Må si jeg vart satt ut selv da jeg leste historien, men nå som jeg leser alle kommentarene, begynner jeg å bli skeptisk selv :/ Men hvis dette er sant, å fytti helvette! Har vært til psykolog selv før, og det skjedde det langt motsatte med meg;p psykologen min var drit grei og ingenting negativ skjedde. Og dette med "Hører du stemmer i hodet?" spørsmålene er normale spørsmål, jeg var til psykolog pga familie problemer, og jeg fikk disse spørsmålene selv, og hun sa til og med at disse var standard spørsmål de må spørre. Og her sitter jeg, ferdig med psykolog og ingenting skjedde med meg Men denne historien tar kaka!

Leser gjennom alle svarene jeg har fått, og vil først og fremst takke de som har gitt meg vennlige ord.

Jeg skjønner at en del av dere er skeptiske, da overgrepet som ble gjort mot meg var ganske ekstremt. Jeg orker ikke "forsvare min uskyld" i denne tråden, jeg har skrevet det slik det var, og selv om jeg forstår at dere ønsker å høre "den andre siden av saken" er mye av poenget at jeg ble fullstendig umyndiggjort, og ikke hadde noe som helst å si.

Som en av dere påpeker ble jeg først innlagt på paragraf 3.2, tvungen observasjon. En skrivefeil fra min side.

Ni 0,5l flasker brennevin på tre uker er ikke ekstremt mye- det er drøye 2dl daglig. Jeg kjenner mange mennesker i daglig jobb som drikker mer enn det.


Fikk den gledelige nyhet i postkassen om at jeg er innkalt til "kontroll" i dag kl 11:00. Får skikkelig nerver når jeg tenker på det, så vurderer å unnlate å møte opp. :/

Mi utheving. Eg tviler på ingen måte at du oppfatta det slik, men ein del av kritikken er her at vi har fått ei subjektiv oppfatning. Det er ditt inntrykk. Vi veit ikkje kva grunnlag helsevesenet hadde for sine avgjerder, vi veit ikkje kva inntrykk dei hadde. Difor er dette eit dårleg utgangspunkt for diskusjon.

Da er det rart at du skriver at du ble påtvunget medisiner umiddelbart etter ankomst, da det ikke er lov å tvangsmedisinere etter §3-2.

Det er i det hele tatt mye som skurrer i historien din.

Trådstarter fikk med seg at nabo-dama fikk ei sprøyte i ræva når hun nektet, samt at personalet var svært pågående med medisinen.. Det er ikke rart at han oppfattet det som om han egentlig ikke hadde noe valg.

Min egen erfaring med psykotiske pasienter er at de aller fleste blir tvunget til å ta medisiner om de nekter over et tidsrom. Rett og slett fordi det ikke finnes noe alternativ til medikamentell behandling av psykoser i norsk psykiatri. Psykiateren kan tenke at psykose er omtrent som sukkersyke. Akkurat som den sukkersyke må ha insulin må den psykotiske ha anti-psykotika for å kunne fungere (dog imotsetning til den sukkersyke blir den psykotiske påtvunget medisinen sin). Denne tankegangen er et stort tankekors innen norsk psykiatri.

Bra skrevet. Absolutt! :-)
Og du (trådstarter) kan jo ikke skrive annet enn det du husker og mener at du opplevde.
"Umyndiggjøring" MÅ jo føles forjævlig. Det kan jeg forstå...

Så jeg vil bare gi deg en (digital) klapp på skulderen, og ønske lykke til videre.
Stå på...!

(Særlig nyttig lesning for MEG, dette, for jeg jobber i "hvit frakk" i "systemet". Men ikke mange som klarer å formulere seg SÅ godt som deg når de forteller om hvordan de opplever innleggelse mot egen vilje.)

Men fordi historien er tydelig vinklet, fulle av utelatelser og generelt full av skurr, så blir diskusjonsgrunnlaget lovlig tynt, som andre har påpekt her.

Han fikk med seg tvangsbehandling på naborommet, men ikke vedtaket han selv ble underlagt og forklart før innskrivelse? Spørsmål om behandling og eventuell medisin blir også forelagt den innlagte. Og hvis du tar medisinen frivillig, da er det jo ikke tvang. Eneste måten du kan tvinges er å bli overført fra 3-2 til 3-3, og da kan du klage til fylkesmannen, samt ta det opp juridisk med gratis advokathjelp overfor kontrollkommisjonen.

Men igjen: for utenforstående på et forum blir det bare spekulasjon når trådstarters historie er så vinklet og full av skurr.

At norsk psykiatri og institusjonell behandling langt fra er optimal er vel ingen hemmelighet. Selv de som mener at medikamentell behandling primært er det beste er vel enige i at rammene man arbeider innenfor kunne vært langt bedre.

Men ja, hvis du nekter medisiner på tross av at man mener du trenger det, da blir det selvsagt fattet vedtak om tvangsmedisinering. Men i motsetning til før, så har du visse rettigheter sikret i at du kan overklage til fylkesmann, du kan ta det opp med kontrollkommisjonen, du kan faktisk ta saken din videre til tingretten hvis du ikke når fram overfor kontrollkommisjonen - og helt til europadomstolen for den saks skyld.

Lurer på det selv. hvis du blir fortalt at du har psykose av en i hvit frakk, men du føler deg 100% frisk så har du psykose alikevel da? Siden han har utdannelse og kan dette så mye bedre enn deg retten og sletten

Det handler ikke om å tro. Det handler om at man får lese én side av en sak, sterkt vinklet og fortalt av den ene parten. Historien er i tillegg full av utelatelser og hull. Spørsmålet er heller: hvorfor velger du å tro på ham, sånn uten videre? Tror du på alt alle forteller deg?

Strengt tatt har ingen av oss grunnlag for vite nøyaktig hva som skjedde. Vi kan bare forholde oss til hva trådstarter selv forteller. Men selv familien hans mente jo i følge TS at han var psykotisk...

Praksis er at alt må fattes i vedtak og dokumenteres. Tro meg, tvangsbehandling uten hjemmel i vedtak hadde blitt plukket opp raskt av advokaten du får oppnevnt.

Det er heller ingen grunn til å tvangsmedisinere ulovlig når man kan gjøre det helt lovlig ved å fatte et vedtak.

Antipsykotika blir levert ut ut som sukkertøy disse dagene, quetiapine(seroquel) har tydeligvis blitt det valium var for 30 år siden! problemet er de enorme metaboliske bivirkirkningene & skadene om kan oppstå ved langvarig bruk, avhengighet er et annet problem! grunnen til at det medisineres mye er fordi at det blir en lettere jobb for personalet & håndtere pasienter som er dopa, en slags kjemisk lobotomi med ord! men dette er praksis i hele verden og man kan lure på hvorfor Sovjetiske sinnsykehus brukte stoffet Haldol som en avstraffelse av dissidenter!

Utrolig lesning, ga KP til deg Men er ikke helt sikker på at dette er sant! Som sagt så har vi mennesker en tendens til å vri litt på ting og det er det jeg tror du har gjort her, fortalt ting som er delvis sant og altså pyntet litt og utelatt en del detaljer.

Tittet litt på tidligere tråder og innlegg og fant dette:

Dette er bare ett eksempel, for de som er interessert er det mye mer der det kom fra.
Fra min side virker det som du TS har lite respekt for rusmidler, selvom du sier du har stor respekt for dem. Du er ikke forsiktig nok og sitter i klisteret, men tviler for all del ikke på at du er/var en oppegående person som var kreativ og flink med det meste

Har lite tro på at noen klarer å diktere opp alt dette så detaljert, så det er nok sant, men hva er det som ikke er helt sant, og hva er det du ikke har sagt?

Hvis TS klarer å være ydmyk, og fortelle om alle vinklingene han oppfattet underveis (altså feks hvorfor psykologen gjorde som han gjorde) så tror jeg vi hadde fått en litt annen historie. Men uansett så er det helt absurd og noe som dette burde ikke skje i Norge, ikke i Europa, faktisk ingen steder!


Ser at du skulle på kontroll klokka 11.00, nå er den 12.00, så satser på at du kommer med tilbakemelding om du ikke er innlagt igjen?

Føler med deg og ønsker deg lykke til videre.

Anders Breivik mener nok at han er verdens friskeste mann.

Jeg er også sikker på at ihvertfall 5/10 du finner på lukket avdeling også mener de er friske.

Men han har de håndfaste bevis på at ikke er frisk.. Og hvis folk virkelig utgjør en stor fare for samfunnet generelt og rett og slett er mentalt syk så skjønner jeg det jo for all del.

Hva sier de rundt deg om denne saken? Dine venner og familie? Har de samme oppfatning av saken som deg selv? Selv om du kanskje ikke har fortalt oss hele sannheten, så skjønner jeg godt at du opplevde det som ekstremt ubehagelig. Absolutt ingen vil oppleve tvang mot seg selv som noe hyggelig.

Håper for din egen del at du dro på møtet du hadde i dag. Er historien din så ekstrem som du påstår, skal du ikke se bort ifra at du blir tvangsinnlagt på nytt om du ikke møter opp.

Jeg tror mye av det som er skrevet av trådstarter er sant, selv om jeg også merker det noe subjektive imot systemet som naturlig kommer med når noen blir tvangsinnlagt.

Selv har jeg også vært tvangsinnlagt og ser på det som en positiv (faktisk!) opplevelse. Jeg slet med psykiske problemer, basicly depresjon i ett år før jeg ble manisk. Når en person blir manisk mister han/henne bakkekontakten med jorden på ett følelsesmessig plan. Mani er det motsatte av depresjon. Jeg ble overdrevet glad, mistet alle sosiale grenser, all økonomisk sans og var villig til å ta alle risker (som for meg var ikke-eksiterendes) for å ha det morro. Sov ikke på mange netter på rad osv.

Jeg ble innlagt etter å nesten druknet etter å lagt ut på en svømmetur mens jeg var ruset på alkohol og psykiatriske medisiner (en dårlig kombinasjon). Etter ett par rømningsforsøk (som jeg gjorde for morro skyld) ble jeg tvangsinnlagt.

Uten dette hadde jeg (med fare for å virke veldig dramatisk) enten mistet livet mitt eller blitt totalt konkurs.

I dag er jeg diagnostisert med bipolar lidelse, går daglig på medisiner (bla. seroquel) og lever ett vanlig (!) liv som student.

Norges psykiatriske system reddet meg fra å enten leve eller dø tidlig som en totalt ustabil skrulling og fikk livet mitt tilbake på normalt kjør.



Så det er absolutt to sider av saken. Men med erfaring når det gjelder psykiatriske medisiner kan jeg forstå at man kan bli kanske fucka up av det hvis man er frisk. Om trådstarter var frisk eller ikke kan ikke jeg si noe om.

Rimelig syk historie! Som alle andre har sagt, så tror jeg ikke dette er hele siden av saken til TS.

Som diabetiker maa du ta insulin. Det er den eneste behandling som viser seg aa virke. Men du har rett til aa nekte aa ta insulin. Det er ikke noe selvsagt at insulin skal paatvinges deg. Slettes ikke.

Paa alle normale sykehus har pasienten rett til aa nekte aa ta medisin - men er man psykotisk saa taes denne retten fra en. Man umyndiggjoeres fordi man regnes som utilregnelig. Det er selvsagt at man er utilregnelig naar man er psykotisk - men det er ikke selvsagt at medikamentell behandling er noe man ville ha takket ja til om en u-psykotiske selv hadde fatt bestemme - de fleste som har faatt tvangsmedisinering er like mye imot medisineringen etter psykosen (det er derfor saa mange slutter naar tvangsvedtaket opphoeres).

Om man er til fare for en selv og andre saa maa man nok plent innfinne seg med aa skjermes fra samfunnet. Men hvor kommer retten til aa paatvinge medisiner inn i bildet?

Det finnes massevis av eksempler opp i gjennom historien paa mennesker som har gjennomlevd en psykose uten medikamentell behandling (antipsykotika har bare vaert i sving i ca 50 aar). Som har landet av seg selv, og kommet tilbake til normale liv. Svaert mange kunstnersjeler har f.eks hatt en psykotisk episode. Psykose er heller ikke i alle tilfeller negativt om den faar utspille seg og integreres inn i personens psyke. Mange kan se tilbake paa psykosen og mene den var verdifull. Det finnes mange eksempler paa prominente mennesker med dette synet.

Ogsaa har man spoersmaalet om medikamentell behandling virkelig kurerer. Spesiellt om det innfoeres under tvang. Man har det store etiske spoersmaalet ved at man ikke bare paatvinger pasienten behandling for psykosen - men ogsaa svaert kjipe bivirkninger.

Det store flertallet av tvangsmedisinerte mennesker stopper paa medisiner den dagen tvangsvedtaket opphoerer. Ingen kurering foelger. Man faar en svingdoerpasient som man klarer aa faa til aa lande saann noenlunde naar hun tvangsmedisineres - men som aldri blir kurert. Rent oekonomisk koster det samfunnet like mye aa gi en slik pasient tvangsmedisinering som aa ikke gi tvangsmedisinering. Men naa synes jeg i utgangspunktet at oekonomi er et svaert u-etisk argument for aa legitimere tvangsmedisinering.

Det du sier, gir mening. Og ja, jeg har intet annet grunnlag til å tro på TS enn at jeg ser ingen annen mulig grunn til å lyve til oss. Han får jo bokstaveligtalt ingenting for det. Verdiløs KP og "Status"? Glede av å se hvordan folk kan bli lurt trill rundt? Kanskje det. Men uansett var det veldig interessant for meg å lese. Dette for meg er bare en tråd, på et forum. Sant eller ikke, glede fikk jeg av å lese det. Håper da at det var sant, siden det gjør det hele så mye med interessant. Men forstår du hva jeg mener? Prøver bare å si at denne tråden var interessant da jeg leste den. Nå er den ikke det lenger. Jeg bryr meg ikke så veldig. Du svarer kanskje, du bryr deg nok til å svare... Ja, det gjør jeg, men så kjeder jeg meg noe enormt akkurat nå da

Men som sagt, du stiller med noen gode argumenter. Uheldigvis er det ikke det jeg er ute etter

- Serenity

Antipsykotika kurerer heller ikke psykoser.

Men for dem som er godt fornøyd med antipsykotika og dems virkninger. Flott! Go for it! Antipsykotika har vært til stor hjelp for mange psykisk syke. Det er ikke hva jeg snakker om. Det jeg snakker om her er tvang og umyndiggjøring - ofte gjennom et helt liv (med svært kjipe bivirkninger).

Av egen erfaring fra psykosepost får ca. alle som vurderes å ha psykose tvangsmedisinering om dem nekter medisiner. Dette uavhengig av om dem går løs på seg selv eller personal.

Her blander du korta. Jeg snakker om vanlige mennesker som får en psykotisk episode. Det har skjedd en hel haug av mennesker opp igjennom historien. Og mange hadde et eneste tilfelle med psykose som fikk lov å utspille seg uten medikamentell innblanding.

Jeg snakker ikke om mennesker med medfødt hjerneskade e.l. Man finner ikke autister eller psykisk utviklingshemmede på psykose-poster innen psykiatrien.

Det jeg etterlyser er et alternativ til tvangsmedisinering. Ikke nødvendigvis dybdepsykologi og kognitiv adferdsterapi tilpasset optimalt hver eneste pasient som du foreslår (selv om dette sikker hadde vært flott og gitt gode resultater)

Den absolutt dårligste løsningen er å bare skjerme pasienten til psykosen går over. Men la oss ta dette eksempelet som alternativ. Om pasienten ønsker dette fremfor medisiner, ser jeg ikke hvordan man etisk sett kan forsvare å prakke medisiner med kjipe bivirkninger på et medmenneske. Når pasienten likevel er fullt uføretrygdet, får betalt leilighet og trygd og er svingdørpasient trenger det ikke være de store økonomiske tap å snakke om heller.

Drar vi inn økonomiske perspektiv for å legitimere tvangsmedisinering - burde vi egentlig tvinge alle mennesker til å trene og til å spise sunt, samt innføre tvangsrøyke-avslutnings-konsentronsleire

Det er fordi antipsykotika demper symptomer på psykose.

Det gjelder også ’vanlige’ mennesker.

Du snakker som om psykoser går over sånn uten videre, som om det var en forbigående forkjølelse. Dette gjelder kan hende mtp såkalt stressindusert psykose (det man før kalte hysterisk psykose) og i noen andre tilfeller, men for de aller fleste vil det å la en alvorlig psykose forbli ubehandlet føre til at personen blir verre, ikke bedre.

Ideen din om at psykoser helbredes ved å gå sin gang ble for øvrig empirisk testet ut ved Kingsley Hall på 60-tallet. Erfaringene derfra viser vel også at bortsett fra noen få unntak, så stemmer ikke denne teorien i praksis.

Og om ikke medikamentell behandling er ideell, så er den statistisk bedre enn ingen behandling.

Alternativet er enten å bruke andre tvangsmidler, å la pasienten forverres, eller å utdanne tusenvis av psykologer vi ikke har. Altså: i teorien kan man forholde seg til hva som helst, men i praksis er man begrenset av økonomi og ressurser.

For en del år siden ble jeg medisinert med blant annet zyprexa, grunnet en psykose.
psykosen ble utløst av at jeg på det tidspungtet hadde det veldig tungt. Når jeg tok pillene jeg var blitt foreskrevet, oppfattet de som var rundt meg, meg som mer rolig. Selv følte jeg bare ubehag av pillene og inni meg herjet det like mye som uten piller. Så jeg bestemte meg ganske raskt for å droppe allle piller og ta en dag av gangen, for jeg viste at om jeg fikk lov til å ta en dag av gangen, i mitt eget tempo, så ville jeg gradvis bli bedre. Og etter at jeg sluttet på piller, følte jeg meg bedre og mine nermeste merket bedring. Husker ikke hvor lang tid det tok før jeg var helt "frisk", men for meg var det viktig og komme tilbake i arbeid for å komme meg helt.

At piller kan være løsningen for noen, ja helt siikkert, men at det liksom skal være løsningen for alle man mener ikke passer inn i A4 formatet samfunnet har satt, mener jeg er riv ruskende galt. Piller burde være det siste alternativet man prøver, men i dag virker det som at majoriteten tror at det finnes en pille for alt. Samtidig tror jeg det er mye rimligere og medisinere noen, enn at en fagperson skal bruke store ressurser på et individ. Når de heller kan bruke minst mulig tid på hver enkelt, og heller dytte dem fulle av piller, slik at de blir lettere å håndtere.

Jeg synes psykiatrien i Norge er til å skamme seg over, om du går til legen og sier at du sliter og trenger hjelp, blir du som regel bare satt på piller og glemt, men om du er en fare for deg selv eller andre, ja da blir du sperret inne og gjemt bort fra omverden fullstappet av piller.

Jeg håper du ikke har fått varige mèn, men om så skulle være tilfelle, ville jeg vurdert og gått til sak mot helsevesenet og kreve erstatning for tapt livskvalitet og fremtidige inntekter som musiker.

Ønsker deg lykke til og god bedring, i håp om at du ikke har fått varige mèn som følge av medisineringen.

Bekjenningen din tar ganske enkelt feil her. Bivirkninger av antipsykotisk medisin kan være permanente. Se: http://en.wikipedia.org/wiki/Tardive_dyskinesia

Dette er en bivirkning som er synlig på utsiden. Bivirkninger som er usynlige blir gjerne benektet av helsepersonell.

Det er sjokkerende hvor lite kunnskap helsepersonell har om psykiatriske medisiner. Som for eksempel din kjenning som benekter velkjente, permanente og alvorlige bivirkninger. Dette er jo ikke noe som er hemmelig. Det står faktisk i pakningsvedlegget.

Jeg håper inderlig at du er et troll, selv om jeg hadde håpet på at troll som spiller på andre menneskers sypatiske og empatiske evner var en utdøende rase.

Dette er et overgrep av så motbydelig karakter at jeg har store problemer med å tro på at det kan være sant i et land hvor vi ellers har det så godt.
Til og med de aller verste jeg har sett i fengsel har blitt behandlet LANGT bedre enn dette, og da snakker jeg om personer som virkelig oppfattes som det vi ufaglærte vil karakterisere som sinnsyke.

Du av alle burde vel skjønne at det er lurt å vise seg fra sin beste side ved slike anledninger?
Å unnlate å møte opp vil kunne føre til at eventuelt eksisterende helsepersonell vil oppfatte det som om du ikke er i stand til å fungere ordentlig i samfunnet.

Jeg håper virkelig ikke at dette bare er en måte å gli under radaren på slik at vi her inne skal tro at du har blitt tvangsinnlagt igjen.


Og til slutt vil jeg komme med en oppfordring dersom du er et såkalt troll:


Det er mange her på nFF som opprettet tråder vedrørende psykisk helse og denslags.
Her snakker vi om personer som virkelig kan ha godt av å snakke med helsepersonell for å komme seg på rett kjøl igjen.

Slike skrekkhistorier kan være medvirkende årsaker til at sårt trengende personer vil vegre seg for å oppsøke helsepersonell i frykt for å bli tvangsinnlagt.

I denne sammenheng hadde det derfor vært lurt av deg om du hadde avslørt spøken, dersom det faktisk er en spøk da.


Dersom du ennå velger å kjøre på med høye kneløft pga. dette faktisk er sannheten og du er 100% sikker på dette så kunne det kanskje ha vært en idè å få seg en kontaktperson eller to her på nFF?

Dersom du plutselig "forsvinner" kan kontaktpersonene poste i denne tråden slik at personer som er interessert i å hjelpe kunne ha tatt kontakt slik at det kunne blitt planlagt en eller annen form for aksjon.

dette er en veldig interessant tråd og jeg vil så gjerne uttrykke støtte og medfølelse til han som ble innesperra og tvangsdopa..

hvaslags samfunn er det vi har der man må leve opp til udefinerte forventninger om følelsesmessig flathet og 'normalitet' (hva er normalt?) i frykt for å bli fanget i et livsødeleggende nett og miste all troverdighet attpåtil?
det påvirker jo alle andre også, selv de som ikke er berørt av det. vi mister så mye farge og mangfold i livene våre fordi de mest eksentriske av oss ikke kan være deltagende, og heller må sitte stuet bort og skamme seg.
diskusjonen er kjempeviktig, men det er noen uttalelser her og der jeg stusser på..

hvorfor er det så opplagt at det ikke går? på tross av alle de ordene ville jo dette uansett vært et menneske. alle mennesker vil ha det bra og har det i seg å få det bra...
helsevesenet legger ikke opp til at mennesker skal klare å bli friske, fordi de har en forestilling om at omtrent alle er 'lost cases'.
hvis man hadde blitt flinkere til å se alle individuelt... og ikke behandlet folk etter samlebåndsprinsipp... så hadde hordene av 'sinnsyke' gått en lysere fremtid i møte.

Jeg tror han. Jeg har kreft og for et par år siden fikk jeg vite på kontrolltimen min at jeg hadde spredning. Dette var en fredag, og da jeg reiste hjem fra legen som holder til i Oslo og til byen jeg bor i på Østlandet var jeg mildt sagt nedfor. Jeg hadde ikke noe som kunne roe nervene og hodet mitt.

Jeg dro på legevakta her i byen, forklarte situasjonen og ba om noe å roe hue på. Negativt svar, ble bedt om å dra til DPS i nabobyen og spørre der. Dro dit, men de hadde ikke noe annet en mildt kløestillende (jeg klør når jeg stresser) som jeg takket nei til. Ble ganske forbanna og sa rett ut at jeg så dem som inkompetente. De henviste meg til legevakt i samme by. Dro dit, da var det midt på natta og jeg var trøtt. Gjespet meg gjennom samtalen med legen som heller ikke ville gi meg noe og slang ut av meg at "om jeg hopper ut foran en bil hadde jeg kanskje fått noe?". DA reagerte de, ambulansepersonell ble tilkalt, jeg ble bryskt dytta inn i ambulansen selv om jeg stritta imot og ble sendt på DPS. Der ble jeg tvangsinnlagt siden jeg var "suicidal" og dytta full av sovedop. Jeg sov resten av natta og var grisetrøtt utover dagen.

Det ble forventet ble jeg fortalt at jeg deltok sosialt, så da satt jeg da der i dagligstua sammen med noen neddopa mennesker og tørrpratet med et par ansatte til stede. En helt surrealistisk situasjon. Samme kveld kom psykologen for evaluering, jeg preika henne etter munnen og da etter et døgn ble jeg sluppet fri. Fikk IKKE med meg noe hjem typ Sobril for å roe nervene. Frihetsberøvelse er IKKE moro og hællan dussen så glad jeg var da jeg gikk ut av døra der. Sånn blir kreftpasienter som roper om hjelp behandlet.

Så du mener at alle folk som har tatt en lang utdanning for å klare å stille slike diagnoser ikke er verdt å høre på, og at du heller burde prøve å fikse det sjøl? Høres ut som du trenger hjelp, siden du tror folk i helsevesenet er ute etter å ta deg..

Antipsykotika demper symptomer paa psykose, samt paafoerer en rekke bivirkninger som er saapass ulevelelige for svaert mange at dem ved klar viten og vilje og upsykotisk sinn velger aa stoppe med dem rimelig raskt etter at tvangsvedtaket opphoerer. Jeg ser ikke at det automatisk foelger at tvangsmedisinering er det eneste alternativ.



Saa du mener det er greit at et harmloest menneske som vurderes aa ha psykose skal tvangsmedisineres og paaprakkes en pakke med kjipe bivirkninger mot sitt u-psykotiske sinns vilje?

Selv om medikamentell tvangs-behandling faar en person til aa lande fra en psykose rimelig fort - er det ikke gitt at en person oensker aa lande fra sin psykose i bytte mot bivirkningene fra antipsykotika. Dette driter du en lang marsj i ved aa forsvare tvangsmedisinering mot alle som faar psykose (som igrunnen er norsk psykiatris praksis).

Alle andre lidelser har muligheten til aa ikke ta imot medikamentell behandling, selv om dette vil medfoere at symptomene eventuellt forverres. Dette er en menneskerett naar det gjelder hele helsespekteret.

Naar det gjelder alle andre menneskelige lidelser saa annsees det som en menneskerett aa la vaere aa ta imot behandling. Det kan innebaere at man "blir vaerre" ( i hvems oeyne?) - dog er det pasiententens valg hva anngaar egen kropp og helse (pasienten har rett til aa bestemme over egen helse).

Om en pasient foretrekker en form for tvang og foeler det mindre innvanderende enn en annen form for tvang. Hvorfor ikke?

Slik norsk psykiatri er idag er det ikke lov aa ha psykose. Det finnes ingen alternativ til aa bli tvangsmedisinert.

Man maa ta inn over seg hva slags overgrep tvangsmedisinering med sterke medisiner virkelig er. Man maa snakke med mennesker som blir tvangsmedisinert aa forstaa hvordan det oppleves.

-

Foer i tida var lobotomi akseptert bruk mot vanskelige pasienter. lobotomi hadde straalende resultater om man skal se paa "demping av symptomer". Oekonomisk er det ogsaa straalende. Likevel ser vi paa tvangs-lobotomering idag som en barbarisk behandling.

At tvangsmedisinering med antipsykotika - for svaert mange foeles som kjemisk lobotomering, er for meg, som har jobbet noen aar i norsk psykatri, og et halvaar med kun psykotiske pasienter - ikke vanskelig aa forstaa. Mange ender opp som sloeve foelelseskalde versjoner av seg selv, ikke ulikt fysisk lobotomering.

Psykiatri er et vanskelig felt. Absolutt. Spesiellt om en psykotisk pasient er til fare for seg selv og andre. Da maa en eller annen form for tvang brukes.

Problemet i norsk psykiatri er at mennesker overkjoeres igjen og igjen og igjen. En psykose-pasient har ingen rettigheter hva anngaaer egen sykdom. Ingen rett til aa nekte den "kjemiske lobotomeringen". Det er ikke noe jeg mener kan forsvares.

Må bare si at hele helsevesenet ikke er så svart/hvit som det males her i denne tråden. Det finnes helsepersonell som faktisk bryr seg om jobben sin og pasientene de er lovpålagt å hjelpe. Og ikke alle av dem er født "firkanta" heller. Noen av dem kan være ganske runde i kantene. Bare så det er sagt..

Dette er det reneste sludder. Jeg har vært frivillig innlagt. Jeg brukte endel medisiner fra før, og nederst i "koppen" med medisiner oppdaget jeg plutselig en dag en ny medisin. Som jeg da uforvarende hadde fått i meg jeg vet ikke hvor lenge fordi jeg ikke så den blant de andre. Så plutselig en dag var den bort. Og plutselig en annen dag var en annen borte.

Jeg ble hverken spurt eller informert. De sjonglerte med medisiner uten at jeg i det hele tatt snakket med legen. Jeg ante ikke engang hvem legen var. Dette var visst helt normalt.

Diagnosen var moderat depressiv episode, så det er ingen som bestrider at jeg var med mine fulle fem.

Alternativet til å bryte psykosen med medisiner er gjerne å forverre/forsterke pasientens problemer ved å la symptomene gå ubehandlet. Psykoser kan da opptre hyppigere og av alvorligere art, sykdomsbildet sementeres og problemene blir vanskeligere å behandle.

Tvang og i hvilken grad man skal bruke det er et vanskelig spørsmål hvor det ikke finnes noen enkle svar. Forskjellen på psykoser og det å nekte å ta medisin mot AIDS er at når du er psykotisk så reknes du ikke som ansvarlig for dine egne handlinger, og du kan derfor ikke avgjøre hva som er ditt eget beste. Er du utilreknelig, kan du ikke straffes for forbrytelser, du kan ikke inngå bindende kontrakter, og du anses som uegnet til å foreta beslutninger du ellers ville hatt rett til å ta.

På samme måte særbehandler vi en rekke mennesker, enten det er barn, psykisk utviklingshemmede, folk med ekstremt lav IQ eller andre som antas å ikke være fullt myndige til å foreta valg og stilles ansvarlige for sine valg.

Det du ber om, er at man som psykotisk skal regnes som fullt ansvarlig for sine handlinger. Men har du egentlig tenkt gjennom hvilke konsekvenser dette ville hatt for den psykotiske selv?

Hardcore frihet for enkeltindividet uavhengig tilreknelighet er kan hende en fin prinsipiell tanke, men i praksis er det en pris som må betales av samfunnet, av pårørende og ikke minst av pasienten selv.

Alle tvangsmidler vil være omstridte. Det du kaller overgrep vil andre omtale som det som reddet dem.

Og dessverre har vi ikke ressurser eller økonomi til å tilby et fullgodt alternativ til medikamentell behandling.

Å la noen bli dårligere og dårligere av en ubehandlet psykose er fra et helseperspektiv det samme som å la noen skade seg selv.

Medikamentell behandling er ikke ideell, og jeg er enig i at den er problematisk slik den brukes i dagens psykiatri – men statistisk er den bedre en ingen behandling og antipsykotiske medisiner hjelper også mange til å leve normalt i samfunnet der de ellers ville vært fortsatt innesperret på institusjon.

Det finnes mange former for psykose. Noen er forbigående , mens andre er mer kroniske. Enkelte har en sårbarhet i seg til å utvikle psykose ved påkjenninger i livet, el ved rusbruk. Gjentatte psykoser er dessuten svært belastende for hjernen på lang sikt.
Når det gjelder alvorlige sinnslidelser som schizofreni el. bipolar lidelse, så er disse kroniske. Dvs psykiatrien forsøker å behandle symptomene.

I tidligere tider ble folk sendt på asyl, ofte for resten av livet dersom det var snakk om alvorlig sinnslidelse. Etter neuroleptika kom kan menneskene med disse alvorlige sykdommene fungere og bidra i samfunnet. Der er mange negative aspekt ved neuroleptika, men alternativet er vel verre?

Jeg synes mange her har et litt paranoid syn på psykiatrien, man blir ikke tvangsinnlagt uten det er åpenbart at personen er sinnslidende. Evt at personen truer med å ta sitt eget liv. Psykiske problemer er en økende folkesykdom, psykiatrien har ikke kapasitet til å herse med friske mennesker....

Så du mener de som jobber i det psykeriatriske ikke kan bli syk selv?
Blir som å si at lastebilsjåfører ikke kan få kreft...

Jeg jobber ikke i det psykeriatriske lenger, jobbet.
Jeg vurderer å søke meg tilbake nå som jeg er på bedringens vei, å ingenting teller mer på CV'n enn egne erfaringer innen yrket, du lærer ikke alt fra boka.

Tror du hadde heller satt pris på en behandler som har opplevd sitt selv, enn en som har vokst opp med pappas penger og en problemfri hverdag.

Historien høres ut som om den skulle vært tatt fra Lier mentalsykehus før det ble lagt ned.

Hvor mange pasienter er det ikke som opplever tvang som en ekkel opplevelse? Denne historien er litt for vinklet fra ts sin side. Paranoid til tider virker det også slik som han skriver

Helt sykt, men er ikke overrasket hvis dette er sant. At det tas fram at dette innlegget er subjektivt og vinklet, er for meg litt irrelevant, da alt man opplever er subjektivt.
Hadde en eks som kom opp i en lignende situasjon. Skulle bare prate med psykolog og fikk innleggelsedato et par dager seinere. Var bare inne 3-4 uker da.
Psykisk Helse Norge er på ingen måte bra. Har ei venninne som ikke husker noe fra livet sitt over en toårsperiode, grunnet tung medisinering. Det er ikke å stikke under en stol at hun har både det ene og det andre, men å ha et to års hull i hukommelsen er jo ikke kult.
Mora til en kamerat av meg var overlege på akuttpsykriatisk, menta helt og ble selv lagt inn på samme avdeling. (grunnet drapstrusler, ideer om konspirasjon i psykose osv.)
Har også "mista" en far til kjemisk lobotomi, pga feildiagnose. Så hvis det er noe Norge kan er det er det å skape pasienter til psykiatrien.

OP kunne opplyst diskusjonen ekstremt mykje ved å be om å få utlevert journalen sin, og publisert den her.

Eg er for eit sterkare helsetilsyn, men eg ser ikkje poeng i å diskutere helsevesenet ut frå anekdotiske, ekstremt subjektive fortellinger. Det er ikkje matnyttig.