Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  58 11969
Mine erfaringer fra skoletiden innebærer både gode og vonde opplevelser. Jeg var veldig skoleflink, men slet med å tilpasse meg sosialt. Jeg fikk høre at jeg var rar, og ofte ble jeg holdt utenfor.. Ble ikke invitert i bursdager, og hadde ofte ingen å være med i friminuttene..

De vondeste minnene handler om at meg og en annen jente i klassen mobbet en gutt. La oss kalle han Harald. Vi kalte han stygge ting, og la opp til slosskamper i skolegården. Dette var type "slossing" som innebar at meg og han skulle kjempe om å legge hverandre i bakken. Jeg var den sterkeste og kjappeste i klassen på barneskolen, og vant alltid disse kampene. Til tross for at dette ikke var et "angrep", men en avtalt kamp vi begge hadde samtykket til, så tror jeg at han ble med pga gruppepress fordi jeg sloss med alle de andre guttene i klassen.. Jeg fikk mye oppmerksomhet fordi ingen kunne slå meg i brytekamp. Jeg vant alltid, og fikk stor respekt blandt guttene.. Når jeg vant over de andre guttene var det ikke noen big deal, men når jeg vant over Harald, så stod alle rundt oss og ropte skjellsord til han, som "svekling" og PU-hemming..


Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag. I senere tid har jeg fått høre at han har slitt med rusmiddelmisbruk. Jeg tror ikke det går bra med han.

Dette har plaget meg i alle år. Jeg var en mobber, og jeg skammer meg. Jeg gråter nå som jeg skriver dette innlegget.

Mitt spørsmål til dere kloke mennesker er følgende: Jeg ønsker så inderlig å be han om unnskyldning, si at jeg har slitt med skammen over det jeg har gjort og at jeg angrer. Jeg tør ikke be om tilgivelse, men vil bare si at jeg gjorde noe som jeg aldri skulle gjort, at jeg har hatt vondt av dette i alle år.. Jeg tar gjerne imot synspunkter for og mot. Dersom du som leser dette selv har blitt mobbet, ville du satt pris på det dersom mobberen hadde kontaktet deg 20 år etter og sagt unnskyld?
Jeg synes du absolutt burde ta kontakt, jeg kan ikke se noen negative utfall av det. Viktig at hensikten din ikke er å få tilgivelse for å bøte på egen samvittighet, men om dette er resultatet er selvfølgelig det veldig positivt.
Hvis mobberne "mine" sendte meg melding og ba om unnskyldning bare for å føre seg bedre med seg selv (Hvorfor ellers?), ville jeg bare sagt "fuck off".

Tror ikke det er noen fasit på hvordan du skal si unnskyld. Det kan godt hende at Harald er et bedre menneske enn meg.
Sist endret av onClipEvent; 8. november 2014 kl. 20:54.
Heisann!
Har selv vært utfor utrolig mye mobbing oppover årene, og digger rett og slett innlegget ditt! Mobbingen mot meg har ødelagt utrolig mye, og om de som mobbet meg skulle kommet her og unnskyldt seg hadde vært utrolig beroligende... Det er sjeldent man ser mobbere tenke på fortid slik som du.
Følelsen av at en hadde gjort dette, hadde vært ubeskrivelig, så jeg kan ikke forklare det
Men for all del... Avtal, let etter ham, send melding - Uansett hva du gjør for å unnskylde hadde åpnet nye luftehull for stakkars Harald!
Jeg tror det er så og si den eneste måten dere får skværet opp på, er at du kontakter ditt mobbeoffer. Og gjerne si hvor lei du er for dette, og hvis du at på til gråter, så viser det egentlig ekthet av dine følelser. Det verste som skjer, er at du blir avvist, men da har du iallfall gjort noe! I beste fall så gjør du deg og "Harald" en stor tjeneste, som kan løse mang et problem. Kanskje dere blir kompiser også...

Lykke til!
Jeg ble mye mobbet på barne- og ungdomsskolen. Både fysisk og psykisk vold omtrent daglig i 10 år, skolen og veien hjem fra skolen var et helvete hver eneste dag. Har slitt mye med det i ettertid, nedsatt hørsel pga slag mot ørene, redusert bevegelse i kjeven, flere tannproteser og en god del ptsd-symptomer.
Er i dag godt voksen, men går fremdeles til psykolog og er nå såvidt i gang med å ta kontroll over angsten.

Jeg vet ikke hvordan psyken til ditt mobbeoffer er, men vær forsiktig. Hadde jeg møtt en av mine mobbere på gaten, eller blitt kontaktet av de er jeg redd for at jeg ville tippet over og gjort noe helt forferdelig.
Jeg tror det er viktig at du går i deg selv og vurderer om han i det hele tatt vil ha kontakt med deg. Din unnskyldning gir ikke han noe som helst, men den kan lette på trykket for deg. Med andre ord en ganske egoistisk tanke, når du ene og alene er skyld i at du føler det sånn.
Sitat av Deezire Vis innlegg
Jeg tror det er viktig at du går i deg selv og vurderer om han i det hele tatt vil ha kontakt med deg. Din unnskyldning gir ikke han noe som helst, men den kan lette på trykket for deg. Med andre ord en ganske egoistisk tanke, når du ene og alene er skyld i at du føler det sånn.
Vis hele sitatet...
Hva gir deg grunnlag for å uttale deg om hva som gir han noe eller ikke?
Takk for svar alle sammen!! Jeg postet dette for å få noen synspunkter på hvorvidt det vil være riktig å gi han en beklagelse. Jeg forventer som sagt ingen tilgivelse, eller at vi skværer opp. Hvis alt han vil er si er "fuck off", så er det noe jeg forstår og aksepterer. Men jeg plages som sagt av dette på daglig basis, så ja- det er egoisme i bildet. Men jeg tenker også at han kanskje vil få det bedre med seg selv dersom jeg faktisk sier unnskyld. Jeg vet at mange mobbeofre sliter med skam. Kan hende at en ærlig beklagelse vil hjelpe han i prosessen med å plassere skylden der den hører hjemme, nemlig hos meg og de andre som plaget han? Og dermed gå videre..? Jeg er veldig rådvill, derfor jeg spør..
Sitat av dvs Vis innlegg
Hva gir deg grunnlag for å uttale deg om hva som gir han noe eller ikke?
Vis hele sitatet...
Jeg vet selvsagt ikke, men spør deg selv. Ville det utgjort noen forskjell? For min del, nei. Jeg hadde bedt fyren om å leke i trafikken.

Det hele er en egoistisk handling i et håp om at han skal si "det går greit", så trådstarter slipper å føle en form for skyld.
Sitat av Blixus Vis innlegg
Heisann!
Har selv vært utfor utrolig mye mobbing oppover årene, og digger rett og slett innlegget ditt! Mobbingen mot meg har ødelagt utrolig mye, og om de som mobbet meg skulle kommet her og unnskyldt seg hadde vært utrolig beroligende... Det er sjeldent man ser mobbere tenke på fortid slik som du.
Følelsen av at en hadde gjort dette, hadde vært ubeskrivelig, så jeg kan ikke forklare det
Men for all del... Avtal, let etter ham, send melding - Uansett hva du gjør for å unnskylde hadde åpnet nye luftehull for stakkars Harald!
Vis hele sitatet...
Tar det til meg, takk for et fint svar du fremmede!! <3
Jeg ble mobbet en god del gjennom hele ungdomsskolen. Aldri i verden om dem som mobbet meg kommer til å dukke opp med lua i hånden og be om unnskyldning. Men hadde dem gjort det, så ville jeg slått igjen døren rett i ansiktet på dem..

Å bare dukke opp hos noen som man har mobbet i flere år, kan muligens bare føre til dårlige minner for mobbeofferet. Det er bare til pass for deg at du føler litt skyldfølelse, når du har plaget folk på denne måten.
Sitat av Deezire Vis innlegg
Jeg tror det er viktig at du går i deg selv og vurderer om han i det hele tatt vil ha kontakt med deg. Din unnskyldning gir ikke han noe som helst, men den kan lette på trykket for deg. Med andre ord en ganske egoistisk tanke, når du ene og alene er skyld i at du føler det sånn.
Vis hele sitatet...
Det du skriver her er nettopp det som gjør meg usikker på om jeg i det hele tatt er verdig å si unnskyld..

Sitat av Fishface Vis innlegg
Jeg ble mobbet en god del gjennom hele ungdomsskolen. Aldri i verden om dem som mobbet meg kommer til å dukke opp med lua i hånden og be om unnskyldning. Men hadde dem gjort det, så ville jeg slått igjen døren rett i ansiktet på dem..

Å bare dukke opp hos noen som man har mobbet i flere år, kan muligens bare føre til dårlige minner for mobbeofferet. Det er bare til pass for deg at du føler litt skyldfølelse, når du har plaget folk på denne måten.
Vis hele sitatet...
Ja, det er til pass for meg. Jeg ble selv utsatt for en grov overfallsvoldtekt av 3 menn, der jeg nesten ble drept. Måtte gjennom en operasjon etterpå, for de kylte ølflasker oppi rumpen til det ble hull gjennom veggen til skjeden. Heldigvis var det en taxisjåfør som kom kjørende og ble vitne til hendelsen. Jeg havnet i koma i 8 døgn pga store hodeskader, og sliter fortsatt noe med hukommelsen 10 år etter. Gjerningsmennene ble aldri tatt, men dersom de skulle kommet og sagt unnskyld, så hadde jeg gitt de en kule mellom øynene om jeg hadde en gun..
Sist endret av tøydokke; 8. november 2014 kl. 22:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Barn er barn, du var en drittsekk som mobbet han og du var sikkert en del av det som gjorde han til den han er i dag. Men ikke føl deg FOR slem, du var som sagt bare et barn.

Hadde jeg vært på kjøret og en tidligere mobber hadde sagt unnskyld til meg, ville jeg nok bare blitt irritert.
Viss en sammenligner problemene til vedkommende med det du føler du har, så virker det fort ganske ubetydelig.
Hør, altså mange her mener fortid er fortid, og det er det forsåvidt. Men etter som jeg forstår det, har mobbinga gått langt inn hos Harald, og ofte er det en unnskyldning rusmisbrukere trenger. Å komme face to face hadde blitt awkward for dere begge, men en en liten meldingen har dere ingenting å tape på, om noe så oppnår dere noe positivt.
Det kommer også selvfølgelig litt på hvordan person han er... Om han er en "nerd", "badass" ETC, alt ettersom.
Dette er hva jeg ville skrevet til Harald(en kladd, førsteutkast) Tar gjerne imot kommentarer/feedback på "brevet":

Hei, jeg har tenkt på deg masse siden vi forlot barneskolen. Jeg vet at du slet på skolen, du ble mobbet, og jeg var en av de som krenket deg i din verdighet ved å kalle deg stygge ord og invitere til slosskamper oss imellom. Tanken på det jeg har utsatt deg for har hjemsøkt og plaget meg i alle disse årene.. Jeg føler meg langt fra verdig til å be om din tilgivelse, men det jeg vil si til deg er at jeg skammer meg og at jeg angrer. Du var et uskyldig barn, og skulle aldri behøve å gå gjennom den smerten du ble utsatt for. Det var galt, og det blir ikke mindre galt av at jeg så mange år senere kommer og beklager det hele.. Ser den.. Du er i din fulle rett til å si "fuck off". Jeg skulle så gjerne gjort alt godt igjen, men skjønner at det kommer for sent. Det jeg vil at du skal vite er at jeg angrer på det jeg har gjort, jeg skammer meg dypt og jeg ønsker deg alt godt! Du trenger ikke svare meg på dette brevet, jeg vil bare at du skal vite at jeg er lei meg!
Sist endret av tøydokke; 8. november 2014 kl. 23:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Du kommer sikkert til å vekke opp noen vonde minner med det brevet der..
Er dette noe du gjør for hans del, eller for din del? Om det er for din del, så dropp det.

Om du absolutt ønsker å si noe, så hold det kort. "Beklager hvordan jeg oppførte meg mot deg da vi var barn. Ingen fortjener å bli behandlet slik. Har tenkt på det lenge. Ønsker deg alt godt." Ikke nødvendigvis ordrett, men mer inngående kan du eventuelt ta dersom dere kommer i snakk. Det er ikke sikkert vedkommende ønsker å få det som har skjedd så rippet opp i, så mange år etter.



Blir helt kvalm av å lese det du skriver at du selv har opplevd. Jeg håper det går bra med deg.
Som nevnt synes jeg det virker som du gjør dette for din egen del, selvfølgelig en god tanke bak det. Men det er du som kjenner gutten og regner med at du har reflektert over hvordan han vil reagere på det. Jeg har aldri blitt mobbet selv men tror jeg hadde opplevd et sånt brev som passe ydmykene, kan fort Gjøre vondt verre.
Sitat av randomize Vis innlegg
Er dette noe du gjør for hans del, eller for din del? Om det er for din del, så dropp det.

Om du absolutt ønsker å si noe, så hold det kort. "Beklager hvordan jeg oppførte meg mot deg da vi var barn. Ingen fortjener å bli behandlet slik. Har tenkt på det lenge. Ønsker deg alt godt." Ikke nødvendigvis ordrett, men mer inngående kan du eventuelt ta dersom dere kommer i snakk. Det er ikke sikkert vedkommende ønsker å få det som har skjedd så rippet opp i, så mange år etter.



Blir helt kvalm av å lese det du skriver at du selv har opplevd. Jeg håper det går bra med deg.
Vis hele sitatet...
Tusen takk for et konstruktivt innlegg!! Min tanke med å be om unnskyldning er hovedsakelig motivert ut fra et ønske om at det skal gjøre noe godt for Harald. Det er min intensjon. Men samtidig hadde det vært godt også for meg, så initiativet vil ikke være blottet for et snev av egoisme. Jeg tror ikke et menneske kan gjøre en eneste handling uten at det ligger et snev av egoisme bak. Det blir et filosofisk spørsmål, som jeg liker å gruble over.. Men akkurat nå, så skriver jeg dette innlegget for å få synspunkter på om hvorvidt "Harald" vil være tjent med en beklagelse eller ei. Det siste jeg ønsker er å legge sten til byrden..

Jeg skrev ikke om overfallsvoldtekten for å sympati, men for å prøve å sette meg i hans situasjon dersom en mobber kom flere år etter og sa unnskyld. Det jeg gjorde mot han kan ikke helt sammenlignes med det de gjorde mot meg, men samtidig så er det det eneste sammenligningsgrunnlaget jeg har. Og jeg vet at jeg hadde drept om muligheten bød seg. Dessverre vet jeg ikke hvem de er, og har veldig vage bilder av hvordan de så ut.. Østeuroperere, 30- årene, gebrokkent norsk, normal høyde og kroppsbygning, kledd i dongeri og mørke klær på overkroppen. Det var mørkt ute. Veldig lite å gå etter for politiet.. De kom unna med det, og de filmet det, byttet på å holde mobilen.. Så jeg ligger nok på en eller annen luguber pornoside.. Helt forjævlig!! Prøver å holde hodet over vannet, og holder pusten når jeg blir så svak at vannet skvulper over.. Har jobb som jeg går til, egen leilighet og bil. Så tilsynelatende går det bra, men jeg må si jeg er preget av voldtekten, mer enn jeg ville trodd. Føler meg som en skitten, uverdig drittklump..

Dette var veldig godt å få skrevet! Takk viss noen gadd å lese.. <3
Jeg var alltid en outsider på skolen, og ble vel mobbet. Først og fremst ved sosial utfrysning, og manglende respekt fra mine medelever.

Ville jeg likt det om en av mine mobbere tok kontakt nå for å be om unnskyldning? Nei, egentlig ikke.

Jeg ønsker egentlig bare å legge dette kapittelet av livet mitt bak meg. Skulle en av mine mobbere ta kontakt ville det bare være som å rippe opp i fortiden.

Var ihvertfall det jeg tenkte når jeg ble ferdig på ungdomsskolen. Nå var jeg ferdig med det kapitellet. Jeg ville egentlig bare komme meg videre.

Når det gjelder din historie, så høres det ikke ut som du var en av de groveste mobberne.

Det viktigste er at du har lært av dine feil, og det er lite sannsynlig at du skal bli en mobber igjen.

Det er lov å gjøre feil i barne- og ungdomsårene.

Det viktigste er som sagt at man har gode verdier når man blir voksen, og jeg synes du skal ta med deg den kunnskapen videre i livet.
Jeg er desverre ikke uskyldig jeg heller.

Ja, jeg ble mobbet i alle 10 årene på skolen, men jeg mobbet også tildels mye, rett og slett fordi jeg ble det selv og trudde jeg kunne heve meg med å gjøre det samme. Jeg ble også putta på antidepressiva fra 5-6 klasse, så jeg hadde null samvittighet. (Det var derimot flere grunner til at jeg oppførte meg som jeg gjorde, men nok om det, det vil ikke rettferdiggjøre det totalt uansett.)

Det var spesielt èn gutt på skolen min som fikk gjennomgå så jævlig, han hadde en diagnose også, som gjorde det enda styggere.

Jeg også har slitt med dette i etterkant, joda, jeg kan spøke om folk og kødde, men med en gang jeg kommer på noe som minner meg om det jeg spesielt gjorde mot han, så blir jeg kvalm av meg selv. Bare tanken ved at jeg gjorde alt det dritet mot han i 6-7 år er helt forkastelig. Jeg vil ikke gå mer innpå hva vi har gjort, for det spiller ingen rolle, og jeg vil spare dere for de stygge bildene.

Uansett, jeg tok opp dette med en kompis som også var med på det her, han også sliter utrolig mye med samvittigheten ovenfor dette. Han påstod vi skulle dra å si unnskyld, men jeg kan bare ikke. Ikke fordi jeg ikke unner han det, for jeg unner han alt godt i verden, men jeg føler at det å si unnskyld vil være en fornærmelse ovenfor han.

Moren hans har både drapstruet oss, flydd på kompisen min og mer, men hu har faktisk vært ganske glad og vennlig når jeg har møtt hu i etterkant. Hu har sagt selv at joda, det vi har gjort er forkastelig, men hun forstod jo at det var en grunn til alt.

Se på det sånn: Jeg og kompiser har gjort skolelivet hans forferdelig i mange år, vi har fått han til å holde seg hjemme fra skolen i perioder, vi har gjort narr av noe som var veldig traumatisk for han, og atpåtil at han har en diagnose som betyr at han har mye mindre sosiale antenner og kanskje tildels "sosial intelligens", og jeg så han for litt siden, han har blitt HELT emo(altså emo-stil), han ser så stusselig ut at jeg omtrent begynte å gråte av synet jeg så, så skal jeg og kompisen min trappe opp på døra til den gutten som var livredd for å dra på skolen pga oss, for å gi et usselig unnskyld?

Jeg kan angre og ha så dårlig samvittighet jeg bare vil, og jeg kan jo si at joda, det ble gjort fordi jeg hadde mine problemer, og kompisen min sine problemer, som igjen lagde mobbingen av denne fyren til en rømningsvei ut av vårt eget problem i noen timer.men det tar ikke bort 6 år med mobbingen av han.

Jeg må rett og slett bare være ærlig med meg selv, bære på det suret eplet, ta det til meg, kjenne den samvittigheten hver dag. Men samtidig så prøver jeg å tenke at det også har hjulpet meg til å bli et bedre menneske, for om jeg ser noen mobbe andre i dag, så tenner alle pluggene inni meg, og jeg har steppet opp i mange situasjoner og gjort det jeg har kunnet for å hjelpe offeret. Jeg har blitt en person som ikke tålerer mobbing mer, jeg har null fordommer og gir alle mennesker en sjangse.

Om han èn dag faktisk kontakter meg, så skal jeg gjøre alt jeg kan for å betale "gjelden" min, men jeg tviler på at det tar vekk eventuelle traumer fra han.

Dette er sånn jeg tenker, håper det kommer til hjelp, og lykke til.
Sist endret av Bruskork1; 9. november 2014 kl. 01:50.
Som flere skriver, er dette noe du gjør for din egen del; 100%
På en annen side, har det antakeligvis opphav fra en flott side av deg.
En egenskap de færreste av tidligere mobbere innehar, før det evt er for sent.

Husk at du mobbet barnet Harald, idag er han voksen, akkurat som deg! Forbered deg heller på verste reaksjon, og minnene det evt medfører.
Ikke sikkert at Harald fiser regnbuer heller..
Hva slags reaksjon ønsker du å få av Harald?
Hva skjer om han sier du ødela livet hans?
Queen of Blades
Jonta's Avatar
DonorCrew
Åpent brev til deg som mobbet en gang i tiden:

Du er viktig.

Her er en liste over dem det gagner at du har dårlig samvittighet hver dag:

(Er du konspirasjonsteoretiker slenger du inn Big Pharma™ og terapeuter og rivaler)

Er livet til de du mobbet bedre fordi du har dårlig samvittighet? Nei.

Tankegangen som sier at man skal føle dårlig samvittighet på denne måten, i 20 år, hver dag, er primitiv og hevnbasert.

Livet ditt, og livet til de rundt deg, kan bare forbedres ved å gi slipp på denne dårlige samvittigheten. Har du en trang til å unnskylde deg, selv om det kanskje gagner deg mer enn offeret? So be it! Du er da faen meg verdt noe du også! Om offeret ikke har ting helt på styr, er det deres problem. Kanskje du kan hjelpe dem, kanskje ikke. Men det er da vel mye bedre at hvertfall én av dere får lindret smerten?

Den du var da du mobbet finnes ikke lengre.

Dere har et par minner til felles. Og et navn. Kanskje like høye. Men hva ville du synes om den du var om du hoppet i en tidsmaskin?

«Dust. Hvorfor faen skjønner du ikke at det der er teit? 10-åringer as. Herregud. Burde avskaffe dem. Hvertfall hu der. Æsj. Om jeg kunne tatt ungdomsskolen igjen as. Men vi kan ikke forandre fortida. Kun nåtida.

…Eller jeg kan utsette det. Og forandre framtida, når den endelig har blitt nåtida. Ja. Det virket smart. Å bekymre meg, og å ha dårlig samvittighet er skikkelig produktivt assa. Føkk det Stephen Fry anbefaler om at måten å være lykkelig på er å slutte å synes synd på seg selv. Jeg skal ikke være lykkelig, sjøl om dette livet er min eneste sjanse. Jeg skal bastant la denne personen jeg er over trippelt så gammel og moden som, rasere hele resten av livet mitt. JUSTICE MAFAKKAS!

Jeg vet ikke hvordan Harald vil reagere på det jeg skriver. Det gjør meg redd. Fordi jeg frykter det ukjente. Jeg vil jo skrive det perfekte. Best å formulere fram til vi begge er nær døden. Da har livet vårt endelig en mening. Én mening. I stedet for de mangfoldige vi kunne hatt om vi la dette bak oss.»

Konklusjon:

Haters gonna hate.

Fuck the haters.

Especially, fuck self-haters.

(Det går altså greit å onanere. Du får ikke hårete håndflater eller dårlig syn.)

Spis , legg deg langflat i brev/muntlig samtale, og https://i.imgur.com/UqOShWC.gif

Lykke føkkings til!
Sitat av tøydokke Vis innlegg
Det du skriver her er nettopp det som gjør meg usikker på om jeg i det hele tatt er verdig å si unnskyld..

Ja, det er til pass for meg. Jeg ble selv utsatt for en grov overfallsvoldtekt av 3 menn, der jeg nesten ble drept. Måtte gjennom en operasjon etterpå, for de kylte ølflasker oppi rumpen til det ble hull gjennom veggen til skjeden. Heldigvis var det en taxisjåfør som kom kjørende og ble vitne til hendelsen. Jeg havnet i koma i 8 døgn pga store hodeskader, og sliter fortsatt noe med hukommelsen 10 år etter. Gjerningsmennene ble aldri tatt, men dersom de skulle kommet og sagt unnskyld, så hadde jeg gitt de en kule mellom øynene om jeg hadde en gun..
Vis hele sitatet...
Det er noen ting som ikke kan tilgis. Nå vet jo ingen av oss hvordan gutten du mobbet har det, kanskje han har det helt greit og vil sette pris på en unnskyldning. Men er det sånn at mobbingen faktisk har ødelagt mye for ham, er det ikke sikkert han vil sette pris på at du bruker ham for å lette din samvittighet.

Jeg opplevde en brutal gjengvoldtekt og også at han som organiserte det, forsøkte å unnskylde seg mange år etter. Det var veldig vanskelig å takle av flere grunner. Først og fremst unnet jeg ham ikke noen tilgivelse og jeg ble veldig sint og frustrert over at han ønsket at jeg skulle sitte der og høre om hvor vondt han hadde hatt det. Det forandrer ikke noe som helst for meg at han også har det vondt.

At han tror noe forandrer seg fordi han sier unnskyld gir meg bare følelsen av at han bagatelliserer hele hendelsen. Jeg følte at han tråkket på meg når han lirte av seg beklagelsene sine. som om det var en liten filleting som kunne bli bra igjen pga noen tomme ord.

En annen ting er at jeg følte meg plassert i en veldig vanskelig situasjon. Vi var på en stor fest med mange mennesker. Jeg ønsket ikke å lage en scene der, jeg ønsket ikke å bryte sammen offentlig, jeg hadde faktisk stålsatt meg for den festen i flere uker fordi jeg visste at han kanskje ville være der, men jeg var ikke forberedt på at han skulle prøve å snakke med meg. Så jeg endte faktisk opp med å si at "det går greit, glem det", i desperasjon for å få den dumme fyren til å holde kjeft. Jeg hatet meg selv for det med en gang.

Så nei, jeg synes du skal være forsiktig med å si unnskyld. Om Harald har hatt vonde år pga mobbing, blir de ikke bedre om han får en unnskyldning. Og om du absolutt vil unnskylde deg, synes jeg det er viktig at du har fokus på riktig sted. Og det er ikke på dine egne følelser. Kanskje et godt gammeldags brev hadde vært greit? Litt mer innsats enn en mail, mindre sannsynlig at det blir lest på jobben, tryggere enn en fysisk konfrontasjon hvor du kanskje presser ham til å komme med en respons. Ikke vet jeg.
Jeg ble mobbet barn selv, og slikt kan gi deg problemer med både selvtillit og selvbilde i mange år etter.

Jeg synes ikke synd på deg, nå har du mobbet og gjort en person sitt liv mye verre enn det trengte å være. I tillegg så ønsker du nå å strø salt på såret ved å dra frem alt til overflaten igjen, jeg er et meget fredelig menneske- Men de tidligere mobberne mine har jeg særdeles lite til overs for.

DETTE GJØR DU KUN FOR DEG SELV, BELASTE EN PSYKOLOG, IKKE DITT TIDLIGERE MOBBEOFFER!
jeg ble også mobbet men jeg skylder ikke på de som mobbet men de voksene som sto og så på !
rektor og lærere, de gjorde ingenting selv om de viste om det.
en unge tenker som en unge ingen vei rundt det.
Sist endret av woophelpwoop; 9. november 2014 kl. 12:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Mange forskjellige meninger her, mange bittre sjeler.

Jeg har alltid vært en smule annerledes, kanskje min overdrevne snakkesalighet om temaer som interesserer meg, jeg var vel alltid litt "spesiell" som liten, og sikkert fremdeles.
Pga dette har jeg vært igjennom noen ting selv, men jeg har også opplevd å være den som blir sagt unnskyld til, og det er faktisk noe som ga meg en god følelse, en følelse av at folk som jeg anså som drittsekker kunne være medmenneskelig.

Jeg skjønner heller ikke hva som er så ille med at tidligere mobbere har dårlig samvittighet og vil prøve å skvære opp, argumentene som "de gjør det bare for å føle seg bedre" er lite gjennomtenkte. Selvfølgelig vil de føle seg bedre, slik alle oss her vil, for meg er det faktum at de har en samvittighet og at de vil prøve å gjøre det ansvarlige og skvære opp resultatet jeg var ute etter når jeg først ble mobbet. Hva er det dere andre vil ha?

Jeg sier ta kontakt med ham, det utkastet på brevet du skrev tidligere i tråden var fint, hadde jeg fått det i postkassen hadde jeg kanskje blitt litt emosjonell, jeg hadde fått styrket troen min om at mennesker er i bunn og grunn gode.
Altså, selvom det gjerne virker sånn, så mobber somregel ikke folk fordi man vil det, det er somregel en underliggende grunn.

En dude jeg gikk på skole med var drittsekk med omtrent alle, vi fant senere ut at han levde i familievold og så mora si få juling hver dag i mange år.

En annen på skolen min var også ganske glad i å mobbe, det viste seg tilslutt at foreldrene var narkiser og han tilbragte fritiden sin til å holde seg unna dem fordi de var rusa til helvette og tilbake.

Jeg også hadde mine årsaker til problemet med å tilpasse seg, og jeg lot desverre mitt sinne trenge seg ut. Der og da så var det så befriende.

Det er såklart ingen unnskyldning, man burde ikke la det gå utover andre uansett, men fortsatt er underliggende sinne og depresjoner (spesielt i ung alder) en byrde som der og da kan ønske å dra til seg all makt og "kontroll" den kan få. Så det at mobbere sitter med dårlig samvittighet senere er egentlig for min del ganske forventet, med mindre man har en underliggende diagnose som tilsier at man er noe mer.
Om Harald sliter med stuff en dag i dag, er det 99 % sikkert at det ikke har noe med deg å gjøre. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av Strømkontakt Vis innlegg
Om Harald sliter med stuff en dag i dag, er det 99 % sikkert at det ikke har noe med deg å gjøre. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Vis hele sitatet...
Ser gjerne graden din i psykologi når du kommer med dette. Mobbing kan ha enorme effekter på kort og lang sikt.
Sitat av Strømkontakt Vis innlegg
Om Harald sliter med stuff en dag i dag, er det 99 % sikkert at det ikke har noe med deg å gjøre. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Vis hele sitatet...
Har du hørt om ''The butterfly effect''? Kan godt hende Harald fikk selvtilliten sin ødelagt, og hadde mye å tenke på i etterkant, at han fikk ikke til å konsentrere på skole, og karakterene hans ble ødelagte, og dette fikk han til å føle seg dum, og han ble nervøs på jobb-interviuer, og uten selvrespekt er det veldig enkelt å ta rusmidler, og rusmidlene - oh boy! Den amfetaminen gjorde det jammen lett å snakke med folk, skaffe jobb, helt til han blir tatt av politiet, og mister jobben igjen, og sitter igjen der på nav, arbeidsløs og narkoman. Dersom han ikke hadde blitt mobbet, kanskje han hadde fått bedre karakterer, kunne tenkt på andre ting en problemene sine, kanskje funnet en hobby han ble flink i, funnet seg kjæreste, levd livet.

Hvor i alle dager fikk du 99% ifra? Jeg forstår at du kanskje vil hjelpe, men det er ikke verdt å hjelpe noen med synsing.
Sitat av tøydokke Vis innlegg
Mine erfaringer fra skoletiden innebærer både gode og vonde opplevelser. ...snipp...
Vis hele sitatet...
Nå har jeg bare det du skriver å gå ut i fra, men på grunnlag av det du skriver, er jeg veldig usikker på om noen andre enn du vil kunne få noe positivt ut av å be om unnskyldning.
Om du velger å ta kontakt med "Harald" ville jeg gjort det i brevform slik andre også har foreslått, jeg ville også skrevet avsender på konvolutten, slik at "Harald" ikke må åpne brevet for å ta en avgjørelse på om han ønsker å lese innholdet.

Videre ville jeg nok forsøkt å skrive et brev i to deler, der første delen var veldig kort, noe i retning av: Hei Harald, jeg ønsker med dette brevet å si at jeg vet at det jeg gjorde mot deg når vi gikk på skolen var feil.
Jeg ønsker ikke å be om tilgivelse, men ønsker å be om unnskyldning for det jeg gjorde.
Min unnskyldning kommer dessverre alt for sent og jeg kan bare ønske at jeg hadde hatt mot til å be om unnskyldning mens vi fortsatt gikk på skolen.

Hilsen "Navnet ditt"

Så vil jeg skrevet en del 2 med en lengre forklaring og startet med noe i retning av: Jeg er klar over at det jeg skriver kan frembringe vonde minner, men det siste jeg ønsker er å tilføre deg mer vondt enn hva jeg allerede har gjort, så dersom det blir for tungt å lese, ikke les videre.
Jeg ønsker bare at du skal vite at jeg er lei meg og angrer veldig på oppførselen min på skolen.
Den dårlige samvittigheten jeg har er noe jeg må leve med og kommer til å bære på resten av livet.
«Tanken på det jeg har utsatt deg for har hjemsøkt og plaget meg i alle disse årene.. Jeg føler meg langt fra verdig til å be om din tilgivelse, men det jeg vil si til deg er at jeg skammer meg og at jeg angrer. Du var et uskyldig barn, og skulle aldri behøve å gå gjennom den smerten du ble utsatt for. Det var galt, og det blir ikke mindre galt av at jeg så mange år senere kommer og beklager det hele.. Ser den.. Du er i din fulle rett til å si "fuck off". Jeg skulle så gjerne gjort alt godt igjen, men skjønner at det kommer for sent. Det jeg vil at du skal vite er at jeg angrer på det jeg har gjort, jeg skammer meg dypt og jeg ønsker deg alt godt! Du trenger ikke svare meg på dette brevet, jeg vil bare at du skal vite at jeg er lei meg!»

(Den siste delen i del to er sitat fra det du skrev at ville skrive)
Bare for å gjenta meg selv, er dette ment som forslag, jeg mener ikke at du skal skrive det ordrett slik jeg skriver, men skrive noe lignende med egne ord og eventuelt fylt på med mer tekst.
Sist endret av Veggen; 9. november 2014 kl. 18:11.
Jeg er veldig takknemlig for de svarene jeg har fått av dere alle! Dere har pekt på viktige ting som jeg har reflektert over i forhold til om å ta kontakt eller ikke. Dette er en vanskelig avgjørelse, det finnes ingen fasit. For meg vil poenget være å la han få vite at jeg skammer meg, at jeg angrer og at jeg vil han vel. Noe tilgivelse er ikke noe jeg forventer, det er jeg ikke verdt.. Dette er kanskje litt teit, men det slo meg: kan jeg gi han penger, som erstatning? Evt hvor mye? 50 000? Ingen penger i verden kan gjøre opp for skaden der et barn er krenket i sin verdighet, men vet ikke hva annet jeg kan gjøre utenom å si unnskyld..
..
-

Det som synes tydelig i denne tråden, tøydokke, er at du opplever
en slags karmisk, eller fra skjebnens hendelse, at du blir brutalt
voldtatt, og knytter det til den mobbing du gjorde som ung.
( som utifra din beskrivelse ikke høres så alvorlig ut som annen synd..).

Tror du oppriktig at din voldtekt var et svar fra "karma" på mobbingen ?
- I så fall mener jeg at du bør tro om igjen ...

,,
Sist endret av radion; 9. november 2014 kl. 22:29.
Sitat av tøydokke Vis innlegg
Jeg er veldig takknemlig for de svarene jeg har fått av dere alle! Dere har pekt på viktige ting som jeg har reflektert over i forhold til om å ta kontakt eller ikke. Dette er en vanskelig avgjørelse, det finnes ingen fasit. For meg vil poenget være å la han få vite at jeg skammer meg, at jeg angrer og at jeg vil han vel. Noe tilgivelse er ikke noe jeg forventer, det er jeg ikke verdt.. Dette er kanskje litt teit, men det slo meg: kan jeg gi han penger, som erstatning? Evt hvor mye? 50 000? Ingen penger i verden kan gjøre opp for skaden der et barn er krenket i sin verdighet, men vet ikke hva annet jeg kan gjøre utenom å si unnskyld..
Vis hele sitatet...
Jeg synes ikke du skal gi penger, det kan fort oppleves som at du forsøker å kjøpe deg bedre samvittighet, da er det bedre om du sender et brev slik du først hadde tenkt.
Det jeg derimot synes du burde forsøke på, er å tilgi deg selv.
Ikke ved å late som at det du gjorde ikke var dumt, men forsøke å legge det bak deg, som noe du har gjort, det var dumt og du angrer, men det er ikke så mye du kan gjøre med det nå, bortsett fra eventuelt å strekke ut en hånd til "Harald".
Dersom han ikke ønsker å ha kontakt med deg, godta det og lev livet ditt videre, med viten om at du i det minste har gjort et forsøk på å skvære opp med Harald.
Sist endret av Veggen; 9. november 2014 kl. 22:48.
Sitat av radion Vis innlegg
..
-

Det som synes tydelig i denne tråden, tøydokke, er at du opplever
en slags karmisk, eller fra skjebnens hendelse, at du blir brutalt
voldtatt, og knytter det til den mobbing du gjorde som ung.
( som utifra din beskrivelse ikke høres så alvorlig ut som annen synd..).

Tror du oppriktig at din voldtekt var et svar fra "karma" på mobbingen ?
- I så fall mener jeg at du bør tro om igjen ...

,,
Vis hele sitatet...
Det føles hvertfall som om jeg har fått straff som fortjent og mer til.. Vondt, skittent og ydmykende..
Sitat av tøydokke Vis innlegg
Det føles hvertfall som om jeg har fått straff som fortjent og mer til.. Vondt, skittent og ydmykende..
Vis hele sitatet...
Ingen fortjener det du har opplevd, med unntak av muligens de som utfører slike handlinger.
Jeg ble mobbet på skolen. Når jeg vokste opp, ble ferdig med skolen, fikk meg nye venner og fikk tilbake selvtilliten så skjedde det noe. Jeg så ikke lenger på meg selv som et offer, jeg så på meg selv som en mye mer empatisk fyr enn jeg ville ha vært foruten mobbingen, jeg så på meg selv som en mye sterkere person fordi jeg har klart å bygge meg selv opp igjen, jeg følte meg etterhvert bedre enn mobberne.

Nå er jeg en fyr med en bra jobb, deilig dame og en stor omgangskrets av vellykkede, smarte og reflekterte venner med integritet. Når jeg ser tilbake på hva det har blitt av mobberne, så er det ingen som er i nærheten av der jeg er i livet. Flere av mobberne har kontaktet meg i ettertid for å unnskylde seg, det gjør meg litt provosert, fordi jeg oppfatter det som at de fortsatt ser på meg som et offer. Jeg får inntrykk av at de tror at de fortsatt har kjangs til å påvirke meg, at det har noe å si for meg hva de mener om meg. Det har det ikke lenger. Jeg er ikke lenger bitter, fordi jeg har tatt lærdom fra det, det har gjort meg sterkere.

Som svar på unnskyldningene så har jeg svart pent og høflig at det går helt fint, men det provoserer meg at de tror at det har noe å si.


Det utkastet du skrev kaster Harald tilbake som offer, det bør du være forsiktig med. Gå inn i deg selv og finn ut hvorfor du mobbet, avslør for Harald hvorfor du gjorde det. Om du hadde det tøft og vanskelig, la han få vite det. Om du først igjen skal gjøre han til et offer, så gjør deg selv til et offer i samme slengen.
Ta kontakt med fastlegen din, få en henvisning til psykolog. Det er helt åpenbart at du sliter psykisk, uten at det er noe galt i det. Mange gjør det. Du er ikke selv i stand til å strukturere tankene dine på en god måte, og kommer derfor opp med egne forklaringer på hvorfor ting har skjedd som det har skjedd.
Sitat av Susa Vis innlegg
Det er noen ting som ikke kan tilgis. Nå vet jo ingen av oss hvordan gutten du mobbet har det, kanskje han har det helt greit og vil sette pris på en unnskyldning. Men er det sånn at mobbingen faktisk har ødelagt mye for ham, er det ikke sikkert han vil sette pris på at du bruker ham for å lette din samvittighet.

Jeg opplevde en brutal gjengvoldtekt og også at han som organiserte det, forsøkte å unnskylde seg mange år etter. Det var veldig vanskelig å takle av flere grunner. Først og fremst unnet jeg ham ikke noen tilgivelse og jeg ble veldig sint og frustrert over at han ønsket at jeg skulle sitte der og høre om hvor vondt han hadde hatt det. Det forandrer ikke noe som helst for meg at han også har det vondt.

At han tror noe forandrer seg fordi han sier unnskyld gir meg bare følelsen av at han bagatelliserer hele hendelsen. Jeg følte at han tråkket på meg når han lirte av seg beklagelsene sine. som om det var en liten filleting som kunne bli bra igjen pga noen tomme ord.

En annen ting er at jeg følte meg plassert i en veldig vanskelig situasjon. Vi var på en stor fest med mange mennesker. Jeg ønsket ikke å lage en scene der, jeg ønsket ikke å bryte sammen offentlig, jeg hadde faktisk stålsatt meg for den festen i flere uker fordi jeg visste at han kanskje ville være der, men jeg var ikke forberedt på at han skulle prøve å snakke med meg. Så jeg endte faktisk opp med å si at "det går greit, glem det", i desperasjon for å få den dumme fyren til å holde kjeft. Jeg hatet meg selv for det med en gang.

Så nei, jeg synes du skal være forsiktig med å si unnskyld. Om Harald har hatt vonde år pga mobbing, blir de ikke bedre om han får en unnskyldning. Og om du absolutt vil unnskylde deg, synes jeg det er viktig at du har fokus på riktig sted. Og det er ikke på dine egne følelser. Kanskje et godt gammeldags brev hadde vært greit? Litt mer innsats enn en mail, mindre sannsynlig at det blir lest på jobben, tryggere enn en fysisk konfrontasjon hvor du kanskje presser ham til å komme med en respons. Ikke vet jeg.
Vis hele sitatet...
Jo selvsagt at hvis en sier "jeg beklager" eller "jeg angrer", og det ser ut som denne personen har vunnet noen millioner, så selvsagt har denne et forklarings- og tillitsproblem. Men hvis en tør å vise ekte følelser, som TS her beskriver. Så viser TS at TS har kullsvart samvittighet, og at TS er kanskje en ok person. Og det kan bli en forsoning ut av det.

Sitat av Dodecha Vis innlegg
Mange forskjellige meninger her, mange bittre sjeler.

Jeg har alltid vært en smule annerledes, kanskje min overdrevne snakkesalighet om temaer som interesserer meg, jeg var vel alltid litt "spesiell" som liten, og sikkert fremdeles.
Pga dette har jeg vært igjennom noen ting selv, men jeg har også opplevd å være den som blir sagt unnskyld til, og det er faktisk noe som ga meg en god følelse, en følelse av at folk som jeg anså som drittsekker kunne være medmenneskelig.

Jeg skjønner heller ikke hva som er så ille med at tidligere mobbere har dårlig samvittighet og vil prøve å skvære opp, argumentene som "de gjør det bare for å føle seg bedre" er lite gjennomtenkte. Selvfølgelig vil de føle seg bedre, slik alle oss her vil, for meg er det faktum at de har en samvittighet og at de vil prøve å gjøre det ansvarlige og skvære opp resultatet jeg var ute etter når jeg først ble mobbet. Hva er det dere andre vil ha?

Jeg sier ta kontakt med ham, det utkastet på brevet du skrev tidligere i tråden var fint, hadde jeg fått det i postkassen hadde jeg kanskje blitt litt emosjonell, jeg hadde fått styrket troen min om at mennesker er i bunn og grunn gode.
Vis hele sitatet...
Det er også noe lignende i disse tanker jeg har.

Og jeg vil påstå jeg har smakt mitt av mobbing (ikke det at jeg har hatt det verst!). Sammen med at jeg har gitt litt også. Han ene som jeg mobbet litt var psykisk utviklingshemmet og er død nå. Jeg er alt annet enn stolt av dette, og jeg skulle likt å ha prøvd å gjort dette godt igjen! Men det er for sent!
Hvis en av de som mobbet meg, hadde tatt meg i hånden og sagt "unnskyld", gjerne vist noen ekte følelser også, så tror jeg hadde godtatt dette hos de fleste.

Vil bare nevne at skolen jeg gikk på var rimelig høyt opp på lista, som Dagbladet publiserte her. Og enkelte på denne skolen hadde det ille! Mens lærerne satt på lærerværelset og drakk kaffe, og påsto hardnakket at på den skolen var det ikke mobbing! For dem sa at det var noe dem så fra vinduet.
Sitat av tøydokke Vis innlegg
Mine erfaringer fra skoletiden innebærer både gode og vonde opplevelser. Jeg var veldig skoleflink, men slet med å tilpasse meg sosialt. Jeg fikk høre at jeg var rar, og ofte ble jeg holdt utenfor.. Ble ikke invitert i bursdager, og hadde ofte ingen å være med i friminuttene..

De vondeste minnene handler om at meg og en annen jente i klassen mobbet en gutt. La oss kalle han Harald. Vi kalte han stygge ting, og la opp til slosskamper i skolegården. Dette var type "slossing" som innebar at meg og han skulle kjempe om å legge hverandre i bakken. Jeg var den sterkeste og kjappeste i klassen på barneskolen, og vant alltid disse kampene. Til tross for at dette ikke var et "angrep", men en avtalt kamp vi begge hadde samtykket til, så tror jeg at han ble med pga gruppepress fordi jeg sloss med alle de andre guttene i klassen.. Jeg fikk mye oppmerksomhet fordi ingen kunne slå meg i brytekamp. Jeg vant alltid, og fikk stor respekt blandt guttene.. Når jeg vant over de andre guttene var det ikke noen big deal, men når jeg vant over Harald, så stod alle rundt oss og ropte skjellsord til han, som "svekling" og PU-hemming..


Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag. I senere tid har jeg fått høre at han har slitt med rusmiddelmisbruk. Jeg tror ikke det går bra med han.

Dette har plaget meg i alle år. Jeg var en mobber, og jeg skammer meg. Jeg gråter nå som jeg skriver dette innlegget.

Mitt spørsmål til dere kloke mennesker er følgende: Jeg ønsker så inderlig å be han om unnskyldning, si at jeg har slitt med skammen over det jeg har gjort og at jeg angrer. Jeg tør ikke be om tilgivelse, men vil bare si at jeg gjorde noe som jeg aldri skulle gjort, at jeg har hatt vondt av dette i alle år.. Jeg tar gjerne imot synspunkter for og mot. Dersom du som leser dette selv har blitt mobbet, ville du satt pris på det dersom mobberen hadde kontaktet deg 20 år etter og sagt unnskyld?
Vis hele sitatet...

Nei jeg ville ikke likt om det om en av de som mobbet meg forsøkte å kontakte meg for å lette sin egen samvittighet. Du var en mobber, men skjønner at det du gjorde var feil. Ta det til deg og sørg for at du ikke fortsetter å være en mobber også i voksen alder.

For noen mobbere foblir mobbere også etter at de er blitt voksen. De kan være en kollega av deg på jobben som alltid forsøker å stille andre i dårlig lys, eller en som alltid forsøker å rette sine onde handlinger mot en spesiell person. Eller det kan være dårlige sjefer som alltid sørger for å ha minst 1 ansatt som de kan tyne, herje med og rakke ned på i et forsøk på å fremstå som handlekraftige og staute ledere.

Fyren du mobbet sliter nok helt sikkert med mye vondt fra oppveksten - men livet hans blir ikke på magisk vis bedre av at du kontakter ham. Og hvorfor skal han på død og liv forstå deg, det var du som var ond mot ham. Han trenger ikke forstå, tilgi eller bli minnet om den biten av livet. Tror kanskje ikke at han går rundt å hater deg, hvertfall hater ikke jeg de som mobbet meg. Men jeg har likevel ingen ønsker å se dem igjen, snakke med de eller på noen som helst måte gjøre noe for at de skal føle seg bedre.

Tvert imot - kanskje tanken på at noen av mobberne faktisk tenker som deg og skammer seg gjør alt litt enklere. Føles litt som om Karma treffer på en måte.
Han skriver jo selv: Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag.

Her ligger store deler av barndom problemene. noen stygge slengord og slosskamper gjorde trolig nok ikke ting bedre, men neppe den underliggende grunnen til at han muligens har det ganske tøft idag.
Sitat av Strømkontakt Vis innlegg
Om Harald sliter med stuff en dag i dag, er det 99 % sikkert at det ikke har noe med deg å gjøre. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Vis hele sitatet...

Veldig tydelig at du aldri ble mobbet selv.
Kanskje du var en av de som mobbet? Kanskje selve jævelen som dro alle de andre med på mobbingen? Det vil jo forklare hvordan du kan ha et så snevert syn på saken.

Barneåra er jo grunnleggende for oss alle. Det er da vi formes som mennesker, da legges grunnlaget for hvordan vi lærer oss å takle livet. Om noen mobbes over lang tid så vil det ødelegge selvfølelse, tro på egne evner og liketil synet på at man fortjener å ha det bra. Man føler seg bare som en liten dritt. For veldig mange som så kreves det årevis med psykologbehandling for å klare å leve et fullverdig liv etter mange år som mobbeoffer. Og for noen så hjelper selv ikke psykologer. Sårene fra barneåra sitter så dypt at de aldri blir hele mennesker.


Også mener du at mobberne er skyldfrie?
Forsøk å tenk nøye gjennom alt dette en gang til.

Sitat av Strømkontakt Vis innlegg
Han skriver jo selv: Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag.

Her ligger store deler av barndom problemene. noen stygge slengord og slosskamper gjorde trolig nok ikke ting bedre, men neppe den underliggende grunnen til at han muligens har det ganske tøft idag.
Vis hele sitatet...

Summen av dritt kan fort bli for mye for noen. At han hadde det dritt hjemme betyr ikke at han er fritt vilt på skolen. Om skolen hadde vært et fristed hvor han fikk fred og kunne unnslippe problemene hjemme så ville kanskje livet til Harald vært helt annerledes idag.

Men Harald fikk ikke noe frikvarter fra dritten. På skolen ble det også dritt. Problemer overalt og ingenting en liten gutt kan gjøre for å løse det. Klart sånt setter spor, og at han også opplevde mobbing i tillegg til å ha det kjipt hjemme gjorde nok ikke oppveksten til Harald noe bedre. Stakkaren fikk jo aldri fri dra dritten som omga ham.

Sitat av Susa Vis innlegg
Det er noen ting som ikke kan tilgis. Nå vet jo ingen av oss hvordan gutten du mobbet har det, kanskje han har det helt greit og vil sette pris på en unnskyldning. Men er det sånn at mobbingen faktisk har ødelagt mye for ham, er det ikke sikkert han vil sette pris på at du bruker ham for å lette din samvittighet.


At han tror noe forandrer seg fordi han sier unnskyld gir meg bare følelsen av at han bagatelliserer hele hendelsen. Jeg følte at han tråkket på meg når han lirte av seg beklagelsene sine. som om det var en liten filleting som kunne bli bra igjen pga noen tomme ord.


Så nei, jeg synes du skal være forsiktig med å si unnskyld. Om Harald har hatt vonde år pga mobbing, blir de ikke bedre om han får en unnskyldning. Og om du absolutt vil unnskylde deg, synes jeg det er viktig at du har fokus på riktig sted. Og det er ikke på dine egne følelser. Kanskje et godt gammeldags brev hadde vært greit? Litt mer innsats enn en mail, mindre sannsynlig at det blir lest på jobben, tryggere enn en fysisk konfrontasjon hvor du kanskje presser ham til å komme med en respons. Ikke vet jeg.
Vis hele sitatet...

Right on Susa!
Sist endret av frtoretang; 10. november 2014 kl. 03:40. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Forstår ikke hvorfor tar seg så nær av alt. Om noen ropte BRILLESLAGE, ellernoe til meg så brydde jeg meg døyten.
Sitat av Strømkontakt Vis innlegg
Forstår ikke hvorfor tar seg så nær av alt. Om noen ropte BRILLESLAGE, ellernoe til meg så brydde jeg meg døyten.
Vis hele sitatet...
Å bli kalt brilleslange, rødhåring, tykk eller tynn et par ganger er ikke mobbing.
Dersom det er er systematisk nedrakking, utfrysning, baksnakking, vold, skjelsord som hagler fra hele klassen mens mobberne står i ring rundt og hisser hverandre opp da er det mobbing.

Mobbing foregår over tid. Det er ikke en enkeltepisode. I mobbingens natur ligger det også at det gjerne er "alle mot en". At mobberne blir en stor gruppe der alt er tillat - og offeret er alene og og forsvarsløs. Og ofte er det slik at når mobberne finner sine ofre så finner de også de punktene hvor det svir mest hos ofrene. Det kan være alt fra hudfarge, dialekt, kroppsfasong, klær eller mangel på de rette klærne eller lyter. Ting som ikke kan endres over natten og som offeret gjerne ikke kan noenting for selv.

En som blir mobbet for å gå i rare klær kan ikke endre det om mor eller far har dårlig råd. Like lite som de kan endre det at de halter, har mellomrom mellom tenna eller har rødt hår. Overvekt er heller ikke noe som endres over natten - og mobbing pga vekt virker gjerne mot sin hensikt. Vektproblemene øker proporsjonalt med mobbingen. Eller helt motsatt at det utløser bullemi eller andre lidelser.

Forsøk å forstå hva mobbing er. Det er forskjell på å krangle med noen en gang eller to for så å slenge dritt, kontra det å sytematisk og over tid sparke, lugge dytte, jule opp en fyr for at han har rødt hår og fregner.
Enig i alt du skriver her jeg. Syns bare folk skal gjøre et bedre forsøk å stille opp for seg selv. blir litt for skjør mange av oss. Spesielt jenter når det kommer til utseende. de kan bli kalt pen 100 ganger og stygg 1 gang av 1 person så går de å legger seg i kjellern.
Jeg føler det er flere selvutnevnte tidligere mobbere i denne tråden som fortjener en smekk på fingrene, ...for at de tar så "lett" på det.
Det er ikke bare bare å unnskylde seg flere år etterpå, når mobbingen indirekte eller direkte er årsak til forjævlig livskvalitet hos offeret - og i enda verre tilfeller rusmisbruk, vold, ikke minst selvmord.


Bruskork1's tilnærming til problematikken rister jeg på hodet av. Skulle den nåværende angeren din liksom løse ødelagte år og / eller muligheter hos offeret?
Sist endret av aeon_illuminate; 10. november 2014 kl. 06:08.
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Sitat av frtoretang Vis innlegg
Nei jeg ville ikke likt om det om en av de som mobbet meg forsøkte å kontakte meg for å lette sin egen samvittighet. Du var en mobber, men skjønner at det du gjorde var feil. Ta det til deg og sørg for at du ikke fortsetter å være en mobber også i voksen alder.

For noen mobbere foblir mobbere også etter at de er blitt voksen. De kan være en kollega av deg på jobben som alltid forsøker å stille andre i dårlig lys, eller en som alltid forsøker å rette sine onde handlinger mot en spesiell person. Eller det kan være dårlige sjefer som alltid sørger for å ha minst 1 ansatt som de kan tyne, herje med og rakke ned på i et forsøk på å fremstå som handlekraftige og staute ledere.

Fyren du mobbet sliter nok helt sikkert med mye vondt fra oppveksten - men livet hans blir ikke på magisk vis bedre av at du kontakter ham. Og hvorfor skal han på død og liv forstå deg, det var du som var ond mot ham. Han trenger ikke forstå, tilgi eller bli minnet om den biten av livet. Tror kanskje ikke at han går rundt å hater deg, hvertfall hater ikke jeg de som mobbet meg. Men jeg har likevel ingen ønsker å se dem igjen, snakke med de eller på noen som helst måte gjøre noe for at de skal føle seg bedre.

Tvert imot - kanskje tanken på at noen av mobberne faktisk tenker som deg og skammer seg gjør alt litt enklere. Føles litt som om Karma treffer på en måte.
Vis hele sitatet...
Det er dette jeg ikke skjønner, hvorfor et så inderlig hat mot andre?

Det jeg innså når mobberne mine tok kontakt og sa unnskyld var at de faktisk er mennesker de også, vi gjør mye rart til tider, og det er ikke alltid like lett å tråkke utenfor salaten i livet.

Ja, der og da, når mobbingen skjedde, hadde jeg lyst til å bokstavelig talt drepe de. Jeg innså fort at dette hatet inne i meg gjorde meg like ille som mobberne, selv om jeg ikke utøvde noe så ble dette hatet inni meg et bevis for meg at mobberne "vant". Du sier at du ikke hater de, men jeg tror du lyver til deg selv, det kommer klart frem i tekstene dine at du har sterke følelser involvert angående mobbing og om det ikke er hat må du gjerne korrigere meg.

Igjen, folk er forskjellige, men jeg vil bare presisere at måten du føler saken på ikke er en fasit, jeg ville heller likt at en mobber tok kontakt og sa unnskyld til meg enn at jeg aldri hadde kontakt med personen igjen.
Multi-dysfunksjonell
somnium's Avatar
synd å si det kanskje, men som i hvert fall én annen har skrevet i tråden tidligere:
hadde de som mobbet meg på ungdomsskolen kommet i dag og bedt om unnskyldning hadde de ikke fått det.

om de føler seg bedre fordi de har prøvd er helt ok, men noen tilgivelse kommer ikke dessverre.