte og hvis de hadde forstått min situasjon og prøvd å hjelpe ville de nok fått meg at det greiene her for lenge siden..Best wishes!

Sitat av Dodecha Vis innlegg
Jeg vet du primært skrev denne teksten for å lette på trykket og er kanskje ikke interessert i et dypdykk i påstandene du legger frem, men jeg er i sådan humør i dag at jeg føler at jeg må svare deg saklig.

Du legger det frem som at dette er planlagt fra første stund, som om legene og medisinindustrien har en konspirasjon og at denne konspirasjonen skal vi bare sluke rått.
Problemet du skriver om er mye mer komplekst enn du legger det frem, først og fremst må vi jo klare å identifisere problemet.
En faktor er urealistiske forventninger til behandling, nå sier jeg ikke at du har det, jeg bare nevner det som en faktor i innleggett mitt: Noen folk forventer det umulige fra medikamenter, at det skal på en måte bare ordne alt på kort tid, slik er det ikke med mentale lidelser desverre.
Medikamentene skal stabilisere deg, mer enn du er til vanlig, og derfor gjøre det mulig å arbeide de indre probemene med terapi og andre behandlingsformer. Medikamentene er bare en del av behandlingen, og her vil samme forutintatthet jobbe mot helsepersonellet: "Slik terapidritt funker jo ikke, man snakker jo bare" er en gjenganger, ordtaket "Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpes" står sterkt her.

Psykisk medisin er et uhyre vanskelig felt, om man har et benbrudd så kan en spjelke det og holde foten i ro og bruddet vil gro. Vi har ikke slike enkle scenarioer når det gjelder sinnet. Et eksempel er jo depressjon, vi vet godt hva som kan fikse det der og da. Vi har kartlagt ganske mange stimulerende stoffer og empatogener, men da har vi bare dyttet problemet videre: Pasienten lærer seg ikke å håndtere følelsene/situasjonen men bare jukser seg unna ved å kunstig tilføre gledestoffer til hjernen. Til slutt vil toleranse vise seg og pasienten må ha mer og mer eventuellt kraftigere stoffer for å opprettholde samme effekt.

Til slutt er medisin for mennesker et uhyre vanskelig felt å utvikle nye produkter til, de mange nivåene av testing tar flere år og de fleste nye medikamenter feiler på de siste delene av testene og kommer aldri ut på markedet. Her skal jeg gi deg litt kredibilitet til konspirasjonsteorien din, det er kritiske øyne på det Amerikanske Food and Drug Administration i forhold til godkjenningen av noen medikamenter. Det har vært manipulasjon av visse studier for å få medikamenter godkjent, heldigvis virker det som om uavhengige kritiske øyne holder de på den smale stien enn så lenge.

Ben Goldacre snakker om dette i sin TED presentasjon "Battling Bad Science"
Vis hele sitatet...
Du hørtes ikke ut som en som har opplevd disse tingene, det kan vi vel si, hehe. Mulig du har en utdanning men opplevd det selv; nei. Husker ikke alt du kommer med jeg (nå i farta), og er vel ikke så veldig uenig heller, men virker som du faktisk har tro på den psykiatriske institusjonen her til lands, noe vi pasienter ikke har. Så kan man vel si at disse pasientene ikke er til å regne med men vedder på at i utgangspunktet er disse pasientene egentlig mer ressurssterke, open minded og mange var nok midtpunkt i skolegården hvor de som senere skulle ta utdanning for å hjelpe disse var mer av den alvorlige sorten med muligens et litt fattig virkelighetsbilde- jeg må få gode karakterer for å få jobben jeg har tanker om å få. Ikke på grunn av det, er en del ideer ikke nødvendigvis fakta, men poenget er at alle disse pasientene faktisk sitter inne med masse og har opplevd dette selv som ikke må undervurderes. Men uansett, du er inne på at mange har urealistiske forventninger til behandling, kanskje, men det gjelder ikke meg. Jeg forventer bare at de med god peiling prøver å hjelpe meg. Og mine erfaringer er at ingen av de nødvendigvis er realiteten. Også forventer jeg kanskje at de som skal hjelpe deg er litt oppe og nikker og ikke helt lukkende, autoriteter som slår ned på snakk om kutt av medisiner og andre ting som faktisk kan hjelpe.
Sist endret av Lost73; 24. oktober 2017 kl. 03:16. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Jeg synes du skal tenke deg litt om TS.
Når vi får inn en psykotisk person som ikke har peiling på realiteter har vi ikke noe valg, psykofarmaka er det vi trenger for å stabilisere personen.
Jeg er enig i skepsisen til å bruke høye doser i videre behandling, men ikke vær så rask til å kritisere medikamentbruk i akutt psykiatri.
Vi vil det beste for pasienten.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Joda, de fleste er oppriktig opptatt av det beste for pasienten, men det er ikke til å skyve under en stol at en del psykiatriske institusjoner bruker antipsykotika i langt høyere doser enn dem som er evidensbasert antipsykotiske. Zyprexa er et skremmende eksempel på dette. De høyere dosene gjør ikke pasienten mindre psykotisk, men sløver bare pasienten ned til h*n ikke lenger er en plage i behandlingsfellesskapet. Antipsykotika dosert i fornuftige mengder er god praksis, neddoping er mer tvilsomt.
Ironisk nok så er jo så si alle bivirkningene som er nevnt for de medisinene akkurat de symptomene som de prøver og behandle XD Men ja, betviler ikke at de vil det beste for min del det er greit nokk.
Når de kommer til anti-psykotika, er det slik at alle som tar de øker veldig mye opp i vekt? Finnes det anti-psykotika uten vektøkning som bi-effekt? Har en venn som bruker seroquel, å han har økt ganske mye i vekt.. han bruker i tillegg anti-deppresiva som brintellix trur jeg. Han sier selv at live hans er blitt mye bedre når han bruker dette, han er bipolar å har blant annet vert psykotisk iallefall 1 gang som jeg vett om
Sitat av DrShroom Vis innlegg
Når de kommer til anti-psykotika, er det slik at alle som tar de øker veldig mye opp i vekt? Finnes det anti-psykotika uten vektøkning som bi-effekt? Har en venn som bruker seroquel, å han har økt ganske mye i vekt.. han bruker i tillegg anti-deppresiva som brintellix trur jeg. Han sier selv at live hans er blitt mye bedre når han bruker dette, han er bipolar å har blant annet vert psykotisk iallefall 1 gang som jeg vett om
Vis hele sitatet...
Antipsykotika virker forskjellig på forskjellige personer, så det er individuelt. Men noen antipsykotika er "snillere" enn andre når det kommer til vekt. Holdningen i psykiatrien til dette virker å være prøv og feil til man finner et medikament som er akseptabelt. Resultatet av dette er desverre at man ofte må gjennom halve felleskatalogen av antipsykotika før man treffer noe som har minst mulig bivirkninger, men samtidig virker effektivt på tilstanden. Selvfølgelig kan man være heldig å finne riktig medikament på første forsøk, men mange pasienter blir dessverre prøvekaniner.

Zyprexa er vel verstingen. Seroquel er også kjent for å gi kraftig vekt oppgang. Det er derfor viktig, hvis man kan, å trene og spise sunt ved siden av når man går på disse pillene.

Av de jeg har kjennskap til gir f.eks Solian og Abilify ikke så kraftig vekt oppgang. Noen psykiatere mener Abilify er relativt vektnøytral, men jeg har sett eksempler på det motsatte, og faktisk også vektreduksjon hos enkelte.

Man kan også legge på seg av SSRI, så om han bruker begge deler er det ikke lett å si hvem av de som er hovedårsaken til vektoppgangen.
Sitat av downlow Vis innlegg
Antipsykotika virker forskjellig på forskjellige personer, så det er individuelt. Men noen antipsykotika er "snillere" enn andre når det kommer til vekt. Holdningen i psykiatrien til dette virker å være prøv og feil til man finner et medikament som er akseptabelt. Resultatet av dette er desverre at man ofte må gjennom halve felleskatalogen av antipsykotika før man treffer noe som har minst mulig bivirkninger, men samtidig virker effektivt på tilstanden. Selvfølgelig kan man være heldig å finne riktig medikament på første forsøk, men mange pasienter blir dessverre prøvekaniner.

Zyprexa er vel verstingen. Seroquel er også kjent for å gi kraftig vekt oppgang. Det er derfor viktig, hvis man kan, å trene og spise sunt ved siden av når man går på disse pillene.

Av de jeg har kjennskap til gir f.eks Solian og Abilify ikke så kraftig vekt oppgang. Noen psykiatere mener Abilify er relativt vektnøytral, men jeg har sett eksempler på det motsatte, og faktisk også vektreduksjon hos enkelte.

Man kan også legge på seg av SSRI, så om han bruker begge deler er det ikke lett å si hvem av de som er hovedårsaken til vektoppgangen.
Vis hele sitatet...
Men viss begge gir vektoppgang, kan ikke de ende opp me ekstremt vektoppgang om han ikke trener å spiser sunt å tillegg til at disse medisiner har vektøkning som bi-effekt? Har veldig lite peiling på anti-psykotika medisiner å bruker ikke selv, men ønsker å lære om de :-)

Btw, glemte å nevne at kompisen min kan virke temmelig "Vekke" av å til, akoratt som han er inne i sinn egen boble til tider.. hva skal jeg kalle de? "Kraftig dagdrømming" ?
Sist endret av HectorX; 1. november 2017 kl. 00:19.
Kommer vektøkningen av økt matinntak grunnet munchies-følelsen som kommer eller er det medisinene i seg selv som hindrer forbrenning?
Sitat av NodSquad Vis innlegg
Kommer vektøkningen av økt matinntak grunnet munchies-følelsen som kommer eller er det medisinene i seg selv som hindrer forbrenning?
Vis hele sitatet...
Utifra min egen erfaring så tror jeg det er begge deler som er faktorer i vektøkning.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av Opteryx Vis innlegg
Utifra min egen erfaring så tror jeg det er begge deler som er faktorer i vektøkning.
Vis hele sitatet...
hvor lenge skal en bruke anti-psykotika? hele livet? har en kompis som sier han må bruke de hele live sitt, har en annen bekjent som har diagnosen paranoid schizofreni å bruke anti psykotika å ble helt frisk når han bruker de, men etter noen år så ønsket han å slutte, etter at han hadde kuttet de helt ut så ble han psykotisk igjen etter en stund..
Sitat av DrShroom Vis innlegg
hvor lenge skal en bruke anti-psykotika? hele livet? har en kompis som sier han må bruke de hele live sitt, har en annen bekjent som har diagnosen paranoid schizofreni å bruke anti psykotika å ble helt frisk når han bruker de, men etter noen år så ønsket han å slutte, etter at han hadde kuttet de helt ut så ble han psykotisk igjen etter en stund..
Vis hele sitatet...
Varierer fra person til person.