Hei. Mitt store ønske i verden er et barn. Er alene og har blitt gravid uten mulighet for barnebidrag da far er fra utlandet, men jobber i Norge for en periode. Jeg tenker jeg må ta abort da jeg ikke har økonomi til å ha barnet. Jeg skal snart på aap, og har tvangstrekk i lønn fra namsmann i all overskuelig fremtid. Hvilke tillegg fra nav kan jeg få som gjør at det kan gå, eller vil namsmann ta alt? Abort er vel det beste valget , hvorfor skal jeg utsette et barn for dette ?

Hvis ditt største ønske er barn så beholder du barnet.
Blir sikkert hardt økonomisk, men du bor jo i Norge.

For kidden sin del så bør du få livet ditt på stell før du begynner å dra barn til verden.
Får du unge bare for du vil ha en, uten å ha endene dine på rekke og shitten din noenlunde på stell, ja da er du jævli egoistisk.
En far kan jo også være greit å ha. Og en mor som ikke er konstant stressa på jakt etter penger, nedtynga av gjeld, Hos namsmannen og mentalt fraværende pga overnevnte stress.

Kort og greit så svarer du fint på ditt eget spørsmål, så alt håp er vel ikke ute.

Barnetrygd får vel alle foreldre?

Trenger ikke nødvendigvis ha livet på stell for å få unger, ting faller på plass etterhvert og man endrer seg utrolig mye i den tiden man venter på barnet og når det først har kommet.
Skal du ha alt på stell før du skal bli forelder, så er du nesten for gammel til å kunne bli det innen den tid kommer.
En far er heller ikke nødvendig for at man skal bli forelder, herregud for noe tull.
Finnes så utrolig mange aleneforeldre der ute som klarer seg kjempefint, men de burde vel bare gi bort ungene sine frem til de finner seg en pappafigur?

Selv om du går på AAP nå, så betyr jo ikke det nødvendigvis at det er det du skal leve på resten av livet.
Søk jobb og gå ut i jobb når du har mulighet og barnet er gammelt nok til barnehage, da tjener du fort mer og vil ha mer å rutte med både for deg og barnet samtidig som at du også får ned gjelda di.

Så lenge du er motivert nok vil det gå bra. Barn koster penger ja, men det finnes veldig, veldig mye bra brukt som gis bort gratis eller selges billig. Har 2 barn selv og har fått utrolig mye klær, leker og utstyr gratis, og jeg gir det ungene vokser utav bort igjen så det er en fin greie sånn sett.

Det som koster i starten er klær, stellebord, barnevogn, vintersaker(vognpose, varme klær etc) og hygieneartikler. Alt dette kan du kjøpe brukt/få eller søke bistand fra NAV til å kjøpe. Folk med barn selv liker å gi saker videre nesten uten unntak. Ammer du selv slipper du også morsmelk-erstatning(noe jeg anbefaler da morsmelk inneholder mye mere enn bare «melk») og holder både deg og ungen frisk samt det gir en viktig nærhet til barnet, og til deg selv.

At man faktisk vurderer å ikke få barn pga økonomi/penger sier jævlig mye om samfunnet vi lever i idag, helt tragisk at i verdens rikeste land må kommende foreldre tenke på det. Det kommer til å gå bra!

Uansett så MÅ man ikke ha alt det dyreste og «beste», barna vokser fort og det viktigste er at di får omsorg, mat, er varm og kjærlighet.

Jeg og samboeren ble gravid for noen år siden da vi begge var i et aktivt rusmiljø og bodde på sofaen hos ei venninne. Da vi fant ut at vi var gravid dro dama på behandling dagen etterpå, jeg dro 2måneder senere og vi sitter idag igjen med å begge være rusfri, bor i eget moderne hus, begge jobber, barna er friske og vi har det bra. Det har vert en lang og tidvis krevende vei men kunne aldri, aldri gått tilbake og gjort et annet valg. Det er verdt hver minste lille strebende stund. Vi har også fått veiledning og bistand fra kommunen vi bor i og er superfornøyd med det, hvis man evt har problemer av noe slag er det helt klart lurest å være først ute og spørre om råd evt hjelp.

Skal ikke stikke under en stol at det er mye jobb å få barn, spesielt alene da man MÅ gjøre det som trengs, ikke alltid like digg å stå opp 4-5ganger på natta i uker av gangen på samme tid som man er forkjøla, hodepine, utslitt og må opp på jobb etc, men det varer ikke evig og hvis man har familie eller venner kan man få hjelp der når det røyner på som værst.

Man må såklart gå noen runder med seg selv, se for seg hvordan dette evt blir og tenke seg godt om, tross alt så er det et lite menneske man setter til værden som vil mest sannsynlig trenge deg hele DITT liv.

Har du erfaring med å bruke magefølelsen kommer det til sin rett nå, du finner svaret om du kjenner godt å lenge nok etter.

Du burde ikke utsette et barn for dette, enkelt og greit.

Et barn bør ha såpass gode vilkår i oppveksten at de kan leve et liv der de ikke trenger å bekymre seg for økonomien til forelderen. Når du idag knapt nok vil ha økonomi til å putte mat i egen munn, så vil du ikke ha sjanse til å putte mat i munnen til babyen, ennå mindre klær og utstyr for et OK livsopphold.

Spar deg selv for den økonomiske byrden med å få barn, til du har kontroll på eget liv.

enig. "foreldra" mine var sånn og se på meg, ble narkoman i en alder på 13år... få alt på stel før du i det hele tatt tenker på og bringe et nyt liv in i denne verdenen.

Enig med de siste innleggene her. Det er galskap å få barn i en sånn situasjon, vi skal være takknemlige for at vi bor i en del av verden hvor abort er en aksptert mulighet. Det er ingen menneskerett å få barn og barn har rett til to foreldre så langt det lar seg gjøre. Alt annet er bare egoistisk.

Les litt om alenemødrene som må spørre om hjelp på finn.no og reflekter litt over om det er en fremtid du ønsker deg og barnet ditt å vokse opp med.

Det er ikke noen som vil være med noen som har balla det til på denne måten. Alle ønsker seg noen som er vellykket , noen de kan kjøpe hus med, eller i det minste ikke sliter. Takk for dine innspill, setter pris på alle tanker.

Gjenkjenn at det er kroppen din som vil ha barn. Hvem i sitt rette sinn er hypp på å føde et barn bare for å gjøre det, uten noen forutsetninger for et godt liv... kvinnekroppen er så jævla programmert

Høres ut som du er deprimert. Barn kurerer ikke depresjon, "hvis bare...". Ta en tur til fastlegen?

skal barnet risikere og lide og ha det jævelig hele oppveksten for så og ha traumer fra oppveksten resten av livet bare fordi du vil ha barn ? tenk deg om

Hun nevnte jo noe som antydet selvmord som potensiell løsning i den andre tråden sin.

TS. Jeg har absolutt tro på at du ville vært en fantastisk mor. Men hvis du tror du har det vanskelig nå, så kan du ikke forestille deg hvordan det blir med et barn i tillegg.

Jeg har barn selv og opplevd økonomiske problemer i min familie uten at jeg skal gå i detaljer på det, men tro meg at ting blir tungt.

Du velger jo selv. Min personlige mening er jo at abort er feil uten at min personlige mening skal ha noe å si her. Du kan ha i bakhode at et barn koster i snitt 80 000 per år de første leveårene.

Det er gjennomgående svartmaling. Tittelen på denne tråden er "Ikke råd til barn" men velger barn. Tittelen på den andre tåden er "Ingen vei ut" men velger likevel barn.

Ja er jo absolutt ikke frisk, det har jeg ikke lagt sjul på. Er deprimert og har diagnose på personligesforsryrrelse, og er på venteliste for hjelp, har forsøkt i alle mulige instanser for å få hjelp, men faller litt mellom to stoler, for jeg fremstår så oppegående, da jeg har hatt svært gode jobber, og ser bra ut, velkledd osv. Mye skuespill. Skjønner jo at jeg ikke kan få barn, men siden dette liksom er min ene mulighet, slår det meg at jeg er redd for å andre siden, når jeg alltid får muligheten tilbake. Jeg er realistisk, men dagdrømmer litt av og til.

For å være ærlig høres ikke du ut som en person som bør sette barn til verdenen slik situasjonen din er nå.

Det er helt feil. Plenty av folk som er ute etter en god person å dele livet med, der hus, bil og økonomi ikke spiller noe rolle.
Du vil ha noen som er med deg for de vil være med nettopp deg, ikke en som baserer verdien din på hva du eier eller skylder, eller hva du har gjort av feil tidligere. Det er ikke det som definerer deg som person, om du ikke lar det definere deg som person.

Det finnes mange muligheter til å skaffe seg barn senere i livet når situasjonen er annlerledes. Mer enn nok av uheldige barn der ute som ønsker seg en kjærlig familie.

De finner du når du minst venter det :=)

Du vet selv om dette er noe du burde gjennomføre eller ikke. En kjapp vurdering ut i fra hvordan det ser ut nå tilsier at det ikke virker helt forsvarlig. Kanskje en smule egoistisk?
Det å få barn er noe de fleste ønsker seg, og med tanke alderen din kan jeg godt forstå at du føler dette er siste mulighet, det anbefales jo å få barn innen man er 35 for kvinner.

Du må nesten veie opp om behovet ditt for å få barn veier opp mot livet du kan tilby barnet. Jeg vil si det begynner dårlig med at du allerede på dette punktet er alene om å ønske barnet.

Kanskje du heller skal slutte å kommentere i tråder bare for å være en frekk fuck som er en gjenganger i flere tråder her og mot flere brukere.

Nei, jeg leser ikke trådhistorien til folk for å dømme de over hva de har skrevet tidligere slik som deg.

Mener å ha ledt på nav før at det kan kreves inn barnebidrag fra personer i utlandet, jeg vil tro at hvor faren kommer fra har betydning.

Ikke sett barn til Verden om du alltid er på et dårlig sted, har dårlige gener og aldri har penger. Kommer aldri noe godt ut av det. Tro meg, jeg er et slikt barn selv. Og jeg har avstått fra å få barn selv av den grunn.

Skal ikke legge meg opp i hva du burde gjøre, men kan informere om at de aller fleste får det som heter engangsstønad når du får barn eller adopterer barn under 15 år. Pr nå er den på 90300,- Den søker du på før barnet blir født og får den utbetalt når søknaden er behandlet, tok bare noen dager for vår del.

I tillegg er det jo som nevnt over sånn at fra 1. mars 2023 vil barnetrygden prisjusteres til 2023-nivå. Barnetrygden blir da 1816 kr for barn under 6 år, og 1142 kr for barn over 6 år.

En annen ting er kontantstøtte, det kan du søke og med 99% få innvilget om du velger å ha barnet ditt hjemme istedenfor i barnehage fra det er 1 til 2 år. Når man er hjemme uansett, som vi var er det gode penger. Ja faktisk er det 7500,- hver måned. I tillegg bør det være mulig som andre har nevnt å kjøpe brukt eller gratis. Barn vokser så fort de første årene at du rekker knapt å bry deg om hva de går med før det er blitt for lite

Som sagt skal ikke legge meg opp i valget ditt, men har forståelse for at det er "siste sjanse".. Lykke til

Skal ikke si hva du skal å ikke skal gjøre det får være opp til deg. Som nevnt over er det en del stønad du får, engangsstønad, barnetrygd. Du kan få dobbel barnetrygd i din situasjon. Du kan få redusert barnehageregning. Nav kan drive inn barnebidrag fra mange land (hvor er barnefar fra) namsmannen må også nedjustere trekket ditt ganske kraftig o. Du får et barn. Du får muligens bostøtte osv. Så ræva vil ikke økonomien bli

Dette med stønader og alskens krav på penger både her og der , det er en jobb i seg selv å opprettholde i seg selv.
Alle vet hvor jævlig tungrodd feks NAV er.
Da får man plutselig ikke penger i tide, og blir mye stress rundt det i seg selv.
I tillegg skal du fostre, oppdra ,lære, ivareta og følge opp barnet ditt. Med alle de behov dette medfører.!!
Det er mat, klær, sko,barnehage, skole, underholdning, hobbyer, og ikke minst at barna burde få muligheter til å delta på ting de har lyst til.
Feks bursdager til klassevenner, arrangementer, opplevelser osv. Som eksempel:
Er det skidag på skola, så burde kidden kunne stille opp med ett par ski som er passe. Bare der alene har du en 3‐4 par ski ila oppveksten.
Det være seg ski, sko , staver, klær som er passe til aktiviteten.(og gjerne en liten sekk med niste,og drikke)
Og minimum EN foresatt, som kjører, henter, heier, og deltar i oppveksten til barnet sitt.

Som aleneforeldre MÅ man følge opp alt, alene!
Alle foreldremøter, alle beskjeder, timeplaner, lekser, tider, og ja.. rett å slett alt.!

Hvis man i utgangspunktet sliter med seg og sitt eget, så burde man nok sørge for at det er stabilitet i hverdagen FØR man setter barn til livs.. Det er ikke billigere å leve med barn, enn uten! Og man får IKKE bedre råd av å ha barn ! Så hvis gjelden er vanskelig å betjene FØR man får barn, så tenker jeg at den blir ENDA VANSKELIGERE å betjene etter at man har fått barn!!!

Barn fortjener stabilitet og trygghet. De fortjener og føle likeverd mot sine klassevenner osv.
Det er ikke kult å være den som alltid har arva noe, å måtte gå med det hele tiden. Heller ikke kult å være den som ALDRI har NOE av det som er litt fett å vise frem!
Folk sier at "det går bra" med brukt tøy osv osv, og jada for all del. En stund går det greit. Helt til at det blir lagt merke til, av feks bortskjemte snørrunger som da plutselig mobber barnet ditt pga at de er "fattige" eller what not.. Kids er slemme mot hverandre, og slike holdninger starter i yngre alder enn tidligere. Noe som gjenspeiles ifra ett voksende klasseskille i vårt kjære Norges land !
Desverre.

Så... Jeg ville avstått å få barn om jeg befant meg i din situasjon.
Og barn kan du alltids få senere , da livet er blitt mer stabilt og trygt. Man trenger ikke en mann engang, kvinner kan jo feks få kunstig befruktning.
Eller så skal det ikke mye til for å lure en sædskvætt ut av ett mannebein, om du tar deg en bytur.. overfladiske menn sier du ? Mulig det. Men Penis har de nok de fleste... Så ta ett velmenende, ikke nedlatende råd ! , og vent !!!

Hvis du har et snev av morsinstinkt i deg, så forstår du nok at det barnet må få slippe, slik situasjonen din er nå.

Dette ble ett litt langt innlegg, men så skal det sies:

De aller fleste og ungdom i dag er mer opplyst og har lettere tilgang på informasjon enn før. Det betyr også at veldig veldig mange vet at den 10.000kr veska, jakka eller buksa med det eller det merket på koster akkurat det samme som den til 100, 500 eller 1000kr fra andre butikker uten merket og samtidig kostet under 10kr å lage fra en sweatshop i ett land i andre deler av verden.
At du har fått ett klesplagg av ett familiemedlem eller en venn som har brukt den 0-100 ganger spiller ingen rolle.
Ingen som vet du arver/får noe eller finner ut av det fra klærne du har på deg uansett.

Av alle tingene jeg har blitt mobbet for iløpet av de første 10 årene på skolen, så er det helt klart en del av det du nevner jeg ble ertet for, det skal jeg innrømme.
Men av alle tingene er de også de jeg brydde meg aller minst eller ingenting om og som ikke gjorde noe annet enn å gi noen en kortvarig latter på min bekosting.
Det gjorde meg ingenting å bli mobbet for de tingene og jeg hadde gladelig tatt det hver eneste dag resten av livet mitt enn 3 år med nestentortur på ungdomsskolen.

Herregud, ble jo mobbet i 7 klasse for å ikke ha/bruke bjørn borg boxere... Hvem bryr seg? Absolutt ingen gjorde annet enn mobberne.
Her snakker vi om ett klesplagg ingen engang ser.

Mobbing helt urelatert til tingene du nevner, hvor folk dynker deg i dass etter å gjøre i fra seg, låser deg timesvis inni containere, bruker vold mot deg for moroskyld, tvinger deg til ting og de-humaniserer livet ditt til å minne smått om hvordan Ramsay behandlet Theon Greyjoy etter han ble Reek i GoT, bruker deg til jackass stunts og har ødelagt din egen familie.
DET er mobbingen som sitter igjen. DET er mobbing som gjør ting problematisk.
Ikke at jeg var fattig, ikke at jeg ikke hadde merkeklær eller fordi jeg hadde arvet klær eller hadde skilte foreldre hvor den ene var fraværende.
Ikke fordi mobilen min ikke kunne avspille mp3 det året eller hadde flappy bird det året, at jeg brukte walkman istedenfor mp3spiller eller fordi jeg ikke hadde pc.


Jeg var en av de som hadde fattig aleneforelder uten utdanning og som levde fra barnebidrag til barnebidrag.
Med gjeld som fortsatt er langt ifra nedbetalt og vikarjobber her og der en sjelden gang.
Det var ingen andre stønader og ytelser inne i bildet for det visste hen ikke om, vi var også 2 barn.
Jeg var en av de som alltid arvet klær, men ingen brydde seg om det. De som visste det tenkte jo ikke over det engang.
Gadd aldri kjøpe merkeklær, hadde fungerende og gode klær fra før og sparte heller opp penger til opplevelser og ting som ga meg mer glede enn å skryte av gucci sokkene mine eller pysjbuksa mi fra moods of norway.

Oppveksten til meg og mitt søsken var ustabilt som bare faen og ganske sikker på at den var verre enn TS ville gitt sitt potensielle barn.
Her snakker vi alt fra mye flytting og bytting av skoler og mangfoldige steforeldre til alkoholisme, festing og narkotikabruk på kveldstid i ukedagene, dagsfylla i ferier og innblanding i flere forskjellige MC klubber.
Men vet du hva? Vi alle klarte oss fint til tross for en ustabil barndom også.
Hen har livet på stell og 2 barn, livet smiler og alt går på skinner.
Jeg var ikke like heldig, men det er som nevnt over mer relatert til en helt annen type mobbing og det å ha vært kasteball i navsystemet i alt for lang tid.

Helt vilt at du kan rettferdiggjøre og bortforklare dette. Det vil si jeg også gjorde det først i mange år, ikke så ulikt min egen historie dette dessverre. Jeg var vel langt oppe i 30 åra før jeg forsto at jeg hadde vokst opp under tildels grov omsorgssvikt og hvor mye det hadde påvirket med negativt og ødelagt for meg. Dette er på INGEN måte greit, ingen må tro det. Regner med at de fleste som leser dette skjønner det! Vi vet såpass mye i dag om hvordan oppveksten påvirker oss videre i livet og hvor mange som sliter med det. Det verste er vel kanskje alle som tenker og sier de aldri skal la sine egne barn få oppleve det samme men ender opp med å gjøre det likevel bare i en annen form fordi de ikke forstår hva det egentlig handler om. Innlegget ditt mangler grunnleggende selvinnsikt. Det eneste argumentet ditt for at det har gått bra med deg er at du har kjønnsorganet inntakt, er forplantningsdyktig og har prestert å få 2 barn.

Du har helt klart missforstått grovt her.
Prøver ikke å rettferdiggjøre eller bortforklare noe som helst, ikke nevner jeg noe om mitt eller andres kjønnsorgan, noe om at jeg er eller ikke er forplantningsdyktig og jeg nevner heller ikke ett eneste ord om at jeg har barn, noe jeg ikke har.
Lov å være trøtt om morran altså, men våkne før du svarer så du ikke missforstår så ekstremt?

Det jeg prøver å få frem, det er at det er ikke mine foreldres økonomi, ustabilitet eller lignende som førte til mobbing og problemer senere i livet, det var en helt annen type mobbing som gjorde det, en som ikke har noe som helst med hva mine foreldre tjener, hvordan de har det, deres stabilitet eller lignende.
Alt må på død og liv være stabilt og man skal ha 100% ting i orden før man i det hele tatt tenker tanken på å få barn ifølge mange her, jeg mener derimot det er feil. Spesielt siden de aller fleste som får barn er de som ikke har ting i orden.

Sorry, ja misforsto slutten der etter å ha prøvd å fordøye resten av innlegget.

De fleste har kanskje ikke alt på stell i det øyeblikket de blir gravide men har gjerne forutsetningene for at om valget taes for å beholde barnet så kan man utrette mye på 9 måneder. Og da særlig hvis man er 2. TS har ikke disse forutsetningene til å utføre det som måtte vært mirakler på kort tid. Det økonomiske her er en ting, det andre er den mentale helsen hvor hun venter på behandling. Som kjent er det ingen quick fix i psykiatrien så at dette er noe barnet må vokse opp med når vi VET at den første tiden i barnets liv er den tiden man blir preget av mor og lærer seg viktige ting som følelser er på ingen måte bra. Det er faktisk ganske alvorlig.

Det er nettopp det jeg også har skrevet tidligere opp i tråden, ekstremt mye forandrer seg på de 9 månedene og folk går gjerne fra å ikke være klare uten kontroll på noe til å faktisk ha det aller meste klart selv før tiden.
Selvfølgelig blir barn (og voksne) preget av de rundt seg, sånn har det alltid vært og det vil alltid være sånn.
De fleste har også ett nettverk rundt seg med personer som gjerne stiller til barnepass eller hjelp med andre ting.
Ikke alle er like heldige, men her antas det jo faktisk at TS er helt alene uten venner eller familie og er så syk at de ikke får til noe og spesielt ikke ville klart å oppdra ett barn fordi hele oppveksten ville vært preget av TS sin mentale helse som for alt vi vet kan være i orden om 1 år eller 2.

Nå vet vi ingenting om hvor alvorlig eller hva slags personlighetsforstyrrelse TS har eller alvorligheten av depresjonene det er snakk om ut ifra hva jeg ser.
Mulig jeg har oversett noe, men har ingen plan om å gå inn på det uansett da det ikke er det jeg skulle frem til på noen som helst måte og godt vet hvor ødeleggende og fengslende det kan være.

Det eneste jeg har å si om det er at om du ikke får hjelpen du trenger, oppsøk ett annet sted.
Får du ikke hjelp der heller så oppsøk privat istedenfor offentlig helsehjelp.

Er man først utpekt som mobbeoffer, pga feks dårlige klær etc, så er veien til å bli grovt mobba kort !!!

For de fleste som er velsignet å bo i Norge og følger saueflokken med alle de mulighetene det gir så ja. Når det gjelder TS så er fellesnevneren for utfordringene oppsumert her i de to paralelle trådene at dette er langsiktige prosjekter som kommer til å ta mange år å rydde opp i og ikke måneder som du antyder.

Jeg er selv vokst opp med en alenemor med mentale utfordringer under veldig stort økonomisk press å det unner jeg faktisk ingen. Dette påvirker mor og avkom så mye mer enn dette lille som du presterer å bagatellisere.

Få, om noen, angrer på å ha satt barn til verden. Norge er kanskje det beste landet å oppdra barn i. Gode støtteordninger, barnetrygd som er nevnt her. Bostøtte er en kjempegod ordning som jeg er sikker på at du kvalifiserer til. En annen ordning som du kan vurdere er det som heter besøksfamile eller avlastningsfamilie. Dette er et kjempefint tilbud i flere kommuner for aleneforeldre eller foreldre som har barn med store utfordringer.

Masse lykke til!

Naturligvis ikke. Men de burde kanskje gjort det og tenkt mer gjennom det på forhånd.

For ikke å nevne all økonomisk usikkerhet vi også i Norge må forvente fremover. Økte levekostnader er ikke noe vi slipper unna med det første nå. Det er folk som er adskillig bedre bemidlet enn TS som sliter med strømregningene for tiden.

Bedre om hele Norge bare slutter å få barn i den kommende fremtid til strømsituasjonen er fikset og levekostnadene går ned kanskje

Det er definitivt de som angrer på å ha satt barn til verden. Om de ikke får foreldrefølelsen de trodde ville dukke opp, om ungen ikke oppfører seg slik de trodde (søvn, spising, døgnrytme, nonverbal kommunikasjon, sykdom osv), partneren går ikke inn i rollen som tiltenkt, økonomi: forventet og uforventet. Osv osv. Jeg er av oppfatning av at å få barn når man allerede er i en vanskelig nok situasjon for sin egen del, ikke bare øker en risiko for mer belastning personlig, du risikerer og at det går utover barnet som ikke har noe valg etter å ha kommet inn i familien.

Feks: adopsjon er langt mer fornuftig enn å gamble med barnets og sin egen helse og livskvalitet om det alt er bestemt at det kommer om 9 mnd. Tenk nøye og se litt på flere alternativ. Snakk med gratis rådgivning, det er mange muligheter for å få snakke kort med fagfolk uten å måtte betale i dyre dommer for det

Skikkelig voksen kommentar der.

Dough har 100% rett: du tar så sjokkerende lett på dette at det er nærliggende å tro at du bare ikke tenker etter. Sarkasmen hjelper ikke på inntrykket.

For å være helt ærlig: ingen burde råde OP til å få barn uten å samtidig skrive seg opp som fosterforelder. Vi vet ingenting om OP utover at hun sliter psykisk, økonomisk, er NAV-klient og muligens suicidal. Alle grunnene er individuelt gode nok til å la være (ikke fordi det er noe feil med å være NAV-klient, men fordi NAV selv kuker til det meste) og suicidalitet burde få enhver fornuftig person til å droppe tanken tvert.

Fiks ting først, det er et absolutt minstekrav. Ungen kommer ikke til å gjøre det, men kommer til å gjøre det uendelig vanskeligere.

Mange ser ut til å ha en oppfatning om at hvis man skaffer seg "ansvar", så må ting gå bedre. Sånn kan det jo funke, men det er også en gjennomromantisk, ikke nødvendigvis realistisk idé - som minst like gjerne kan kræsje og brenne.

Hvis det går bra, høy risiko til tross, har man gitt en unge en start på livet med marginal ståkarakter.

Hvis det ikke går bra sitter man igjen med:
- Et liv som fortsatt er "ødelagt", og som man nå ikke nødvendigvis kan ordne opp i fordi ungen må prioriteres,
- Enda et liv som er på god vei dit,
- Enda større økonomiske vansker,
- Enda større emosjonelle påkjenninger,
- Uendelig mange ganger ansvaret,

... og veldig lite å gjøre med noe av det.

Skikkelig voksent svar på kommentar det der.

Robhol: Nå er det fortsatt ikke det psykiske TS sliter med jeg har blandet meg inn i og jeg svarte fortsatt kun på en kommentar til en annen som Dough har blåst opp og misforstått til å handle om alt mulig annet enn hva jeg faktisk svarte på.
Har ikke sagt han tar feil på biten om psykisk helse noe sted, om så gjerne siter akkurat den biten for meg.
Hvordan vet du at jeg var sarkastisk, for alt du vet så var jeg faktisk helt seriøst for alt er jo så usikkert fremover.
Men du vet vet nøyaktig hva folk mener og hvordan de mener det de skriver bare sånn helt uten videre gjør du ikke?

Må visst korrigere meg selv her, jeg svarte på at det dessverre kun er fåtallet som angrer. Viktig at dette ikke misforståes.

Jeg har selv vokst opp med en angrende mor å fått høre dette gjennom hele oppveksten at jeg aldri skulle vært født. Ingen barn skal oppleve sånt eller kunne settes i en sånn tvil. Det var min skyld at hun måtte legges inn på psykiatrisk og at hun steriliserte seg var naturligvis også min skyld. I dag vet jeg at det ikke var min skyld men det tok lang tid.

I voksen alder etter å ha truffet et antall "gale kvinnfolk" er det også mitt inntrykk at de kvinnsa som sliter desidert mest psykisk og emosjonelt er de som har sviktet egne barn. Dette gjelder merkelig nok eller kanskje ikke så merkelig uavhengig av om de har erkjent det selv eller ikke da dette er noe de merker underbevisst gjennom morsinstinktet.

Jeg har selv vært alenemor med dårlig økonomi. Det i seg selv er tøft, veldig tøft.
Det du bør se på er din psykiske helse, er du stabil nok til å være en omsorgsperson for noen?
Husk barnet trenger deg 24/7 i mange år fremover.

Du kan alltid adoptere en unge senere i livet ditt en dag hvor du har det mer stabilt, det er aldri "for sent".

Der du beskriver her kommer til å ende opp med en sønn eller datter som i 20 år i sin barndom være støttespiller for sin mor, istedenfor å ha en stabil familie. Tenk på ungen, det er ingen tvil om at din psykiske helse og livssituasjon kommer til å påvirke ungen negativt. Prøv å se at det å få en unge ikke er en "redning" for degselv. Jeg ser for meg verdens største mobbeoffer som ender opp enten død eller narkoman i tidlig ungdom, forårsaket av dårlig råd, i et manglende familienettverk, i et fattig og økonomisk skvist hjem.

Får du begynner å tenke på å vedlikeholde et forhold og en familie må du klare å vedlikeholde degselv!

Håper du finner styrken du trenger! Ønsker deg det beste.

Hvis du virkelig vil dette nok så får du det til. Jeg tror på deg