Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 1838
Hater faren min ekstremt. Han er den største drittsekken jeg vet om.

Alle jeg kjenner synes jeg er en oppegående fyr som gjør det greit på skolen og som jobber ofte.

Likevel er jeg en skuffelse i min fars øyne.

Han matcher beskrivelsen på en narsissist 100%.

Ingenting jeg gjør er godt nok og pappa er aldri interessert i noe jeg har å si. Det er KUN tingene han bryr seg om som virkelig teller o verden.

Han viser null respekt, omtanke, forståelse eller empati.

Han har også en tendens til å klikke i vinkel av ingenting.

En gang ble han forbannet og kalte han meg for en «mislykket sønn» fordi jeg sto opp kl 12 en dag i sommerferien.

Jeg føler meg ikke trygg når pappa er hjemme og får angst hver gang han går ned trappa mot rommet mitt.

Pappa har blitt verre de siste årene og derfor har jeg brukt sykkel og motorsykkel for å komme meg bort hjemmefra når pappa ikke er på jobb. Det er så mentalt krevende og skummelt når pappa er hjemme at jeg orker ikke.

Kunne brukt en hel dag på å skrive opp alt det jævlige med pappa og hvordan han er en grusom far, men trenger heller hjelp til hvordan jeg kan takle dette.

Pappa kommer aldri til å endre seg. Min mor har utallige ganger forsøkt å snakke med pappa men som sagt, det er jo kun han som har rett.

Misunner sånn vennene mine som har rolige foreldre og kan gjøre som de vil i fritiden deres.

Nå er det vinter og mørkt. Motorsykkelen står vinterlagret og jeg har ingen mulighet til å stikke av lenger (bor langt borte fra folk).

Trenger råd av noen som kanskje har vært gjennom det samme eller lignende.

Klarer ikke holde ut så mye lenger.
Sist endret av zz420; 26. januar 2023 kl. 17:17.
Tenker det beste hadde vært å flytte ut.
Leit å høre. Barn skal ikke oppleve sånt. Det beste du kan gjøre er å ta vare på deg selv og beskytte deg selv!
Når du blir 18 er det bare å flytte hjemmefra.
Invester de lille pengene du har så du kan kjøpe deg en egen bolig på sikt
Er det en mulighet å bytte skole, og få borteboerstipend?
Kom deg vekk fra det svinet det. Sånne personer kommer aldri i verden til å forandre seg med mindre de ligger 6 meter under bakken.
Er foreldrene dine separert? Kan du flytte til din mor? Når du er 16 kan du i stor grad bestemme selv hvem du vil bo med. Kan du flytte i kollektiv med venner? Borteboerstipend?

Kanskje vurdere å snakke med noen profesjonelle? Det er mulig kommunen har gratistilbud for sånt. Der kan du få både råd og støtte. Det er forståelig at det er en påkjenning og bo i slike omstendigheter. Jeg vet en ting og to om dette.

Og prøv å ikke la dette gå for mye innpå deg. Å ha en sånn dynamikk til en forelder kan være krevende og ta mye tid og energi.

Å kalle sønnen sin for mislykket er ganske lavmål. Det virker som faren din sliter med noe. Vær forsiktig med å konfrontere han med ting, du har kanskje merket at han ikke reagerer bra på kritikk osv. Du er ung og har andre ting å tenke på enn en emosjonelt ustabil far.
Hvor gammel er du? Det er litt vesentlig for hvilke muligheter du har.

Uansett, du må distansere deg fra ham, om ikke fysisk (ennå) så emosjonelt. Sov til 12 hvis du vil du. Han får bare gå rundt å være skuffet. Det er han jo uansett, det spiller ingen rolle hva du gjør, for det handler om ham og ikke deg. Jo fortere du innser det, og slutter å streve for å få noen smuler av anerkjennelse fra ham, jo bedre.

Det er litt som om faren din var død. Du kan være trist for det, men ikke bruk årevis på å håpe at han kommer tilbake. Du har ingen far.
Kjenner meg mye igjen av det du skriver. Kom deg til helvete bort. Han har bikka det punktet jeg caller for no return, altså uansett hva så kommer han til å forbli den jævelen han har blitt. Jeg vil tippe at mye av dette er på grunn av hans egen far og oppvekst, der han mest trolig har blitt utsatt selv for de samme tingene og har vokst opp i mange år i å tro at dette er normalt. Kom deg unna, snakk med psykologer / annen hjelp og fokuser på at DU skal vokse opp uten de trekkene faren din har, fordi om du ikke tar tak i dette så sitter du brått en dag i 40-åra og er like ille. Dette må du ikke ta personlig - jeg vet at du HATER faren din og vil virkelig ikke bli som han. Faren min sa det samme om sin egen far i følge mamma, men her er vi. Jeg har ikke sjans på å telle hvor mange søvnløse og tårefulle netter han har forårsaket meg.

Sier ikke at dette er casen, det kan hende faren din er psykisk syk eller kan være født sånn men uansett.. jeg vet hvordan det er og det som virkelig hjalp meg var å komme meg unna, ta tak i min mentale helse og finne støttespillere på veien. Jeg er fortsatt veldig ung, men tror jeg virkelig kan få til å snu den onde sirkelen med fedre som mishandler barna sine i vår familie. Alltid reflekter over din egen oppførsel og om du får tendenser som kan ligne på faren din, er det viktig at du er bevisst og tar tak i det tidlig. Barn blir en kopi av sine foreldre, hvis ikke man tar tak i det tidlig.
Sist endret av Emilher1; 26. januar 2023 kl. 23:20.
Moren min er også slik (mor og mor, slutta å se den hurpa som mor for lenge siden). Som folk over sier, det er ikke noe du kan gjøre for å endre slike personer. Det er helt jævlig at slike søppelmennesker har foreldreansvar over uskyldige barn, men det er lite man kan gjøre enn å flytte ut asap så fort man blir myndig. Offentlige institusjoner er til lite hjelp da faren din mest sannsynlig kommer til å godsnakke seg ut av det, og det ender opp enda verre med deg. Bare hold hode kaldt til du får flytta ut.
Sitat av *pi Vis innlegg
Hvor gammel er du? Det er litt vesentlig for hvilke muligheter du har.

Uansett, du må distansere deg fra ham, om ikke fysisk (ennå) så emosjonelt. Sov til 12 hvis du vil du. Han får bare gå rundt å være skuffet. Det er han jo uansett, det spiller ingen rolle hva du gjør, for det handler om ham og ikke deg. Jo fortere du innser det, og slutter å streve for å få noen smuler av anerkjennelse fra ham, jo bedre.

Det er litt som om faren din var død. Du kan være trist for det, men ikke bruk årevis på å håpe at han kommer tilbake. Du har ingen far.
Vis hele sitatet...
Ifølge en post fra juni i fjor er han 16 eller 17.
Dvs vidergående. Da bør du ha mulighet til å bytte skole, få borteboerstipend og bo for deg selv, om du føler deg klar for det.