Innen for filosofi, så er filologi alltid en god start; nemlig å sjekke ordets opprinnelse og hvordan det har blitt brukt opp gjennom tiden.
Det er tydelig at det norske ordet sublimt kommer fra det engelske sublime.
Min første forståelse av ordet sublime, er noe som er utmerket, fantastisk, grenser mot det perfekte.
Merriam Webster definierer adjektivet sublime slik:
Very beautiful or good; causing strong feelings of admiration or wonder.
Complete or extreme.
Full Definition:
1a : lofty, grand, or exalted in thought, expression, or manner
b : of outstanding spiritual, intellectual, or moral worth
c : tending to inspire awe usually because of elevated quality (as of beauty, nobility, or grandeur) or transcendent excellence
2 a archaic : high in place
b obsolete : lofty of mien : haughty
c capitalized : supreme — used in a style of address
d : complete, utter <sublime ignorance>
Origin: Latin sublimis, literally, high, elevated.
Synonyms: amazing, astonishing, astounding, awesome, awful, eye-opening, fabulous, miraculous, portentous, prodigious, staggering, stunning, stupendous, marvelous, surprising, wonderful, wondrous
Antonyms: base, debased, degenerate, degraded, ignoble, low.
Som du ser her, så har det mange forskjellige betydninger, alt etter hvilken kontekst det brukes i.
Personlig, så har jeg aldri møtt uttryket sublimitet innen filosofien, men det er mulig det har blitt brukt for å foklare denne følelsen du prater om; nemlig følelse av trancendental storhet, etc.
Men da må man jo vite hva trancendental storhet betyr, og hvis man nøster opp i dette, så ser man at det nærmer seg en tautologi - smør på flesk, enkelt sagt.
Jeg kunne brukt lang tid på å forklare alle de forskjellige bruksområdene for trancendens/trancendere/trancendental innen filosofi, men det gidder jeg ikke. Da får du heller begynne å studere filosofi
Men alt i alt, så tror jeg det finnes ideer som beskriver fenomenet du er ute etter på en bedre måte.
Richard Dawkins prater ofte om en slags darwinistisk åpenbaring.
Det er en spirituell følelse på lik linje med religiøse følelser, bortsett fra at den har sitt fundament i evolusjonsteorien og de naturlige vitenskapene som sådan.
Enkelt forklart, så betegner den en "spirituell" følelse man kan oppleve når man iakttar naturen og dens fantastiske, ubeskrivelige vakkerhet og kompleksitet.
F.eks når det kommer til det bildet du har postet, så ser man denne naturen og samtidig, så innser man intellektuelt den ubeskrivelig komplekse prosessen som står bak dette; universet og dets lover - hvordan har dette kommet til, multivers, en gud, etc - taktoniske plater som har forskyvd seg til å skape disse massive fjellene, klima/solens bane rundt jorden som forklarer muligheten for snø, osv osv.
Jeg tror det passer seg bedre å snakke om en Darwinistisk åpenbaring når det kommer til naturen, enn å bruke ordet sublimitet; dette er nok et ganske esoterisk begrep, men det er mulig det er et godt ord innen estetikk - her er jeg lite bevandret.
Når det kommer til spørsmålet ditt, om "sublimitet" er i ferd med å forsvinne, så er det et utrolig vanskelig spørsmål...
Naturen vil altid være en kilde til disse følelsene, men din tanke er kanskje at disse storslåtte grenseoverskridende(trancenderende) følelsene er på vei ut av kunsten.
Da vil jeg svar kort på dette, at ja, innen mainstream kunst, hvor kapitalen og selvfortreffeligheten til overklassen er det definerende, så er disse følelsene - den "ekte" varianten, da kapitalen prøver å spille på primale følelser etc, for å skape sterke følelser hos mottakeren - på vikende front, men - og det er et viktig men - kunst vil aldri slutte å skape disse grenseoverskridende følelsene, da dette er - i mine øyne - en del av definisjonen av god kunst - sammen med samfunnskritiske budskap, etc.
Men godt spørsmål, som ynder til diskusjon, men det er viktig å få ryddet opp litt i spørsmålet ditt - slik jeg har forsøkt å gjøre
Sist endret av Dsverre; 3. april 2014 kl. 12:37.